La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. (Efesierbrevet 4,29-32)
Tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Ordene i teksten er som et ekko av ordene i Herrens bønn: Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Men i vår tekst i dag er det en oppfordring til oss om å tilgi hverandre, ikke en bønn om å bli tilgitt. Det er en del av en lengre tekst om hvordan de kristne skal være mot hverandre. Apostelen setter tilgivelse i en sammenheng der vi forventes å velge vennlighet, god vilje og medfølelse, rett å slett å være greie med hverandre.
Tilgivelse handler alltid om relasjoner – om relasjoner mellom mennesker, men også mellom Gud og mennesker. Det er en helt grunnleggende menneskelig mekanisme – uten tilgivelse ville vi aldri klart å leve sammen. Like grunnleggende er tilgivelse i relasjonen mellom Gud og mennesker. Men at den er grunnleggende, gjør ikke at det er enkelt å tilgi. Det er ikke lett å tilgi den som har gjort oss noe vondt, det er ikke alltid enkelt å tilstå at vi har gjort noe som vi trenger tilgivelse for. Og når vi ber om tilgivelse, er det ikke alltid så enkelt å ta imot tilgivelsen hverken fra Gud eller mennesker.
Alternativene til tilgivelse er flere, de fleste av dem lite fremgangsrike. Hevn, bitterhet, brudd på relasjoner. Dette gjelder ikke bare i den enkeltes liv, men også i samfunnet. Lever vi sammen på måter som gjør at det gis nye muligheter, der tilgivelse er mulig, eller ikke? Med det mener jeg ikke at for eksempel lovbrudd ikke skal utredes og dømes – handlinger må få konsekvenser og lover trengs for å ha et fungerende samfunn. Men på andre måter? Er forsoning noe vi strever mot?
Å tilgi oppfattes noen ganger som å si at det har skjedd, men det gjør ikke noe, at det er greit eller ikke spiller noen rolle. At det kanskje ikke var så farlig, så nå glemmer vi det. Et slikt syn på tilgivelse gjør det selvfølgelig veldig vanskelig å tilgi når det som skjedde faktisk spiller en rolle. Det vonde, det urettferdige er virkelig. Men tilgivelse handler ikke om å skyve over på noen annen eller å late som ingenting. Stikk motsatt, faktisk. Virkelig tilgivelse forutsetter både anger og opprettelse, så langt det er mulig å oppnå. Og fremfor alt, å oppriktig se ting slik som de faktisk er, annerkjennelse.
Et av de mest kjente eksemplene på at tilgivelse har fått være en ledende mekanisme i et helt samfunn, er i Sør-Afrika. Etter apartheid tilsatte president Mandela en sannhets- og forsoningskommisjon ledet av biskop Desmond Tutu. Istedenfor å prøve å fengsle og dømme alle som hadde såret og skadet mennesker i løpet av de urettferdige og voldelige apartheidårene, ble fokuset rettet mot å gå videre som samfunn sammen og mot å motvirke krav på hevn og bitterhet. I kommisjonen fikk alle som fortalte sant og ærlig om hva de hadde gjort og hva som hadde skjedd med dem, amnesti. For en like viktig del som tilgivelsen, var at sannheten skulle komme frem, at menneskers erfaringer og ledelse skulle anerkjennes. Når sannheten kom for en dag, ble det mulig å gå videre. Det er ikke tale om å lettvint skyve bort problemene, men om å se ting slik de er. Det kan være en smertefull, men likevel fruktbar prosess. Uten tilgivelse – ingen fremtid, var Tutus holdning, og sånn ble det. Det finnes fortsatt mange utfordringer i Sør-Afrika, men det ble verken borgerkrig eller krav på hevn og vold.
Vi lever i dag i en tid med redsel, spenninger og uro, der krig, vold og terror føles stadig nærmere. Nyheter om terrorangrep kommer stadig oftere i vår del av verden, og denne uka minnes vi at det er gått fem år siden terroren rammet vår egen by og land, den 22 juli 2011. En terrorhandling drevet av hat, og av tanken på at mennesker fra forskjellige bakgrunner ikke kan leve sammen i et mangfoldig, fritt fellesskap. Idéer det dessverre ikke virker som har forsvunnet, men som snarere har fått en sterkere stilling i forskjellige grupper siden den gang. Politiske ledere og andre, her i Europa og rundt om i verden ser ut til å anta en stadig hardere innstilling, konflikter trappes opp og det ser ut som om frykt er den sterkeste drivkraften. Ikke så rart, for det finnes mye å være redd for. Risikoen er, at hvis frykt er den viktigste kraften bak de beslutninger som blir tatt, i den enkeltes liv og i samfunnet, blir samtidig tilliten mindre, og da rammes også omsorgen vi har for hverandre og tiltroen vi har til hverandre. Den som er redd vill ikke tilgi, vil ikke åpne seg og stole på at fremtiden bærer på gode ting, men heller beskytte det som er ens eget og ikke dele med seg.
Men kanskje kan ordene i dagens tekst peke ut en annen tilnærming: «Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap», skriver apostelen. Jeg syntes, når jeg leste disse ordene nå, at de beskrev ganske bra noe av debattklimaet i vår tid. Disse ordene taler kanskje til oss. Ikke dermed sagt at alt det vonde forsvinner hvis vi bare er litt hyggeligere mot hverandre. Og ordene er jo formulert for et lite fellesskap, ikke med tanke på verdenspolitikken. Jeg mener heller ikke at første skritt i en verden av ondskap er å tilgi de som sårer og dreper mennesker, særlig ikke for den som selv blir rammet av sorg og død.
Men kanskje kan noe av henstillingene om tilgivelse hjelpe oss å finne en retning, til ikke å la redsel, hevn og bitterhet være det som leder oss, men til å prøve å stole på at det i bunn finnes en kjærlighet som bærer oss. At det finnes en kraft i medfølelse, kjærlighet og tilgivelse som ikke handler om feighet og bortforklaringer, men til å ærlig si sannheten og arbeide mot urettferdighet og vondskap. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus, og det finnes en stor trøst og kraft i de ordene.
I grunnen kan vi stole på, at den kjærlighet som tilgir oss, Guds kjærlighet i Kristus, den bærer også hele verden. Det ikke vi klarer av å tilgi, det kan vi overlate til Gud. Uansett om det handler om noen som har gjort oss noe vondt, eller om at vi ikke klarer å tilgi oss selv. Selv om det virker som om vold og ondskap råder, kan vi stole på at det ikke er disse kreftene som har det siste ordet. Guds kjærlighet som er sterkere enn døden, kan bære oss gjennom alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar