Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.Lev som lysets barn. Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)
Dagens to tekster er veldig forskjellige: en kort, kjernefull oppfordring fra Efeserbrevet om å leve som lysets barn; og den lange dramatiske fortellingen om Josef og hans brødre. Og selv den lange tekst vi hørte her er kun et kort utsnitt ur hele fortellingen om Josef. Men til tross for at disse to tekstene er så forskjellige, dreier de seg om det samme: nemlig om det som er godt, sant og rett.
Det som er godt, sant og rett henger sammen. I disse tider, der sannhet er noe relativt og der hver og en virker kunne finne på sin egen sannhet, og da godhet noen ganger blir brukt som et skjellsord, så er dette påstand kanskje ikke akkurat på moten. Det kristne budskap er kanskje ikke alltid på moten, men det har et tidløst anliggende: det vil sette oss mennesker fri. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus, og for å leve som lysets barn trenger vi å snakke sant om livet. I mørkret gjemmer seg mange ting som gjør at mennesker far ille, og tausheten og skammen blir brukt – bevisst eller ubevisst – for å hindre sannheten å komme frem, for å hindre rettferd å bli gjenopprettet og for å hindre det godheten å seire. Sannheten, godheten og rettferden er lysets frukt, det som kommer av å leve i lyset, men det går begge veier: vi kan streve mot det som er godt, sant og rett, og vegre å akseptere mørkrets forsøk å skjule disse, for å prøve å slippe in lyset.
Lyset er frigjørende, men det kan også være vanskelig når ting som har vært skjult kommer i dagen. For å tørre å snakke sant om livet, må vi ha tiltro, stole på at vi ikke blir dømt. At det finnes forsoning og tilgivelse, at frukten er god.
I fortellingen om Josef og hans brødre finnes alt dette: tilgivelse og forsoning, men også det ærlige samtalen. Selv om Josef prøver noen triks før brødrene står foran ham, sier han til slutt sannheten, hvem han er. De får tale om alt som skjedd, og hvorfor ting gikk galt, og hvordan noe som var godt kunde komme ur det som var vondt.
Josef blir i denne fortellingen også et frempek mot Kristus: Josef er den som har makten, han kan velge å straffe brødrene sine, men velger livet, forsoningen, tilgivelsen. Fortellingen her finnes også med som ett ekko i flere av Jesu lignelser – kanskje tydeligst i fortellingen om sønnen som hjem, der faderens kjærlighet og tilgivelse er overveldende. Der sønnen gjort alt galt og forventer at det rettferdige er at han får tjene som arbeidere hos faderen, men der faderens kjærlighet overvinner alt. Josefs brødre i fortellingen er redde, for de tenker at det rettferdige straffet for å sålt sin bror som slav er høyt. Men Josefs kjærlighet og vilje til forsoning er overveldende. Slik er også Guds kjærlighet så stor, at den er nok til å forsone verden med Gud selv.
Det som er godt, sant og rett henger sammen. Men rettferd er ikke alltid det samme i Guds øyne som i våre. Rettferd, i betydningen opprettelse, frigjøring, liv, er et sterkt anliggende gjennom hele bibelen og den kristne tro. Men at kun lønne handlinger med dess rettferdige konsekvenser, som vi noen ganger mener er det rettferdige, det er ikke nok for Gud. Da hadde det jo ikke funnets rom for tilgivelse. Og tilgivelse, nåde, overveldende kjærlighet, er kanskje det mest kjennetegnende for Gud.
Det som er godt, sant og rett, er ikke alltid enkelt. Ikke alltid enkelt å skjønne hva det er, og ikke enkelt å leve. Noen ganger må man gå vanskelige veier, og for Jesus ledde godhetens, sannhetens og rettens vei mot lidelse og død. Dette er fokuset vårt i fastetiden, en periode da vi dveler ved det vanskelige. Vi følger Jesus på veien mot Jerusalem og korset, en vei kantet av svek og lidelse. Ved å ikke rygge for det vanskelige kan vi se med åpne øyne på lidelsen i verden og kanskje la oss utfordre i vår egen overflod. Vi kan få opp øynene for hvordan mørkret skjuler ting som trenger lys – i vår nærhet og i verden. Vi får prøve å se hvordan vi kan fremme det som er godt, sant og rett. Men også hvordan forsoning kan være en vei, i det store og i det lille, ting og relasjoner som har vært brustet kan bli helt.
I salmen her innen tekstlesingene sang vi om forsonings, frihetens, forbrødringens og himmelens vei. Det er ikke enkle veier, og det finnes ikke noen snarvei når vi prøver å gjøre det som er godt, sant og rett. Men vi får be med salmens ord: Vis du oss veien, forsoningens Herre. Gi du oss vilje å gå den. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar