Martas predikningar / prekener

söndag 4 december 2016

Håpet mellom "allerede her og nå" og "ikke enda"

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken 2 søndag i advent, 4. 12 2016.
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» (Joh 14,1-4)
 
La ikke hjertet bli grepet av angst! Når jeg leste prekenteksten denne uka tok de ordene tak i meg. Fordi denne høst har nok hjertet mitt blitt grepet av angst noen ganger. Det finnes mye i verden å uroe seg over. Isene på Arktis smelter mye raskere enn vi trodd, og snart er kanskje klimatiltakene altfor små og altfor seine. Særlig hvis ikke alle land i verden vil ta sin del av ansvaret. Antallet flyktninger i verden er flere enn noensinne, mens de politiske bevegelser som vokser raskest i vestlige land er de som vil lukke grenser og ikke se problemene som felles. Internasjonal politikk blir alt mindre forutsigbar, med militær rustning og risiko at de krig som mange av oss prøver å holde på avstand, kommer nærmere også oss i Europa. Kanskje er ikke jeg de eneste her som har latt hjertet mitt bli grepet av angst innimellom.

Jesu ord om å tro på ham, og stole på at han ikke vil forlate oss, kommer fra avskjedstalen. Hans siste kveld sammen med disiplene, når han innstifter nattverden og forbereder dem på at han skal dø – selv om disiplene ikke riktig tar det inn overfor seg – har i Johannesevangeliet blitt fortalt i formen av en lang tale og forbønn. Jesus ber for og taler til disiplene sine, men ikke bare de som er tilstede i rommet, men til hele kirken. Og dermed også til oss.

Jesus vet at han skal dø, men at det ikke er slutten. Selv om han må gjennom smerten og lidelsen, og for en stund forlate disiplene, har døden og lidelsen ikke det siste ord i fortellingen om verden. Han viser til at til slutt skal kjærligheten seire over døden, selv om det ikke ser sånn ut nå. Det er ikke heller egentlig noe nytt han sier her. Gjennom sin undervisning har Jesus snakket om Guds rike, som noe som både er tilstede her og nå, innom oss og mellom oss, og noe som skal bli fullendt en gang. Vi kan ane Guds rike, og det kan bryte fram i noen øyeblikk, i noen sammenheng. Men vi lever her og nå, i denne verdens kår, og ikke helt i Guds rike. Livet med Gud i denne verden er et spenningsfelt, mellom «allerede her og nå» og «ikke enda».

Adventstiden og desember er i vår kultur fylt av kos og kommers, og med blikket helt rettet mot jul. Og selv om kirkens blikk også er rettet mot jul og mot Jesus som skal komme, så er det en annen typ av ventetid, slik som vi snakket om i samtalen. Adventstekstene retter ikke fokus så mye på julefeiringen som skal komme, men mere på vem som skal komme, og hva det betyr for oss. Adventstid er ventetid, forberedelsestid, og nærvær. Et mellomtid, sterkt preget av dette spenningsfelt av «her og nå» og «ikke enda».

Dette spenningsfelt kan være vanskelig og konfliktfylt, mellom mennesker og inni oss. Hvordan kan all denne lidelse bare få fortsette i verden, hvis kjærligheten er sterkere enn døden? Hva kan jeg gjøre for mennesker, når verden fungerer som den gjør? Hvorfor gjør jeg, som Paulus skriver, ikke det gode som jeg vil gjøre, men så ofte det onde som jeg ikke vil? Håpløsheten og mistroen, angsten kanskje, kan jo virke som den fornuftige reaksjonen når verden er slik den er.

Men Jesus prøver å gi oss håp. Håpet, som ikke lar seg knuses. Håpet at vi kanskje må vente, men at vi ikke er alene. At det finnes mange rom hos Gud, det finnes plass til oss, uansett hvilke vi er og hvordan livene våre har blitt.

Når angsten over verdens lidelse og urettferdighet griper om hjertet mitt, prøver jeg ibland å be Sinnsrobønnen. Denne kjente bønn har sin opprinnelse fra anonyme alkoholiker, men er bruks av mange mennesker rundt om i verden.

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Den første delen tenker jeg er knyttet opp mot temaene i teksten og som jeg løft her. Sinnsro er vel nettopp motsatsen til angst. Å tro på Gud, hvile i håpet, se ting an og ikke la seg reves med. Vi trenger sinnsro sammen med håpet.

Men denne høst har jeg alt mere festet meg ved bønnens andre ledd. Å be om mot til å forandre de ting jeg kan. For det finnes en risiko i å bli altfor rolig, at ventetiden i håpet isteden blir en oppgitthet. Å trekke seg tilbake fra verden, å slutte opp med å bry seg. Å ha sinnsro overfor de ting som ikke kan forandres er ikke det samme som å bare se til sitt eget eller kutte ut de ting man ikke vil vite av. Nei, å vente i håpet, å ta inn over seg spenningsfeltet av å leve i «allerede her og nå» og «ikke enda», handler om å kunne sortere. Noen ting er ikke enda, og på de må vi vente. Men Guds rike kan også bryte igjennom allerede her og nå, noen ting kan vi faktisk forandre. Våre handlinger kan ikke erstatte Guds kjærlighet, vi kan ikke gjøre ting av egen kraft. Men ved at vi allerede er elsket av Gud kan vi gi kjærligheten videre. Vi kan bruke de ressurser vi har og de muligheter som gis oss, til å vise på håpet, på troen og kjærligheten.

I adventstidens spenningsfelt, når vi lever både i nåtiden og i det som skal komme, er bunnplaten hele tiden den samme. Jesus selv. Han er den vi venter på, men også den som allerede er her. Tro på meg, sier han. Håpet om at hans kjærlighet en gang skal ende all lidelse og vår egen angst, det håpet får vi be om att skal bære oss i adventstiden.

fredag 11 november 2016

Sammen i håpet om ett liv som aldri dør

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken Allehelgensdag, 6 november 2016. En innspilling fra det økumeniske eventet i Malmö arena der biskop Munib Younan høll talen som blir sitert her, finnes her. Mer informasjon om hele den felles markeringen av reformasjonen finnes på den Norske kirken sine sider.
Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.

Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.

Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!

Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene. (Luk 6,20-23)

Denne helg har mange mennesker rundt om i vårt land tent lys på graver og i kirker, navnene på de som gått bort i løpet av året har blitt lest opp i kirkene – i Lovisenberg kirke i vårt sokn, og mange har søkt seg til kirkene for å lytte på flott kirkemusikk knyttet til temaer om sorg, død og håp. Det er en veldig folkelig feiring, svært betydningsfull for mange og en anledning å la også vanskelige ting få plass i en høytid. Sett til tekstene i kirkeåret, og også navnet på dagen, er det jo ikke fremst våre egne pårørende som har vært fokus, men helgenene, de som levd før oss og som kirken felles minner og høytideligholder. Men disse to temaer trenger ikke stå i motsats til hverandre. Vi kan både minnes de vi selve savner, og minne på de som gjennom historien har vært førebilder i tro og liv.

I dødens nærvær, når vi blir minnet på hvor kort og sårbart livet er, og at vår egen tid slik som alle andres er begrenset, så blir også livet viktigere. Dødens realitet vekker ikke bare tanker om just døden, men også hvordan vi lever livene våre her og nå, da vi ikke vet hvor mye tid vi har igjen.

Teksten vi lest i dag handler jo ikke direkte om død og savn. Saligprisningene som dette kjente sted kalles handler både om Guds blikk for de fattige og fortrykte, som så ofte blir løftet opp i Lukasevangeliet, og trøst for oss som strever. Når vi sulter og gråter, er fattige og forfulgte, så er ikke det sånn det alltid vil bli. Det finnes håp om en annen fremtid, i det evige livet men også i denne verden. Og en dag som denne når vi også minnes helgenene kan de nok ofte bli beskrevet slik som i saligprisningene. Helgener har funnets i forskjellige tider og plasser og med forskjellige skjebner, men mange av de hadde strevsomme liv, der de levde i tro og tjeneste for andre selv om de kostet dem mye, mange ganger måtte de dø for sin tro.

Vi har litt vanskelig for helgenene i vår lutherske tradisjon, alt siden Luther og de reformatoriske teologene tok avstand fra at direkte be til helgene samtidig som de ikke helt ble avskaffa, har de hatt en litt uklar plass i lutherske kirker. I noen perioder har de vært nesten helt borte, og brukt som nærmest som våpen i forsøkene å markere avstand fra den romersk-katolske kirke. De som var forbilder i troen har isteden blitt brukt som midler for splittelse og kamp mellom trossøsken.

Sist uke var jeg så heldig og hadde mulighet å være med når kirkehistorie ble skrevet, ett viktig steg i forsoning mellom lutherske kirker og den romersk-katolske. 500-årsminnet av den lutherske reformasjon begynte på reformasjonsdagen med en felles gudstjeneste ordnet av det lutherske verdensforbund og Vatikanen i Lunds domkirke, samme by der Lutherske verdensforbundet ble stiftet for 70 år siden. Paven sammen med den lutherske biskopen Munib Younan fra Jerusalem skrev under et dokument med fem satser for forsoning og fremtid, om felles tjeneste for verden, og etter gudstjenesten fortsatte det med et stort møte i Malmø arena der disse leden også var med. Der var jeg, sammen med titusen andre kristne av forskjellige tradisjon, samlet under temaet Together in hope, sammen i håp.

Dette var selvfølgelig en stor opplevelse, men ikke mest for pavens stjerneglans eller den proffe musikken eller de fine talene. Det som gav det største inntrykk på meg, var fokuset på forsoning, fred og tjeneste for verden. I musikk, taler, vitnesbyrd og bønn, var fokus på at vi som kristne er kallet til fellesskap, ikke fremst for vår egne, men for verdens skyld. Mye plass ble gitt i programmet for temaer som klima, flyktninger, fred og forsoning. Ikke bare mellom lutheraner og katolikker, men mellom alle folk. Og det er noe som ikke bare trenger ord, men handling. Og det trenger håp. Det håpet har vi i Jesus Kristus. I Jesus har vi håpet at døden, det vonde, sorgen og lidelsen ikke har det siste ord, men at livet seirer over døden til slutt. Den seieren skal bli fullkommen en gang, men allerede her og nå gir den oss håp og inspirasjon til å arbeide for en mer reddferdig verden. Biskop Younan sa det slik i sin tale i mandags: Since we are liberated by Gods grace, we have no option but to work for justice in this world. For there can be no peace in this world without justice. Altså: da vi er frigjort av Guds nåde, har vi ikke noe valg annet enn å arbeide for rettferdighet også I denne verden. For det kan aldri bli fred i denne verden uten rettferdighet.

I saligprisningene som vi leste, gir Jesus oss ikke bare trøst om fred i himmelen, men et kall til rettferdighet og fred i denne verden. Vi, de som følger Jesus, er de fattige, sørgende og utstøtte – og trenger å være akkurat der, blant de fattige og undertrykte. Lønnen blir stor i himmelen, men vår oppgave er også å spre Guds rike best vi kan i denne verden. Håpet om kjærligheten som er sterkere enn døden er også et håp om liv og nye muligheter i denne verden.

For den som sørger noen nær kan det være tungt, og håpet føles langt unna. Dette er en tid for sorg, og sorgen må få ta den tid som trengs. Men sorgen henger sammen med kjærlighet – det er jo fordi vi elsket noen som vi sørger den – og etter hvert kan den kjærligheten også finne nye veier. Den menneske som vi tapt kan ikke erstattes, men kjærligheten har evner til å ta ukjente veier – både i form av mennesker å være glad i, og tro og håp i verden, et engasjement for mennesker omkring oss.

Gud kaller oss, ikke nødvendigvis til å være helgener, for vi har alle begrensede evner og ressurser. Men vi er kalt til å leve for hverandre, og la troen på det evige håp også gi tro og håp til arbeid for skaperverket og menneskene her og nå.

fredag 28 oktober 2016

Leve i verden til din time kommer

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på 23 søndag i treenighetstiden, 23 oktober 2016. Salmen som blir nevnt i preken er Herre når din time kommer av Svein Ellingsen, nr 510 i Norsk Salmebok (finns översatt till svenska av Olle Nivenius som SvPs 174, Herre när din dag är inne).
 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.  Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.
Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det. (Matt 24,35-44)
Dere vet ikke hvilken dag eller time Herren kommer, sier Jesus i teksten i dag. Er det en trussel eller et løfte?
Tekster slik som den vi lest her, har ofte blitt lest som en trussel. Fortellingene om Jesu gjenkomst, om dommen og Herrens dag, har blitt brukt – bevisst eller ubevisst – til å skremme mennesker med. Pass på, for Herren kommer som en tyv om natten. Ofte har det nok ikke vært en bevisst bruk av skremsel og trussel, men likevel finnes mange vitnesbyrd av ikke minst at barn har vært redde for at Jesus skal komme tilbake når som helst og dømme en for alt galt man tror de ha gjort og tenkt. Ikke bare barn, også voksne har i tider levet i redsel for dommen. Ikke minst i de kristna sammenhenger der dette blitt lagt stor vekt ved. All forkynnelse om alvoret i de ytterste tingen trenger selvfølgelig ikke å bety trussel og angst, men dessverre finnes det mange kristne som kan vitne om slike erfaringer, og også kristne lederskap som brukt en slik forkynnelse for sin egen makt.
Men fortellingene om Jesu gjenkomst er – i Bibelen og blant kristne – ikke bare en trussel, men blir også lest som et løfte. At Jesus skal komme og stille alt til rette, at lidelse og ondskap i denne verden skal få et slutt. I vår tid har det blitt vektlagt ikke minst av frigjøringsteologene – undertrykkelse og urettferdighet er ikke noe som kommer fra Gud, men en del av en fallen verden, og en dag skal Guds rettferdighet sette en ende til denne lidelse. En lignende fokus finnes i salmen som vi sang rett i begynnelsen på denne gudstjenesten:
Herre, når din time kommer, åpenbarer du ditt rike
og i klarhet får vi skue alt det skapte, frigjort, fullendt!
Vi skal se deg som du er!

Guds rike, som vi kun kan ane i denne verden skal en dag bli helt og fullt. Uansett hva som skjer etter tidens slutt, hvis det finnes et helvete i evigheten eller ikke, vet vi at millioner av mennesker lever i noe som ligner et helvete her i denne verden. Vi kan se dem hver dag på tv-nyhetene. At det skal bli ende på lidelsen en dag, det er et håp og løfte, ikke en trussel.

Når vi leser tekster som den vi lest her, som kan vekke en del spørsmål og er vanskelige å finne ut av, kan det være en hjelp å få litt mer kjentskap til det som finnes rundt ikring, og hva slags tekst det dreier seg om. I dette fallet tenker jeg også det er viktig å tenke på hvordan den skal leses – er dette en direkte forutsigelse om noe som skal skje, en instruks, eller er dette en annen typ av tekst?
Teksten vi leste kommer fra Matteus 24 kapitel, og vi nærmer oss slutten i Jesu liv og verk. Han har kommet til Jerusalem sammen med disiplene sine og det er ikke mange dager igjen. Hele kapitlene 24 og 25 har overskriften «Jesus taler om de tider som skal komme», eller den eskatologiske preken, og mitt i denne lengre sammenheng er vår tekst hentet fra. Eskatologi betyr læren om de siste ting, om verdens ende og verdens fornyelse. Hele denne talen begynner med forutsigelsen om templets fall, og fortsetter med flere fortellinger om å våke og være beredt på menneskesønnens dag; flere lignelser som den om brudepikene og om talentene, for å avslutte med den kjente fortellingen om dommen, med sauene og geitene og at "Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg". Dette er sammenhengen for denne teksten vi har lest her.

I mye kristent tenking er det vanlig å tenke på eskatologien som forutsigelser som noe som skal skje lenger frem i den kronologiske historien, det som skal skje kanskje når tiden tar slutt. Og det finnes jo litt av det i dette Jesusordet, at vi ikke kjenner dagen og timen. Men hos de bibelske forfatterne, både i det gamle testamentet og det nye, fantes en mer sammenkoblet tenking mellom eskatologi og historie. Historiske forløp og hendelser ble fortolket som Guds inngrep i historien, og ofte beskrevet også i eskatologiske termer. Det finnes mange kjente eksempel i det Gamla testamentet, for eksempel Jerusalems fall i år 587 f.kr eller slutten på den Babylonske fangenskap. Det går heller ikke å se bort fra det faktum at denne tekst ble nedskreven etter år 70 da templet i Jerusalem faktisk føll. Når Matteusevangeliets forfatter setter sammen disse Jesusorden og fortellingene, er det altså ikke noe langt frem i historiens slutt som han og de første kristne som leser dette ser for seg, men sin egen tid, historiske hendelser som allerede har skjedd. I det hele tatt så tenkte jo de første kristne at de levde nær den siste tiden og at Jesus gjenkomst ville skje i deres levetid. Først når den første generasjonen av kristne ledere begynte å dø av alder og naturlige årsaker – mange dog jo voldsomme marterdøder – ble perspektivene lenger og de skjønte at kirken og evangeliet hadde en mye lengre historisk oppgave enn det de hadde sett for seg.

Så, vi skal nok ikke lese denne teksten, og de andre fortellingene i denne talen, som en instruks eller direkte forutsigelse om hva som vil skje en gang om lang tid. Det finnes jo også på flere steder i bibelen direkte advarsler mot å prøve å regne ut når denne Herrens time skal skje. Så kanskje skal vi se andre aspekter i denne tekst.

Livet som blir beskrevet i teksten, opp til Herrens dag, er jo et ganske vanlig hverdagsliv. De spiser og drikker, stifter familier, er på åkeren og ved kvernen. Og det er ikke noe syndefulle eller dårlige liv, men å forvalte skaperverket og leve livet her i verden for sine medmennesker og familier. Det er der vi kan og må leve våre liv. Noen få har et kall å leve i stendig bønn og faste tilbaketrukket fra verden, men et slikt klosterliv har aldri varet kallelsen til mesteparten av kristne. Det er blant mennesker, i det vanlige samfunnet, i vanlige jobber og engasjement som vi lever. Men vi kan gjøre det med flere dimensjoner samtidig. Det hverdagslige står ikke i motsetning til det åndelige, men vi tjener Gud ved å tjene våre medmennesker. Og vi kan prøve å ha dimensjonen at det som er i denne verden ikke er det endelige, med oss i våre vanlige liv. Vi kommer tilbake til salmen fra begynnelsen av gudstjenesten:
Mens vi venter på din time, tror vi på ditt rikes nærhet,
skjult som årer under jorden, skjult som vind i treets krone,
til vi ser deg som du er! 
Gi oss nåde, mens vi venter, til å leve midt i verden.
Gi oss nåde til å lide, ved din Ånd som virker i oss,
han som ser deg som du er!


Ved Guds ånd får vi hjelp å se tegn på Guds rike allerede her og nå, og vi kan prøve å spre gudsrikets tegn i våre hverdagslige liv. Så blir vi også minnet på at selv om vi lever våre liv her, er ikke det som finnes i verden det eneste som spiller rolle. En dag tar denne verden slutt, og da forsvinner også de goder som er her. Hvis vi kun er opptatt av de materielle ting, og ting som ikke har noe bæring utenfor denne verden, hva har vi da igjen? Gud bruker oss, her og nå, i våre hverdagslige ting, til å bygge sitt rike og spre sin kjærlighet i verden. Vi kjenner ikke timen og dagen når den ender, men vi får stole på at den kjærlighet som er sterkere enn døden en dag skal ende all lidelse, også for oss. Og det er ingen trussel, men et håp og et løfte.

söndag 9 oktober 2016

Det er ikke det vi eier, som gir liv

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken, 21 søndag i Treenighetstiden 9 oktober 2016.
Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.
 For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den.
 Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det.
 Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. 10 For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.  
  Men du, Guds menneske,
          hold deg borte fra dette
          og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro,
          kjærlighet, utholdenhet og ydmykhet.
   Strid troens gode strid
          og grip det evige liv som du er kalt til,
          det som du bekjente deg til
          da du bar fram den gode bekjennelsen
          for mange vitner. (1 Tim 6,6-12)
En i mengden sa til ham: «Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!» Men Jesus svarte: «Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.»
    Så fortalte han dem en lignelse:
        «Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’
    Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.» (Luk 12,13-21)
Det er tøffe tekster i dag. Kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.

Hvis vi ser omkring oss i vårt land og vår tid, møtes vi hele tiden av det stikk motsatte budskap. At kjærligheten til penger, eller vekst og økonomiske insitamenter som det kanskje oftere kalles, er den viktigste drivkraften for samfunnet. Og at ha mer ting, mer penger, mer resurser er det som gir liv, eller i hvert fall gjør livet bedre. Ikke bare fra reklame, men fra mange steder, hører vi om hvor viktig det er å holde konsumpsjon oppe, hvordan våre hjem bør se ut, hva man trenger for et godt liv. Noen ganger kan man nesten tro at vi trenger å ha mye penger for å være et godt menneske – gjøre de rette tingene, spise den rette maten, bo på de rette stedene og så videre. I et av verdens rikeste land virker fortsatt behovene være umettelige.

Tekstene i dag snur de sterke tendensene i samfunnet vårt på hode. Slik som det pleier å være med Jesus. Særlig i Lukasevangeliet som vi leste fra, er ofte de fattige i sentrum, og rikdom er ikke assosiert med noe positivt i det hele tatt. I fortellingen blir Jesus spurt – som var vanlig for rabbiner på denne tid – å hjelpe til å skifte en arv. Men Jesus mener at dette ikke er hans oppgave, og gir dem en lignelse, som kanskje går litt hardere åt mannen som spurte enn hva som virker nødvendig. Bonden i fortellingen har vært heldig, eller flink, og har nå mer korn enn han trenger. Han vil beholde dette for seg selv, men blir kalt uforstandig, og dør den samme natt.

Er det ikke da naturlig å vilje ta god vare på det man fått? Å forvalte godt, spare for fremtiden og gjøre gode affærer? Jeg tror nok nøkkelen til denne fortellingen, og til Paulusteksten vi hørte i forkant, er i setningen rett før selve fortellingen: Det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.

Mannen som samler sitt korn, ser til seg selv. Han virker tenke, at hvis han bare samler nok, hvis han har god hånd om høsten sin, så har han tilstrekkelig for å klare seg selv. Ved sin egen flinkhet, sin egen prestasjon eller det han eier og kan kjøpe, tror han at han kan klare av alt, kan kontrollere hele tilværelset sitt. Men livet sitt eier han ikke, uansett hvor flink og rik han er, kan han ikke kontrollere liv og død. Vi lever av Guds nåde, fra vår første pust til den siste, og det er Guds nåde og kjærlighet som kan gi oss del av det liv som aldri dør. Det er en helt grunnleggende del i troen vår, att det ikke er våre prestasjoner, eller hva vi eier eller kan kjøpe, som kan opprette relasjonen vår med Gud og de viktigste tingene i livet. Det kan kun Guds nåde gjøre.

Når Paulus skriver at kjærligheten til penger er roten til alt ondt, og at mange har blitt ført vill, bort fra troen, så tror jeg også det er dette han mener. Kjærligheten til penger kan føre oss bort fra Gud, fordi vi blir lurt til å tro at vi kan klare oss selve. At hvis vi bare har nok ting og er flinke nok, så kan vi kontrollere tilværelset, så trenger vi ikke Gud. Men uansett om vi er rike eller fattige, om vi er friske eller syke, om vi har fremgang i de ytre tingene eller ikke, er vi like avhengige av Guds nåde. Den kan vi aldri kjøpe, og aldri fortjene, kun ta imot. Kjærligheten til penger, det er også kjærligheten til makt, og til kontroll.

Selvfølgelig kan man være grådig og være drevet av kjærlighet til penger, uansett hvor mye man eier per nå. Det er ikke nødvendigvis sånn at den rike alltid er den grådige og den fattige aldri kan være det. Men jeg tror at det kan finnes årsaker til at Lukasevangeliet, som så ofte velger perspektivet til den fattige og den minste, så ofte advarer for rikdom. Rikdom i sig er ikke nødvendigvis dårlig, hvis man deler sine goder og bruker dem til gode ting. Men det er veldig lett å bli tilvant til høy økonomisk standard, og vi likner oss vel oftest ved de som er nær eller like oss, eller de som har det litt bedre enn oss. Selv om vi vet at vi lever i verdens rikeste land, så tror jeg de fleste av oss her ikke tenker på vår inntekt, eller størrelsen på boligen vår, eller hvor vi drar på ferie, i relasjon til verdenssnittet og at vi da hører de aller rikeste prosentene. Troligere sammenlikner vi oss med naboen, eller det vi ser i innredningsprogrammene, eller i reklamen, og tenker at vi er vel ganske vanlige, eller att vi kanskje trenger litt mer, eller i hvert fall har godt fortjent det vi har. Og det har vi sikkert.

Men risikoen ved å bli tilvant og tenke at vi fortjent det vi har, tenker jeg kan være at vi også begynner å ta livet forgitt, at vi slik mannen i fortellingen kun tenker på oss selve og hva vi trenger, og ikke ser resursene våre som gaver som vi har fått av nåde, og som kan gis videre. At vi blir så opptatt av at bygge det perfekte livet vårt, at vi glemmer hva som er selve grunnen til livet vårt. Når dessuten vi vet at en stor del av rikdommen i vår del av verden har sin grund i urettferdig fordeling av verdens ressurser, og at vi forbruker langt større andel enn hva som er bærekraftig for hele jorden, er enda viktigere med perspektivet til Jesus. Det er ikke det vi eier som gir oss livet, men Gud selv. Det er ved Guds kjærlighet vi har kommet til verden, og det er ved Guds kjærlighet vi lever og dør. Og den kjærligheten kan vi aldri fortjene, kun ta imot.

Tal, din tjener hører

Preken på høymesse i Trefoldighetskirken 19 søndag i treenighetstiden, 25 september 2016.
Gutten Samuel gjorde nå tjeneste for Herren under Elis tilsyn. I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få. Så var det en gang Eli lå og sov på den faste plassen sin. Øynene hans var så svake at han ikke kunne se. Guds lampe var ennå ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste sto. Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: «Her er jeg», og løp inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikke på deg. Gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg. Da ropte Herren en gang til: «Samuel!» Og Samuel sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke, min sønn. Gå tilbake og legg deg!»  Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham. Så ropte Herren en tredje gang på Samuel. Han sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Da forsto Eli at det var Herren som ropte på gutten, og han sa til Samuel: «Gå og legg deg! Og roper han på deg igjen, skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører!» Så gikk Samuel og la seg på plassen sin.  Da kom Herren, stilte seg foran ham og ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, din tjener hører!» Herren sa til Samuel: «Nå vil jeg gjøre noe i Israel som får det til å ringe for ørene på hver den som hører om det. (1 Sam 3,1-11)
 Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
    Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
    Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Luk 9,57-62)


Dette å følge Jesus – må det bety å forlate alt? Er vi nødd til å gi opp alt for å være en god kristen? Det er en tøff, krevende Jesus vi møter i teksten vår i dag, der han utfordrer tre potensielle disipler ved å peke på det vanskelige i å følge ham. Er det ens mulig å gi opp alt på den måten?

Det er jo tre forskjellige korte møter som gjenfortelles, uten særlig ramme eller sammenheng. Og Jesus gir de tre mennene litt forskjellige svar. Til den første som vil følge ham, fraråder han nesten mannen fordi det ikke er noe enkel ting å leve uten hjem og fast plass i verden. Den andre mannen vil begrave sin far, noe Jesus sier at han ikke bør, men heller fortelle om Guds rike. Den tredje vil ta avskjed og kanskje ordne opp affærene sine før han går med Jesus, og han får ett litt hardt svar om at den som ser seg om ikke er skikket for Guds rike. Vi får heller ikke svaret for noen av disse, hvis de følger Jesus eller ikke.

Vi kan gå inn i hver og en av disse ordene å prøve å finne ut av dem hva Jesus egentlig mener.  Jesus taler om revehi og fuglerede, og peker på at han selv – og kanskje også de som følger ham ikke har fast plass i verden. Kanskje betyr det også at ikke være så opptatt av ting og eiendom, å ikke bli for bekvem og tilknyttet materielle ting og plasser. Etterfølgelsen til Kristus kan noen ganger kreve av oss at vi forlater det trygge og bekvemme for å gi oss ut på ukjente veier. Kanskje er det vanskeligere å skjønne hva Jesus egentlig mener når han sier at den andre mannen ikke skal bry seg om å begrave sin far. Å følge sine døde til graven, å gi noen et verdig avslutt som en siste tjeneste, det er både noe dypt menneskelig, og noe som kristne og kirken jo gjør stadig vekk. Kan det virkelig være noe galt med det? Det høres utrolig hardt ut, nesten umenneskelig. Noen forskere har ment at en fortolkning av «begrave» her ikke er den faktiske gravleggingen, uten skifte av arven. Da mener Jesus at han ikke skal bry seg om arven og de materielle tingene. Noe som kanskje også kan være i linje med mange andre fortellinger i Lukas, der Jesus er opptatt av de fattiges perspektiv og advarer mot farene ved rikdom og opptatthet av penger. Kanskje er det sånn, eller kanskje vil Jesus stille ting på spissen, peke på mannens opptatthet av det som har vært. Det er kanskje det samme med den tredje mannen, som vil ta avskjed med familien sin.

Uansett hvordan eksakt man skal fortolke disse Jesusordene, så løfter Jesus opp det vanskelige og krevende ved å være en Jesu etterfølgere. Men han gir jo også de forskjellige mennene forskjellige svar, og vi vet jo at ikke alle som fulgte Jesus så radikalt forlatte alt. Ikke minst de kvinner, noen av dem nevnt med navn og noen navnløse, var jo i høy grad de som sørget for Jesus og disiplene, praktisk og økonomisk. Også tolleren Levi som ifølge evangelisten forlater alt, holder dagen etterpå (i verset rett etter) et selskap hjemme hos seg for Jesus og mange andre. Noen andre, for eksempel søskenflokken Maria, Marta og Lasarus, var nære venner av Jesus og viktige i evangeliene, men hva vi vet ble de boende i Betania, de fulgte Jesus på andre måter enn rent geografisk og fysisk.

Det finns forskjellige måter å følge Jesus på, og selv om kallet i dåpen i det samme for oss alle – følg meg! – så et veiene og oppgavene ulike for oss. En av de tingene Martin Luther var opptatt av, og som fortsatt er viktig i lutherske kirker, er at det er et like godt kristent liv å tjene sine medmennesker i den vanlige verden, som å leve i kloster eller på andre radikale måter utenfor det vanlige samfunnet. En skomaker tjener Gud og sine medmennesker best ved å gjøre gode skor, for mennesker trenger skor. I våre yrker, familier, i foreninger og sivilsamfunnet, i de sammenhenger der vi finnes, der har Gud oppgaver for oss. For noen betyr kallet ledelse, eller å gi seg ut til nye steder, eller å leve et radikalt annerledes liv enn det man vokst opp i eller har levet til nå. Men for mange er kallet å stille til tjeneste for menneskene omkring seg, og gjøre oppgavene sine på en god og konstruktiv måte, og noen ganger ta kamper for det som er godt, sant og rett. For å gjøre en god tjeneste der man er, betyr ikke nødvendigvis å akseptere at alt er slik det alltid har vært. Stikk motsatt, hvis vi vil forkynne Guds rike og gjøre verden litt mere likt det, da må vi også høye røsten mot urettferdigheter og når mennesker utnytter makten sin.

Sen er det ikke alltid lett å skjønne hva som er min oppgave. Gutten Samuel i templet, fikk høre Guds røst tre ganger før han, med hjelp av profeten Eli, skjønte at det var Gud som talte. Samuel bodde for øvrig i templet av en særlig årsak: hans mor Hanna var lenge barneløs og dypt lei seg over å ikke få barn. Hennes historie blir fortalt like før den vi hørte i dag. Hun gikk til templet og i sitt sinne og sorg kjeftet hun på Gud, gråt og maste om å få et barn. Hun var ikke redd for å vise følelsene sine, og be høyt til Gud om det hun lengtet etter mest. Og hun lovte Gud at hvis hun fikk en sønn, ville hun gi ham til Gud. Og etter hvert føddes Samuel, og hun hålt løftet sitt og gutten Samuel var i templet. Han ble etter hvert en stor profet. Og ordene han til slutt sier, tal Herre, din tjener hører, er noe vi kan øve på å si litt oftere. For å vite hvordan vi skal følge Jesus, hva som er oppgavene våre, må vi lytte mere enn vi snakker.

For noen kommer et slikt kall som til Samuel, som en åpenbaring, Guds røst, et direkte tiltal. Men Gud taler til oss på mange forskjellige måter. Gud taler gjennom menneskers behov omkring oss, når noen trenger oss kan det være et kall eller utfordring til oss. Når vi oppdager evner og ressurser vi har som kan bli brukt for andre, eller ser et sammenheng der vi kan gjøre forskjell for noen, kan det være et kall fra Gud.

For noen kan et liv i Jesu etterfølge bety et radikalt brudd med livet før. For den som har levet i avhengighet eller andre destruktive mønster, kan Jesu utfordrende oppmaning å forlate alt være en frigjørelse. For noen kan sikkert penger, makt og status være et reelt hinder for å leve nær Gud, og en ny måte å leve på rent praktisk kan bli en vei til et nytt liv også på innsiden. Det er jo også noen, selv om de ikke har vært så mange i vår Lutherske tradisjon, som har kallet å leve i klosterfellesskap. Men også vi som lever ganske vanlige liv, kan følge Jesus med våre evner og på vår plass, i de sammenhenger vi lever. Jesus har bruk for oss, slik som vi er, nettopp der vi befinner oss. Og for å finne ut hva det betyr i de sammenhenger der vi lever, kan vi øve oss på å be med Samuels ord: Tal, din tjener hører.

söndag 11 september 2016

Uppståndelsemönstret - hoppets tecken

Predikan på högmässa i svenska Margaretakyrkan i Oslo, 16 söndagen efter trefaldighet 11/9 2016. Samma predikan fast på norska hölls samma kväll på Storbymesse i Trefoldighetskirken.
Medan han ännu talade kom det bud till synagogföreståndaren från hans hem: ”Din dotter är död. Du skall inte besvära Mästaren längre.” Men Jesus, som hörde deras ord, sade till föreståndaren: ”Var inte rädd, tro bara.” Sedan lät han ingen mer än Petrus och Jakob och hans bror Johannes följa med, och de gick hem till föreståndaren. Där såg han upprörda människor som grät och klagade högt. Han gick in till dem och sade: ”Varför ropar ni och gråter? Flickan är inte död, hon sover.” Då skrattade de åt honom. Men han körde ut allesammans och tog med sig flickans far och mor och lärjungarna och gick in där hon låg. Så tog han barnets hand och sade: ”Talita koum!” (det betyder: Lilla flicka, jag säger dig, stig upp!). Och genast reste sig flickan och gick omkring, hon var tolv år gammal. De blev utom sig av förvåning, men han förbjöd dem att låta någon veta vad som hade hänt. Sedan sade han åt dem att ge flickan något att äta. (Markusevangeliet 5:35-43)


Vad gör man när allt verkar kört? Hur kan man finna hopp i hopplösa situationer? Går det att tro att det som verkar omöjligt faktiskt kan ske?

Synagogföreståndaren, som hette Jairos, verkar desperat men fortfarande med ett hopp. Berättelsen börjar egentligen lite tidigare än det vi läste här, och ett annat helandeunder kommer in emellan. Men det som berättas innan vi så att säga kommer in i handlingen, är att Jairos är föreståndare i synagogan, hans dotter är svårt sjuk, och nu kastade han sig vid jesu fötter och bönföll honom om att komma och lägga händerna på dottern. Att en så högstående och respekterad person som en synagogföreståndare, dessutom del av det religiösa etablisemanget som oftast inte erkände Jesus, inte bara sökte upp honom utan dessutom betedde sig så desperat och ”ovärdigt” som att kasta sig på marken tyder på att han verkligen var desperat. Att han provat allt och inte såg någon utväg. Men fortfarande har han ett hopp, han vägrar ge upp. Någonstans finns en låga som inte slocknar.
Och trots att det kommer folk och säger att det är för sent, att dottern är död, så uppmuntrar Jesus honom att hålla fast vid hoppet. Var inte rädd, tro bara. Och dottern uppväcks från det döda, och får livet och hälsan åter. Hoppet var inte förgäves, tron bar fast det verkade omöjligt.
Det här är en av några få berättelser ur evangelierna när Jesus inte bara helar någon som är sjuk, utan till och med väcker upp någon som var död. Den kändaste är kanske vännen Lasarus, bror till Marta och Maria. De här berättelserna kan tolkas som profetiska förebilder om vad som ska komma, Jesu egen död och uppståndelse. Och visst pekar de framåt mot det, och mot löftet att vid tidens slut ska vi alla stå upp från det döda. Men det finns också ett mönster som vi känner igen från andra möten som Jesus har med människor, där de är på botten och det verkar som allt hopp är ute. Men de vågar ändå hoppas, de tror att Jesus kan hjälpa, och mötet med Jesus blir en helande vändpunkt. De blir sedda och bekräftade, de blir fria från det som plågar dem, och de får ett nytt liv. De blir inte bokstavligen uppväckta från det döda, men det finns ett mönster av uppståndelse.
Detta uppståndelsemönster skulle inte ha en stark symbolik, inte vara så tydligt om det inte var för Jesu egen uppståndelse från det döda. Att Guds kärlek är så stark, att Kristus var beredd att ge sitt liv för oss, och att den kärleken kan inte ens döden krossa. Den kärleken som är starkare än döden, ser vi i uppståndelsemönstret både före och efter den historia händelsen av Jesu död och uppståndelse.
Det uppståndelsemönstret ser vi i naturen och skapelsen. Jesus själv använder ju bilden av ett vetekorn när han talar om sin förestående död: om inte vetekornet faller i jorden och dör förblir det ett ensamt korn, men om det dör bär det rik frukt. Trots att världen kan verka som död på vintern kommer en vår med ny värme. Efter naturkatastrofer och miljöförstöring kommer livet tillbaka, kanske inte alltid likadant som det var, men naturen har en förvånansvärd förmåga att hela och växa.
Många av oss har också erfarenhet av uppståndelsemönstret i våra egna eller närståendes liv. På film, tv-serier och i böcker sker det ofta dramatiskt att hjälten är på botten och allt verkar hopplöst, och när det inte kan bli värre och allt hopp är ute vänds handlingen till seger för hjälten. Vanliga människors liv är kanske inte alltid fullt så dramatiska, och många har nog upplevt att den där tiden på botten kan vara betydligt längre än de få minuter de tar att skildra på film. Men många har ändå upplevt att vad som verkade som omöjliga situationer kommer nya möjligheter fram. Ur det som verkade som död kan nytt liv slå rot. Det kan finnas förlåtelse, nåd, nytt liv. Inte alltid i den form man tänkt, och kanske inte vid den tidpunkt man trott. Vi vet också, smärtsamt nog för många, att den vändpunkten inte alltid kommer före döden. Död och lidande är en realitet som vi inte kommer undan. Men det kan finnas hopp trots allt, både här och nu, och i evigheten.
Jag tänker att uppståndelsen, eller snarare vår tro på uppståndelsen, kanske mer än något handlar om hopp. Att våga bevara hoppet på att det kan ske ting vi inte tror är möjliga, att döden inte är slutet, att lidandet och ondskan inte får sista ordet, att kärleken trots allt är starkare än döden. Utan någon form av hopp är det svårt att leva i en värld av osäkerhet, våld och hat.
Hoppet hänger ihop med tro och kärlek. Så sägs i ett älskat och ofta citerat paulusord: Men nu består tro, hopp och kärlek, dessa tre, och störst av dem är kärleken. De tre hänger samman. Utan tro har hoppet ingen grund, och utan kärlek finns inget att hoppas på. Men hoppet är en stark kraft, och något vi kan bära tillsammans och påminna varandra om. Den som hoppats och misslyckats, eller förlorat mycket, kan vara rädd att hoppas igen. Det kan vara ren självbevarelsedrift för någon att sluta hoppas. Men utan hopp, finns det då någon framtid? Kankse kan vi vara hoppbärare för varandra ibland, och genom att hjälpa varandra att hoppas, och kanske tro, också visa varandra kärlek?
Om natten verkar alltför lång till gryningen, eller det känns som att livet aldrig kommer åter, kan hoppet om uppståndelse – antingen efter detta livet, eller som en ny möjlighet i livet här och nu – kännas avlägset eller som en klen tröst. Men en lika viktig del av uppståndelsemönstret som att kärleken segrar till slut, är att Jesus gick den svåra vägen själv. Kristus själv gick lidandets väg, han har upplevt smärtan, sveket, lidandet, döden. Uppståndelsen, segern över döden kom först efter han utan genvägar gick ”längst in i ångesten”. Så när vi är där, i livets natt, är vi inte ensamma. Han har varit där förut, och delar den med oss. Hur svårt vårt liv än kan vara, är det aldrig så svårt att Gud överger oss. Jesus delar vår smärta, och vi ska få dela hans kärleks seger.
Jairos var i sin mörkaste stund, och lämnade värdighet och status åt sidan för att be för sin dotters liv. Han hoppades och trodde, och fick uppleva uppståndelsen, hur livet kom tillbaka. Jesus ord till honom får bli ett ord också till oss idag. Var inte rädd. Tro bara.

Budet er å elske hverandre

Preken på samtalegudstjeneste med konfirmanter i Trefoldighetskirken 15 søndag i treenighetstiden, 28 august 2016.
Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Johannesevangeliet 15, 9-12)


Dere skal elske hverandre! Er det noe som man kan gi en order om den måten? Betyr det at man kan velge å elske noen? I vår kultur møter vi hele tiden fortellinger om kjærlighet, men de handler nesten alltid om den romantiske kjærligheten – den som rammer når vi minst aner, den som er fysisk, følelsesmessig, pasjonert. Da handler valget oftest bara om å tørre å si ja til følelsene sine. Det trenger ikke være noe feil ved den romantiske kjærligheten, og kjærlighetsrelasjoner er en viktig del i de fleste menneskers liv. Men det som Jesus snakker om i teksten vi nettopp hørte, handler ikke fremst om den.

For det er Jesus som snakker, til disiplene sine kvelden før han skal dø. Dette er en del av lang tekst som kalles for avskjedstalen. Og det viktige han vil sende med disiplene sine, er dette: at de er elsket, og at deres oppgave er å gi den kjærligheten videre. Når han sier at budet hans er at de skal elske hverandre, så handler det nok ikke så mye om følelsene deres, men noe annet. Kjærlighet handler like mye om handling, om å gi noe av sitt eget, om å gi rom for andre. Og kanskje fremst er den en motsats til egoismen, å leve i kjærligheten er å gi opp noe for det som er større, å ikke se til hva man selv får ut men hva som er det beste for den andre.

Denne korte teksten rommer flere forskjellige viktige temaer om kjærlighet, og om å følge Jesus. Men jeg tenkte stanse ved dette med at det er et bud at vi skal elske hverandre. Kan man gjøre dette til en oppfordring, til en regel? Tar det ikke vekk noe fra kjærligheten, hvis det blir en tvang?

Jesus og disiplene hans levde i et samfunn, og et religiøst sammenheng der det fans mange regler om hvordan man skulle leve livet sitt. Loven var ikke bare en måte og regulere samfunnet på, men også sett som en gave fra Gud, som viste til et godt liv. Som var en måte å vise kjærlighet til Gud og medmennesker – samtidig ble en opptatthet ved loven en risiko at detaljene i loven ble viktigere enn målet til loven. Det var det som Jesus reagerte mot hos fariseerne og de skriftlærde og som lagde en del konflikter. Han viste til at det som loven egentlig handlet om kunde sammenfattes i en ende setning: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand, og Du skal elske din neste som deg selv. Dette er det doble kjærlighetsbudet. Hvis vi handler i kjærlighet mot Gud og andre mennesker, og setter dem foran våre egne egoistiske behov og ønsker, så vil vi gjøre det som er godt, sant og rett. Den store kirkefaderen Augustin, som levde på 300-talet og ble en av de viktigste teologene for den vestlige kirken, formulerte det litt på spissen. Hans leveregel var: elsk Gud og gjør hva du vil! Altså, at det ikke går å sette ned hva som er det rette og gode i visse faste regler for hvordan livet skal leves – men hvis vi på ordentlig lar oss veilede av kjærligheten til Gud og menneskene, så vil gjøre det gode.

Dette med bud og regler oppfattes kanskje stå i motsats til den frihet som er en så viktig del av kjærligheten. Og friheten er viktig – kjærlighet av tvang kan ikke vara fullstendig kjærlighet. I salmen vi sang var nettopp de tankene formulert, om friheten å si ja og nei til Guds kjærlighet, en frihet til å være oss selve og gi plass for drømmer og håp. Slik tror jeg det er, Gud vil ikke tvinge sin kjærlighet på oss. Men friheten er ikke så enkel som vi alltid tenker oss, og hvis vi tenker at friheten betyr at vi ikke kan forplikta oss på noe, eller alltid må ha en vei ut eller ikke gir opp noe for andre, så går vi også glipp av mye. Kjærligheten kan ikke alltid ha ryggen fri, men gjør oss avhengige av hverandre, gjør oss sårbare – men gir forhåpentligvis også tillit til at vi er elsket, slik som vi er. Kjærligheten trenger frihet, men viser også på vår grunnleggende behov, at vi ikke kan klare alt på egen hånd.
Vi lever på mange måter i et av de frieste samfunnene i verden, og gjennom historien. Vi har selvfølgelig lover og sånn, men vi har formelt enorm stor frihet å gjøre hva vi vil, si hva vi vil, leve våre liv sånn vi vill. Men samtidig finnes det, selv om de ikke er lovpålagt, enormt mange regler i vårt samfunn om hvordan vi skal være og leve. Ikke minst for unge mennesker, men det går dessverre ikke over med alderen. Det finnes forskjellige, men tydelige bilder og nesten regler for hvordan man skal se ut, hva man skal like, hva som er fremgang, hva som er et vellykket liv. Hva som er det viktigste i livet og hva man skal prioritere. Mange av de er ting vi forventes kjøpe eller prestere oss til. Selv om mange av disse reglene kommer fra folk som vil selge ting til oss, så er vi alle med og hjelper til å bære disse «budene». Samtidig finnes det en idé om at vi er så frie, men bare hvis vi velger det som er rett. Hva skjer når vi bruker den friheten til å gjøre helt andre valg, til å leve på helt andre måter? Eller når vi ikke klarer av å være perfekte, ikke er sånn som budene sier at vi skal?
Jeg tenker at det er her som det virkelig radikale i Jesus tale om kjærlighetsbudet blir synlig. Han elsker oss, slik som vi er, og Guds kjærlighet kommer først. Vi kan elske fordi vi allerede er elsket. Og budet vi får, det er ikke å være flinke, ikke å være vellykket, ikke å være pene eller spise de rette tingene eller være disiplinert. Vår oppgave i verden er å leve i kjærlighet, å ta valg basert på tilliten til at vi er elsket, og på at vise kjærlighet ved å ikke alltid se til det som er best for våre egne ønsker. Det er ikke alltid så lett, vi lever jo fortsatt i denne verden der mennesker har mange synspunkter på hvordan vi lever livene våre. Men det en viktig ting, at når budet er at vi skal elske hverandre, så betyr det at finnes en masse andre «bud», eller budskap, som vi har omkring som faktisk ikke kommer fra Gud. Og rekkefølgen er også viktig – Gud elsker først, og vi kan gi kan gi den kjærligheten videre. Vi må ikke prøve å fortjene kjærligheten, den er allerede der.

Jeg tror at vi kan velge å leve i kjærligheten. Det betyr ikke at vi alltid vil like alle mennesker, sannsynligvis ikke. Kanskje kommer vi ikke alltid føle så mye, eller være pasjonert. Men å ta kjærlighetsbudet på alvor, å prøve å leve litt mindre etter hvor samfunnet rundt oss syns et vellykket liv burde vara, og litt mer ut fra å prøve å stole på at vi er elsket slik som vi er. Å noen ganger sette våre egne egoistiske behov til siden og isteden lure på hva Jesus ville ha gjort, eller hva medmenneskene mine trenger. Det kommer vi ikke å klare hver gang, men det er en øvelse i å leve i kjærlighet. Og uansett hvordan livene våre ser ut eller blir, kan vi stole på at hva som enn skjer, er vi alltid allerede uendelig elsket.