Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus. Men den som mangler dette, er nærsynt, ja, blind, og har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder.
Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere. (2 Petrusbrev 1,5-11)
Er det mulig å leve et helt rett liv? Kan vi finne noen regler, og om vi bare følger de så blir alt riktig? De fleste av oss Vet at det ikke er riktig sånn det funker. Selv om vi vil gjøre det som er godt, sant og rett, klarer vi ikke av det alle ganger. Og det er ikke alle ganger det er så åpenbart hva som er godt sant og rett – og noen ganger gir regler, som i seg selv kan være nok så riktige og gode, resultater eller effekter som hverken er gode eller rette. Dette er en gjenkommende tema i Jesus mæter med mennesker, og en årsak at nåde og tilgivelse har en så viktig plass i kristen tro. Det er ikke på grund av vi gjør alt riktig og følger reglene som vi kan ha en relasjon til Gud, men for at Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse er større enn vi kan tenke.
Men spiller det da ikke noen rolle hvordan vi lever livene våre? Det forrige året, 2017, var jubileumsår for den lutherske reformasjon, og vi som var mye i kirken det året fikk høre mye om nåde og tilgivelse, og at det er troen og tilliten til Gud som er greia, ikke handlinger og prestasjoner. Det er viktig og riktig, vi kan ikke ha en relasjon til Gud basert på vår egen flinkhet. Vi kan aldri fortjene Guds kjærlighet, den har vi allerede fått som gave. Men, basert på denne kjærlighet er det ikke likegyldig hvordan vi lever livene våre og hvordan vi bruker de gaver og ressurser vi har fått. Og her er fastetiden en god øvelsesperiode.
Fastetiden begynner i dag, og går 40 dager (man teller ikke søndagene) frem til påske. 40 dager var Jesus i ørkenen og forberedte seg for oppgaven sin, 40 år gikk Mose og det israelittiske folk i ørkenen før de kom til landet. Og i 40 dager får vi prøve oss å fokusere på det viktige i livet, ta vekk noe for å få plass med det som er viktig på ordentlig.
I teksten fra 2 Petrusbrev nevnes noen dyder som kobler sammen tro og kjærlighet. La troen føyes sammen med ett rett liv, så leder det til innsikt, selvbeherskelse, utholdenhet, gudsfrykt, søskenkjærlighet og kjærlighet til alle. Noen av disse dyder er ikke akkurat på moten. Selvbeherskelse, utholdenhet og gudsfrykt føles kanskje ikke som det som er rett i tidsånden. Men jeg tror det finnes en utfordring til oss her. Tro og kjærlighet tenker vi ofte på som følelser, eller muligens som tanker, synspunkter, holdninger. Sånn er det. Men både tro og kjærlighet viser seg fremst handling. Ikke sånn at den som viser opp et fromt beteende er den som tror mest, eller den som gjør de mest storslåtte kjærlighetsforklaringene er den som elsker mest. Men at det er i hvordan vi prioriterer vår tid, våre ressurser, hva vi er opptatt av, som det viser seg hva vi egentlig mener er viktigst.
Da kan det være en hjelp å ha gode vaner. Sikkert er det mange flere en jeg som egentlig hadde hatt lyst å legge mer tid på visse ting, men så somler man bort tiden eller glemmer eller blir altfor opptatt av det man har for hånden akutt, så blir det ikke av likevel. Da kan bevisste valg og gode vaner hjelpe en til å prioritere det man egentlig har lyst å legge fokus på, selv om man har annet som ligger litt nærmere akkurat nå. Fastetiden kan være en slik tid, da man ved å rydde vekk noe, eller legge til en god vane, kan øve seg på å legge vekt på ting som er viktige på ordentlig. Selvbeherskelse og utholdenhet kan være slike verktøy som, når vi øver dem opp, kan hjelpe oss til å utsette de mest lettvinte tingene som lokker vår oppmerksomhet, og isteden legge vekt på ting som trenger litt mer. Ved å gjøre dette i en fast oppsatt periode, blir det også en felles ting sammen med andre – enten i organisert form, for eksempel ved å delta i retreat i fastetiden, eller å delta i fastegudstjenester, eller mer i et felleskap fordi man vet at mange andre kristne rundt om i vårt land og faktisk hele verden, har dette fokuset nå noen uker frem til påske.
Hva da med kjærligheten? Det er jo litt pussig at det akkurat i dag er både askeonsdag og Valentindagen. De kan jo synes som to dager med veldig forskjellig preg og tema. Og riktig nok er det ikke mye rose hjerter og sukkertøy og roser her i kirken i dag. Men i grunn er også fastetiden en tid som handler om kjærlighet. Om Guds kjærlighet til hver og en av oss. Om Jesus som av sånn utrolig kjærlighet til menneskeheten delte våre kår helt til døden på korset. Om kjærligheten som er sterkere enn døden. Og for oss, som kan bruke fastetiden til å gå fra tro til kjærlighet. For målet med disse gode vaner eller skiftet fokus i fastetiden, det er ikke oss selv. Ikke noen form for selvutvikling eller å bli opptatt av meg selv. Nei, det er hele tiden å gi den kjærligheten vi har fått ta imot videre til andre. I praktisk handling, i bønn eller på andre måter. Trons uttrykk er kjærlighet – og ikke da fremst den romantiske kjærligheten, men som det ble nevnt i teksten, søskenkjærlighet og kjærlighet til alle mennesker. Den kjærligheten som ikke fokuserer på meg selv, men den som bærer gjennom liv og død og som er sterkere enn alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar