fredag 11 november 2016

Sammen i håpet om ett liv som aldri dør

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken Allehelgensdag, 6 november 2016. En innspilling fra det økumeniske eventet i Malmö arena der biskop Munib Younan høll talen som blir sitert her, finnes her. Mer informasjon om hele den felles markeringen av reformasjonen finnes på den Norske kirken sine sider.
Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.

Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.

Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!

Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene. (Luk 6,20-23)

Denne helg har mange mennesker rundt om i vårt land tent lys på graver og i kirker, navnene på de som gått bort i løpet av året har blitt lest opp i kirkene – i Lovisenberg kirke i vårt sokn, og mange har søkt seg til kirkene for å lytte på flott kirkemusikk knyttet til temaer om sorg, død og håp. Det er en veldig folkelig feiring, svært betydningsfull for mange og en anledning å la også vanskelige ting få plass i en høytid. Sett til tekstene i kirkeåret, og også navnet på dagen, er det jo ikke fremst våre egne pårørende som har vært fokus, men helgenene, de som levd før oss og som kirken felles minner og høytideligholder. Men disse to temaer trenger ikke stå i motsats til hverandre. Vi kan både minnes de vi selve savner, og minne på de som gjennom historien har vært førebilder i tro og liv.

I dødens nærvær, når vi blir minnet på hvor kort og sårbart livet er, og at vår egen tid slik som alle andres er begrenset, så blir også livet viktigere. Dødens realitet vekker ikke bare tanker om just døden, men også hvordan vi lever livene våre her og nå, da vi ikke vet hvor mye tid vi har igjen.

Teksten vi lest i dag handler jo ikke direkte om død og savn. Saligprisningene som dette kjente sted kalles handler både om Guds blikk for de fattige og fortrykte, som så ofte blir løftet opp i Lukasevangeliet, og trøst for oss som strever. Når vi sulter og gråter, er fattige og forfulgte, så er ikke det sånn det alltid vil bli. Det finnes håp om en annen fremtid, i det evige livet men også i denne verden. Og en dag som denne når vi også minnes helgenene kan de nok ofte bli beskrevet slik som i saligprisningene. Helgener har funnets i forskjellige tider og plasser og med forskjellige skjebner, men mange av de hadde strevsomme liv, der de levde i tro og tjeneste for andre selv om de kostet dem mye, mange ganger måtte de dø for sin tro.

Vi har litt vanskelig for helgenene i vår lutherske tradisjon, alt siden Luther og de reformatoriske teologene tok avstand fra at direkte be til helgene samtidig som de ikke helt ble avskaffa, har de hatt en litt uklar plass i lutherske kirker. I noen perioder har de vært nesten helt borte, og brukt som nærmest som våpen i forsøkene å markere avstand fra den romersk-katolske kirke. De som var forbilder i troen har isteden blitt brukt som midler for splittelse og kamp mellom trossøsken.

Sist uke var jeg så heldig og hadde mulighet å være med når kirkehistorie ble skrevet, ett viktig steg i forsoning mellom lutherske kirker og den romersk-katolske. 500-årsminnet av den lutherske reformasjon begynte på reformasjonsdagen med en felles gudstjeneste ordnet av det lutherske verdensforbund og Vatikanen i Lunds domkirke, samme by der Lutherske verdensforbundet ble stiftet for 70 år siden. Paven sammen med den lutherske biskopen Munib Younan fra Jerusalem skrev under et dokument med fem satser for forsoning og fremtid, om felles tjeneste for verden, og etter gudstjenesten fortsatte det med et stort møte i Malmø arena der disse leden også var med. Der var jeg, sammen med titusen andre kristne av forskjellige tradisjon, samlet under temaet Together in hope, sammen i håp.

Dette var selvfølgelig en stor opplevelse, men ikke mest for pavens stjerneglans eller den proffe musikken eller de fine talene. Det som gav det største inntrykk på meg, var fokuset på forsoning, fred og tjeneste for verden. I musikk, taler, vitnesbyrd og bønn, var fokus på at vi som kristne er kallet til fellesskap, ikke fremst for vår egne, men for verdens skyld. Mye plass ble gitt i programmet for temaer som klima, flyktninger, fred og forsoning. Ikke bare mellom lutheraner og katolikker, men mellom alle folk. Og det er noe som ikke bare trenger ord, men handling. Og det trenger håp. Det håpet har vi i Jesus Kristus. I Jesus har vi håpet at døden, det vonde, sorgen og lidelsen ikke har det siste ord, men at livet seirer over døden til slutt. Den seieren skal bli fullkommen en gang, men allerede her og nå gir den oss håp og inspirasjon til å arbeide for en mer reddferdig verden. Biskop Younan sa det slik i sin tale i mandags: Since we are liberated by Gods grace, we have no option but to work for justice in this world. For there can be no peace in this world without justice. Altså: da vi er frigjort av Guds nåde, har vi ikke noe valg annet enn å arbeide for rettferdighet også I denne verden. For det kan aldri bli fred i denne verden uten rettferdighet.

I saligprisningene som vi leste, gir Jesus oss ikke bare trøst om fred i himmelen, men et kall til rettferdighet og fred i denne verden. Vi, de som følger Jesus, er de fattige, sørgende og utstøtte – og trenger å være akkurat der, blant de fattige og undertrykte. Lønnen blir stor i himmelen, men vår oppgave er også å spre Guds rike best vi kan i denne verden. Håpet om kjærligheten som er sterkere enn døden er også et håp om liv og nye muligheter i denne verden.

For den som sørger noen nær kan det være tungt, og håpet føles langt unna. Dette er en tid for sorg, og sorgen må få ta den tid som trengs. Men sorgen henger sammen med kjærlighet – det er jo fordi vi elsket noen som vi sørger den – og etter hvert kan den kjærligheten også finne nye veier. Den menneske som vi tapt kan ikke erstattes, men kjærligheten har evner til å ta ukjente veier – både i form av mennesker å være glad i, og tro og håp i verden, et engasjement for mennesker omkring oss.

Gud kaller oss, ikke nødvendigvis til å være helgener, for vi har alle begrensede evner og ressurser. Men vi er kalt til å leve for hverandre, og la troen på det evige håp også gi tro og håp til arbeid for skaperverket og menneskene her og nå.

Inga kommentarer: