Dåpens (opp)gave

Preken på høymesse med dåp og konfirmantpresentasjon i Trefoldighetskirken 2 søndag i Åpenbaringstiden, 14 januar 2018.

En røst roper i ødemarken:
           Rydd Herrens vei,
           gjør hans  stier rette!
 Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»
På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Mark 1,3-11)

Det er en litt annerledes dåp som ble beskrevet her i teksten, enn det vi var med om for en litt stund siden. Jesus, en voksen mann, ble døpt i elven Jordan – der han nok steg ned i elven med hele kroppen. A, en kun noen måneder gammel jente, ble båret frem og fikk kun litt vann på hode. Folk som kom til Johannes døperen for å bli døpt, gjorde det som en omvendelse, de ville snu opp ned på livet sitt og begynne noe helt nytt. Når vi døper barn i kirken, er det også en begynnelse, men ofte som en i en lang rekke, der vi setter barnet inn i et sammenheng. Kontinuitet mer enn oppbrudd.
Men noen ting er likt. Vannet, selvfølgelig, og Guds Ånd. Selv om dere kanskje ikke så himmelen åpne seg og ånden vise seg som en due, så tror vi at Guds ånd er nærværende og gis til barnet som blir døpt. Og det gjelder alle som blir døpt – uansett alder.

Vår dåp henger sammen med Jesu dåp. Og vår dåp henger sammen med Jesu liv, og ikke minst Jesu død og oppstandelse. I påskens fortellinger hører vi hvordan Jesus beseiret lidelse og død ved å oppstå, og påsken var opprinnelig dåpsdagen – de første kristne hadde dåp på påsken. Nå kan man bli døpt når som helst på året, men sammenhengen mellom dåp og oppstandelse finnes fortsatt der. I dåpen møter vi den kjærlighet som er sterkere enn døden. Dåpen minner oss på livet som er sterkere enn alt, og at Gud som møter oss her vil liv, vokst og kjærlighet. Gud elsker alle mennesker, uansett om man er døpt eller ikke, og hver og en av oss er skapt i Guds bilde uansett hvem vi er. Men i dåpen får vi et særlig bånd, og et løfte: Jesus som sier at han er med oss alle dager inntil verdens ende.

Uansett om vi ble døpt som liten baby, som tenåring eller voksen, er det samme dåp og samme løfte. Dåpen er en gave uansett om vi valgt det selv, eller om vi båret frem som barn. Dåpen er også et kall, en utfordring. I dåpen blir vi disipler, de som følger Jesus, og han utfordrer oss til å ta det på alvor. For en liten baby dreier det seg jo først om å få lære seg om bønn og Jesus og den kristne tro, i takt med at man lærer alle andre ting om livet og verden. Og en særlig tid for dette er jo konfirmanttiden.
Dere 16 konfirmanter som skal følge undervisningen her i Sentrum og St Hanshaugen, har en spesiell tid fremfor dere, som vi så vidt begynt. En del handler om å lære seg ting, om bibelen og Gud og Jesus og kirken og slikt. Mye handler om å bli kjent – med å feire gudstjeneste og be, synge salmer, kjent med nye venner og forhåpentligvis også noen nye sider ved deg selv. Jeg håper at du skal oppdage nye ting, bli utfordret til å prøve nye ting og tenke på nye måter.

Konfirmasjon betyr bekreftelse, og det er dåpen som bekreftes. Konfirmanttiden henger på den måten tett sammen med dåp – uansett om dere er døpt som barn eller blir det rett før eller i løpet av konfirmanttiden. Men det henger ikke bare sammen formelt tenker jeg, uten også ved at det løftet som gis i dåpen, og det kall som finnes der, er noe som kommer igjen i konfirmanttiden.

Kallet, eller utfordringen og oppgaven, i dåpen det er å følge Jesus. Og i det ligger også å prøve å gi videre det vi har fått. Den kjærlighet som er sterkere enn døden, og håpet om at livet skal vinne til slutt, det er det vår oppgave å spre videre. Det er mange mennesker i verden, ikke minst de vi hører i nyheter og medier, som gjerne løfter frem problemer. Som advarer for ting og maler opp bilder av at verden blir dårligere og farligere. Noen møter de utfordringene med kynisme, og at det kun er naive som vil kalle seg gode – det er bedre å være smart og beskytte seg selv. Andre prøver å tjene penger på andres uro, eller vinne politiske poenger ved å sette folk opp mot hverandre og skape konflikt.

Men oppgaven i Jesu etterfølge, er å ikke la seg overvinne av redsel, eller ta de enkle veiene eller gi opp på det gode. Hans utfordring til oss er å spre kjærlighet og håp, selv i en kynisk verden. Å søke etter det som er godt, sant og rett, og prøve å gjøre det selv når det gjør tilværelset litt vanskeligere. Å prøve å se hver menneske vi møter med hans blikk, så vi ikke fester oss mest ved det som skiller oss åt, men heller det vi har til felles.

Det er ikke så enkelt. Men vi får prøve oss på dette, båret av løftet i dåpen. Løftet at Guds kjærligheten er sterkere enn døden, og at den er med oss alle dager til verdens ende.