Hvem er du i fortellingen? Om barmhjertighet og min neste

Preken på Storbymesse 21 oktober 2018, 22:e søndag i treenighetstiden. Denne søndag var det TV-aksjonen med innsamling til Kirkens bymisjon.

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
        «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. 33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
    Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Luk 10,25-37)

Hvem er du i denne fortellingen? Når vi hører en slik kjent fortelling, har vi ofte noen bilder av hva som spiller seg ut, og kanskje ser vi for oss mer enn det som faktisk står i teksten, fordi vi har hørt den mange ganger. Kanskje har vi lest bildebøker som barn, kanskje vært med på en dramatisering i konfirmanttiden, hørt den fortalt og prekt over mange ganger. Og det føles selvfølgelig å lese denne tekst i dag, når Kirkens bymisjon og arbeidet deres for inkludering og fellesskap står i sentrum. Men kan denne kjente fortellingen åpnes opp så vi oppdager noe nytt? En måte å nærme seg en bibelfortelling på, er å se på de forskjellige personene i fortellingen, hvilke er de, hva skjer her fra deres ståsted. Og kan jeg sette meg inn der – og hvordan kan jeg tenkte om livet og troen mitt, om jeg er på forskjellige posisjoner i lignelsen? Hvordan blir denne fortellingen, om jeg tenker at jeg er den lovkyndige som stiller spørsmålet til Jesus, eller om jeg er mannen som blir slått ned, de som går forbi, eller samaritanen? La oss gjøre en tankelek, og stanse litt ved de forskjellig personene.

Den lovkyndige, juristen, den rettroende og lærte, kommer til Jesus med et spørsmål. Her, som i mange andre tilfeller i evangeliene, står det noe om hensikten hans, at han ville sette Jesus på prøve. Altså at utgangspunktet i spørsmålet ikke var att han faktisk ville høre og lære, men se om Jesus kunde svare slik han syntes var riktig, eller lure Jesus til å si noe feil. Den lovkyndige mannen blir sannsynligvis utfordret av Jesus, fortellingen er jo svaret på hans oppfølgende spørsmål om hvem som er hans neste, og svaret må ha vært nesten sjokkerende. Den urene, den som er utenfor blir satt opp som forbildet, men etter fortellingen kan den lovkyndige ikke annet enn å svare at det er den som viser barmhjertighet. Vi får ikke vite hva som skjedde etterpå eller hvordan han reagerte. Kanskje avfeiet han Jesus og mente han ikke var å lytte til, fordi han sa noe så urimelig. Eller så ble møtet med Jesus et vendepunkt der han begynte å se ting på andre måter. Det er nok nesten vanskelig for oss å skjønne hvor radikalt, og nesten galt, dette måtte ha hørtes ut for den lovkyndige.

Se kommer selve liknelsen. Her er tre hovedkarakterer/grupper: Den som blir slått ned, de som går forbi, og samaritanen. For så vidt også røverne, og verten på herberget, men vi lar de stå til side for nå.

Mannen som blir slått ned, får vi ikke vite så mye om. Men det er ikke vanskelig å sette seg inn i hans posisjon. Erfaringen av vold, i fysisk forstand eller andre typer av vold, er dessverre noe mange av oss har erfaring med. Eller frykten for vold. Mange har erfart å bli slått ned, om ikke fysisk så ved andre måter – å bli møtt med fordommer, å blitt tatt fra muligheter i livet, å bli krenket. Noen møter det særlige vold som rasisme og hat innebærer. Det finnes en risiko i å lese denne delen av teksten for raskt, at mannen som blir slått ned kun er et grep for å fremstille de andre personenes handlinger og valg. Men vi kan godt stanse et sekund her: i sentrum for fortellingen står erfaringen av vold, av krenkelse, å bli fratatt alt. Det er en dypt menneskelig erfaring, og vi vet alle at selv om vi prøver å sikre oss på alle mulige måter, er risikoen alltid der. Hva vi har av både materielle ting, helse og verdighet, kan bli tatt fra oss – av noen som vill oss ille, eller av uhell og dårlige omstendigheter. Det kan være du og jeg. Samtidig som det er sant at det kan ramme hvem som helst, når som helst, er det også sant at risikoen for å rammes er høyere for noen. Og der er også en urettferdighet; den som allerede har lite, den som allerede lever i marginen av samfunnet, den som allerede lider under avhengighet, fattigdom, utenforskap, den løper også større risiko å rammes av vold og krenkelser. 

Når mannen ligger der, slått ned og frastjålet alt inkludert sin verdighet, kommer noen forbi. På en måte kan de sies å være hovedkarakterer i fortellingen – i hvert fall er disse til beskrivelsen mest lik mannen som stilte det opprinnelige spørsmålet til Jesus. Presten og levitten, de fromme, lovkyndige og de som skulle være forbilder i samfunnet. Vi får ikke noen forklaring for hvorfor de går forbi – kanskje fordi de hadde blitt rituelt urene om de rørt ved den blødende mannen. Uansett viser de ikke barmhjertighet eller medfølelse, lar sine egne behov, eller rutiner eller usikkerhet, styre handlingene og valget sitt mer enn mannens behov for omsorg. I denne fortellingen vil nok ikke noen av oss være disse to, men i virkeligheten har nok dere, slik som jeg, mange ganger helt konkret gått forbi noen som tigger, eller ser ut til å være rusa uten å spørre om de trenger hjelp.  Kanskje har dere også som jeg noen ganger latt være å spørre noen vi møter om hvordan ting er, fordi det blir altfor vanskelig å hjelpe til med noe, og da er det enklere å ikke vite. Vi kan ikke hjelpe alle, eller gjøre alt hver gang. Men fortellingen utfordrer oss til å huske på at vi kan gjøre noe. Det enkle og bekvemme er noen ganger lett å rasjonalisere for oss selv som rimelig eller avveiet eller godt nok, når det faktisk er noen som trenger oss. 

Så er det samaritanen. Forbildet, den som gjør det vi alle vet egentlig er det rette og det som trengs. Som rammes av inderlig medfølelse – for øvrig et uttrykk som flere ganger i evangeliene blir brukt om Jesus, at han rammes av inderlig medfølelse for mennesker han møter. Han går utenom hva som er forventet, både i tid, i omsorg, i penger for den han møter som trenger ham. Han går langt i nestekjærligheten, lar den blomme ut. En av de viktige poengene til Jesus, og det som er utfordrende for den lovkyndige som stiller spørsmålet, er jo at samaritanen er enn som er utenfor det jødiske samfunn – en som de mente var uren, som hadde feil religion eller måte å be på, og som de så ned på. At Jesus løfter opp den som er utenfor til et forbilde, kan vel sies å være en grunnpoengene til fortellingen og det som ofte blir oppfattet som sensmoralen. Og det er ikke feil i det hele tatt. Men det går å se lytt dypere på dette. Det er lett i relasjon til forskjellige typer av hjelpevirksomhet eller diakoni eller omsorg, uansett om det er i menigheter eller organisasjoner eller mellom mennesker mer uorganisert, å begynne å tenke i oss-og-dem-kategorier. At det er noen stakkarslige det er synd om som trenger hjelp, og så er det vi sterke og rike og snille som skal hjelpe. Det høres teit ut når jeg sier det høyt, men tankefiguren er sterk. Jeg tenker at Jesus på en måte utfordrer dette med fortellingen. Samaritanen hjelper ikke mannen fordi han er moralsk høytstående og skal gi bort litt av sitt overflod. Han rammes av inderlig medfølelse. Han har erfaring med utenforskap og å bli sett ned på. Sikkert har mange gått ham rett forbi. Han deler av sitt eget, og møter mannen der han er med det han trenger. Det samaritanen gjør, er ikke å være snill, men å leve ut sin tro og kjærlighet i handling. Ved å gjøre ikke det som er enklest, emn det som trengs, blir han også et bilde av Guds kjærlighet.

Vi kan sette oss inn i hver og en av disse posisjonene i fortellingen. Vi kan på en måte være alle i fortellingen, og den sier kanskje forskjellige ting til oss, avhengig av hvor vi setter inn oss selve i fortellingen. Selv om fortellingen er så kjent at den nesten er slitt, tror jeg at den fortsatt kan utfordre oss, om vi lar den. 

Jeg vil avslutte med et siste perspektiv, som jeg også tror trengs. Alle liknelser til Jesus, handler også om ham selv, og om Gud. De er ikke kun moralske forbilder, men sier også noe om hvem Gud er i Jesus. Og selv om det sikkert går å lese på forskjellige måter, tenker jeg at Jesus i denne fortellingen fremst er mannen som blir slått ned. Dels som et frempek, til at han om ikke lang tid skal bli slått ned, fratatt alt, bli kreket og hånet og forlatt av vennene sine. Men også at det betyr, at når vi blir slått ned og kreket, er det en erfaring som Jesus deler. I tilværelses avgrunn, når vi er på bunn, i smerten og lidelsen og krenkelsen, der er vi ikke alene. Jesus er der sammen med oss.

Når vi går smertens vei, har Jesus gått der før oss. Vår Gud bærer også sår, vet hvordan volden føles, har sett både ondskapen og lidelsen i øynene. Den nestekjærligheten som Jesus løfter frem, er ikke noen moralsk overlegen snillhet, men å dele smerten og livet, båret av den kjærlighet som bar ham og som er sterkere enn døden. Vi får også hvile i den kjærligheten, og den kjærligheten er det som kan drive oss til å ikke velge de enkle veiene, men la oss ramme av både inderlig medfølelse og hellig harme når det trengs, for å dele både ressurser og liv med hverandre.