Om ekteskap, undertrykkelse, frigjøring - og Guds gode gave

Preken fra Storbymesse i Trefoldighetskirken 7 oktober 2018, 20:e søndag i treenighetstiden. 

Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag.» Herren Gud formet alle dyr på marken og alle fugler under himmelen av jord. Han førte dem til mennesket for å se hva det ville kalle dem. Det som mennesket kalte hver levende skapning, det fikk den til navn. Mennesket ga navn til alt feet og til himmelens fugler og til alle villmarkens dyr. Men til seg selv fant mennesket ingen hjelper av samme slag. Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Mens han sov, tok han et ribbein og fylte igjen med kjøtt. Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne til mannen.
   Da sa mannen:
          «Nå er det bein av mine bein
          og kjøtt av mitt kjøtt.
          Hun skal kalles kvinne,
          for av mannen er hun tatt.»
Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.
(1 Mos 2,18-25)

Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken. Men det gjelder også hver enkelt av dere: Hver mann skal elske sin kone som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann. (Ef 5,31-3)

Noen fariseere kom og spurte ham: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone?» De ville sette ham på prøve. 3 «Hva har Moses påbudt dere?» sa han. De svarte: «Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og sende henne fra seg.» Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem som mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» (Mark 10,2-9)

I møtet med vanskelige tekster, finnes det forskjellige måter å ta seg av preken på. Man kan unngå de vanskelige tekstene helt, ved at for eksempel bruke en fortellertekst eller velge den mindre vanskelige, om man ikke har alle lesetekster. Man kan velge å lese den, men preke over en annen tekst. Man kan ta seg av teksten, og prøve å finne hva som er evangelium i denne tekst, selv om det er vanskelig å finne ved første lesing. Og man kan benytte anledningen å kritisere teksten, eller hvordan den har blitt brukt, og ut fra teksten gi andre nøkler eller bilder enn de som ligger i selve teksten. Sikkert finnes flere veier. Jeg skal prøve meg på begge de siste to – å si noe frigjørende ut fra tekstene, og å kritisere dess bruk og gi noen andre bilder.

I dag har vi lest alle tre tekster, og det vi har hørt er, i hvert fall ved første blikk en patriarkalsk linje fra skapelsen via Paulus sammenligning av kirken og ekteskapet til skilsmisse. Det vanskeligste i dette er for så vidt kanskje ikke evangelieteksten i seg selv, men kombinasjonen av tekster, som vi jo også snakket om i samtalen her. Vi begynner i den versjon av skapelsesfortellingen der ikke mann og kvinne blir skapt likt og samtidig, men det kvinnen skapes som en hjelper, som en del av mannen. De korte setningene fra Efesierbrevet vi hørte høres for så vidt fine ut, at en mann skal elske sin kone og kvinnen respektere sin mann. Men leser man hele avsnittet, er dette kun avslutningen av et lenger resonnement fra Paulus, der han mener at mannen er kvinnens overhode slik som Kristus er kirkens overhode, og en kone må underkaste seg sin mann.

Evangelieteksten gir sikkert mange forskjellige tanker og assosiasjoner, ikke minst ut fra i hvilket sammenheng den leses. De fleste av oss har kanskje oftest ikke hørt den med disse andre tekstene i forkant, men i en helt annen setting: i bryllup. Der oppfattes kanskje Jesus ord med en annen nyanse, med fokus på det bevisste valget å leve sammen, å bryte opp fra det gamle for å gå ”all in” i ekteskapet og det nye livet sammen, og de to blir en. I det lyset viser Jesus på allvoret ved å ta beslutninger som påvirker hele livet, og ansvaret ved å fatte besluttninger som også involverer andre. Ikke minst for den som har makt, resusser og forsørgelsesansvar.

At Jesus skerper inn budet om skilsmisse, bør nok ses som en beskyttelse av den svakere part. Store deler av Moseloven handler jo nettopp om dette, beskyttelse for grupper som ellers risikerte å helt stå uten forsørgelse og tilhørighet i samfunnet – ofte ekseplifisert som enker, farsløse og de fremmed. En forlatt kone skulle raskt ende opp i den samme kategori. Rett etter denne teskt kommer også en av de kjenteste tekstene fra Markusevangeliet, nemlig den om Jesus og barnen. Det er ikke urimelig å lese inn også denne tekst i sammenhenget. Spørsmålet til Jesus om retten å skille seg kan leses som et sprøsmål om det er mulig for en mann å snike seg unna ansvaret han har, for barn og kone, som ellers vil risikere å stå uten både materielle reusser og sammenheng. Da peker Jesus på at den som har mer makt i en relasjon, ikke kan bruke den makten til å unngå ansvar.

Men vi må også se, at det ekteskap som beskrives i alle disse tekster, er noe annet enn det syn på ekteskap vi har idag. Idéen om den romantiske kjærligheten, og særlig den romantiske kjærligheten som basis for ekteksapet, det er et moderne fenomen fra de siste århundedet eller to. Ekteskapet har i de fleste tider og samfunn vært en sikring av resurser, en måte å fordele arbeidet på en gard eller bruk – bland de rike og mektige en måte å danne allianser eller sikre makt, blant småkårsfolk en måte å organisere liv og arbeid. Kjærlighet, ömhet og respekt var noe som ofte, men slett ikke alltid, vikk vokse frem. Frem til de siste århundedene hadde de fleste heller ikke særlig mange potensielle kandidater til å stifte familie med, da de flestes verden ikke var særlig geografisk stor. Kirka har for så vidt i lang tid lagt vekt på at ekteskapet skal inngås av fri vilje og at begge parter må si ja. Men hva alternativene var, eller at det ja:et skulle være basert i det vi tenker på som romantisk kjærlighet, det er noe annet.

Endringen som har skjedd i synet på ekteskapet, handler ikke bare om en forandret syn på kjærlighet, og mye større muligheter å også i praksis finne og velge en ektefelle. Det handler også om dette med syn på kjønn, og fremst kvinners muligheter og makt over eget liv. Den største forandringen i hva et ekteskap er i vårt samfunn, skjedde når kvinner fikk stemmerett og ble myndige selv om de var gift. Da gikk ekteskapet fra å være en enhet med et overhode og en underordnet (eller flere, om man fikk barn), til å bli et partnerskap med to likestilte individer. Det er en mye større forandring i synet på hva et ekteskap er, enn for eksempel om de to likestilte individene kan være av samme kjønn. Selv om det finnes noen små kristne grupper som fortsatt vil løfte frem et syn på ekteskapet der mannen er overhode og kvinnens oppgave er å lyde, er det rett langt fra midtfåre i en kristen forståelse av ekteskapet idag. De aller fleste av oss ser muligheten til denne likestillingen, muligheten å bygge en relasjon på et møte mellom to mennesker på lik linje, som en Guds gave.

Dagens tekster kan leses på forskjellige måter, som en undertrykkende patriakalsk beskrivelse av det ulikestilte ekteskap, eller som et forsøk på å ansvarliggjøre den sterkere part og beskytte den svakere. Uansett er dette bilder av ekteskap som for de fleste av oss ikke så enkelt stemmer overens med vår bild av likestilte relasjoner og ekteskap.

Vi må også kunne forholde oss kritisk til tekstene og ikke nødvendigvis ”bortforklare” innholdet i den. Det kan være sant og riktig at det Jesus gjør i teksten, er å ansvarliggjøre den sterkere part ved å forby skillsmisse; og det kan samtidig være sant og riktig at forbudet mot skilsmisse gjennom historien har lett til utrolig mye lidelse, ikke minst i form av vold mot kvinner og barn. Det finnes muligheter å lese paulusliknelsen mellom kristus og kirken med et ekteskap på en positiv måte, men den åpenbare lesingen er en grunden ulikestilt forståelse av ekteskapet.

Hva er da konklusjonen av dette? Hvordan skal vi forholde oss til bibelens tekster om relasjoner og ekteskap? Hva er et kristent syn på dette?

Hva gjelder bibelen, så er det ikke noe forskjell på disse tektster fra andre bibeltekster. Vi får prøve dem i lys av andre bibeltekster, og i lyset av evangeliet om Jesus Kristus. Vi kan også prøve om disse tekster virkelig er så sentrale – mange andre bibeltekster som behandler hvordan mennesker lever sammen, særlig ting som gjelder menn og kvinner, som er kontekster langt fra oss, bruker vi ikke nettopp fordi de ikke formidler viktige ting om evangeliet, men detaljer som vi ikke oppfatter som normerende. Jeg har for eksempel sjelden hørt noen preke over at kvinner ikke skal ha kort hår, selv om Paulus skriver det.

Hvilke bibeltekster som er sentrale for hvordan vi vil leve livene våre, for hva som er sentralt i relasjonen mellom Gud og mennesker, for hva som er et godt liv og et godt samfunn, det er en stendig pågående fortolkning og samtale. Vi må ikke bli forstyrra av at noen tekster har blitt brukt altfor konkret, og at spørsmål om seksualitet, relasjoner og kjønn har blitt noe av symbolspørsmål i et samfunn i endring. På dette feldt, likevel som andre feldt der vi søker etter en kristen etikk – om det så er klimaendringer og miljø, rikdom og fattigdom, synet på flyktninger eller vårt eget forbruk – så er det altfor enkelt å sette opp regler for hva som er rett og fel, hva som er lov og ikke lov i alle sammenhenger. Et kristent etiskt syn må være å kunne ha en moden og reflektert forholdningsmåte som utgår fra både ansvarliggjøring og troen på tilgivelse, på å beskytte en svakere part men også å si fra om urett og usannhet. Innsikten at vi alle er samtidig syndere og rettferdiggjorte, men også at handlinger får konsekvenser, og at vi alltid er kallet til å se hvordan disse konsekvenser rammer eller gynner andre mennesker. Å ikke se andre mennesker som middel til å bruke for våre egne mål, men som fullverdige skapelser i Guds bilde, uendelig verdifulle. Å se på mennesker med Jesu blikk, og også prøve å se oss selv med Jesu blikk når vi trenger tilgivelse.

Gud er livets Gud, som har skapt oss til fellesskap og til at leve sammen, med Gud og hverandre. Kjærligheten og evnen til å elske er Guds gode gaver, men også noen ganger en stor utfordring da vi ikke alltid gjør det gode vi vill. Relasjonene våre er en del av en uperfekt verden der ting ikke alltid blir slik som vi tenker oss og vil. Å leve i det spenningsfeltet, mellom anelsen av Guds rike og hvordan den fullkomne kjærligheten er, og virkeligheten som den ser ut her og nå, er en del av at som kristen leve i denne verden. Gud kaller oss likevel til å prøve – å prøve å leve i tro, håp og kjærlighet, i alle relasjonene våre, uansett hvordan de ser ut. Den kjærligheten, kjærligheten fra Gud, er mye større enn vi kan ane og tenke, og den finens for alle, uansett ekteskap, relasjoner eller forelskelse. Det er kjærligheten som er sterke enn døden, og den kjærlighet som bærer hele verden.