Martas predikningar / prekener

söndag 11 september 2016

Uppståndelsemönstret - hoppets tecken

Predikan på högmässa i svenska Margaretakyrkan i Oslo, 16 söndagen efter trefaldighet 11/9 2016. Samma predikan fast på norska hölls samma kväll på Storbymesse i Trefoldighetskirken.
Medan han ännu talade kom det bud till synagogföreståndaren från hans hem: ”Din dotter är död. Du skall inte besvära Mästaren längre.” Men Jesus, som hörde deras ord, sade till föreståndaren: ”Var inte rädd, tro bara.” Sedan lät han ingen mer än Petrus och Jakob och hans bror Johannes följa med, och de gick hem till föreståndaren. Där såg han upprörda människor som grät och klagade högt. Han gick in till dem och sade: ”Varför ropar ni och gråter? Flickan är inte död, hon sover.” Då skrattade de åt honom. Men han körde ut allesammans och tog med sig flickans far och mor och lärjungarna och gick in där hon låg. Så tog han barnets hand och sade: ”Talita koum!” (det betyder: Lilla flicka, jag säger dig, stig upp!). Och genast reste sig flickan och gick omkring, hon var tolv år gammal. De blev utom sig av förvåning, men han förbjöd dem att låta någon veta vad som hade hänt. Sedan sade han åt dem att ge flickan något att äta. (Markusevangeliet 5:35-43)


Vad gör man när allt verkar kört? Hur kan man finna hopp i hopplösa situationer? Går det att tro att det som verkar omöjligt faktiskt kan ske?

Synagogföreståndaren, som hette Jairos, verkar desperat men fortfarande med ett hopp. Berättelsen börjar egentligen lite tidigare än det vi läste här, och ett annat helandeunder kommer in emellan. Men det som berättas innan vi så att säga kommer in i handlingen, är att Jairos är föreståndare i synagogan, hans dotter är svårt sjuk, och nu kastade han sig vid jesu fötter och bönföll honom om att komma och lägga händerna på dottern. Att en så högstående och respekterad person som en synagogföreståndare, dessutom del av det religiösa etablisemanget som oftast inte erkände Jesus, inte bara sökte upp honom utan dessutom betedde sig så desperat och ”ovärdigt” som att kasta sig på marken tyder på att han verkligen var desperat. Att han provat allt och inte såg någon utväg. Men fortfarande har han ett hopp, han vägrar ge upp. Någonstans finns en låga som inte slocknar.
Och trots att det kommer folk och säger att det är för sent, att dottern är död, så uppmuntrar Jesus honom att hålla fast vid hoppet. Var inte rädd, tro bara. Och dottern uppväcks från det döda, och får livet och hälsan åter. Hoppet var inte förgäves, tron bar fast det verkade omöjligt.
Det här är en av några få berättelser ur evangelierna när Jesus inte bara helar någon som är sjuk, utan till och med väcker upp någon som var död. Den kändaste är kanske vännen Lasarus, bror till Marta och Maria. De här berättelserna kan tolkas som profetiska förebilder om vad som ska komma, Jesu egen död och uppståndelse. Och visst pekar de framåt mot det, och mot löftet att vid tidens slut ska vi alla stå upp från det döda. Men det finns också ett mönster som vi känner igen från andra möten som Jesus har med människor, där de är på botten och det verkar som allt hopp är ute. Men de vågar ändå hoppas, de tror att Jesus kan hjälpa, och mötet med Jesus blir en helande vändpunkt. De blir sedda och bekräftade, de blir fria från det som plågar dem, och de får ett nytt liv. De blir inte bokstavligen uppväckta från det döda, men det finns ett mönster av uppståndelse.
Detta uppståndelsemönster skulle inte ha en stark symbolik, inte vara så tydligt om det inte var för Jesu egen uppståndelse från det döda. Att Guds kärlek är så stark, att Kristus var beredd att ge sitt liv för oss, och att den kärleken kan inte ens döden krossa. Den kärleken som är starkare än döden, ser vi i uppståndelsemönstret både före och efter den historia händelsen av Jesu död och uppståndelse.
Det uppståndelsemönstret ser vi i naturen och skapelsen. Jesus själv använder ju bilden av ett vetekorn när han talar om sin förestående död: om inte vetekornet faller i jorden och dör förblir det ett ensamt korn, men om det dör bär det rik frukt. Trots att världen kan verka som död på vintern kommer en vår med ny värme. Efter naturkatastrofer och miljöförstöring kommer livet tillbaka, kanske inte alltid likadant som det var, men naturen har en förvånansvärd förmåga att hela och växa.
Många av oss har också erfarenhet av uppståndelsemönstret i våra egna eller närståendes liv. På film, tv-serier och i böcker sker det ofta dramatiskt att hjälten är på botten och allt verkar hopplöst, och när det inte kan bli värre och allt hopp är ute vänds handlingen till seger för hjälten. Vanliga människors liv är kanske inte alltid fullt så dramatiska, och många har nog upplevt att den där tiden på botten kan vara betydligt längre än de få minuter de tar att skildra på film. Men många har ändå upplevt att vad som verkade som omöjliga situationer kommer nya möjligheter fram. Ur det som verkade som död kan nytt liv slå rot. Det kan finnas förlåtelse, nåd, nytt liv. Inte alltid i den form man tänkt, och kanske inte vid den tidpunkt man trott. Vi vet också, smärtsamt nog för många, att den vändpunkten inte alltid kommer före döden. Död och lidande är en realitet som vi inte kommer undan. Men det kan finnas hopp trots allt, både här och nu, och i evigheten.
Jag tänker att uppståndelsen, eller snarare vår tro på uppståndelsen, kanske mer än något handlar om hopp. Att våga bevara hoppet på att det kan ske ting vi inte tror är möjliga, att döden inte är slutet, att lidandet och ondskan inte får sista ordet, att kärleken trots allt är starkare än döden. Utan någon form av hopp är det svårt att leva i en värld av osäkerhet, våld och hat.
Hoppet hänger ihop med tro och kärlek. Så sägs i ett älskat och ofta citerat paulusord: Men nu består tro, hopp och kärlek, dessa tre, och störst av dem är kärleken. De tre hänger samman. Utan tro har hoppet ingen grund, och utan kärlek finns inget att hoppas på. Men hoppet är en stark kraft, och något vi kan bära tillsammans och påminna varandra om. Den som hoppats och misslyckats, eller förlorat mycket, kan vara rädd att hoppas igen. Det kan vara ren självbevarelsedrift för någon att sluta hoppas. Men utan hopp, finns det då någon framtid? Kankse kan vi vara hoppbärare för varandra ibland, och genom att hjälpa varandra att hoppas, och kanske tro, också visa varandra kärlek?
Om natten verkar alltför lång till gryningen, eller det känns som att livet aldrig kommer åter, kan hoppet om uppståndelse – antingen efter detta livet, eller som en ny möjlighet i livet här och nu – kännas avlägset eller som en klen tröst. Men en lika viktig del av uppståndelsemönstret som att kärleken segrar till slut, är att Jesus gick den svåra vägen själv. Kristus själv gick lidandets väg, han har upplevt smärtan, sveket, lidandet, döden. Uppståndelsen, segern över döden kom först efter han utan genvägar gick ”längst in i ångesten”. Så när vi är där, i livets natt, är vi inte ensamma. Han har varit där förut, och delar den med oss. Hur svårt vårt liv än kan vara, är det aldrig så svårt att Gud överger oss. Jesus delar vår smärta, och vi ska få dela hans kärleks seger.
Jairos var i sin mörkaste stund, och lämnade värdighet och status åt sidan för att be för sin dotters liv. Han hoppades och trodde, och fick uppleva uppståndelsen, hur livet kom tillbaka. Jesus ord till honom får bli ett ord också till oss idag. Var inte rädd. Tro bara.

Budet er å elske hverandre

Preken på samtalegudstjeneste med konfirmanter i Trefoldighetskirken 15 søndag i treenighetstiden, 28 august 2016.
Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Johannesevangeliet 15, 9-12)


Dere skal elske hverandre! Er det noe som man kan gi en order om den måten? Betyr det at man kan velge å elske noen? I vår kultur møter vi hele tiden fortellinger om kjærlighet, men de handler nesten alltid om den romantiske kjærligheten – den som rammer når vi minst aner, den som er fysisk, følelsesmessig, pasjonert. Da handler valget oftest bara om å tørre å si ja til følelsene sine. Det trenger ikke være noe feil ved den romantiske kjærligheten, og kjærlighetsrelasjoner er en viktig del i de fleste menneskers liv. Men det som Jesus snakker om i teksten vi nettopp hørte, handler ikke fremst om den.

For det er Jesus som snakker, til disiplene sine kvelden før han skal dø. Dette er en del av lang tekst som kalles for avskjedstalen. Og det viktige han vil sende med disiplene sine, er dette: at de er elsket, og at deres oppgave er å gi den kjærligheten videre. Når han sier at budet hans er at de skal elske hverandre, så handler det nok ikke så mye om følelsene deres, men noe annet. Kjærlighet handler like mye om handling, om å gi noe av sitt eget, om å gi rom for andre. Og kanskje fremst er den en motsats til egoismen, å leve i kjærligheten er å gi opp noe for det som er større, å ikke se til hva man selv får ut men hva som er det beste for den andre.

