onsdag 27 juni 2018

Ikke enhver som sier Herre, herre... Advarsler mot å misbruke makt og Guds navn

Preken på Høymesse i Gamle Aker kirke, 5 søndag i treenighetstiden, 24 juni 2018
 Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.
    Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
    Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde. Matteusevangeliet 7,21-29

Noen ganger brenner evangelieteksten til, at den talar rett inn i vår egen tid eller i vårt eget liv. At selv om tekstene er valgt i en tekstrekke for lenge siden, nå plutselig sier noe veldig aktuelt.

Det er en hard Jesus vi møter i teksten. I setningene rett før vi kommer inn i teksten, advarer ham for falske profeter, og fortsetter her å advare mot å kun bruke hans navn men ikke gjøre hans vilje. Det spiller ikke noen rolle om man sier at man er kristen eller den som representerer Gud, om det man faktisk gjør er noe helt annet, og særlig om det man gjør er å utøve makt. Det er faktisk motsatt, det Jesus sier – den som prøver å representere ham men på en feil måte, den har han aldri kjent. Det er harde ord, men så hard er Jesus noen ganger. Og særlig mot de som prøver å utnytte makten sin, og la det gå ut over de som er små og svake.

Dessverre er jo det med å utnytte makten sin, og å prøve å bruke Guds navn til å gi seg selv legitimitet ofte et aktuelt tema også i vår tid. Men jeg tenker på en særlig hendelse i uka: kanskje har dere også sett videoklippet der USAs justisminister Jeff Sessions forsvarer sin nye så kalte «nulltoleranse-policy» ved grensen, der asylsøkere settes i varetekstfengsel og blir tatt fra barna, som settes i separate anlegg. Der bruker han et bibelord for å forsvare praksisen, Paulus ord i Romerbrevet 13, om at alle myndigheter har fått sin makt fra Gud, og at alle må adlyde dem. Denne bruken av bibelordet gjorde i hvert fall meg nesten like opprørt, som tv-bildene av de gråtende barna låst in bak gjærer. Jeg er selvfølgelig ikke den eneste som reagert på dette – de fleste kristne kirker i USA har skarpt kritisert situasjonen, og også paven og har gått ut og støttet de amerikanske katolske biskopene i kritikken deres.

Sessions bruk av nettopp Romerbrevet 13, som jo er en vanskelig og problematisk tekst, fikk meg å tenkte på og finne frem en tekst jeg lest for lenge siden som gjorde stort inntrykk på meg. Det er en tekst av den skotske presten og forfatteren John Bell, her kanskje mest kjent for sine flotte salmer som det finnes flere av i vår salmebok, og som leder for gudstjenestearbeidet på Iona. I denne tekst skriver Bell om vanskelige bibeltekster, og med utgangspunkt nettopp i romerbrevet 13, og i dette sted fra Matteusevangeliet som er vår prektekst i dag. Bell mener at en måte å forholde seg til vanskelige bibeltekster på, er å lese de i lyset av Jesus ord i evangeliet. Og så forteller han om Allan Boesak, den sørafrikanske frigjøringsteologen og antiapartheid-aktivisten som koblet sammen disse tekstene. Det sørafrikanske apartheidregimet kalte seg en kristen regime, og fikk støtte av noen sørafrikanske kirker i sin rasistiske og undertrykkende politikk. Hvordan skal man i en slik situasjon forstå Romerbrevet 13, der Paulus sier at enhver myndighet fått makta sin av Gud, som alle må adlyde? Nei, mente Boesak, den sørafrikanske apartheidregjeringa – og de kirker som støttet den – var noen som sa «Herre, herre» men ikke fulgte Guds vilje men opprettet en urettferdig regime. Å si at man handler som Gud vil med støtte fra bibelen, men i selve verket undertrykke og gjøre forskjell på mennesker, det gjør en til en falsk profet og heretiker, mente Boesak.

Denne preken skal ikke være en politisk tale, og det er ikke opp til meg å avgjøre hvem som er en falsk profet eller handler etter Guds vilje. Men eksemplet fra sist uke, er en alvorlig påminning om at dette at mektige mennesker bruker bibelen eller kirken for å legitimere sin makt og behandle svakere mennesker ille, det er ikke kun noe i historien. Vi trenger ikke å gå til korstogene, eller inkvisisjonen, eller erobringen av Latin-Amerika, eller Nazi-tyskland eller apartheid-regimet for å finne eksempler på hvordan kristendommen har blitt misbrukt for undertrykking. Det skjer fortsatt, og det kan også skje her.

Et annet aktuelt eksempel er fiktivt men kan likevel gi et bilde av hva som kan skje når det kun er Guds navn og ikke innholdet i det Jesus forteller om, som brukes av makten. Tv-serien basert på Margret Atwoods roman Tjenerinnens beretning, om en grusom totalitær stat basert på en forvridd kristendom, har fått stor oppmerksomhet. Regimet i boken og tv-serien er grusomt voldsom og undertrykkende, og bruker et veldig selektivt utvalg av bibeltekster, i stort sett fra det gamle testamentet, for å holde kvinner som slaver og drepe motstandere i mengder. Men en slående ting i deres så kalte kristendom, er at den i stort sett mangler Kristus. De kan si Herre, herre, hele tiden, men uten Kristus, uten nåde, og uten det som Jesus peker på er Guds vilje, er de ikke noen representanter for Gud, men kun et skrekkvelde.

For det er Jesus som gir nøkkelen her. Det han sier er det som teller, er om den som sier seg representere ham, gjør hans himmelske faders vilje. Og den viljen, den har han nettopp fortalt om. Denne tekst er nemlig avslutningen av Bergprekenen i Matteusevangeliet, der veldig mange av de kjente Jesusordene står. Den gylne regelen og saligprisningene; å be Fader vår; om tilgivelse og å ikke se flisen i sin brors øye men heller bjelken i sitt eget; å vende andre kinnen til og å gå en mil for andre, om å elske sine fiender. Alt dette peker Jesus på, men også det som kjernen i sitt liv og virke: å dele våre kår, og å beseire det onde med den kjærlighet som er sterkere enn døden.

Jesus gir sen bilden av to menn som bygger hus. De ser helt like ut, men når stormen kommer, da ser man hvilken som er bygd på fjellet og hvilken som står på sand. Den samme bilden hørte vi i leseteksten: uansett om man bygger med gull og edelstener, har det ikke noe å si hvis ikke grunnen er fast. Kristus er hjørnesteinen, grunnvollen, fjellet. Uten Guds kjærlighet som viser seg i Kristus, uten den nåde og tilgivelse vi får i ham, er vi ikke noe. Som Paulus skriver i 1 korintierbrevet – om jeg har alt men mangler kjærlighet, er jeg ingenting. Kirken må alltid gå tilbake til Kristus, og må aldri begynne å forsvare maktutøvelse som ikke har sin grunn i Guds kjærlighet. Og vi som enkeltmennesker, må også bygge livene våre på grunnfjell, på det som virkelig betyr noe. Jesus viser på at vi alle er skapt likt, i Guds bilde, uendelig verdifulle. Jesus viser på, at i Guds rike er det ikke de rike og mektige og pene og fremgangsrike som går først, men barna og de minste og svakeste. Jesus viser på, at det er tro og håp og kjærlighet som bærer verden, ikke makt og vold. Og når vi ikke klarer å leve helt som vi vill, og helt som Gud vil, da finnes det alltid tilgivelse og nye muligheter.

Jesus er hard i dagens tekst. Men han er hard mot den som utnytter sin makt og stilling, og den som misbruker navnet hans til undertrykkelse. Deres fall skal bli stort. Til oss sier han: husk på hva som virkelig teller. Og husk at min kjærlighet og Guds nåde, det er den som holder å bygge livet sitt på.


(Teksten av John L. Bell som jeg referer til, finnes i boken States of Bliss and Yearning, 1998)

Inga kommentarer: