Preken på Treenighetssøndag 15 juni i Botne kirke. Denne søndag markertes 1700-årsjubileet av den Nikenske trosbekjennelse. Les mer om Nikea-jubileet her.
Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:
«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud.’ Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»
Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» Så gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre. Apostlenes gjerninger 17,22–34
Det er en spesiell scene vi får være med på i dagens tekst fra Apostlenes gjerninger. Vi er midt i Paulus misjonsreiser rundt om i Romerriket, og nå har han kommet til Aten. Ikke lenger det sentrum og stormakt byen en gang var, men fortsatt et viktig sted, filosofisk og kulturelt. Litt før vi kommer inn i teksten, blir det beskrevet hvordan Paulus rystes av de mange gudebildene og de mange forskjellige religioner og filosofier som finnes i byen. Så står han frem for Areopagos-rådet, og beskriver den kristne tro, med et utgangspunkt i det han har sett, og utfra den lokale situasjonen.
Jeg vet ikke om noen av dere har vært i Aten, men Aeropagen finnes der fortsatt, markert med et skilt som plassen for akkurat denne preken. Aeropagen er et slags torg eller åpen plass ved en klippeformasjon, og var altså plassen der rådet møttes. Det ligger rett nedenfor det dominerende Akropolis – tempelhøyden. Selv om det i dag kun er ruiner igjen av de gigantiske templene, er det lett å forestille seg hvilket enormt inntrykk det måtte ha gjort. Kanskje var det oppe på Akropolis Paulus sett den ukjente Guds alter, kanskje det var et annet sted i byen. Men der, på Aeropagen, stod han uansett frem bokstavelig talt i skyggen eller nedenfor de store templene.
Og Paulus tar altså ikke utgangspunkt i de jødiske profetene og skriftene, som han ville gjort i synagogen, men tar utgangspunkt i dette alteret til en ukjent Gud. Og han tar utgangspunkt i skapelsesteologien: at Gud har skapt hele verden, også de som ikke allerede kjenner den kristne Gud. At Guds godhet og nærvær finnes i selve naturen, at ethvert menneske, i seg selv, kan ane Guds storhet og kjærlighet. Samtidig at dette ikke det eneste vi vet om Gud, men at Gud også kommet med forsoning, gjennom Jesu oppstandelse fra det døde.
Det kan sies Paulus her er den første kontekstuelle teologen: altså tar utgangspunkt i den lokale sammenhengen, kulturen og kunnskapen, og legger ut evangeliet fra de forutsetningene. Alle som lytter tar det ikke til seg, men han sår noen frø før han reiser videre på sin misjonstur.
Vi leser denne teksten på Treenighetssøndag, som markerer overgangen fra kirkens «festhalvår» med jul, påske og pinse, til den lange treenighetstida da vi søndag etter søndag belyser forskjellige temaer i det kristne liv og tro. Og denne første søndag, står altså selve treenigheten i sentrum. Den helt sentrale kristne tanken – og mysteriet – at Gud er en eneste, og samtidig Fader/Skaper; Sønn/Frelser og Ånd/Livgiver.
Gjennom Bibelens fortellinger, er de tre personene, eller aspektene av Gud i treenigheten, tilstede. Ånden svever over vannet helt i begynnelsen, og for eksempel her i Paulus preken på Aeropagen taler han om skaperen og relasjonen til sønnen. Men selve den systematiske teologiske forståelsen av treenigheten, den trinitariske teologien, den formuleres litt seinere i teologihistorien. Og det skjer ikke uten diskusjon og til dels kamp.
I de første århundrene etter Jesu død og oppstandelse, gjennom disiplenes virksomhet og Paulus misjonsreiser, ble kristendommen spredt rundt om i Romerriket. Det ble dannet menigheter som var i kontakt med hverandre. Den første fasen av dette er dokumentert i Bibelen, i Apostlenes gjerninger og i brevene. Alt ettersom tiden går, og kristendommen vokser, øker også behovet både for mer organisatorisk institusjonalisering – å gå fra en bevegelse til en kirke. Men også teologisk utvikling og formulering, og å bli enige om ting som gikk å fortolke og forstå på forskjellige måter, ikke minst som kristendommen sprer seg fra å kun være en jødisk bevegelse, til å favne forskjellige kulturer, språk og folk. Det ble holdt forskjellige mindre møter, men store vedtaksmøter kom først i begynnelsen av 300-tallet – nærmere bestemt i år 325, for 1700 år siden, akkurat i disse dager. Vi feirer altså jubileum i år!
For å gjøre en lang historie kort, så hadde en teologisk strid brutt ut mellom Arius, prest i Alexandria, og patriarken i samme by, over forståelsen av Kristus. Var Kristus en skapning, og altså understilt Gud Faderen, eller var Kristus like gudommelig som Faderen? Striden raste gjennom kirka. Dette var også noen ganske få år etter at Konstantin var blitt keiser, og gjort kristendommen til statsreligion i Romerriket. Da måtte kirka holde sammen, og Konstantin kalte inn til det første konsilet, eller økumeniske kirkemøtet, der ledere og biskoper fra hele kirka samlede seg for å ta viktige læremessige avgjørelser. De samlet seg i Nikea – en by som i dag heter Isnik og ligger i Tyrkia – i nærheten av keiserens sommerhus.
Konsilet i Nikea avviste Arius og hans teologi at Kristus var skapt og understilt Faderen, men fastslo at Faderen og Sønnen var av samme vesen. Møtet formulerte også en første versjon av det som ved et seinere møte i 381 ble den Nikenske trosbekjennelsen, slik vi bruker den i dag.
Nikea ble ikke bare det første konsiliet i en lang rad, og et viktig steg i kirkeutviklingen. Her blir også på alvor den trinitariske teologien, teologien om treenigheten, sammenholdt og systematisk formulert.
Selv om dette er en grunnleggende del av kristen teologi, er det ikke helt lett å få grep om. Hvordan kan Gud være både tre og en, hvordan kan Gud være distinkte personer som samtidig er samme vesen? Noen bruker bilder, som å tenke på venn som kan være både is, flytende vann og damp: det er samme vesen, samme molekyler, men med distinkte egenskaper. Selv foretrekker jeg å tenke på treenigheten som at Gud i seg selv, i sitt selve vesen er fellesskap, relasjon.
Men uansett hvordan man filosofisk og teologisk skal forstå hvordan treenigheten henger sammen, gir de tre artiklene i trosbekjennelsen viktige aspekter eller deler av kristen teologi om Gud, der vi trenger alle sammen. Der altså hver artikkel motsvarer en person i treenigheten.
Første artikkel handler om Gud som skaper. Og det er ikke kun en gang i tidens begynnelse, men stadig pågående skapelse. Gud gir stadig liv. I dette at Gud er skaper ligger også at Gud skaper og elsker HELE verden – ikke kun de kristne, ikke kun det pene. Første trosartikkel, Gud som skaper, er det universelle. Det som Paulus knytter an til på Aeropagen, at det er noe allmennmenneskelig og gjenkjennelig, uansett hva vi vet eller tror om Jesus, kan vi ane Guds nærvær og hvem Gud er, i selve naturen og skaperverket. Her ligger også at Gud elsker alt i skaperverket, også det jordiske og kroppslige – det er ikke et skille mellom åndelig og kroppslig, der det åndelige er finere eller bedre.
Andre artikkel handler om Jesus Kristus: hvem han var og hvordan han ble menneske, døde og stod opp. Hit knyttes mer det spesifikt kristne, frelsen og forsoningen, hvordan Gud inkarneres i Kristus og forsoner verden med seg selv.
Tredje artikkelen om Helligånden. Ånden som lenker sammen og bryter opp, som blåser over verden og sender ut. Til tredje artikkelen hører hela kirka, sakramenter og profeter, at vi og det vi gjør som kirka i dag gjennom den hellige Ånd knytter oss sammen med både historien og Gud selv. Og den peker fremover mot løftenes oppfyllelse ved tidens slutt, om kroppens oppstandelse og evig liv.
Gjennom historien prøver vi kristne å finne frem hvordan være kirke på vårt sted i vår tid. Kirkemøter og enkeltpersoner – med (og noen ganger kanskje mot) åndens ledning beveger og leder oss på gamle og nye veier. Når vi i dag i anledning dette jubileet skal bruke den Nikenske trosbekjennelse, knytter det oss både til historien, til den verdensvide kirka og til fremtiden.
Tilbake til dagens tekster. Felles i dagens tre tekster er sendelsen. I treenigheten ligger at også vi er kalt til felleskap, og kalt til å dele det vi har fått. Den sendelsen gjelder også oss – på vår plass i verden, i vår tid, på vår måte. Vi hørte om Jesajas dramatiske kallelse, og Jesus som nevner at det kommer et oppdrag og de skal begynne i Jerusalem, altså der de allerede er. Og Paulus som tar sjansen på å knytte an til de han møtte i Aten og deres lokale kultur, for å forkynne den levende Gud, med ord som også er et evangelium for oss i dag: Gud er ikke langt borte fra noen enda av oss, for det er i ham vi lever, rører oss og er til.
