tisdag 30 maj 2017

Vitne for sannheten

Preken på Søndag før pinse 28 mai 2017, på kveldsmesse i Trefoldighetskirken.
Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og edru, så dere kan be. Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage. Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. 1 Pet 4,7-11
Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg.Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av. Joh 15,26-27
Søndag før pinse står vi i et mellomrom. Det er fortsatt påsketid, det er vit liturgisk farge. Men den oppstandne Kristus er ikke lenger blant disiplene, påskelyset er slukket og vi er i ventetid før pinsen og den hellige Ånd er her.

Likevel taler Jesus i den korte evangelieteksten om Ånden. Om talsmannen som skal vitne, om sannhetens Ånd. Disse korte rader kommer fra avskjedstalen i Johannesevangeliet, da Jesus er sammen med disiplene den siste kvelden før han blir tatt til fange. Han taler om en tid som skal komme, da de skal vitne, og de skal gjøre det ved Sannhetens ånd.

Å tale sant er noe vi gjerne vil gjøre, ja noe vi holder høyt. Og de fleste av oss vil ikke lyve, eller tenke at vi lyver eller snakker usant. Men det finnes kanskje også mange ting vi ikke sier i det hele tatt. Det er ikke alltid lett å få vitner til brott å snakke med politiet, og vitne i rettssaker. Når vi hører om konflikter eller at noen har blitt urett behandlet eller fart ille, snakker vi da høyt og sant om det som skjedd? Noen ganger, men noen ganger lar vi kanskje saker bero, tenker at det alltid finnes to sider av saken og det er jo mye enklere å ikke ta stilling eller ikke blande seg opp i. Vi kan bli tause, og tausenheten kan være en motsetning til sannheten slik som løyen. Og kanskje taler vi ikke heller alltid sant om oss selv, står opp for vem vi er, hva vi tror på, det som vi holder for sant og rett?

Kanskje er ikke enhver anledning den rette å snakke om Jesus og troen vår, eller om andre ting som er viktige for oss. Men hender det ikke noen ganger at vi ikke sier imot når mennesker sier stygge ting om mennesker som ikke fortjener det? At vi lar rasistiske eller hatefulle kommentarer stå uimotsagte, fordi vi ikke gidder å ta striden? At noen sier fordomsfulle ting om kristne som vi lar passere selv om vi føler oss rammet?

Ordet for å vitne som blir brukt i denne teksten, er på gresk «martyreo», martyr. Dette ord har jo gjennom historien mest blitt brukt om noen som vitner om Gud og sin ved å dø for den. Ikke sjelden hør vi ordet i dag i sammenhenger av selvmordsbombere og terror, fra ekstreme voldelige islamistiske grupper, men ordet har lang historie i kristen tradisjon. Og fortsatt blir uskyldige mennesker dødet for sin tro og overbevisning i dag. Sist fredag dog minst 28 koptiske kristne av en bombe i Egypt, ett av mange voldelige attakker på kristne der det siste året. Også i mange andre deler av verden blir kristne forfulgte. Samme dag som attakket i Egypt, ble to menn dødet i kollektivtrafikken i Portland, Oregon, USA. De hadde grepet inn da en mann kom med hatefulle rasistiske utfall mot en muslimsk kvinne, og han hadde då hogget dem med kniv til døds. Rundt om i verden blir mennesker truet, skadet og dødet for at de er de er, fordi de taler sant om vanskelige ting eller ting mennesker med makt ikke vil høre, for at de er feil gruppe, har feil tro, elsker feil mennesker. Vår verden har altfor mange martyrer, kristne og andre.

I dag får vi høre ordene om sannhetens ånd som skal vitne, sammen med noen ord fra 1 petrusbrev. Disse ord er skrevet i en tid da de trodde at tiden var kort og Jesus snart ville komme tilbake. Men selv om tidsperspektivene er annerledes for oss, er retningen en god veiviser. Var gjestfrie, tjen hverandre, tale Guds ord og tjen hverandre med den styrke Gud gir. Alle har forskjellige gaver, mangfoldige slik som Guds nåde, og de forskjellige gaver og evner vi har fått skal vi bruke for hverandre. Og fremst: vi skal elske hverandre inderlig.

Saken eller målet er kjærlighet, veien eller midlet er tjeneste. Sannhetens ånd, og de gaver ånden gir, er også kjærlighetens ånd og tjenestens ånd. Vi kan og må snakke høyt og sant for det som er godt, sant og rett, for kjærlighetens sak. Selv når det er ubekvemt. Vi må være beredt på å gå en omvei, ta en strid, stå til tjeneste når det trengs, for kjærlighetens sak. Forhåpentligvis må vi ikke dø, eller trues eller komme til skade for troens eller Guds skyld. Men hvis det skjer, vil sannhetens ånd lede oss på veiene. Og vi er aldri alene, for den som allerede har dødd for oss går sammen med oss, og den kjærlighet som er sterkere enn døden er den kjærlighet også vi får leve av.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som det var i begynnelsen, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Inga kommentarer: