Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.Fastetiden begynner nå, 40 dager (pluss søndagene, som ikke telles) frem til påske, slik som Jesus var 40 dager i ørkenen for å forberede seg på oppgaven sin. Det er tiden for stramhet, for å avstå, for å dele med seg, for enkelhet og får å fokusere på Gud og det viktigste i livet. En tid for innsiden, for troen, for det skjulte – men med midler som handler om det ytre: handlinger og beteende for å vende blikket bort fra oss selve. Hvordan henger det sammen? Og er egentlig den som plager seg frommere enn noen annen? Jesus snakker jo her om at det gode vi gjør ikke skal synes utenpå.
Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. (Matteus 6,1-6.16-18)
Fastetiden handler om å ta bort noe for å oppdage det som er viktig. Ikke fordi verden eller nytelser er dårlige i seg selve, men ved å ta bort noe oppdager vi andre ting om oss selve og verden. Vi ser hva som egentlig spiller rolle. Fasten hjelper oss å rette blikket riktig sted. Det handler også om solidaritet – om at vårt overflod henger sammen med andre mennesker mangel på ressurser. Fasten kan også hjelpe oss å se hva som står mellom meg og Gud.
Faste har tradisjonelt handlet om mat: om å ikke spise kjøtt, sukker og desserter og godteri, alkohol eller andre ting som man tar bort. Nå, i moderne tid, handler det ofte om andre ting mennesker avstår ifra. Ikke så få kristne faste fra Facebook eller andre sosiale medier, eller fra mobilspill eller annet som tar mye tid. En venn av meg faster ved å ikke bruke snooze-knappen på alarmen sin om morgenen, men gå opp direkte når klokken ringer – noe hun tenker vil bli en tøff utfordring. Dette med å faste fra noe mat, har en litt risiko ved seg i vårt samfunn tenker jeg, nemlig at vi kan begynne å tenke at mat er noe dårlig, at det er dårlig å spise. I vårt samfunn er mat og hva vi spiser så tett koblet opp mot idéer om helse, flinkhet, hvordan kroppen skal være. Det kan finnes en risiko at man selv blander sammen fastens avstå, med det generelle trøkket i kulturen vår om skuld og skam knyttet til spising og mat. Det er ikke det som fasten handler om i det hele tatt. Samtidig finnes det store poenger ved å faste fra noe mat: maten er noe veldig konkret, fysisk, noe vi gjør hele tiden. Hvis man vanligvis spiser kjøtt, blir det å avstå under noen uker en veldig konkret forandring i hverdagen som man merker av hver dag. Maten er også tydelig koblet til urettferdigheten i verden – vi kaster masser med mat mens mange mennesker sulter.
Faste handler ikke om å vise opp sin flinkhet – eller være flink i det hele tatt. Hyklerne som Jesus taler om i teksten som vill at folk skal se hvor fromme de er: det ordet som her oversettes med hyklere kan også bety «skuespillene» - det handler altså om de som vil vise seg opp. Det er ikke hensikten med fasten. Men vi skal heller ikke vise oss opp innfor Gud. Fasten handler ikke om å være flink og asketisk nok for å få Gud å like oss – men den finnes for vår egen skyld, nettopp for å skjerpe blikket.
Asken på askeonsdag er et tegn på tilgivelse. I kirketekstene denne tid på året er det mye fokus på synd, på lidelse og på det vanskelige i livet. Ikke fordi vi er så usselige mennesker, men for åt sånn ser verden ut. Vi kan ikke blunde for lidelsen. Ikke en eneste av oss kan gå gjennom livet uten at noen gang rammes av lidelsen, og hver av oss lever i en verden av smerte og urettferdighet. Ved å rette blikket riktig, må vi også ta inn det vanskelige. Også det vanskelige i våre egne liv, og de ting vi er en del av. Det vanskelige, eller onde, som vi gjør og har ansvar for, og det som rammer oss.
Tradisjonen å tegne seg med aska i begynnelsen av fastetiden har en lang tradisjon i kirken. I bibelen og den tidlige kirken var bruket av aske et tegn på anger og bot, men også på sorg. Det er også en ritual som minner oss om vår dødelighet, om vår menneskehet. Derfor er det også de ordenen som blir sagt når du får asken tegnet i pannen: Menneske, husk at fra jord er du kommet, og til jord skal du bli. Men asken er også et tegn på velsignelse og tilgivelse. I vår menneskehet, og selv om vi er dødelige, er vi ikke glemt av Gud. Jesus deler vår smerte og lidelse, og er den som går sammen med oss.
I fastetiden kaller Jesus oss bort fra vårt eget og det vi er opptatt av til daglig. Alle de ting vi bare gjør uten at tenke så mye på de – de er ikke nødvendigvis feil i seg selve, men askeonsdagens påminning om vår dødelighet blir innfør fastetiden også en mulighet å se hva som er viktig i livet, en sjanse til å stanse opp. I fastetiden inviteres vi til å la være å gjøre ting for andre skal se hvor gode vi er, men for å bygge relasjon til Gud og med de mennesker som trenger oss. Vi får skale bort noe av det hverdagslige for å se på verden med Jesu blikk. Vi får la være å gjøre noen ting, for å se hva som er viktig på ordentlig. Og vi får gjøre det sammen med Jesus, som ikke er redd for lidelse og smerte men vars kjærlighet er sterkere enn døden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar