tisdag 8 september 2015

Stå sammen med dem som er i nød

Predikan på Storbymesse i Trefoldighetskirken, 15 søndag i Treenighetstiden 6/9 2015.
Det gleder meg stort i Herren at deres omsorg for meg nå skyter nye skudd. Dere har nok hatt omtanke for meg før også, men hadde ikke mulighet til å gjøre noe med det. Jeg sier ikke dette fordi jeg led nød, for jeg har lært å klare meg med det jeg har. Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød. Fil 4,10-14


«Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.»

Det er Paulus som skriver til filliperne, og disse setningene er et lite innskudd i avskjedshilsenen. Hva det er de har gett ham vet vi ikke, men vi kan jo anta at det er en form for økonomisk, praktisk eller materiell hjelp. Paulus pleier jo, som her, å legge vekt på å peke på Kristus. Egentlig trenger han ikke så mye, sier han, for det viktigeste er at han har Kristus. Sannsynligvis er det dette budskapet som gjør at denne teksten blir lest sammen med teksten om Marta og Maria, der Jesus peker på – i den vanligste fortolkningen i alle fall – at det er hans ord som er den gode del, det ene nødvendige. Paulus legger vekt på at han har opplevd både overflod og nød, og at han klarer begge deler takk være Jesus.

Men så kommer den siste setningen: Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.

I uka som er gått har dere kanskje som jeg følget nyhetene om den tiltakende nøden blant flyktningene i og på vei til Europa. I år etter år har vi sett grusomme bilder både fra Syria og andre konflikter, og fra flyktningeleirer og ikke minst fra båtene over Middelhavet der desperate mennesker prøver siste sjanse til et liv i sikkerhet. Men denne uka har bildene spredt seg overalt, og særlig spredning fikk bildet av en druknet guttunge fra Syria. Mange steder i Europa opptrer politiske ledere kaldt og sier at det ikke fins plass. Samtidig er køene lange utenfor politihuset på Tøyen og det er snart fullt på asylmottakene.

Men dette er også uka då mennesker i hela Europa og ikke minst her i Norge har reagert, organisert seg, og vist at de bryr seg om hva som skjer. Titusentalls har gått med i grupper på facebook, men viktigere er at det nå fins mat, klær og leker i tilstrekkelig grad for flyktningene i Oslo – politiet sier nå at det ikke er behov for flere og hjelpe til på plass akkurat nå. Rundt om i Europa bruker mennesker samme slagord – refugees welcome, og viser både i praktisk arbeid og med bannere, politiske manifestasjoner og navninnsamlinger at det fins brei folkelig støtte for en sjenerøs asylpolitikk, og at de flyktninger som kommer er velkomne.

Selvfølgelig trengs mat, klær, hus og trygghet for de som med fare for sitt liv har fluktet hit. Men jeg tror nesten det er like viktig å vise solidaritet, vise at flyktningene er velkomne. At vi står sammen med dem som er i nød. Dels for å forandre den politiske situasjonen, men og for å hjelpe på et personlig plan. Å vise at de ikke er alene, men ønsket her.

Ett er nødvendig, sier Jesus, og det er viktig å huske at det ikke er de gode gjerninger vi gjør som gir oss felleskap med Gud – vi kan ikke vinne Guds kjærlighet gjennom å være flinke eller snille. Guds kjærlighet kommer først, og den kan vi bare ta imot. Men den kjærligheten må vi i takknemlighet gi videre, og kjærlighet i den forstand er ikke en abstrakt følelse. Når nøden er stor, kan Guds kjærlighet speile seg i mennesker som noe så konkret som en varm jakke, et måltid eller leker til barna. Eller tid til å sitte sammen, spille fotball på et asylmottak, bli kontaktperson eller noe annet som trengs – ikke bare den dag vi ser de grusomme bildene på TV men på lang sikt. Bibelen er full av skriftsteder som taler om vektigheten av å gi flyktninger ly, og om å vise hverandre kjærlighet. Det er ikke noe vi skal gjøre for å vinne Guds kjærlighet, og heller ikke noe vi gjør for å føle oss som gode mennesker eller fordi det er utviklende for oss selv. Det kan det godt være – men grunnen er kjærligheten som fløter videre ut og det er ikke for vår egen skyld at vi skal hjelpe men på grunn av de behovene som mennesker har.

I møtet med mennesker som lider– her i vår by eller på TV og i aviser – er det lett å bli oppgitt og føle at det ikke går an å påvirke. Men vi får leve i troa på at Jesus som selv opplevde grusomme lidelser, er der blant flyktningene ved Middelhavet. At våre bønner omslutter dem, og at grusomhetene i verden en dag skal få en ende. Og til den dagen kan vi, på de måter vi kan, minske lidelsene for enkelte og arbeide for en verdensorden der mennesker ikke lenger trenger å flykte, eller i alle fall ikke å risikere å dø på veien. Når vi føler oss utilstrekkelige, får vi be og hvile i guds nåde. Og siden prøve å gjøre noen små ting, og huske Paulus ord: Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.

Inga kommentarer: