Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Johannesevangeliet 15, 9-12)
Dere skal elske hverandre! Er det noe som man kan gi en order om den måten? Betyr det at man kan velge å elske noen? I vår kultur møter vi hele tiden fortellinger om kjærlighet, men de handler nesten alltid om den romantiske kjærligheten – den som rammer når vi minst aner, den som er fysisk, følelsesmessig, pasjonert. Da handler valget oftest bara om å tørre å si ja til følelsene sine. Det trenger ikke være noe feil ved den romantiske kjærligheten, og kjærlighetsrelasjoner er en viktig del i de fleste menneskers liv. Men det som Jesus snakker om i teksten vi nettopp hørte, handler ikke fremst om den.
For det er Jesus som snakker, til disiplene sine kvelden før han skal dø. Dette er en del av lang tekst som kalles for avskjedstalen. Og det viktige han vil sende med disiplene sine, er dette: at de er elsket, og at deres oppgave er å gi den kjærligheten videre. Når han sier at budet hans er at de skal elske hverandre, så handler det nok ikke så mye om følelsene deres, men noe annet. Kjærlighet handler like mye om handling, om å gi noe av sitt eget, om å gi rom for andre. Og kanskje fremst er den en motsats til egoismen, å leve i kjærligheten er å gi opp noe for det som er større, å ikke se til hva man selv får ut men hva som er det beste for den andre.
Denne korte teksten rommer flere forskjellige viktige temaer om kjærlighet, og om å følge Jesus. Men jeg tenkte stanse ved dette med at det er et bud at vi skal elske hverandre. Kan man gjøre dette til en oppfordring, til en regel? Tar det ikke vekk noe fra kjærligheten, hvis det blir en tvang?
Jesus og disiplene hans levde i et samfunn, og et religiøst sammenheng der det fans mange regler om hvordan man skulle leve livet sitt. Loven var ikke bare en måte og regulere samfunnet på, men også sett som en gave fra Gud, som viste til et godt liv. Som var en måte å vise kjærlighet til Gud og medmennesker – samtidig ble en opptatthet ved loven en risiko at detaljene i loven ble viktigere enn målet til loven. Det var det som Jesus reagerte mot hos fariseerne og de skriftlærde og som lagde en del konflikter. Han viste til at det som loven egentlig handlet om kunde sammenfattes i en ende setning: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand, og Du skal elske din neste som deg selv. Dette er det doble kjærlighetsbudet. Hvis vi handler i kjærlighet mot Gud og andre mennesker, og setter dem foran våre egne egoistiske behov og ønsker, så vil vi gjøre det som er godt, sant og rett. Den store kirkefaderen Augustin, som levde på 300-talet og ble en av de viktigste teologene for den vestlige kirken, formulerte det litt på spissen. Hans leveregel var: elsk Gud og gjør hva du vil! Altså, at det ikke går å sette ned hva som er det rette og gode i visse faste regler for hvordan livet skal leves – men hvis vi på ordentlig lar oss veilede av kjærligheten til Gud og menneskene, så vil gjøre det gode.
Dette med bud og regler oppfattes kanskje stå i motsats til den frihet som er en så viktig del av kjærligheten. Og friheten er viktig – kjærlighet av tvang kan ikke vara fullstendig kjærlighet. I salmen vi sang var nettopp de tankene formulert, om friheten å si ja og nei til Guds kjærlighet, en frihet til å være oss selve og gi plass for drømmer og håp. Slik tror jeg det er, Gud vil ikke tvinge sin kjærlighet på oss. Men friheten er ikke så enkel som vi alltid tenker oss, og hvis vi tenker at friheten betyr at vi ikke kan forplikta oss på noe, eller alltid må ha en vei ut eller ikke gir opp noe for andre, så går vi også glipp av mye. Kjærligheten kan ikke alltid ha ryggen fri, men gjør oss avhengige av hverandre, gjør oss sårbare – men gir forhåpentligvis også tillit til at vi er elsket, slik som vi er. Kjærligheten trenger frihet, men viser også på vår grunnleggende behov, at vi ikke kan klare alt på egen hånd.
Vi lever på mange måter i et av de frieste samfunnene i verden, og gjennom historien. Vi har selvfølgelig lover og sånn, men vi har formelt enorm stor frihet å gjøre hva vi vil, si hva vi vil, leve våre liv sånn vi vill. Men samtidig finnes det, selv om de ikke er lovpålagt, enormt mange regler i vårt samfunn om hvordan vi skal være og leve. Ikke minst for unge mennesker, men det går dessverre ikke over med alderen. Det finnes forskjellige, men tydelige bilder og nesten regler for hvordan man skal se ut, hva man skal like, hva som er fremgang, hva som er et vellykket liv. Hva som er det viktigste i livet og hva man skal prioritere. Mange av de er ting vi forventes kjøpe eller prestere oss til. Selv om mange av disse reglene kommer fra folk som vil selge ting til oss, så er vi alle med og hjelper til å bære disse «budene». Samtidig finnes det en idé om at vi er så frie, men bare hvis vi velger det som er rett. Hva skjer når vi bruker den friheten til å gjøre helt andre valg, til å leve på helt andre måter? Eller når vi ikke klarer av å være perfekte, ikke er sånn som budene sier at vi skal?
Jeg tenker at det er her som det virkelig radikale i Jesus tale om kjærlighetsbudet blir synlig. Han elsker oss, slik som vi er, og Guds kjærlighet kommer først. Vi kan elske fordi vi allerede er elsket. Og budet vi får, det er ikke å være flinke, ikke å være vellykket, ikke å være pene eller spise de rette tingene eller være disiplinert. Vår oppgave i verden er å leve i kjærlighet, å ta valg basert på tilliten til at vi er elsket, og på at vise kjærlighet ved å ikke alltid se til det som er best for våre egne ønsker. Det er ikke alltid så lett, vi lever jo fortsatt i denne verden der mennesker har mange synspunkter på hvordan vi lever livene våre. Men det en viktig ting, at når budet er at vi skal elske hverandre, så betyr det at finnes en masse andre «bud», eller budskap, som vi har omkring som faktisk ikke kommer fra Gud. Og rekkefølgen er også viktig – Gud elsker først, og vi kan gi kan gi den kjærligheten videre. Vi må ikke prøve å fortjene kjærligheten, den er allerede der.
Jeg tror at vi kan velge å leve i kjærligheten. Det betyr ikke at vi alltid vil like alle mennesker, sannsynligvis ikke. Kanskje kommer vi ikke alltid føle så mye, eller være pasjonert. Men å ta kjærlighetsbudet på alvor, å prøve å leve litt mindre etter hvor samfunnet rundt oss syns et vellykket liv burde vara, og litt mer ut fra å prøve å stole på at vi er elsket slik som vi er. Å noen ganger sette våre egne egoistiske behov til siden og isteden lure på hva Jesus ville ha gjort, eller hva medmenneskene mine trenger. Det kommer vi ikke å klare hver gang, men det er en øvelse i å leve i kjærlighet. Og uansett hvordan livene våre ser ut eller blir, kan vi stole på at hva som enn skjer, er vi alltid allerede uendelig elsket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar