lördag 18 juni 2016

Bryr du deg ikke om at vi går under?

Preken på Skaperverkets dag 5 juni 2016, på Trefoldighet feriekoloni, Filtvedt.
Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» De lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten der han satt. Også andre båter fulgte med. Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» Mark 4,35-41

Bryr du deg ikke om at vi går under?

Spørsmålet går rett i hjertet, i hvert fall på meg. Redselen og desperasjonen i disiplenes stemmer, følelsen at døden og undergangen er nær, og han som skal være deres mester sover rolig. Først da de vekker ham, går han til handling, og ved bare sitt ord truer han stormen til stillhet. Og han spør om de ikke har tro ennå.
Det finnes mange lag av metafor og bilde i denne teksten, og den har val kanskje oftere blitt brukt får å si noe om Jesus og hans relasjon til disiplene og de troende eller kirken. Men her leser vi den altså på Skaperverkets dag. Da får vi prøve å finne ut hva denne taksten sier om skaperverket og vårt ansvar.
At Gud er verdens skaper, og at vi er skapt i Guds bilde, og lever fysisk i og av skaperverket og Guds nåde, er helt grunnleggende i den kristne tro. Likeså at vi har et ansvar for dette skaperverk, og at vi som menneskelighet totalt sett ikke klarer denne oppgave særlig godt. Det dreier seg selvfølgelig om miljø og klima som på gode grunner vært et viktig tema de siste årene, i kirken som i samfunnet. Men det handler også om hvordan vi forholder til jordens ressurser på et mer grunnleggende plan, hvordan vi fordeler de goder vi trenger for å leve, og hvordan vi ser på andre mennesker som jo også er en del av skaperverket. Hvis alle mennesker er skapt i Guds bilde, og er like avhengige av Guds nåde, finnes ikke grunnlag for å dele opp mennesker, eller agere slik som om vi ikke har samme rett til verdens ressurser, til liv og frihet.
Bildet av båten på en stormete sjø, nær å gå under, fører kanskje deres tanker, slik som mine, til de mange små båter på en stor sjø vi sett i nyhetene det seneste året. Båtene med flyktninger over Middelhavet. Nå, når veien over Tyrkia blitt stengt, tar flere den mye farligere og lengre turen fra Libya til Italia. Jeg aner ikke hvordan det føles å gjøre den reisen, hvor forferdelige alternativene i livet er når man syns at en slik båt et det minst dårlige alternativet. Men jeg kan godt tenke at mange på disse båter, stiller det samme spørsmålet: bryr du deg ikke om at vi går under. Et spørsmål rettet til Gud kanskje, men også til oss i de rike landene bak de lukkede grensene.
De fleste som er på flukt i Europa nå er som vi vet på flukt fra krig. Men alt flere mennesker i verden er på flukt fordi naturen ikke lenger gir de nok å leve på, eller at naturen har blitt ødelagt ved flommer og stormer og andre naturkatastrofer. Mange krig, sannsynligvis flere og flere, handler til noen del om makt og tilgang til naturressurser – olje, vann, mineraler, jordbruksmark. Det ansvaret vi har overfor skaperverket, og hvordan vi tenker om jordens og dens ressurser, går ikke å koble vekk fra hvordan vi tenker om samfunnet, andre mennesker, og vår plass i verden.
Når vi taler om skaperverket i kirken, taler vi gjerne om takknemmelighet overfor alt vakkert som er skapt, særlig når vi feirer skaperverkets dag denne tid på året når vår del av verden kanskje er som vakrest. Og det finnes mye gott å takke for. Men det er også en dag for alvor, og for å snakke om ansvar. Ansvaret for skaperverket er en sentral del i skaperverkets dag.
Her finnes risikoen å redusere ansvaret for skaperverket til en simpel moralisme. At peke ut rett og feil, og liste de tiltakene vi burde gjøre. En god kristen sorterer sin søppel, kjøper økologisk fairtrade-kaffe og kjører miljøbil eller reiser kollektivt. Alle de tiltakene er selvfølgelig viktige og gode, og det har noe å si hvordan vi lever våre liv. Men å redusere ansvaret for skaperverket til noen privatmoralske valg ovenfor konsumpsjon er å gjøre det veldig enkel for seg, og risikerer å lede tankerne våre i feil retning. Dels fordi de urettferdigheter som finnes i verden relatert til ujevn fordeling av forbruk, der vi i den rike verden lever langt ovenfor hva planeten klarer av, ikke kan bli stelt til rette innenfor rammene for individers konsumpsjon men må forandres på mer systematiske måter. Men fremfor alt fordi de risikerer å redusere vår relasjon til Gud til noe vi kan prestere ved å være flinke og gode nok.
Slik som vi er avhengige av Guds nåde for selve livet, avhengige av skaperverket for å kunne puste, spise og leve, så er vi avhengige av guds kjærlighet og nåde for å ha en relasjon til Gud. Når vi vil leve våre liv sånn at gi gjør det som er gott, sant og rett, så gjør vi ikke det for å vinne Guds kjærlighet. Vi gjør det ikke for å være gode nok mennesker for å fortjene Guds nåde. Det kan vi aldri gjøre. Men det trenger vi ikke heller, fordi den allerede er gitt oss. Det er fordi vi allerede er elsket, fra skaperverkets første morgen og vår første pust, som vi i takknemmelighet vil føre den kjærligheten videre. En kjærlighet vi ikke bare viser til de enkeltmennesker vi møter i våre daglige liv, men også mennesker langt bort, og til hele skaperverket.
Når disiplene vekker Jesus, fylt av angst og nød, så stiller han stormen. Fortellingen får et lykkelig slutt. Men vi vet, noen ganger fra smertefylt egen erfaring, at Jesus ikke stiller alle stormer og flommer. Løsningen på skaperverkets og verdens smerte er ikke at hvis vi bare ber litt mer eller tror litt bedre, så kommer alt til å ordne seg. Det er en utfordring for troen vår, men vi vet at det er sant i dette livet. Men det viktigste med Jesus i fortellingen, er at han er tilstede. Det desperate spørsmålet i båten er også menneskelighetens spørsmål til Gud. Gjennom historien, over hele verden, roper mennesker til Gud og spør hvis deres undergang er likegyldig. Noen ganger med bibelens ord som vi bruker i gudstjenestene våre: herre misskunde deg. Og svaret er alltid: ja. Gud bryr seg. Gud bryr seg nok til å bli en av oss, til å dele våre kår. Gud blir menneske i Jesus Kristus nettopp for dette, å være tilstede, for å vise i handling: Gud bryr seg. Når vi roper til Gud er svaret: jeg er her.
At Gud velger verden, velger livet, er en ny relasjon mellom skaperverk og skaper. Kristen tro kan aldri handle kun om tanker, tro, lære, ideer. Kristen tro er liv i verden, med mennesker, dyr og natur. Med menneskelige erfaringer, følelser og praksis.  Vi må ta inn over for oss egna og andre erfaringer av å leve i verden, og hvor forskjellige de erfaringene kan være. Og kristen tro har alltid en retning utover, et kall til tjeneste.
Jesus spør disiplene sine retorisk om de ikke har noen tro, når de blir redde av stormen. Kanskje en sterk nok tro kan gjøre at vi helt stoler på Jesus og aldri er skremte eller har angst, men det gelder nok få. Men jeg tror at troen kan hjelpe oss ut fra den passivitet som kan ligge i angsten og redselen. Når vi ser de enorme utfordringene i verden vår, er det lett å føle seg motløs og oppgitt. Hvordan skal vi kunne påvirke de store sammenhengene og beslutningene? Det kanskje vi ikke kan ved noen enkle tiltak eller enkle løsningen. Men vi kan stole på at Jesus er med oss i båten, og den enorme kjærligheten Gud gir oss, rekker til flere. Vi får båres av den, gi den videre og stole på at det som bryter ned og ødelegger ikke får det siste ordet. For vi og hele verden er elsket av en Gud som bryr seg om oss, selv om vi føler som vi er i fred med å gå under.

Inga kommentarer: