måndag 28 december 2015

Håpet om fred: Gud med oss

Preken på julenatt i Gamle Aker kirke 2015. Versene ur Jesaja som refereres er fra kapitel 9 og 7.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. Lukasevangeliet 2,1-20
Tør vi å ha et håp om fred? Englene synger i julenatten om fred på jorden bland mennesker som Gud har glede i. I den gamle jule profetien tegner profeten Jesaja et bilde av strid og blod og fortrykk, som skal vendes da et barn med navnet fredsfyrste skal bli født. Da skal freden bli uten ende og rettferdighet skal råde.

Det år som snart er til ende har vært preget av alt annet enn håp om fred. Vi nås vær dag av grusomme fortellinger vold fra forskjellige steder i Syria, Irak og Midtøsten, men også på mange andre steder er verden rammet av krig og konflikt. Akkurat de steder som nevnes i juleevangeliet – Syria kanskje oftest, men også Betlehem er under okkupasjon og mellom Nasaret og Betlehem er det vanskelig å ferdes i dag fordi grenseoverganger og den israelske mur lukker byen inne. Flere mennesker i verden er på flukt i dag enn noen gang siden andre verdenskrig, og mens kun en liten del av dem kommer hit til Europa konkurrerer de europeiske land om hvor restriktiv politikk det er mulig å ha, og noen har stengt grensene sine helt. Hvordan har man håp om fred i en slik tid? Til tross for at det synes umulig, og til tross at det kanskje synes enklere å bli kynisk, eller interessere seg for militærstrategiske detaljer, eller lukke grensene og fokusere helt på vårt eget, tror jeg akkurat dette kan være en av våre viktigste oppgaver som kristne i denne mørke tid, å bære håpet. Håpet om fred, om at en annerledes verden er mulig, håpet at det korn som nå dør skal bære rik frukt.

Profeten Jesaja, som jeg nevnte i stad, profeterer mer om det særlige barn som skal bli født. Den unge jente skal føde et barn og gi ham navnet Immanuel, sier Jesaja. Det betyr Gud med oss.

For det er dette som gjør at vi kan ha et håp i denne mørke tid. Hvert et lite barn som fødds, er et tegn på håp, med løfter om fremtiden som dette barn skal møte. Men Jesus-barnet bærer ikke bare håp for sin egen fremtid, uten hele verdens. Gud med oss, er hans navn. I det lille barnet bli Gud menneske, deler våre kår og våre liv. Føler den glede og smerte, den redsel, lengsel og lykke som det er å være menneske, båret av en kjærlighet som er større enn vi kan ane og sterkere enn døden.

I juleevangeliet får vi fortalt hvordan dette gikk til, og alle de detaljene som vi hørt siden vi var barn kobler mange av oss sammen med en koselig julefølelse. Engler, barn og dyr, gjetere i natta og hvordan Josef tar hånd om Maria som tok vare på alt og grunnet på det i sitt hjerte. Kanskje ser dere som jeg for dere julespill i skolegudstjenester og flotte julekort med krybben på. Men egentlig må dette ha vært et høyrisiko-prosjekt for Gud, å bli født som menneske. Mye kunde ha gått galt. Å føde barn var farlig på denne tid, særlig langt fra hjem og familie og mennesker å stole på. En baby er utrolig sårbar, og vi vet fra fortellingene i Matteusevangeliet at allerede som lite barn var det nære at Jesus ble dødet av kong Herodes, hvis de ikke hadde fluktet til Egypt. Når Gud blir menneske, velger Gud ikke den enkleste vei for å komme menneske til møtes, men en vei preget av solidaritet, av å utsette seg selv for store farer, dele våre kår og møte oss ikke med makt og styrke, men i svakheten i en liten baby. Dette er julens store under.

Dette, som burde være umulig men enda er sant, er det som kan gi oss håp. At det ikke er vold og militær og fortrykk som er de mektigste kreftene i verden, uten den kjærlighet som finnes i en vesle, sårbar baby. Og båret av den forunderlige kjærligheten kan vi gå inn i julefeiring og et nytt år med et trassig håp om lys i mørkret, om fred og rettferd, for Gud er med oss.

Inga kommentarer: