Finne sin vei i troen

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken Søndag før pinse, 13 mai 2018. En versjon av samme preken ble holt på høymesse i Lovisenberg kirke samme dag.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.» Joh 3,16-21

Å fortolke livet – å sette tekstene i lys av livet og livet i lys av tekstene. Det er jo egentlig noe vi gjør i enhver preken og i enhver gudstjeneste. Noen ganger er det enklere og noen ganger vanskeligere, og jeg synes nok det hører til de vanskeligere når teksten som i dette fall er veldig kjent – i hvert fall den første setningen. Og i tillegg en tekst som kan være full av snublesteiner. Men jeg skal prøve meg på å si noe om tro, og begynner ikke forfra, fra den kjente enden, men fra slutten. 
Den som følger sannheten kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud. Sånn avsluttes tekstlesingen. Disse ordene om sannhet og lys er veldig typiske for Johannesevangeliet, som vi er i. Både sannhet og lys er sentrale begrep for Johannes. Og han bruker ofte, slik som her, kontraster og motsetninger, og gjentakelser på sin abstrakte og filosofiske måte. Her er vi midt i samtalen mellom Jesus og Nikodemus, som søkt opp Jesus om natta. De taler om å fødd på ny, om ånden og om sannheten.
Her handler det om å følge sannheten og om gjerninger gjort i Gud. Det kan kanskje ses som en kontrast mot at det i vårt første vers handler om troen. Men jeg er ikke så sikker på at man skal se tro og handlinger som motsetninger, og at vi kanskje her kan få noen tankespor nettopp om vi utgår mindre fra tro som en intellektuell virksomhet, og mer som liv, relasjon og handling.
I den lutherske tradisjon, og ikke minst i lutherdom preget av pietisme som jo det norske kirkeliv i høy grad er, er tro forstått fremst som noe kognitiv. Altså noe som handler om tanker og oppfatninger, noe som har med hodet mer enn kroppen å gjøre. Tro dreier seg for så vidt ofte også om uttrykk og følelser, men likevel finnes en grunnidé om at tro handler om overbevisning, for-sant-holdende av visse trossatser, om å mene eller være overbevist om at visse dogmer eller holdninger er sanne og riktige. Det er for så vidt ikke feil, ikke i det hele tatt. Men det er en ganske snever oppfatning av hva tro er, som ikke får med alle dimensjoner.
I samme lutherske tradisjon er vi også opplært i å være veldig obs på gjerningslære, altså tanken at vi må eller kan gjøre visse ting for å oppnå frelse. Av gode grunner – tanker om at vi kan fortjene guds kjærlighet og nåde ved å gjøre visse ting eller ved å være flinke eller fromme nok, det er en fristende men farlig blindvei. Men det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle i det hele tatt hvordan vi lever livene våre eller hvordan vi forvalter de ressurser vi har, materielle eller tid, ork, evner.
Slik er det jo også med kjærlighet – det handler for så vidt om følelser, men enda mere om handling: kjærlighet til et barn viser seg jo ikke fremst ved hva vi føler eller sier, men ved å gå opp på natta og skifte bleie, sette deres behov fremfor våre egne, gjøre hva vi kan for at de skal få et så godt liv som mulig. Kjærlighet til venner og søsken og familie viser vi kanskje fremst ved å stille opp når de trenger oss, prioritere å være med på deres viktige hendelser i livet, vise dem fortroende, gjøre ting for dem. Det er i handlingen, i prioriteringen, i omtanken, som kjærligheten viser seg.
Kanskje skal vi også se troen i et større sammenheng. Ikke sånn at tro kun viser seg i visse spesifikke handlinger, men at det like mye handler om liv og relasjon som å holde visse trossatser for sanne på en intellektuell måte. Når Jesus taler med Nikodemus om natta har han neppe en luthersk-pietistisk oppfatning om tro. De har en intellektuell samtale, men konklusjonen er ikke at Nikodemus kan bli overbevist av rasjonelle argumenter. Troen er en gave, ikke en prestasjon. Og troen er en relasjon, som dreier seg minst like mye om tillitt som om overbevisning.
Og jeg tenker også at det handler om å søke i riktig retning: mot lyset og sannheten. Mot kjærligheten. Det er ikke noen quick fix, noen enkel oppskrift på tro og et rett liv. Men å prøve å søke en retning mot Gud, mot sannheten, er å ta steg i tro.
Den svenske biskopen og forfatteren Martin Lønnebo – her i Norge kanskje mest kjent som skaper av Kristuskransen, men han er også forfatter til en lang rad bøker – han har skrevet om menneskets modenhet og om å finne og følge sin livsvei. Han skriver i boken Van Goghs rom at ved hvert veivalg finnes et spørsmål: hva er min kallelse. Dette spørsmål, selv om det kanskje ikke høres naturlig ut for ethvert moderne menneske, likevel er helt sentral. Og han mener dette er et spørsmål er et tre med fem greiner, med fem underspørsmål: Hva er sant? Hva er skjønt? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig? Lønnebo mener at i disse spørsmålene vokser vår livsmening frem.
Ved å hele tiden stille disse spørsmålene, og ta svarene på alvor, tenker jeg at vi retter oss mot lyset. Vi lar våre egne egoistiske behov stå tilbake, og lar oss selve stå i tjeneste for verden. Og da lever vi i tro, rettet mot lyset og sannheten.
Kanskje er det også nettopp dette det er å fortelle og fortolke livet. Å sette oss selv og valgene våre i et større sammenheng. Og å tørre å stille de spørsmålene som ikke har noen enkle svar, og der svarene kan avsløre sannheter om oss selv som ikke alltid er så bekvemme. Svar som pusher oss å gå i en annen retning eller ta oppgjør med ting som ikke er skjønt, godt og rett – i livene våre, eller omkring oss. Å søke etter det skjønne og det hellige, å finne ut hva som er godt, sant og rett, det er en livsoppgave. Men en oppgave det er verdt å legge en livstid på.
I Johannesevangeliet er kontrastene sterke ved lys og mørke. De fleste av oss lever livene våre i halvskygge eller i gråskalaene. Så lenge vi lever i denne verden kommer vi nok ikke bort fra dem. Men vi kan prøve å finne en livsretning mot lyset, og stille spørsmålene som hjelper oss finne vår kallelse og vår plass i verden. Troen er ikke kun noe vi tenker eller holder for sant, men å leve livet vårt i relasjon til Gud, og leve den ut i tjeneste for andre.