Salmene som siteres i prekenen er Vi synger med Maria (Norsk Salmebok 131) og Alle kilder spring frem (Norsk salmebok 130, SvPs 481).
Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» (Lukas 1, 46-55)
Vi synger med Maria vår store glede ut... Så begynte vi denne gudstjenesten, ved å synge disse ordene i Eivind Skeies gjendiktning av Magnificat, Marias lovsang, som er evangelieteksten i dag. Og hele denne gudstjenesten synger vi med Maria – i den fantastiske kormusikken, i salmene og tenker jeg i hele gudstjenestens budskap. Og rundt om i landet vårt, og jorden vår, i kirker synger kristne mennesker med Maria idag. Og gjennom alle tider har kristne sunget med og om Maria.
Gjennom hele kirkehistorien har Maria vært en sentral skikkelse – ikke minst i musikken men også i kunsten, og i folkelig fromhet. I korstykkene vi hørte i begynnelsen av gudstjenesten fikk vi høre Kjell Mørk Karlsens helt nye – og helt nydelige – musikk til veldig gamle Mariahymner. De er alle fra middelalderen, den eldste helt fra 500-tallet. I disse tekstene møter vi mange bilder av Maria: den milde, den hellige, den ydmyke, den omsorgsfulle, Kristusmoren og Himladronningen. Den som ber for oss syndere og den som gir Gud en kropp i verden.
At Maria gjennom historien har vært en inspirasjon til kunst og musikk, men også har hatt så mange menneskers kjærlighet og hengivelse, det tror jeg beror på at mennesker kjent en nærhet og samtidig fascinering for denne kvinne. At hun, en helt alminnelig jente, fikk oppgaven – og sa ja til oppgaven, å føde Gud selv inn i verden. Når Gud eller Jesus kan ha følets som fjerne eller vanskelige, er Maria en menneske som oss, men likevel med en helt spesiell oppgave. Og kanskje derfor også som det både i kirkens tro men kanskje fremst i folkelig fromhet vokste frem bilder av Maria som nesten guddommelig selv.
Noen ganger gjennom historien har de Mariabilder som legger vekt på det milde og omsorgsfulle vært vanlige. Maria som den adlydende, som stille aksepterer sin oppgave og lar Gud ta plass i kroppen hennes. Disse bildene trenger ikke å være dårlige – i disse har mange kvinner gjennom tidene kjent seg igjen, og kanskje også funnet mening ved å sammenligne kårene sine ved Marias. Hennes glede og smerte ved alt som skjer med Jesus har mange kvinner gjennom historien kunnet speile seg selve i. Men baksiden av dette bilde er at den også har blitt brukt som en ensidig ideal for kvinner, at kvinners ende oppgave eller rolle i livet er å være milde, adlyde og fokusere på morskapet.
Dette er ikke den enda Maria, og det er ikke den vi møter i teksten idag. Selv om dagen vi feirer heter Maria budskapsdag, som er dagen da Maria får besøk av engelen Gabriel, så har det i dagens tekst gått en tid. Hun har reist til sin eldre slektning Elisabet som også er gravid, men i en annen situasjon. Etter mange års barnløshet, til tross for høy alder, venter Elisabet et barn som også har en oppgave fra Gud. Kanskje vil Maria ha støtte og trøst, kanskje vil hun dele gleden sin med noen som også er mitt i et uvanlig svangerskap og som kanskje derfor skjønner noe av hva hun går igjennom. Elisabet, som venter barnet som skal bli Johannes døperen, kjenner hvordan barnet hennes sparker i magen når hun ser Maria og uttrykker sin glede og velsignelse over Marias barn. Det er da Maria brister ut i sang, og formulerer disse ordene, som ofte kalles Magnificat, etter det første ordet i den latinske oversettelsen.
Lovsangen hører til de mest tonesatte tekstene i bibelen, og den blir sunget eller veksellest til vesper, den tidebønn som skjer ved fem-sekstiden om kvelden i tidebønntradisjonen. Her i Trefoldighet vekselleser vi Magnificat hver onsdag i onsdagsmessen. Den er kanskje den mest kjente bibelske lovsangen, men også en av mange liknende lovsanger som finnes både i det gamle og det nye testamentet, og setter Maria inn som en av mange profeter som oppfylt av hellig ånd forteller om Guds verk.
Her er det ikke noen mild og ydmyk Maria som synger. Nei, hun er godt bevisst om den store oppgaven hennes, hennes rolle i at Gud skal bli menneske, at hun ikke kommer bli glemt men for evig blitt skreven inn i historien. Men Marias lovsang handler ikke om henne selv, men om den Gud som lar mektige ting skje – med henne og med verden. Maria blir ikke priset salig gjennom alle tider fordi hun var så flink eller fremgangsrik i seg selv, men for hva Gud lat skje ved henne.
Og den Gud hun lovsynger, er den Gud som vi kjenner igjen fra resten av Lukasevangeliet: den som snur opp-ned på ting, som står med de fattige og sultne i lengsel og kamp etter rettferd. En Gud som er både mektig og barmhjertig. Gud som er så engasjert i sitt folk og i hele menneskeheten, som blir en av oss i fostret i Marias mage. Som holder løftene sine og ikke gir opp på oss.
Vi feirer Maria budskapsdag i fastetiden, som nærmer seg slutten og påsken er nær. Det er på en måte en tilfeldighet – Maria budskapsdag er jo ni måneder i forkant av jul, og ikke egentlig plassert i relasjon til påske. Men det betyr likevel at den i stort sett alltid kommer som en festdag i fastetiden. I år går vi rett videre inn mot palmesøndag og fortellingene om Jesus vei mot Jerusalem, mot å først møte folkets jubel, for å siden bli forlatt, overgitt, hånet, mishandlet og dømt til døden. Og i de fortellingene er også Maria med, som var hos Jesus helt til døden på korset. Det er en brå kontrast, fra lovsangen og gleden over barnet og Guds storhet, og den totale ydmykelsen og lidelsen på korset. Og i det, også Marias smerte over å få se barnet sitt dø en grusom død.
Men selv om overgangen mellom lovsang og smerte er brå, så er det et sammenheng. Marias lovsang om Gud som husker på sitt folk, som er en tjenende Gud, som står på de svakes side, det er også den Gud som går korsets vei. Den mektige og barmhjertige Gud som Maria synger om, er samme Gud som vinner over døden.
Maria, uansett om vi møter henne i musikken og kunsten, eller i bibelens fortellinger, og uansett om versjonen av henne vi møter er den milde og ydmyke; den trossig lovsyngende eller den strålende Himladronningen, så peker hun mot Kristus. Når vi synger om og med Maria, er det hans lov vi synger. Og vi kan synge som vi gjorde tidligere i gudstjenesten, igjen med Eivind Skeies ord:
Å, Maria, lær meg dine sanger!
Så jeg alltid elsker ham som vandret
gjennom død og grav til lysets rike.
Du være lovet Kristus!
Bonus: litt av Kjell Mørk Karlsens musikk kan du høre i denne instagram-posten: https://www.instagram.com/p/BgeZRDqlfRN/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar