Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» Herren svarte:
«Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer. Luk 12,41-48
I tekstene for i dag står den gode forvalteren i sentrum. Jesus maler opp bildene av to forskjellige forvaltere, en god og en dårlig. Den gode forvalteren skjønner at han ikke eier det han forvalter, har en oppgave fra sin herre. Han har midlertidig makt over det han forvalter, men han tar hand om eiendommen og leder arbeidene slik som hans herre hadde tenkt. Men den dårlige forvalteren oppfører seg som om han eide ikke bare eiendommen og tjenestefolket. Han gjør seg selv til herre, og når hans herre kommer tilbake straffes han ordentlig.
Teksten høres voldsom ut, mer som en trussel enn en oppmuntring.
Gjør slik så det ikke går deg ille. Jeg tror egentlig ikke det er så god
pedagogikk. Men i sammenhengen så taler ikke Jesus til folk flest, uten til sine
disipler, sine nærmeste. Han er alvorlig, for dette er alvorlige spørsmål.
Vi har alle fått oppgaver i å forvalte, og har forskjellige
forutsetninger for det. Jesus henvender seg til disiplene, og kanskje tenker
han i denne sammenhengen særlig på ansvaret for ledelsen av kirken. Men hver og
en av oss, som kristne og som mennesker, har et ansvar å forvalte det vi har fått.
I grunn handler det om å forvalte skapelsen og naturen, som vi mennesker ikke
eier men har til låns. Men også andre saker som vi har å forvalte av ressurser,
makt og muligheter, inkludert andre mennesker, bør vi ikke se som ting forbruke,
men gaver å forvalte.
Denne teksten om den gode forvalteren bør nokk leses med
fokus på den siste setningen, der Jesus sier at den som har fått mye, kommer
det til å kreves mye av. Vi er alle ansvarlige for å være gode forvaltere av
det vi fått, stort eller smått, men for den som har mye makt og penger og
innflytelse over mange mennesker, er risikoen for å utnytte dem mye større, og
konsekvensene enda større. Det menneske, eller det samfunn, som har fått mye
makt og penger, risikerer å begynne å tenke slik som den dårlige forvalteren i
teksten: at den – eller vi – ikke har alt til låns som en forvalter, men selv
er herre. At makt og penger risikerer å
korrumpere er et velkjent faktum, og har blitt etablert langt inn i
populærkulturen i våre dager. Man kan si som Pippi Långstrump: den som er
veldig sterk må også være veldig snill. Eller som Spiderman: with great power
comes great responsibility. Det høres selvfølgelig ut. Men vi vet godt at det
ikke alltid er sånn i virkeligheten – tvert om.
Vi i den rike verden bruker svært mye mer ressurser enn jorden klarer,
både naturressurser og menneskelige ressurser. Allerede denne uka, 19 august,
kom den såkalla Overshoot day, da verdens ressursen for i år er oppbrukt. Mer
enn en tredjedel av året gjenstår, og vi går allerede på overforbruk. Vi vet og
at det er vi i de rike landene som bruker mest, og de fattige som oftest
betaler prisen i form av miljøødeleggelser, fattigdom og dårlige arbeidsvilkår,
noen ganger til og med konflikter og vold.
Jesus er alvorlig og hard i teksten i dag, fordi vi trenger
å se alvorlig på vår oppgave som forvaltere av jorden og skapelsen, av de
ressursene vi fått som enkelte mennesker og som samfunn. Kanskje særlig vi som
i disiplenes etterfølgje har lederoppgaver i kirken. Kirkens oppgave i dette er
ikke å stryke makthaverne medhårs, som har skjedd i mange samfunn gjennom
historien, men å utfordre makten til å verne skapelsen og menneskene. Til å
være gode forvaltere, som mennesker og som kirke ikke minst. Men og til å
forkynne at Guds barmhjertighet er større enn vi kan skjønne. Når vi mislykkes
fins det alltid en mulighet for tilgivelse og ny begynnelse. Gud
er større enn vårt hjerte og vet alt. Det er en trøst å hvile i, og en kilde
til ny kraft.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar