såkorn som dør i jorden gir liv gjennom død og grav

Preken på Skjærtorsdagsmesse i Gamle Aker kirke 29 mars 2018. Salmen Såkorn som dør av Svein Ellingsen er nummer 162 i Norsk Salmebok 2013.

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere.  For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere. Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)

Såkorn som dør i jorden, oppstår til fylte aks.
Druer som knuses i gjærkar, modnes til gyllen vin.
Gud, gi oss troen tilbake: tro gjennom dypest mørke, liv gjennom død og grav!

Svein Ellingsens salme er nesten en skjærtorsdagspreken i seg selv. I noen korte linjer med veldig metta språk, setter han oss rett inn i sentrum for skjærtorsdagen og nattverden. Enkelt brød og vin, deles og gjør oss til ett med Kristus; kornet som faller i jorden og dør er både nattverdsbrødet og Jesus selv, oppstandelsen og håpet gis oss ved ham.

Jesus er samlet med disiplene, vill dele denne siste stund med dem før alt grusomt som skal skje, men de skjønner fortsatt ikke hva som skal skje. Her, i dødens nærhet er samtidig fellesskapet. Her gir ham dem et sakrament, en ny pakt, et mønster for dem.

Nattverden er ikke én ting, den har ikke én betydning. Heller snakker teologer om at nattverden har mange forskjellige motiver. Disse ser vi allerede her i bibelteksten, men kanskje enda tydeligere i liturgien, i salmer og bønner og hvordan vi feirer nattverd. Noen av disse kommer tydeligere frem, og noen er mer markert visse tider og i visse kirker og tradisjoner.

Nattverden er til syndenes tilgivelse, der Jesus kropp som dog for oss er tilstede for oss. Vi tar imot lammet som bærer verdens synder. Men nattverden er også lovsang og tilbedelse. Nattverd er fellesskap og solidaritet, et enkelt måltid der alle får likt, som et mønster for hvordan vi kan dele liv og ressurser i verden. Nattverden et en kort spisepause på pilegrimens vandring gjennom livet, der vi får ny kraft på veien videre. Nattverden er himmelrikets måltid her og nå, der tid og rom brytes opp og vi deler felleskap med kristne gjennom alle tider, også de som gått hjem til Gud, og får en forsmak av hvordan Guds rike en gang skal bli.

Men felles for alle disse motivene, er at de skjer her og nå samtidig som de trekker inn noe over tid og rom. Nattverden er ikke en symbol, et minnemåltid i meningen et vi husker på noe som har skjedd for lenge siden. Nei, i nattverden skjer noe her og nå. Jesus selv er tilstede i brød og vin, selv om vi ikke skjønner hvordan. I nattverdens liturgi er vi her og nå, deler vanlig enkel oblat og vin, og samtidig er del i noe som går gjennom alle tider og alt som er større enn vi kan tenke. Slik som Jesu død og oppstandelse er bortom hva vi kan skjønne, og samtidig finnes nåden og tilgivelsen for hver og en av oss.

Vi som ble døpt til Kristus, døpt til hans død og grav,
Eier oppstandelsens løfte: lovsang og evig liv.
Himmelens lovsang begynner her hvor du selv er nær oss, midt i vår natt og død. 

Skjærtorsdag deler Jesus brød og vin med disiplene, på vei mot sveket, lidelsen, døden. Han vet hva som venter. Vi vet at påskelyset venter bortom død og grav, at grusomheten ikke kommer få det siste ordet. Vi kan feire nattverd som livets og håpets felleskapsmåltid. Men vi vet også at det ikke er noen vei utenom. Kornet må falle i jorden og dø, Jesus må bære sitt kors. Og når vi må bære vår egen kors, kan vi gjøre det sammen med ham.

Allerede i nattverdens innstiftelse, er sveket og døden nær. Kort etter måltidet går Jesus ut og ber i Getsemane, og når angsten nesten overmanner ham, klarer vennene hans ikke ens å holde seg våkne. Når han til slutt blir tatt av militær og politi, stikker de av og fornekter ham. I sin verste stund er han i tillegg forlatt og overgitt av vennene sine. Og snart venter tortur, vold, død.

Men hans kjærlighet er større. Den bærer gjennom svek og feighet. Den er liv gjennom død og grav. Og i nattverden møter ham oss, uansett hvilke vi er og hva vi gjort og tenkt og følt. Her, ved nattverdens vin og brød, står vi hver og en på lik linje, og kan bare ta imot. Brød og vin, tilgivelse og felleskap, solidaritet og håpet om himmelen. Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, utgitt for deg.

Såkorn som dør i jorden lever i nye korn,
Kristus, i måltidets samfunn gir du oss livets brød.
Deg skal vi takke og tilbe! Slektenes evige lovsang stiger fra natt og død!