Pris Gud, alle folkeslag.
Det er en tydelig oppfordring i salmen att alle folkeslag skal prise
Gud, fordi han velsigner oss, og i hans velsignelse blir hans vei
kjent og guds frelse kjent blant alle folkeslag. Salmenes bok har
forskjellige sjangrer og denne salmen burde bli klassifisert som en
hymne, altså en lovprisning av Guds navn og en presentasjon av hva
det er verdt å love Gud for. I denne salmen er det Guds velsignelse
som lovsynges; den gir kunnskap om Gud til alle; Gud er en Gud for
alle.
Det som er slående i
denne salmen, i alle fall for meg da jeg leste den nå, var att ordet
folk i forskjellige former – folkene, folkeslagene, alle folk –
brukes så mange ganger. På fire vers blir ordet brukt åtte ganger!
Guds folk er et begrep som
fins i hele bibelen. Det brukes ofte for å beskrive kirken. Det er
et sentralt bilde for å beskrive relasjonen mellom Gud og mennesker.
Guds folk er en gruppe mennesker som hører sammen med hverandre og
med Gud, og i Kristus har vi vårt samlingspunkt (?) og vår
ledestjerne. I det vi kaller Gamle testamentet følgjer vi
berettelsene om folket Gud valgte gjennom Abraham, vi leser om
hvordan Gud følgjer og leder sitt folk. I Det nye testamentet brukes
også bildet av folket, og særlig Paulus knytter an til den gamle
pakt, at Gud oppfyller sine løfter i Kristus, og at vi alle nå kan
inngå i Guds folk gjennom dåpen i Kristus.
Det er et sterkt bilde,
som rommer et stort potensial til frigjøring og samhørighet, til
likestilling og til utfordring av makt og hierarkier. Det er dette
motiv vi møter i Galaterbrevet, likestillingen i Kristus gjennom
dåpen. Men dette bildet er også risikabelt dersom vi blander sammen
Guds folk med hvordan vi i et moderne samfunn tenker om vad et folk
er.
I Bibelen og gjennom den
kristne historien finns en spenning mellom to syn: mellom det
inklusive og det eksklusive, mellom det universelle, eller allmenne,
og det partikulære, eller spesifikke, altså mellom det som åpner
opp, slipper inn og det som henger om og stenger ute.
I
salmen blir det lagt vekt på at alle folk skal prise Gud, og at Guds
velsignelse skal gjøre Guds vei og frelse kjent blant alle folk.
Dette er ett eksempel på det universelle eller allmenne
sporet/synet. Gud ønsker frigjøring og velsignelse for alle. Da
Abraham får vite at han skal bli far til Guds utvalgte folk, så
tenker Gud (1 Mos 18:18) at i ham skal alle folkeslag bli velsigna.
Samtidig fins det partikulære elementet der, utvalgtheten. Guds
folk, som skiller seg fra andre folk.
En vanlig kristen lesemåte
gjennom historien har vært at dette var den gamle pakt, men nå er
det isteden den nye pakten i Kristus som gjeller, og i dåpen er vi
alle like. Uansett etnisitet eller bakgrunn, uansett sosial status
eller kjønn er vi like i dåpen. Det er Paulus hovedbudskap i
teksten vi leste, og den er en sentral dåpstekst. Det er et sant og
viktig aspekt ved dåpen. Men hvis vi ikke har rett fokus, er det en
fare for at vi leser teksten feil – på to måter: Den ene
feillesningen fører til en erstatningsteologi, altså et forenklet
bilde av at Guds løfter til det jødiske folket har opphørt og at
den kristne kirken nå har erstatta jødene som guds folk. Det er en
farlig vei som har ført til mange uheldige antisemittiske tolkninger
gjennom tidene. Dette var ikke Paulus synsmåte, i Romerbrevet for
eksempel argumenterer han for at Guds løfter til jødene ikke har
opphørt med Kristus.
Den andre feillesningen
går ut på å tenke seg dåpen som noe som danner et nytt «vi» som
dermed trenger et «dem», de andre som ikke telles in og som vi kan
bruke for å definere oss som kristne. I dåpen er vi elle like, men
bare vi som er på innsida.
Den svenske teologen Sven
Hillert har beskrevet dette gjennom å bruke bildet av en favn som
blev til en mur. Loven i den gamle pakt var tenkt som en inkluderende
favn, til beskyttelse for et sterkt sosialt ansvar. Hevn skulle ikke
bli brukt, og rettsordenen skulle bygges på proporsjonalitet; det
fins et særlig ansvar for enker og fremmede, altså de svakeste i
samfunnet. Hensikten med loven var ikke utelukking, men en
inkluderende favn. Men den ble brukt for å skape et skille mellom
mennesker, en grense som pekte ut di som var rettferdige og de som
var utenfor. Hillert mener at det, fins en fare for at dåpen blir
brukt på samme måte. Hensikten er inkludering, en total
likestilling mellom mennesker for Gud og i fellesskap med Kristus.
Men det fins en fare for att dåpen blir en mur, en grense mellom vi
og dem, at vi kristne på innsida stenger andre ute og bruker dem som
motbilde.
Denne prosessen, å skape
et «dem» for å konstituere et «vi», har blitt studert mye i den
postkoloniale forskningstradisjonen der en viktig metode er å
nærlese tekster på en maktkritisk måte. Der kalles denne prosessen
andregjøring, eller othering på engelsk; gjennom måten man
beskriver mennesker og grupper på, skaper man på en uuttalt måte
en tydelig forskjell mellom oss og dem; de beskrives på en måte som
gjør dem til noe helt forskjellig, noe helt annet enn oss som inngår
i vi. På den måten kan tankemåter opprettholdes der det framstår
som rimelig å gjøre forskjell på mennesker, der de som inngår i
dem ikke kan ha de samme rettigheter og muligheter som «vi»;
menneskene som regnes til «dem» blir ikke sett som hele mennesker
med samme drømmer og lengsler, kapasiteter og utfordringer, styrker
og svakheter som «vi».
Denne typen andregjøring
er mye vanligere enn vi kanskje vil tro i våre hverdagslige
sammenhenger – i stereotype mediebilder, i politiske taler, i måten
som mennesker snakker sammen på. Ikke minst i tider preget av økt
spenning mellom grupper er andregjøringen lett å gripe til. Vi kan
kanskje se det tydeligst i måten som utsatte grupper beskrives på –
romer, asylsøkere, flyktninger, men og andre sosialt svake grupper i
vårt eget samfunn. Det kan og vare måten som konflikter langt borte
brukes før å mistenkeliggjøre mennesker i vår nærhet på,
hvilket ofte gjørs når det gjeller muslimer for eksempel. Og hvis
vi kristne ikke er på vakt, er det en fare for at samme tankesett
kommer in også hos oss. At vi begynner å definere oss i kontrast
eller til og med i konflikt med noen som vi tenker er de «andre».
Men en kristen identitet,
det å være Guds folk, kan aldri være noe som defineres i forhold
til noe «annet», eller i forhold til en grense til noen som ikke
får være med. Guds folk defineres ut ifra hvem vi hører til, og
det er Kristus. Når vi i dåpen iklæs Kristus, og dåpen gjør os
likestillte, er det ikke for å markere innafor og utenfor, men for å
betone hvem som er sentrum – Kristus. Favnen trenger ikke bli en
mur, hvis vi kan se hvem som står i sentrum istedenfor å være
opptatt med grenser eller å definere hvem som er inne og ute.
Kristus, ikke meg. I dåpen blir vi kledd i Kristus, og Kristus får
ta plass i oss. I evangelieteksten sier Døperen Johannes at nå var
tiden da Jesus skulle vokse -- han selv skulle avta. Det er og ett
mønster for hvordan vi kan leve i våres dåp: vårt jeg, vårt ego
får avta mens Kristus og vårt fellesskap med ham får vokse i oss.
Dåpens sak er
tilhørighet, inkludering og likestilling – frigjøring i dess
videste mening. Frigjøring fra synd og død til nytt liv. Frigjøring
fra de makthierarkier mennesker bygger, og til likestilling og
kjærlighet. Frigjøring fra ensomheten, og til et fellesskap med
Kristus og med Guds folk i alle tider og på hele jorden.
I salmen synger alle
folkeslag Guds lov. For å være Guds folk og synge med i sangen
trenger vi ikke å bli like, og vi trenger ikke stenge andre ute. I
Kristus fins plass for ulikhet og mangfold, og hvordan Guds relasjon
til andre ser ut er ikke opp til oss å dømme. En annen svensk
teolog, Anna Karin Hammar, har kalt dette for en partikulær
universalisme - vi kan møtes over grensene i fellesskap nettopp i
det som er våre partikulære fortellinger.
Vår fortelling er den om
Kristus, hvordan Gud av kjærlighet selv ble menneske og gjennom sin
egen død og oppstandelse har vunnet seier over døden, en seier vi
får del av i dåpen. Det er det partikulært kristne. Men hvordan
andres fortellinger om Gud ser ut, og om vår er den eneste mulige og
sanne, det er det ikke vår oppgave å avgjøre; vi kan møte andres
erfaringer av Gud i deres partikulære fortellinger.
Vår oppgave, er å prøve
å leve i vår dåp. Å gi plass for Kristus, å gi den kjærligheten
og frigjøringen videre, gjennom å fortelle om Jesus, ved å dele vin og brød, gjennom tjeneste til våres naboer. Og når vi mislykkes, be om tilgivelse og
stole på at Guds nåde bærer oss gjennom livet og bortom døden. Og
at vi sammen med alle folkeslag får synge Guds lov og pris.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar