söndag 5 mars 2017

Blikket festet riktig sted: På Jesus

Preken på 1 søndag i fastetiden, 5 mars 2017, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet:
           Mennesket lever ikke av brød alene,
           men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

 Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:
           Han skal gi englene sine befaling om deg.
Og:
           De skal bære deg på hendene
           så du ikke støter foten mot noen stein.»

 Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet:
           Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»

 Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
           Herren din Gud skal du tilbe,
           og ham alene skal du tjene.»

 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.
Ordet «fristelse» vekker sikkert noen assosiasjoner hos dere. Og det er kanskje ikke sikkert de har så mye med ørkener og fjell å gjøre. I vårt samfunn hør man nok ordet fristelse oftere om sjokolade og is, eller muligens om seksuell attraksjon. Lite som at ordet synd ofte blir brukt i slike sammenhenger, egentlig for å beskrive ting som er nytingsfult og/eller lite nyttig – langt unna fra den lidelse og smerte som er koblet til den kristne forståelse av hva synd er. Fristelse får da snarere betydningen lokkelsen å velge det som er gøy og nytingsfylt og lite pliktoppfyllende, istedenfor det man føler at man «burde» gjøre for å være flink og nyttig. Og da høres jo fristelser ut som noe ganske deilig.

Men det er noe helt annet som er anliggendet i dagens bibelfortelling. Jesus er, under den symboltunge perioden av 40 dager og netter på den symboltunge plassen ørkenen, for å forberede seg på oppgaven sin. Han har nettopp blitt døpt av Johannes i elven Jordan, der han og de var tilstede har fått høre at han er Guds elskede sønn. Snart skal han ut og kalle disipler og begynne sin undervisning. Her trekker han seg unna for å samle seg for oppgaven.

Fortellingens tre fristelser handler alle om makt, og om snarveier. Jesus blir fristet til å gjøre det lettvinte, enkle, ta snarveien for å få det han trenger eller vil ha, eller for å ta og vise opp makten sin for hele verden. Ondskapen prøver å få Jesus bort fra sporet, få ham å rette blikket feil sted og konsentrere seg på noe annet enn det som er oppgaven hans.

Men Jesus vet at det ikke finnes noen snarvei. Det finnes ikke noen «quick-fix» som gjør ham til Herre over hele verden. Hans oppgave er å elske verden hel, å forsone verden med Gud, å opprette og vise på Guds rike bland menneskene, å seire over døden med kjærlighet. Å for å gjøre, finnes det ikke noen snarvei. Den eneste veien er lidelsens vei. Kjærlighetens vei. Og den trenger at han holder blikket festet riktig sted.

Vi har nettopp begynt fastetiden, en tid som handler om å skrelle vekk for få se det som er viktig på ordentlig. Noen gjør det slik som i den kristne tradisjon ved å avstå fra noe gjennom fastetiden – kanskje kjøtt, kanskje sukker, kanskje facebook eller andre medier. Andre ved å engasjere seg for andre – i kirkens nødhjelps fasteaksjon eller noe annet prosjekt, og noen kanskje ved å få nye gode vaner eller lese noen god fastebok, eller gå på fastegudstjenester eller være i retreat eller stillhet. Det finnes mange måter å la fastetiden bli en periode av fokus og konsentrasjon. I gudstjenestene i fastetiden ligger fokus på Jesus – på hans kjærlighet og på hans lidelse, og musikk og tekster har et alvorlig preg.

Når man leser en tekst om fristelse sånn her i begynnelsen av fastetiden, tenker jeg at det finnes litt risiko at vi igjen kobler sammen fristelser nettopp med å spise noe som vi egentlig tenkt avstå ifra eller la vær å gjøre det ekstra vi tenkt. Og det kan nok selvfølgelig være en fristelse, men jeg tenker at hovedårsaken å lese denne teksten ikke handler om sjokolade eller slike ting. Nei, fristelse i relasjon til faste, tenker jeg handler om det vanskelige ved å holde blikket festet riktig sted, og hvor lett det er å la seg bli distrahert fra det er virkelig viktig. Hvor lett det er å legge sin tid og engasjement og tankekraft noe annet sted enn der vi trengs.

Tingen vi gjør i fastetiden handler ikke om å vinne Guds kjærlighet – det kan vi aldri gjøre, og det trenger vi ikke heller. Det er heller ikke sånn at askese – å leve enkelt på grensen til å plage seg – er noe helligere eller bedre måte å leve på sånn generelt. Det er ikke ondt eller farlig eller dårlig med nytelser i seg selv, evnen til å nyte er en gave fra Gud. Men ved å avstå noen ting, skrelle vekk det unødvendige for en periode, så kan vi få litt avstand så vi ser bedre. Ting kan bli litt klarere, litt tydeligere. Og da kan vi holde blikket festet riktig sted: på Jesus.

Med blikket festet på Jesus, da ser vi også andre ting: vi ser alt mer på verden med Jesu blikk. Da kan vi ikke blunde for lidelsen og smerten, for urettferden og undertrykkelsen. Da kan vi ikke late som at mennesker er ulike betydningsfulle eller har mindre rett til et fullverdig liv, basert på hvem de er eller hvor de kommer fra eller hvem de elsker – eller hva de gjort i livet. Med Jesu blikk på verden blir ting samtidig både mye enklere og mye vanskeligere. Vi kan kanskje også se Jesu blikk på oss selve – et blikk fylt av uendelig kjærlighet, men også med forventing. Et blikk som kaller oss ut av passivitet og inn i handlingskraft, bort fra fristelsen å være likegyldig eller opptatt av oss selv.

Fastetidens enkelhet og karrighet hjelper oss å holde konsentrasjonen, hjelper oss å dyrke dydene for å si ja til det kallet. Kallet å gå lidelsens og smertens vei når det trengs, og å ikke la vår bekvemmelighet eller kynisme vinne. Kallet å se på verden med Jesu blikk, og å ikke blunde for det vi da må oppdage. At vi trengs i kampen for fred og rettferd, for menneskeverdet og skaperverkets opprettelse. For at alle mennesker skal få spise seg mette og å ha et trygt sted å bo, og for at Guds rike skal kunne bryte igjennom, om så bare for et øyeblikk, her i tiden. Vi kan ikke gjøre det av egen kraft, men vi kan gjøre en litt del, da vi er båret av den kjærlighet som har seiret over døden. Og et første steg på den veien, er å holde blikket festet riktig sted. På Jesus.


Inga kommentarer: