Livets vann

Preken på Storbymesse ved starten av Kirkens nødhjelps Fasteaksjon 2017.

Jesus måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
    Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
    Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.» (Johannesevangeliet 4,4-26)

Jeg tenker at den der brønnen i Sykar ikke var så annerledes enn brønner rundt om i verden i dag. Millioner mennesker mangler rent vann, og mange flere har ikke vann i kranen som vi, men må gå og hente vann i brønner. Brønnen er helt konkret en plass for liv, for ingen kan leve uten vann. Vann er forutsetningen for alt liv.

Kvinnen i Sykar gikk til brønnen i varmen midt på dagen når ikke noen andre kom dit. Kanskje for å ikke møte noen av de andre kvinnene i landsbyen. Men hun møter noen, Jesus, og det møtet blir nok noe helt annerledes enn det hun kunde se for seg.

De snakker sammen om vann. Først om vann ur brønnen, for Jesus er tørst og vil ha hennes hjelp til å få opp vann. Men snart snakker de også om noe annet, og kvinnen skjønner nok at vannet som gir liv, som Jesus snakker om, ikke er det samme som finnes i brønnen. Jesus forteller om et vann som gjør at man ikke blir tørst igjen, og som blir en kilde i en som veller frem og gir evig liv. Han forklarer ikke helt hva denne kilden er, men det har ofte blitt fortolket som den hellige Ånd, at ånden i oss gir liv og vekst. Kanskje mener han også troen, som kan vokse i oss og bli en kilde til liv. Også kjærlighet, og engasjement, kan bli som kilder, som ikke tømmer oss på energi og kraft, men som blir større når vi deler, som en kilde som ikke tar slutt.

At vi leser denne tekst på en gudstjeneste med tema fasteaksjonen og livets vann, er ikke kun fordi det handler om en brønn og om vann, selv om det er flott med dette konkrete bilde. Jeg syns også denne tekst passer fint i dag, fordi den sier noe om frigjøring, om Jesus som går over grenser, og om hvordan den overflodene kjærligheten utfordrer oss til å gå ut i verden.
For kvinnen ble møtet med Jesus utfordrende, men sannsynligvis også veldig frigjørende. Han så hennes svake sider og hemmeligheter, men tok henne på alvor. Han forteller henne jo faktisk at han er Messias, noe han ikke så gjerne snakker om i evangeliene. Hvis man leser videre i Johannesevangeliet etter denne tekst, kan man lese hvordan kvinnen løper inn i byen, til de hun tidligere prøvde å unngå, og begynner å fortelle om Jesus. Denne utstøtte, ensomme kvinnen blir sett, utfordret og dermed frigjort. Det er en gjenkommende tema i fortellingene om Jesus: han gjør mennesker friske, forlater synder og gjør forskjellige konkrete ting, men hovedanliggendet hans er frigjøring. Han hjelper mennesker å komme fri fra det som binder dem fast, uansett om det er sykdom eller stigmatisering eller andre ting.

Men frigjøring kan ikke kun være åndelig eller følelsesmessig. Den henger sammen med livsbetingelsene i verden: helse, ressurser og makt. Mennesker trenger håp og tro, men de trenger også rent konkret rent vann. Det holder ikke å kun fortelle om Jesus, eller be om at mennesker skal få livshåp – vi må også arbeide praktisk for å gjøre verden bedre og mer rettferdig. Og det går også andre veien, når mennesker får tilgang til rent vann, så skjer det andre ting: helsen blir bedre når hygiene og sanitet blir bedre. De som tidligere lagt mye tid på å hente vann, får nå frigjort tid, hvilket betyr at mange flere barn, særlig jenter, får muligheten å gå i skole, og kvinner får tid til å arbeide og tjene penger. Med skolegang og arbeid, kommer også håp og muligheter om en bedre fremtid. Rent vann betyr frigjøring for mennesker.

I fortellingen vi leste, går Jesus også over noen grenser. Rent geografisk er han på vei mellom Judea og Galilea og er nå i Samaria, som oppfattedes som et annet land, med et folk som det jødiske folket ikke ville omgås med. Han snakket med en ensom kvinne, noe som ikke var sett om vanlig eller akseptabelt i dette samfunn. Hun var dessuten av et folk som trodde på en annen måte, altså hadde en annen religion. Jesus klarte å se kvinnen og hennes liv, behov, lengsel og kapasitet, bortom alt det som var som grenser mellom dem. Først da skjedde en forandring og en frigjøring.

Der kan teksten være en inspirasjon også for oss. Vi må nok også gå over noen grenser innimellom, hvis vi skal gjøre verden friere og bedre. Geografisk, selvfølgelig, vi kan ikke kun fokusere på ting her i Norge når verden er større. Men vi må nok også prøve å se hva slags andre grenser vi setter opp mellom mennesker. Hva er det som gjør at det er lett å kjenne sympati og engasjement for visse grupper eller mennesker, men ikke like mye for andre? Hvilke fordommer har vi utfra hvor folk kommer fra, eller tror på eller hvordan de lever? Bygger vi opp murer og grenser, eller klarer vi å rive den er? Og når vi ikke klarer å rive dem, kan vi i hvert fall prøve å gå over de, og bli mer kjent med hva og hvilke som finnes der på den andre siden.

Vannet i brønnen renner og gir liv, og i oss finnes, som Jesus sier, kilder som veller frem full av liv. Guds kjærlighet veller frem i oss, og over oss, og bærer oss gjennom vanskelige ting, men den utfordrer oss også ut i verden. Den bærer oss til å våge gå over grenser, til å gjøre noe for andre. Når vi deler den kjærligheten videre så blir den ikke mindre, men den vokser – i oss og for andre mennesker.

De nærmeste dagene veller også en annen flod gjennom vårt land: floden av bøssebærere i fasteaksjonen, floden av bønner og sanger i gudstjeneste som bærer aksjonen, og floden av engasjement og kanskje også litt hellig vrede over hvor urettferdig verden er. Det er, midt blant alt det praktiske ting med bøsser og roder og telling og boller, mest av alt en flod av kjærlighet. Det er Guds overflodene kjærlighet som veller frem, maner oss til handling for andre mennesker, så alle skal få del av livets vann.

Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet.

Preken på 3 søndag i fastetiden 19 mars, på Storbymesse i Trefoldighetskirken. I tillegg til epistelteksten lestes den lange fortellerteksten i Josef og hans brødre, den kan leses her: 1 Mos 45,1-15;50,14-21. Salmen som siteres er Herre, du vandrer forsoningens vei av Tore Littmark, oversatt av Bodvar Schjelderup. Den er nummer 737 i Norsk Salmebok og 738 i Verbums tillegg til Den Svenska Psalmboken.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)

Lev som lysets barn. Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet.

Dagens to tekster er veldig forskjellige: en kort, kjernefull oppfordring fra Efeserbrevet om å leve som lysets barn; og den lange dramatiske fortellingen om Josef og hans brødre. Og selv den lange tekst vi hørte her er kun et kort utsnitt ur hele fortellingen om Josef. Men til tross for at disse to tekstene er så forskjellige, dreier de seg om det samme: nemlig om det som er godt, sant og rett.

Det som er godt, sant og rett henger sammen. I disse tider, der sannhet er noe relativt og der hver og en virker kunne finne på sin egen sannhet, og da godhet noen ganger blir brukt som et skjellsord, så er dette påstand kanskje ikke akkurat på moten. Det kristne budskap er kanskje ikke alltid på moten, men det har et tidløst anliggende: det vil sette oss mennesker fri. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus, og for å leve som lysets barn trenger vi å snakke sant om livet. I mørkret gjemmer seg mange ting som gjør at mennesker far ille, og tausheten og skammen blir brukt – bevisst eller ubevisst – for å hindre sannheten å komme frem, for å hindre rettferd å bli gjenopprettet og for å hindre det godheten å seire. Sannheten, godheten og rettferden er lysets frukt, det som kommer av å leve i lyset, men det går begge veier: vi kan streve mot det som er godt, sant og rett, og vegre å akseptere mørkrets forsøk å skjule disse, for å prøve å slippe in lyset.

Lyset er frigjørende, men det kan også være vanskelig når ting som har vært skjult kommer i dagen. For å tørre å snakke sant om livet, må vi ha tiltro, stole på at vi ikke blir dømt. At det finnes forsoning og tilgivelse, at frukten er god.

I fortellingen om Josef og hans brødre finnes alt dette: tilgivelse og forsoning, men også det ærlige samtalen. Selv om Josef prøver noen triks før brødrene står foran ham, sier han til slutt sannheten, hvem han er. De får tale om alt som skjedd, og hvorfor ting gikk galt, og hvordan noe som var godt kunde komme ur det som var vondt.

Josef blir i denne fortellingen også et frempek mot Kristus: Josef er den som har makten, han kan velge å straffe brødrene sine, men velger livet, forsoningen, tilgivelsen. Fortellingen her finnes også med som ett ekko i flere av Jesu lignelser – kanskje tydeligst i fortellingen om sønnen som hjem, der faderens kjærlighet og tilgivelse er overveldende. Der sønnen gjort alt galt og forventer at det rettferdige er at han får tjene som arbeidere hos faderen, men der faderens kjærlighet overvinner alt. Josefs brødre i fortellingen er redde, for de tenker at det rettferdige straffet for å sålt sin bror som slav er høyt. Men Josefs kjærlighet og vilje til forsoning er overveldende. Slik er også Guds kjærlighet så stor, at den er nok til å forsone verden med Gud selv.

Det som er godt, sant og rett henger sammen. Men rettferd er ikke alltid det samme i Guds øyne som i våre. Rettferd, i betydningen opprettelse, frigjøring, liv, er et sterkt anliggende gjennom hele bibelen og den kristne tro. Men at kun lønne handlinger med dess rettferdige konsekvenser, som vi noen ganger mener er det rettferdige, det er ikke nok for Gud. Da hadde det jo ikke funnets rom for tilgivelse. Og tilgivelse, nåde, overveldende kjærlighet, er kanskje det mest kjennetegnende for Gud.

Det som er godt, sant og rett, er ikke alltid enkelt. Ikke alltid enkelt å skjønne hva det er, og ikke enkelt å leve. Noen ganger må man gå vanskelige veier, og for Jesus ledde godhetens, sannhetens og rettens vei mot lidelse og død. Dette er fokuset vårt i fastetiden, en periode da vi dveler ved det vanskelige. Vi følger Jesus på veien mot Jerusalem og korset, en vei kantet av svek og lidelse. Ved å ikke rygge for det vanskelige kan vi se med åpne øyne på lidelsen i verden og kanskje la oss utfordre i vår egen overflod. Vi kan få opp øynene for hvordan mørkret skjuler ting som trenger lys – i vår nærhet og i verden. Vi får prøve å se hvordan vi kan fremme det som er godt, sant og rett. Men også hvordan forsoning kan være en vei, i det store og i det lille, ting og relasjoner som har vært brustet kan bli helt.

I salmen her innen tekstlesingene sang vi om forsonings, frihetens, forbrødringens og himmelens vei. Det er ikke enkle veier, og det finnes ikke noen snarvei når vi prøver å gjøre det som er godt, sant og rett. Men vi får be med salmens ord: Vis du oss veien, forsoningens Herre. Gi du oss vilje å gå den. Amen.

Blikket festet riktig sted: På Jesus

Preken på 1 søndag i fastetiden, 5 mars 2017, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet:
           Mennesket lever ikke av brød alene,
           men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»
 Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:
           Han skal gi englene sine befaling om deg.
Og:
           De skal bære deg på hendene
           så du ikke støter foten mot noen stein.»
 Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet:
           Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»
 Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
           Herren din Gud skal du tilbe,
           og ham alene skal du tjene.»
 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

Ordet «fristelse» vekker sikkert noen assosiasjoner hos dere. Og det er kanskje ikke sikkert de har så mye med ørkener og fjell å gjøre. I vårt samfunn hør man nok ordet fristelse oftere om sjokolade og is, eller muligens om seksuell attraksjon. Lite som at ordet synd ofte blir brukt i slike sammenhenger, egentlig for å beskrive ting som er nytingsfult og/eller lite nyttig – langt unna fra den lidelse og smerte som er koblet til den kristne forståelse av hva synd er. Fristelse får da snarere betydningen lokkelsen å velge det som er gøy og nytingsfylt og lite pliktoppfyllende, istedenfor det man føler at man «burde» gjøre for å være flink og nyttig. Og da høres jo fristelser ut som noe ganske deilig.

Men det er noe helt annet som er anliggendet i dagens bibelfortelling. Jesus er, under den symboltunge perioden av 40 dager og netter på den symboltunge plassen ørkenen, for å forberede seg på oppgaven sin. Han har nettopp blitt døpt av Johannes i elven Jordan, der han og de var tilstede har fått høre at han er Guds elskede sønn. Snart skal han ut og kalle disipler og begynne sin undervisning. Her trekker han seg unna for å samle seg for oppgaven.

Fortellingens tre fristelser handler alle om makt, og om snarveier. Jesus blir fristet til å gjøre det lettvinte, enkle, ta snarveien for å få det han trenger eller vil ha, eller for å ta og vise opp makten sin for hele verden. Ondskapen prøver å få Jesus bort fra sporet, få ham å rette blikket feil sted og konsentrere seg på noe annet enn det som er oppgaven hans.

Men Jesus vet at det ikke finnes noen snarvei. Det finnes ikke noen «quick-fix» som gjør ham til Herre over hele verden. Hans oppgave er å elske verden hel, å forsone verden med Gud, å opprette og vise på Guds rike bland menneskene, å seire over døden med kjærlighet. Å for å gjøre, finnes det ikke noen snarvei. Den eneste veien er lidelsens vei. Kjærlighetens vei. Og den trenger at han holder blikket festet riktig sted.

Vi har nettopp begynt fastetiden, en tid som handler om å skrelle vekk for få se det som er viktig på ordentlig. Noen gjør det slik som i den kristne tradisjon ved å avstå fra noe gjennom fastetiden – kanskje kjøtt, kanskje sukker, kanskje facebook eller andre medier. Andre ved å engasjere seg for andre – i kirkens nødhjelps fasteaksjon eller noe annet prosjekt, og noen kanskje ved å få nye gode vaner eller lese noen god fastebok, eller gå på fastegudstjenester eller være i retreat eller stillhet. Det finnes mange måter å la fastetiden bli en periode av fokus og konsentrasjon. I gudstjenestene i fastetiden ligger fokus på Jesus – på hans kjærlighet og på hans lidelse, og musikk og tekster har et alvorlig preg.

Når man leser en tekst om fristelse sånn her i begynnelsen av fastetiden, tenker jeg at det finnes litt risiko at vi igjen kobler sammen fristelser nettopp med å spise noe som vi egentlig tenkt avstå ifra eller la vær å gjøre det ekstra vi tenkt. Og det kan nok selvfølgelig være en fristelse, men jeg tenker at hovedårsaken å lese denne teksten ikke handler om sjokolade eller slike ting. Nei, fristelse i relasjon til faste, tenker jeg handler om det vanskelige ved å holde blikket festet riktig sted, og hvor lett det er å la seg bli distrahert fra det er virkelig viktig. Hvor lett det er å legge sin tid og engasjement og tankekraft noe annet sted enn der vi trengs.

Tingen vi gjør i fastetiden handler ikke om å vinne Guds kjærlighet – det kan vi aldri gjøre, og det trenger vi ikke heller. Det er heller ikke sånn at askese – å leve enkelt på grensen til å plage seg – er noe helligere eller bedre måte å leve på sånn generelt. Det er ikke ondt eller farlig eller dårlig med nytelser i seg selv, evnen til å nyte er en gave fra Gud. Men ved å avstå noen ting, skrelle vekk det unødvendige for en periode, så kan vi få litt avstand så vi ser bedre. Ting kan bli litt klarere, litt tydeligere. Og da kan vi holde blikket festet riktig sted: på Jesus.

Med blikket festet på Jesus, da ser vi også andre ting: vi ser alt mer på verden med Jesu blikk. Da kan vi ikke blunde for lidelsen og smerten, for urettferden og undertrykkelsen. Da kan vi ikke late som at mennesker er ulike betydningsfulle eller har mindre rett til et fullverdig liv, basert på hvem de er eller hvor de kommer fra eller hvem de elsker – eller hva de gjort i livet. Med Jesu blikk på verden blir ting samtidig både mye enklere og mye vanskeligere. Vi kan kanskje også se Jesu blikk på oss selve – et blikk fylt av uendelig kjærlighet, men også med forventing. Et blikk som kaller oss ut av passivitet og inn i handlingskraft, bort fra fristelsen å være likegyldig eller opptatt av oss selv.

Fastetidens enkelhet og karrighet hjelper oss å holde konsentrasjonen, hjelper oss å dyrke dydene for å si ja til det kallet. Kallet å gå lidelsens og smertens vei når det trengs, og å ikke la vår bekvemmelighet eller kynisme vinne. Kallet å se på verden med Jesu blikk, og å ikke blunde for det vi da må oppdage. At vi trengs i kampen for fred og rettferd, for menneskeverdet og skaperverkets opprettelse. For at alle mennesker skal få spise seg mette og å ha et trygt sted å bo, og for at Guds rike skal kunne bryte igjennom, om så bare for et øyeblikk, her i tiden. Vi kan ikke gjøre det av egen kraft, men vi kan gjøre en litt del, da vi er båret av den kjærlighet som har seiret over døden. Og et første steg på den veien, er å holde blikket festet riktig sted. På Jesus.

Fastetiden skjerper blikket

Preken på askeonsdag i Trefoldighetskirken, 1 mars 2017.

Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
    Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
    Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. (Matteus 6,1-6.16-18)

Fastetiden begynner nå, 40 dager (pluss søndagene, som ikke telles) frem til påske, slik som Jesus var 40 dager i ørkenen for å forberede seg på oppgaven sin. Det er tiden for stramhet, for å avstå, for å dele med seg, for enkelhet og får å fokusere på Gud og det viktigste i livet. En tid for innsiden, for troen, for det skjulte – men med midler som handler om det ytre: handlinger og beteende for å vende blikket bort fra oss selve. Hvordan henger det sammen? Og er egentlig den som plager seg frommere enn noen annen? Jesus snakker jo her om at det gode vi gjør ikke skal synes utenpå.
Fastetiden handler om å ta bort noe for å oppdage det som er viktig. Ikke fordi verden eller nytelser er dårlige i seg selve, men ved å ta bort noe oppdager vi andre ting om oss selve og verden. Vi ser hva som egentlig spiller rolle. Fasten hjelper oss å rette blikket riktig sted. Det handler også om solidaritet – om at vårt overflod henger sammen med andre mennesker mangel på ressurser. Fasten kan også hjelpe oss å se hva som står mellom meg og Gud. 
Faste har tradisjonelt handlet om mat: om å ikke spise kjøtt, sukker og desserter og godteri, alkohol eller andre ting som man tar bort. Nå, i moderne tid, handler det ofte om andre ting mennesker avstår ifra. Ikke så få kristne faste fra Facebook eller andre sosiale medier, eller fra mobilspill eller annet som tar mye tid. En venn av meg faster ved å ikke bruke snooze-knappen på alarmen sin om morgenen, men gå opp direkte når klokken ringer – noe hun tenker vil bli en tøff utfordring. Dette med å faste fra noe mat, har en litt risiko ved seg i vårt samfunn tenker jeg, nemlig at vi kan begynne å tenke at mat er noe dårlig, at det er dårlig å spise. I vårt samfunn er mat og hva vi spiser så tett koblet opp mot idéer om helse, flinkhet, hvordan kroppen skal være. Det kan finnes en risiko at man selv blander sammen fastens avstå, med det generelle trøkket i kulturen vår om skuld og skam knyttet til spising og mat. Det er ikke det som fasten handler om i det hele tatt. Samtidig finnes det store poenger ved å faste fra noe mat: maten er noe veldig konkret, fysisk, noe vi gjør hele tiden. Hvis man vanligvis spiser kjøtt, blir det å avstå under noen uker en veldig konkret forandring i hverdagen som man merker av hver dag. Maten er også tydelig koblet til urettferdigheten i verden – vi kaster masser med mat mens mange mennesker sulter.
Faste handler ikke om å vise opp sin flinkhet – eller være flink i det hele tatt. Hyklerne som Jesus taler om i teksten som vill at folk skal se hvor fromme de er: det ordet som her oversettes med hyklere kan også bety «skuespillene» - det handler altså om de som vil vise seg opp. Det er ikke hensikten med fasten. Men vi skal heller ikke vise oss opp innfor Gud. Fasten handler ikke om å være flink og asketisk nok for å få Gud å like oss – men den finnes for vår egen skyld, nettopp for å skjerpe blikket.
Asken på askeonsdag er et tegn på tilgivelse. I kirketekstene denne tid på året er det mye fokus på synd, på lidelse og på det vanskelige i livet. Ikke fordi vi er så usselige mennesker, men for åt sånn ser verden ut. Vi kan ikke blunde for lidelsen. Ikke en eneste av oss kan gå gjennom livet uten at noen gang rammes av lidelsen, og hver av oss lever i en verden av smerte og urettferdighet. Ved å rette blikket riktig, må vi også ta inn det vanskelige. Også det vanskelige i våre egne liv, og de ting vi er en del av. Det vanskelige, eller onde, som vi gjør og har ansvar for, og det som rammer oss.
Tradisjonen å tegne seg med aska i begynnelsen av fastetiden har en lang tradisjon i kirken. I bibelen og den tidlige kirken var bruket av aske et tegn på anger og bot, men også på sorg. Det er også en ritual som minner oss om vår dødelighet, om vår menneskehet. Derfor er det også de ordenen som blir sagt når du får asken tegnet i pannen: Menneske, husk at fra jord er du kommet, og til jord skal du bli. Men asken er også et tegn på velsignelse og tilgivelse. I vår menneskehet, og selv om vi er dødelige, er vi ikke glemt av Gud. Jesus deler vår smerte og lidelse, og er den som går sammen med oss.
I fastetiden kaller Jesus oss bort fra vårt eget og det vi er opptatt av til daglig. Alle de ting vi bare gjør uten at tenke så mye på de – de er ikke nødvendigvis feil i seg selve, men askeonsdagens påminning om vår dødelighet blir innfør fastetiden også en mulighet å se hva som er viktig i livet, en sjanse til å stanse opp. I fastetiden inviteres vi til å la være å gjøre ting for andre skal se hvor gode vi er, men for å bygge relasjon til Gud og med de mennesker som trenger oss. Vi får skale bort noe av det hverdagslige for å se på verden med Jesu blikk. Vi får la være å gjøre noen ting, for å se hva som er viktig på ordentlig. Og vi får gjøre det sammen med Jesus, som ikke er redd for lidelse og smerte men vars kjærlighet er sterkere enn døden.

 

Hvem er Jesus?

Preken på Kristi forklarelses dag, 19 februar 2017, på Storbymesse i Trefoldighetskirken. Salmene som siteres i preken er NoS 86 Navnet Jesus, NoS 364 Så kom du da til sist og NoS 479 Fordi han kom (fra Norsk salmebok 2013).

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
    På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.» Matt 17,1-9

Hvem er Jesus? Spørsmålet går gjennom Bibelens fortellinger og kirkens år, og gjennom den enkelte kristnes liv. Det er et viktig spørsmål i denne tekst, og gjennom åpenbaringstiden der vi under ukene siden nyttår sett forskjellige temaer knyttet til Jesus Kristus. Svaret på spørsmålet kan formuleres kort og enkelt, men har også komplekse eksistensielle og teologiske svar.

I dagens tekst, den kjente fortellingen om hvordan Jesus tar med sine nærmeste disipler opp på et fjell der de møter Moses og Elia og se ham forvandles, og der Guds røst taler til dem, gis et klart og tydelig svar. Guds røst sier: dette er min sønn. Og at Jesus er Guds sønn er en grund for hele den kristne tro. Men Jesus er ikke Guds sønn koblet fri fra sammenheng og historie. Denne fortelling er full av symboler – fjellet er plassen for menneskers møte med Gud, i det gamle testamentet. Det var på et fjell som Mose fikk ta imot loven, og på et fjell Elia fikk møte Gud i lyden av skjør stillhet. Og disse to som nå er sammen med Jesus, er de som personifiserer loven og profetene, den jødiske troens basis og bakgrunn. Her blir Jesus tydelig satt i sin jødiske kontekst: ham er den profetene talt om, det oppfylte løftet.
Dette spørsmål, om hvem Jesus er, er faktisk diskutert med disiplene kun like før vi kommer inn i dagens tekst. I kapitelet før, Matteus 16, stiller Jesus nemlig spørsmålet til disiplene: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarer at folk tror han er en av profetene som kommet tilbake. Sa spør ham dem hvem de tror han er, og Peter svarer: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Messias, den som skulle oppfylle profetiene.
At evangelisten Matteus satt disse fortellingene så tett, og i denne rekkefølgen, viser kanskje på at forklarelsen på fjellet ikke kom som noe helt overraskende, men mere som en bekreftelse på noe disiplene, eller i hvert fall Peter, allerede visste. Ved å følge og leve nær Jesus, hadde de etter hvert skjønt hvem han var, selv om de nok ikke helt skjønte vidden av det – hva det skulle bety ikke bare for dem men for hele verden. Og selv om Jesus flere ganger sa det, virker det ikke heller som de skjønte at det betydde at han måtte dø og oppstå.
Det korte svaret på spørsmålet er altså enkelt – Jesus er Guds sønn, Messias, og etter hans død og oppstandelse kan vi legge til: forsoneren frigjør oss til liv i fellesskap med Gud.
Men mange har prøvd å gi andre svar, forskjellige og utdypende svar på hvem Jesus var og er. Disse betyr ikke at det korte svaret er feil, men kan fordype det. Jesus gir oss et rekke fortellinger og undervisninger, han møter mennesker i forskjellige situasjoner, og etter hans død og oppstandelse har mennesker fortsatt å møte ham på forskjellige måter, og vitnet om hvordan relasjonen til ham grepet inn i livet deres.
Under 1800-tallet, da den moderne historievitenskapen vokste frem samtidig som den historisk-kritiske bibelforskningen, begynte også forskere interessere seg for den historiske Jesus. Altså, hva man kunde finne ut om mennesket Jesus som historisk person utenom de bibelske kildene og kirkens tradisjon. Denne forskning har gått i bølger og også i vår tid er det et emne som fascinerer forskere og mennesker. Jesus-forskerne er ikke i det hele tatt enige om hvem han var – noen mener han var en revolusjonær opprørsmann, noen en profet, og man er ikke enige om hva han selv mente om sin oppgave og liv. Men forskningen er i stort sett enig om at vi sikkert kan si at Jesus har levet, omtrent på den tid som bibelen forteller, og at han ble henrettet. Moderne forskning om den historiske Jesus forteller oss ikke om Kristus og ikke om hva Jesus betyr for oss som kristne – det er ikke historievitenskapens oppgave. For den som syns det er spennende å lære mer, og få flere perspektiv på Jesus liv på jorden, kan slike bøker sikkert gi mange gode tanker – men det gir oss som kristne ikke hele bildet. Men jeg tror heller ikke at mere kunnskap er et trussel, men noe som kan vide vyene våre.
Mange av oss har også møtt fortellinger om Jesus i kulturen – i kunst, litteratur, film og poesi. De bibelske motivene, og da ikke minst om Jesus, har vært en sentral del av den vesterlandske bildekunsten men også litteratur og poesi. Noe av dette har skjedd innom kirkens ramme – slik som den vakre kirkekunsten vi har her i Trefoldighet med Tidemands altertavle og Frøydis Haavardsholms glassmalerier som gode eksempler. Salmepoesin er en annen innom kirkelig kulturform der vi møter andre bilder av Jesus, og noen fine eksempler på det får vi også i salmene i dag fra forskjellige tider –Jesus som et fyrlys mitt i den mørke natt, som den som går som flyktning over fjellet og byder elskende på moden vin, med en ånd som får hjerter til å smelte og murer til å velte. Men Jesusfortellinger og bilder finnes også i kultur langt utenfor kirkens grenser – noen av de også litt i konflikt med kirkens bilde av Jesus. På film og i litteratur har vi under 1900-tallet møtt flere Jesusfortellinger som utfordrer kirkens lære om Jesus, og selv om det kan være provoserende syns jeg også mann som kristen kan tillate seg å fantasere, og tenkte «hva om», og la sine bilder av Jesus utfordres utenfra. Jesus klarer av både humor og kritikk, og Guds storhet blir ikke mindre av at noen gir sine alternative bilder. Kanskje kan man også minne seg på at Jesus selv utfordret sin tids religiøse elite, og en del av de kritiske bildene av Jesus handler kanskje mindre om kritikk av Jesus selv, som kritikk mot kirken og mot hvordan mennesker med makt har brukt Jesus for sin egen vinning.
Sen har vi også, hver og en på våre måter, vår egen fortelling eller bilde av Jesus i våre egne liv. Noen av disse biler og fortellinger har vi fått høre fra noen stemmer fra menigheten i dag. Sikkert finnes mange, mange flere bilder og fortellinger her hos dere i benkene. For noen er det klare, sterke bilder av et langt liv sammen med Jesus. For noen er kanskje bildene flyende, eller ikke kun positive, eller noe som forandres fra år til år eller dag til dag. Hver og en av oss har vår egen vei å gå og vår egen relasjon til Jesus. Selv om han ikke forandres, selv om han er guds sønn, Messias, uansett, så får relasjonen til ham utvikles og forandres over tid.
Tilbake på forklarelsesberget. Der prøver Peter å holde fast i øyeblikket ved å bygge hytter for Jesus, Mose og Elia. Men det går ikke, han kan ikke fange øyeblikket, de må ned fra fjellet etterhvert. Vi kan heller aldri helt fange Jesus i våre bilder og erfaringer og fortellinger. Som vi sang i salmen: du sprengte alle bilder da du kom. Men Peter og de andre disiplene fikk følge med Jesus, være sammen med ham, og bli alt bedre kjent med ham og med guds rike. Det får også vi. Vi får vandre sammen og følge Jesus, og da oppdager vi mer og mer hvem Jesus er. Guds sønn, Messias, men også hvem han kan være i ditt liv.

Festens og overflodens Gud

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på 3 søndag i åpenbaringstiden, 22 januar 2017.

Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag. (1 Mos 1,26-31)

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»  

    Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»

   Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham. (Joh 2,1-11)

Det er fest og overflod i Kana! Denne kjente fortellingen er det første underet, eller tegnet, som Jesus gjør i Johannesevangeliet. Han har nettopp begynt sitt offentlige liv – blitt døpt av Johannes døperen og kalt de første disiplene. Nå går de på bryllup sammen, og til tross for at han nøler litt, gjør Jesus sitt første tegn, med støtte fra sin mor, Maria.

Det blir kalt nettopp et tegn av Johannes, forfatteren, og det er det første av syv tegn eller under Johannes forteller om i sitt evangelium. Dette med tegn er symbolsk og viktig. For Johannes er underne Jesus gjør ikke kun hendelser der og da der som har en effekt – at syke blir friske for eksempel – men først og fremst tegn som viser på en dypere virkelighet: hvem Jesus er. Det er tegn der Jesu guddommelighet, herlighet, viser seg. Og i dette første tegn tar Jesus vann som var helt opp for rensing, ifølge jødisk lov, og bruker det til vin og fest. Dette har blir fortolket i den kristne tradisjon, som at Jesus tar noe fra den gamle pakt, og viser på noe nytt. Johannes er jo også det evangelium som tydeligst betoner forskjellen eller bruddet med det gamle, og det Kristus kommer med noe som er nytt.

Det er også et symbolsk viktig første teg – selv om dette underet kanskje ikke sees som det «største» i evangeliene i sammenligning med for eksempel å vekke Lasaros fra det døde eller gi mat til femtusen, så er det litt av programforklaring fra Johannes hva han vil betone i sitt evangelium. Senere i Johannesevangeliet sier Jesus at han har kommet for att menneskene skal ha liv og overflod. Nettopp dette er jo også hva som skjer i denne fortelling – det er ett overflod, et overflod av liv og fest. Gud vill ikke bara at vi skal overleve, men leve helt og fullt.  

Jeg syns også det passer veldig godt å lese de to tekstene sammen som vi lest i dag: bryllupet i Kana, og skapelsesfortellingen. Vi fikk med oss den siste biten av fortellingen fra første Mosebok om hvordan Gud skaper verden, den bit som handler om menneskene. Også her er Guds overfløende nåde, kjærlighet og sjenerøsitet kjernen i fortellingen. Gud vil liv, fest og glede, vil at menneskene og skapelsen skal ha alt som er godt og rikt og fint. Det finnes også et ansvar som menneskene får i skaperverket, og det har vi ikke alltid levet opp til. Men Guds grunnleggende intensjon i skaperverket er raushet. Et overflod så stort, at det viser på Guds uendelige kjærlighet og nåde.

Men det finnes en annen ting som er felles med disse to tekstene, som jeg kanskje syns er det aller viktigste de forteller om hvem Gud er. Det er at Gud ikke bare er en gud får det åndelige, men også for det materielle. Gud har ikke kun skapt våre sjeler, vår tro, vår ånd og våre tanker – Gud har også skapt kroppene våre, med dess behov, følelser og erfaringer. Gud vet at vi trenger både mat, søvn og klær – men også retning, mening, avkobling, omsorg og å føle oss behøvde. Alt i jordiske og kroppslige er også fra Gud – det er ikke skittent og fult, eller lavere på noen måte, men også kjent av Gud. Når Jesus gir vennene sine et overflod av vin til festen så viser han på raushet og glede, og at vi ikke bare trenger brød for dagen men også mer.

Dette er noe av kjernen i troen på Jesus Kristus, at han er Gud selv helt og fullt, men også menneske helt og fullt. I inkarnasjonen som det kalles på teologspråk, at Gud blir menneske i Jesus, blir nettopp dette tydelig: Gud klær seg i menneskenes kår, Gud erfar menneskehetens erfaringer av smerte og glede, sult og lengsel, behovet for avkobling og pause. Ved et slikt under som å gjøre vann til vin, viser Jesus samtidig på sin herlighet, og sin menneskehet. I Kristus møter vi en Gud som kjenner oss og våre kår. En gud for hele livet – for kropp og sinn, som vet hva vi trenger. Og som derfor er nær hver enkelt av oss.   

Jeg vil avslutte preken i dag med en svensk salmetekst, som jeg syn veldig fint samler dette tema. Jeg har ikke prøvd å oversette den, men jeg håper dere skjønner det meste. Den er skrevet av Per Harling.

 Han gick längs åkerrenar. Han slog sig ned på stranden

och hörde fåglar sjunga. Han åt av bergens druvor.

Sedan dess är marken helig: ängar, källor, berg och vind

Bär en lovsång vänd mot Gud

 

Han tog ett bröd och bröt det och delade med vänner.

Han drack av brunnens vatten och kom till gästabuden.

Sedan dess är maten helig: varje måltid, bröd och vin

bär en lovsång vänd mot Gud.

 

Han var en verklig männska med ångest, skratt och tårar.

Han såg och hörde ropen och gjorde sjuka friska.

Sedan dess är kroppen helig: sinnen, drifter, tanke, hand,

bär en lovsång vänd mot Gud.

 

Han dog för oss på korset, hans död blev port till livet.

Han drev bort mörkrets tomhet och framtiden låg öppen.

Sedan dess är livet heligt: allt som lever, allt som dör

bär en lovsång vänd mot Gud.

 

Bonus: jeg har ikke funnet noen innspilling av sangen på nett, men en liten bit finnes her:

Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem

Preken på Kristi Åpenbaringsdag 8 januar 2017 på kveldsmesse i Trefoldighetskirken.

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
       Du Betlehem i Juda land
       er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.

       For fra deg skal det komme en fyrste

       som skal være hyrde for mitt folk Israel.»

  Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. Matt 2,1-12

Stjärnan från Betlehem leder ej bort, men hem. Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem. Denne setning fra Viktor Rydberg dikt Gläns över sjö och strand (som dere kommer få høre koret synge) kan være en fin sammenfatning av temaet i dag på Kristus Åpenbaringsdag. En dag om å følge lyset og stjernen. En stjerne som leder oss på nye veier, men hjem. 

Det er mange symboler og nesten eventyraktige elementer i fortellingen i teksten i dag. En så kjent fortelling at det er lett å blande sammen hva som faktisk står i teksten og de legender og fortellinger som vi hørt rundt denne teksten opp gjennom åren. For eksempel finnes verken stall eller geitene i denne fortelling – det er i juleevangeliet fra Lukas. Og at mennene som kommer er konger, er ikke heller noe som er sagt, men snarere en fortolkning som ble gjort, gitt at de hadde med seg kongelige gaver. Mennene blir kalt vismenn, på gresk magoi, og de kan ha vært stjernetydere og sannsynligvis kyndige i jødisk religion, da de søkte etter den jødiske messias. Men stjernen, den er der i fortellingen. Den som viser veien for vismennene hele veien fra Østen, og fra Jerusalem til Betlehem. Til kongen som ikke blir født i en palass i hovedstaden, men i et enkel skur i en liten by utafor.

Stjernen, eller lyset, er en sentral kristen symbol. Lyset som mørkret ikke kan vinne over, sånn beskrives Jesus i Johannesprologen. Jeg er verdens lys, sier Jesus om seg selv. I åpenbaringstiden som begynner i dag, står åpenbaringens lys, Kristi herlighet i sentrum. De kommende ukene får vi høre tekster og temaer som belyser Kristi guddommelighet, Jesus som Herre. Hvordan Jesus viser på Guds nåde, glede og overflod. På hvordan lyser strømmer inn i verden.

De vise menn kommer langt østafra – de var ikke jøder men søkte Jesus. Sannsynligvis kom de fra noen av de områder som i dag ligger i Syria eller Irak. Allerede her, i begynnelsen, brytes grensen opp mellom de innafor og utafor. Kristus bli ikke bare sendt som frelser til sitt eget folk, men til hele verden, og de vise menn er de første til å skjønne det. Etter hvert korser Jesus grenser på forskjellige måter, og de første kristne går siden ut og forteller om Jesus på mange språk og i forskjellige kontekster. Det er en årsak til at åpenbaringstiden også er en tid i kirkeåret som tradisjonelt tar opp temaer kring misjon. Her i Trefoldighet blir det markert når vi den 5.2 innleder bispedømmets Misjonsuka i Storbymessen. Det er en tid for å oppmerksomme den verdensvide kirke, og møtet med mennesker av annen tro og tradisjon. Denne teksten fortsetter som dere vet på en grusom måte, når kung Herodes jakter efter sin konkurrent og Jesusbarnet med familie flukter til Egypt. At mennesker i dag flukter fra de samme områder som de vise menn kom fra, knytter fortellingen nærmere vår egen tid og sammenheng.

De vise menn kom lagt østfra, og viser på at alle mennesker er velkommen til Kristus. Men den tidige kirkes misjon og at mennesker av forskjellige slag kommer til Kristus minner oss også på en annen ting: at fortellingen om Jesus fortales på en rekke språk og på forskjellige måter. Allerede før fortellingene om Jesus har blitt tegnet ned, er de oversatt: evangeliene er skrevet på gresk, men Jesus og menneske omkring han snakket forskjellige andre språk. Vi forteller om Jesus på vårt språk, på vår måte – lyset fra stjernen går gjennom tid og rom, men må stadig fortelles på nye måter, for å gi åpenbaringens lys inn i hver tid, i hver en situasjon. Vi trenger mange stemmer og perspektiver, for å lære mer om vem Jesus er, om evangeliet inn i vår tid og våre lev.

Stjernen fra Betlehem er en virkelig stjerne, men det er også et bilde. Stjernen, lyset, er Jesus selv. Vi sang det i salmen til å begynne: Han selv er en stjerne, ren og ny, som varsler Guds store morgengry. Stjernen som viser veien, det er Kristus. Verdens lys. Ved å prøve å følge det lyset, gis livet en retning og et sammenheng.

For de vise menn i Øst ledde stjernen på veier de ikke ante. Langt reiste de, og de ente opp på en annen plass enn de først trott. I kongens palass fant de ikke det som de søkte efter, men i et enkel skur. Sånn er det ikke sjelden når vi følger stjernen. Kristus leder oss ikke dit vi forventer, og kanskje heller ikke dit vi lengter, men til den plass der vi trengs. Og til de plasser vi trenger. Der kan vi lære om Jesus og om Guds kjærlighet, kanskje på språk eller måter vi ikke visste om. Der kan vi få bety noe for andre mennesker, kanskje uten at vi ante det. Der er det kanskje litt mindre bekvemt, men mere plass for det som er godt, sant og rett. Og der er Gud. Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem.

Bonus: Gläns över sjö och strand på den melodi som ble sunget i gudstjenesten, her ved Stockholms kammarkör.