Jesus diakonale blikk

Preken på Storbymesse på 18 søndag i treenighetstiden, 23 september 2018. Denne søndag innsattes ny diakon i menigheten, og Diakoniens dag ble feiret.

Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp.  «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.
Matt 8,5-13

Vår gudstjeneste i dag er markering av diakoniens dag. Og selv om fortellingen vi hørt kanskje ikke er den første man tenker på, som en bibeltekst om diakoni, finnes det flere ting å ta faste på her.
Dette er en av de kjente helbredelsesfortellingene, her hører vi den i versjonen fra Matteus. Den finnes også i litt andre versjoner hos Lukas og Johannes. Her finnes noen temaer, som jeg vil si noe om i lyset av at vi i dag feirer diakoniens dag. Det handler om Jesus som heler og oppretter, det handler om tro, og det handler om å gå over grenser.

En sentral del av Jesu virksomhet, er helbredelsesfortellingene. Men i nesten alle de, er selve den fysiske helbredelsen kun en del. Like viktig er at Jesus, ser, møter og oppretter mennesker i fortvilelse, skam og smerte. Ofte den person som blir helbredet, men ibland er det, som her, et annet menneske som Jesus ser og møter, enn den som fysisk blir frisk. Mange av disse fortellingene har forskjellige lag og tema utøver selve helbredelsen, som vi snart kommer tilbake til. Men møtet, at Jesus ser og lar seg påvirke av dem han møter, er sentralt.

Denne aspekt har alltid vært sentralt i kirkens diakoni, ikke minst i den form som vi kjenner og som vokste frem under 1800-tallet. Ikke minst i vårt eget sokn med Lovisenberg diakonisseanstalt som det hette den gangen, der sykepleiere og diakonisser ble utdannet og gjorde store innsatser for folkehelse og omsorg om syke og andre svake grupper. Selve pleien og omsorgen om syke, fattige og ensomme har alltid vært viktig i kirkens omsorgstjeneste, men i like høy grad å møte mennesker. Se dem og deres situasjon som virkelige subjekt, som mennesket møtt i øyenhøyde og ikke som objekt for våre tiltak. Å møte mennesker med Jesu blikk og la disse møtene påvirke oss, som mennesker og kristne, er ikke kun en oppgave for spesielt utdannet og ansatte diakoner, men en oppgave for hver og en av oss.
Det andre aspektet i denne fortelling, og som kanskje kan sier være hovedtemaet, er tro. Den romerske offiseren stoler på at Jesus kan gjøre det som trengs for at tjenestegutten hans skal bli frisk. Det er mannens tro som gir inntrykk på Jesus, og tron som hjelper ham. Selv om tron kommer fra en uventet person og ikke ser ut slik som han forventer. Jesus lar seg overraska, og viser til mannens tro som et forbilde.

Diakoni handler også om tro. Diakonien er ikke et tiltak for å være snill, eller for å få noen fordeler. Det er en konsekvens ut fra troen. Det er ikke handlingene våre som oppretter en relasjon med Gud, men troen, relasjonen kommer først, og det vi tar imot kan vi gi videre til andre. Vi må leve troen ut, og det er troen, og takknemligheten over den kjærligheten og nåden vi har fått ta imot, som sender oss ut. Men det er også en gjensidighet. Når vi handler ut fra trua, er det ikke kun noe vi har som blir gitt bort. Det er et gjensidig delende, og noen ganger får vi mer igjen enn vi gir. Og noen ganger er vi de som trenger å ta imot. Å leve i en diakonal sendelse ut fra troen, er ikke å være selvfornektende eller kun gjøre og gi for andre. Det er å leve i flod en kjærlighet, der vi får ta imot og gi videre, noen ganger på åpenbare måter og andre som vi oppdager etter hvert.

Så til dette med å gå over grenser. Dette er noe som ofte kommer tilbake i Jesus møter med mennesker, at han går over grenser, og at det er noe som blir observert og kanskje er provoserende for de rundt omkring.  Her er det en romersk offiser som kommer til Jesus, som altså ikke var jøde eller del i fellesskapet. At Jesus skulle besøke ham i hjemmet, var ikke selvfølgelig. Men offiserens tro gjør at Jesus ikke bare gir ham det han ber om, men også løfter ham mannen opp som et forbilde. Han sier til og med, på den kompromissløse måte som møter oss flere gang i Matteusevangeliet, at det ikke er sikkert at alle de som tar for gitt at de hører hjemme i Guds rike, har en plass, mens mange som kommer fra helt andre grupper kommer ta plass ved den himmelske festen.
Jesus bryter opp forestillingen om hvem som er utafor og innafor, hvem som hører til og hvem som ikke gjør det. De grenser som mennesker setter opp mellom seg er ikke Guds grenser, og Jesus går ofte over disse. Her ligger også et viktig diakonal anliggende. Ikke kun at vi i vår tjeneste for andre må gå over grenser, selv om det også er viktig.

Men vi må også vise på de grenser og urettferdigheter som blir satt opp, og som rammer mennesker. Å dele mennesker opp, sette grenser, innebærer veldig ofte også en urettferdig fordeling av ressurser, manglende rettigheter og diskriminering, og at vi gjør forskjell på mennesker. Kampen for rettferd er en viktig del av den profetiske diakonien, og ikke noe vi kun kan drive med når det er bekvemt. Kanskje er det en særlig viktig oppgave, når det er kirken, eller kristne, som på en eller annen måte drar disse grensene eller gjører forskjell på mennesker.

Jesus møter med sin opprettende og helbredende blikk, han ser og bekrefter troen og han går over grenser når det trengs. I dette er han er forbilde og inspirasjon i vårt diakonale arbeid. Men vi får også, hver og en av oss, være i det bekreftende og opprettende blikket. Uansett hvordan vår tro ser ut og føles akkurat i dag, møter Jesus oss der vi er, og bærer oss med den kjærlighet som er sterkere enn døden.