Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (Matteus 26,6-13)
Pasjon dreier seg om de store følelsene. Til hverdags er det ord vi mest bruker om romantisk eller erotisk kjærlighet – den irrasjonelle, overveldende kjærligheten som bryter det planlagte og ordenen og setter alt til side. Pasjon er også hva vi kaller fortellingen om Jesu lidelse og død. Pasjonsfortellingen er full av drama og sterke følelser, selv om det dreier seg om andre typer av følelser enn pasjonen vi møter i Hollywood-filmer. Men likevel finnes noen fellestrekk, ikke minst i dagens tekst.
På film uttrykkes ofte pasjonen ved dramatiske, storslåtte handlinger, så kallet «grand gestures». Overdrevne kjærlighetsforklaringer langt bortom det rasjonelle og nødvendige. Vi har nok alle sett scenene der noen løper gjennom en flyplass for å forklare sin kjærlighet før den elskede flyr bort for gott. Eller frierier med ballonger og skilter og dansenummer og orkester. Ja, ni vet hva jeg tenker på. Det liksom hele poenget er å vise hvor store og viktige følelsene er, ved å gjøre noe som ikke er passe eller nøye veiet og nøkternt, men too much. Så stor er kjærligheten at den må uttrykkes på en overveldende måte, så mottakeren nesten blir flau.
Det er noe liknende ved hendelsen i dagens fortelling. Det er ikke noe som tyder på at kvinnens følelser for Jesus har med romantikk eller kjærligheten av den typen å gjøre. Men måten hun uttrykker den på er litt samme overdrevne, nesten litt flaue som i kjærlighetsfilmenes grand gestures. Bare det at hun dukker opp, en kvinne, når mennene spiser sammen er utenom det som passer seg. Og salven hun bruker er verdt en årslønn, altfor mye. I tillegg er det jo en veldig fysisk og sanselig ting, å salve noen, og duften må ha vært sterkt. Fylt opp rommet, og fulgte kanskje Jesus i flere dager fremover. Too much, hela greia. Når disiplene protesterer, sier de at hun burte solgt salven og gitt pengene til det fattige. Kanskje mente de virkelig det, men fra Jesus svar tenker jeg at det kanskje like mye var en unnskyldning, et tilsynelatende rasjonelt argument imot det flaue følelsesutbruddet, den altfor store kjærlighetsforklaringen. Men Jesus tar imot de store følelsene. Viker ikke unna, men tar imot kjærlighetsbeviset.
Fortellingen er fylt med symboler. De viktigste er salvingen som er en dobbel symbol. Jesus sier selv at hun salver ham til gravferd, og det er viktig nøkkel. Denne fortelling kommer i Matteusevangeliet etter at overprestene begynt sammensvergingen mot Jesus og rett før Judas førråder ham. Dramaet er i gang og tiden Jesus har igjen i livet nærmer seg raskt slutten. Han vet det, og prøver å forberede disiplene som ikke vil forstå.
Men salvingen er også et kongetegn. Og ordet Messias betyr akkurat «den salvede». Jesus blir ikke bare salet til gravferd men smurt til konge, til den utvalgte. Men han er en veldig annerledes konge. På palmesøndag leser vi ofte tekstene om hvordan han rir inn i Jerusalem, ikke på en stridshest, men på et esel. På den måten er han en annerledes konge. Og han preker om et rike som er helt annerledes enn riker her på jorden. Men fremfor alt er han en annerledes konge fordi for andre konger, så er døden slutten på deres kongemakt. Men for Jesus er døden ikke slutten på makten, men der den begynner.
Jesus blir salvet til gravferd og salvet til messias, og det er ved døden som han seirer. Graven er ikke slutten på hans rike, men der han viser hvor stor Guds kjærlighet er. Ved å beseire døden kan hans rike være uten ende, som vi sier i trosbekjennelsen.
Og på en måte tenker jeg at hele pasjonen, helse påskehendelsen, er Guds overveldende kjærlighetsbevis ovenfor menneskeheten. Gud elsker oss så mye, så irrasjonelt og overveldende, at ikke ens døden står i veien. Guds kjærlighet er ikke nøktern og passe. Gud løper for så vidt ikke gjennom noen flyplass eller lager frierier med ballonger og skylt, men gjør noe mye større, lar ingenting stå i veien. For å forsone verden med seg selv går Gud gjennom alt, og ikke ens døden kan knuse den kjærligheten.
Vi går inn i påskeuken, i pasjonen. Det er noen dramatiske dager som venter, der i dag noen står og roper Hosianna når Jesus rir inn i Jerusalem som en konge. Om bare noen dager er de samme gatene fylt av folk som roper «Korsfest!» Venner som sviker, maktspill og sammensverginger, vold og blod og til slutt: den forlatte Jesus som dør på korset. Det er store følelser. Men ikke noen av de følelsene er så sterke, som Guds følelser for oss: Kjærligheten som er sterkere enn døden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar