måndag 3 april 2017

Livets vann

Preken på Storbymesse ved starten av Kirkens nødhjelps Fasteaksjon 2017.
Jesus måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
    Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
    Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.» (Johannesevangeliet 4,4-26)
Jeg tenker at den der brønnen i Sykar ikke var så annerledes enn brønner rundt om i verden i dag. Millioner mennesker mangler rent vann, og mange flere har ikke vann i kranen som vi, men må gå og hente vann i brønner. Brønnen er helt konkret en plass for liv, for ingen kan leve uten vann. Vann er forutsetningen for alt liv.

Kvinnen i Sykar gikk til brønnen i varmen midt på dagen når ikke noen andre kom dit. Kanskje for å ikke møte noen av de andre kvinnene i landsbyen. Men hun møter noen, Jesus, og det møtet blir nok noe helt annerledes enn det hun kunde se for seg.

De snakker sammen om vann. Først om vann ur brønnen, for Jesus er tørst og vil ha hennes hjelp til å få opp vann. Men snart snakker de også om noe annet, og kvinnen skjønner nok at vannet som gir liv, som Jesus snakker om, ikke er det samme som finnes i brønnen. Jesus forteller om et vann som gjør at man ikke blir tørst igjen, og som blir en kilde i en som veller frem og gir evig liv. Han forklarer ikke helt hva denne kilden er, men det har ofte blitt fortolket som den hellige Ånd, at ånden i oss gir liv og vekst. Kanskje mener han også troen, som kan vokse i oss og bli en kilde til liv. Også kjærlighet, og engasjement, kan bli som kilder, som ikke tømmer oss på energi og kraft, men som blir større når vi deler, som en kilde som ikke tar slutt.

At vi leser denne tekst på en gudstjeneste med tema fasteaksjonen og livets vann, er ikke kun fordi det handler om en brønn og om vann, selv om det er flott med dette konkrete bilde. Jeg syns også denne tekst passer fint i dag, fordi den sier noe om frigjøring, om Jesus som går over grenser, og om hvordan den overflodene kjærligheten utfordrer oss til å gå ut i verden.
For kvinnen ble møtet med Jesus utfordrende, men sannsynligvis også veldig frigjørende. Han så hennes svake sider og hemmeligheter, men tok henne på alvor. Han forteller henne jo faktisk at han er Messias, noe han ikke så gjerne snakker om i evangeliene. Hvis man leser videre i Johannesevangeliet etter denne tekst, kan man lese hvordan kvinnen løper inn i byen, til de hun tidligere prøvde å unngå, og begynner å fortelle om Jesus. Denne utstøtte, ensomme kvinnen blir sett, utfordret og dermed frigjort. Det er en gjenkommende tema i fortellingene om Jesus: han gjør mennesker friske, forlater synder og gjør forskjellige konkrete ting, men hovedanliggendet hans er frigjøring. Han hjelper mennesker å komme fri fra det som binder dem fast, uansett om det er sykdom eller stigmatisering eller andre ting.

Men frigjøring kan ikke kun være åndelig eller følelsesmessig. Den henger sammen med livsbetingelsene i verden: helse, ressurser og makt. Mennesker trenger håp og tro, men de trenger også rent konkret rent vann. Det holder ikke å kun fortelle om Jesus, eller be om at mennesker skal få livshåp – vi må også arbeide praktisk for å gjøre verden bedre og mer rettferdig. Og det går også andre veien, når mennesker får tilgang til rent vann, så skjer det andre ting: helsen blir bedre når hygiene og sanitet blir bedre. De som tidligere lagt mye tid på å hente vann, får nå frigjort tid, hvilket betyr at mange flere barn, særlig jenter, får muligheten å gå i skole, og kvinner får tid til å arbeide og tjene penger. Med skolegang og arbeid, kommer også håp og muligheter om en bedre fremtid. Rent vann betyr frigjøring for mennesker.

I fortellingen vi leste, går Jesus også over noen grenser. Rent geografisk er han på vei mellom Judea og Galilea og er nå i Samaria, som oppfattedes som et annet land, med et folk som det jødiske folket ikke ville omgås med. Han snakket med en ensom kvinne, noe som ikke var sett om vanlig eller akseptabelt i dette samfunn. Hun var dessuten av et folk som trodde på en annen måte, altså hadde en annen religion. Jesus klarte å se kvinnen og hennes liv, behov, lengsel og kapasitet, bortom alt det som var som grenser mellom dem. Først da skjedde en forandring og en frigjøring.

Der kan teksten være en inspirasjon også for oss. Vi må nok også gå over noen grenser innimellom, hvis vi skal gjøre verden friere og bedre. Geografisk, selvfølgelig, vi kan ikke kun fokusere på ting her i Norge når verden er større. Men vi må nok også prøve å se hva slags andre grenser vi setter opp mellom mennesker. Hva er det som gjør at det er lett å kjenne sympati og engasjement for visse grupper eller mennesker, men ikke like mye for andre? Hvilke fordommer har vi utfra hvor folk kommer fra, eller tror på eller hvordan de lever? Bygger vi opp murer og grenser, eller klarer vi å rive den er? Og når vi ikke klarer å rive dem, kan vi i hvert fall prøve å gå over de, og bli mer kjent med hva og hvilke som finnes der på den andre siden.

Vannet i brønnen renner og gir liv, og i oss finnes, som Jesus sier, kilder som veller frem full av liv. Guds kjærlighet veller frem i oss, og over oss, og bærer oss gjennom vanskelige ting, men den utfordrer oss også ut i verden. Den bærer oss til å våge gå over grenser, til å gjøre noe for andre. Når vi deler den kjærligheten videre så blir den ikke mindre, men den vokser – i oss og for andre mennesker.

De nærmeste dagene veller også en annen flod gjennom vårt land: floden av bøssebærere i fasteaksjonen, floden av bønner og sanger i gudstjeneste som bærer aksjonen, og floden av engasjement og kanskje også litt hellig vrede over hvor urettferdig verden er. Det er, midt blant alt det praktiske ting med bøsser og roder og telling og boller, mest av alt en flod av kjærlighet. Det er Guds overflodene kjærlighet som veller frem, maner oss til handling for andre mennesker, så alle skal få del av livets vann.

Inga kommentarer: