Kirken - mer enn en organisasjon

Preken på högmässa i Gamle Aker Kirke Aposteldagen 5 juli 2015.

13 Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» 20 Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.

Matt 16,13-20

Denne dag i kirkeåret kalles Aposteldagen, og mitt i treenighetstiden forlater vi den grønne liturgiske fargen og bruker den røde – som er åndens og martyrenes farge. I dagens tekst står apostelen Peter i sentrum, men aposteldagen handler om hele kirken.

Når vi snakker om kirken til hverdags, tenker nok mange enten på selve kirkebygget, der vi befinner oss nå, eller på organisasjonen Den norske kirke, som akkurat nå er i en forandringsfase fra å ha vært en del av staten, til å bli et frittstående trossamfunn. Kirken er både bygget og organisasjonen, men også mye mer. Kirken er ikke bare en organisasjon eller forening som alle andre. 

 

Jeg vet ikke om dere tenkte på det da vi rett før dåpen leste trosbekjennelsen, men der var faktisk kirken med. Jeg tror på en hellig allmenn kirke. Det høres kanskje litt rart ut når man løfter det ut av sammenhengen. Vi sier att vi tror på Gud skaperen, på Jesus og på den hellige Ånd. Men at vi tror på kirken på samme måte? Kirken fins jo åpenbart der som et historisk og sosiologisk faktum. 

 

Att vi bekjenner troen på kirken, handler nettopp om at kirken er noe mer enn ett bygg, noe mer enn en organisasjon, noe mer enn det historiske og sosiologiske som det går an å telle og beskrive. Det handler om at vi tror at kirken er på en spesiell måte. En, hellig, allmenn kirke, sa vi. I den andre versjonen av trosbekjennelsen beskrives den med ett ord til: apostolisk. Det fi

ns mange forskjellige kirker i verden, men allikevel er det på en måte en eneste – vi hører sammen med kristne i andre tider og på andre plasser i verden. Kirken er over hele verden ett fellesskap som er større.

Jeg tror nok ikke at Peter så for seg at det skulle gå flere tusen år da Jesus gav ham oppdraget å bygge hans kirke, eller at han så for seg hele den verden som kirken har nådd ut til. Og oppgaven ble jo ikke gitt til Peter alene, for da han svarte på Jesus spørsmål, hvem sier dere at jeg er, så svarer han for hele gruppen av disipler. Peter får likevel en særstilling i å lede kirken. 

 

I denne korte teksten får vi vite noen sentrale ting om kirken. For det første, at den ikke er et helt menneskelig påfunn, siden den er danna på oppdrag av Jesus selv: Jesus sier att det er han som skal bygge sin kirke på klippen, Peter. For det andre, at kirkens grunn er troen på og bekjennelsen til Jesus. Uten troen og bekjennelsen blir kirken bare en sammenslutning som andre. Vi får og vite at den troen på, eller forståelsen av, at Jesus er Messias, ikke er noe som Peter finner ut selv. Nei, troen er en gave fra Gud. Så kommer en ting som kanskje det er litt mindre selvfølgelig vad det betyr, om himmelrikets nøkler og at det som blir bundet eller løst på jorden og er bundet eller løst i himmelen. Det har ofte blitt tolket som at Peter, og dermed apostlene og kirken, har makt og mulighet til å tilgi menneskenes synder. Seinere i evangeliene og berettelsene blir apostlene gitt andre oppgaver: å dele nattverd, å døpe og å lære opp. Men det er en sentral del av kirkens oppgave å bringe tilgivelse, nåde og befrielse til mennesker.

Jesus sier at Peter er klippen som han skal bygge sin kirke på. Dette er sannsynligvis en referanse til tempelklippen, den plass der det hellige møter det menneskelige. Men klippen er et menneske, ikke en stein eller en geografisk plass. Kristi kirke er ikke bare et spesielt sted for ett spesielt folk på en spesiell plass – den er et fellesskap. Peter kom fra samme folk som Jesus, men snart fantes kristne i forskjellige grupper og forskjellige steder og det ble fortalt om Jesus på forskjellige språk. Teologer har kalt det for evangeliets grunnleggende oversettbarhet – Jesus snakket arameisk, men evangeliene ble skrevet på gresk, vi har alle møtt fortellingen om Jesus i oversettelse. Det betyr og att kirken kan, og må, anta forskjellige språklige og kulturelle former for å Gjøre seg forståelig på enhver plass til enhver tid, for å bli en plass der Gud og mennesker møtes.

Kirken får sitt liv gjennom Jesus. Den er et fellesskap – men mer enn en forening av mennesker. Den er bygget på et oppdrag, men er mer enn en virksomhetsplan eller en forretning med en eneste ting på dagsorden. Det er i fellesskapet med Jesus, i å dele sakramentene, forkynne Guds ord og tjene mennesker at kirken blir til som kropp i verden. Og der har vi alle en oppgave. Kirken har sin grunn i Jesus, men uten mennesker som utfører hans oppdrag hadde ikke kirken vært alle disse ting.

Her er kanskje det mest interessante i dagens tekst, det som ikke står der. Nemlig at Peter ikke alltid klarte sin oppgave så bra som han ville. Han var lederen for disiplene, han var ambisiøs og lovte å aldri svike Jesus. Men når det virkelig ble alvor, da Jesus ble tatt til fange for å bli dømt, fornekta Peter Jesus tre ganger. Peter var ikke så klippefast som han selv håpet. Men Peter fikk mulighet, etter Jesus oppstandelse, til å be om tilgivelse og da gav Jesus ham oppdraget på nytt. 

 

Jesus har oppgaver for oss. For at kirken skal kunne være et sted for fellesskap, befrielse og tilgivelse, for møter mellom Gud og menneske, så trengs vi alle. Og vi trenger ikke være perfekte – det kan ingen være. At kirken er hellig, og det helliges samfunn, betyr ikke ufeilbar eller at bare de som lever opp til idealbildene av kristent liv får være med, eller ha en oppgave. Tver tom. Peter, med all sine brister fikk lede kirken i dens første tid. Vi har alle våre svakheter og styrker, hver våre lengsler og håp, og i dag får vi alle bidra med det vi har, det vi kan, og det vi vil i kirken. Men vi trenger ikke gjøre det alene eller bare av vår egen kraft. Med Guds ord, guds ånds nærvær og på Jesu oppdrag klarer vi mer enn vi gjør på egen hånd. Og vi får stole på att Guds kjærlighet bærer oss og tilgir oss de dager da vi mislykkes. Sammen med hverandre, og sammen med Guds ånd, er kirken mer enn summen av menneskene i den, og der er vi båret og får bære hverandre.