Denne korte teksten rommer flere forskjellige viktige temaer om kjærlighet, og om å følge Jesus. Men jeg tenkte stanse ved dette med at det er et bud at vi skal elske hverandre. Kan man gjøre dette til en oppfordring, til en regel? Tar det ikke vekk noe fra kjærligheten, hvis det blir en tvang?

Jesus og disiplene hans levde i et samfunn, og et religiøst sammenheng der det fans mange regler om hvordan man skulle leve livet sitt. Loven var ikke bare en måte og regulere samfunnet på, men også sett som en gave fra Gud, som viste til et godt liv. Som var en måte å vise kjærlighet til Gud og medmennesker – samtidig ble en opptatthet ved loven en risiko at detaljene i loven ble viktigere enn målet til loven. Det var det som Jesus reagerte mot hos fariseerne og de skriftlærde og som lagde en del konflikter. Han viste til at det som loven egentlig handlet om kunde sammenfattes i en ende setning: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand, og Du skal elske din neste som deg selv. Dette er det doble kjærlighetsbudet. Hvis vi handler i kjærlighet mot Gud og andre mennesker, og setter dem foran våre egne egoistiske behov og ønsker, så vil vi gjøre det som er godt, sant og rett. Den store kirkefaderen Augustin, som levde på 300-talet og ble en av de viktigste teologene for den vestlige kirken, formulerte det litt på spissen. Hans leveregel var: elsk Gud og gjør hva du vil! Altså, at det ikke går å sette ned hva som er det rette og gode i visse faste regler for hvordan livet skal leves – men hvis vi på ordentlig lar oss veilede av kjærligheten til Gud og menneskene, så vil gjøre det gode.

Dette med bud og regler oppfattes kanskje stå i motsats til den frihet som er en så viktig del av kjærligheten. Og friheten er viktig – kjærlighet av tvang kan ikke vara fullstendig kjærlighet. I salmen vi sang var nettopp de tankene formulert, om friheten å si ja og nei til Guds kjærlighet, en frihet til å være oss selve og gi plass for drømmer og håp. Slik tror jeg det er, Gud vil ikke tvinge sin kjærlighet på oss. Men friheten er ikke så enkel som vi alltid tenker oss, og hvis vi tenker at friheten betyr at vi ikke kan forplikta oss på noe, eller alltid må ha en vei ut eller ikke gir opp noe for andre, så går vi også glipp av mye. Kjærligheten kan ikke alltid ha ryggen fri, men gjør oss avhengige av hverandre, gjør oss sårbare – men gir forhåpentligvis også tillit til at vi er elsket, slik som vi er. Kjærligheten trenger frihet, men viser også på vår grunnleggende behov, at vi ikke kan klare alt på egen hånd.
Vi lever på mange måter i et av de frieste samfunnene i verden, og gjennom historien. Vi har selvfølgelig lover og sånn, men vi har formelt enorm stor frihet å gjøre hva vi vil, si hva vi vil, leve våre liv sånn vi vill. Men samtidig finnes det, selv om de ikke er lovpålagt, enormt mange regler i vårt samfunn om hvordan vi skal være og leve. Ikke minst for unge mennesker, men det går dessverre ikke over med alderen. Det finnes forskjellige, men tydelige bilder og nesten regler for hvordan man skal se ut, hva man skal like, hva som er fremgang, hva som er et vellykket liv. Hva som er det viktigste i livet og hva man skal prioritere. Mange av de er ting vi forventes kjøpe eller prestere oss til. Selv om mange av disse reglene kommer fra folk som vil selge ting til oss, så er vi alle med og hjelper til å bære disse «budene». Samtidig finnes det en idé om at vi er så frie, men bare hvis vi velger det som er rett. Hva skjer når vi bruker den friheten til å gjøre helt andre valg, til å leve på helt andre måter? Eller når vi ikke klarer av å være perfekte, ikke er sånn som budene sier at vi skal?
Jeg tenker at det er her som det virkelig radikale i Jesus tale om kjærlighetsbudet blir synlig. Han elsker oss, slik som vi er, og Guds kjærlighet kommer først. Vi kan elske fordi vi allerede er elsket. Og budet vi får, det er ikke å være flinke, ikke å være vellykket, ikke å være pene eller spise de rette tingene eller være disiplinert. Vår oppgave i verden er å leve i kjærlighet, å ta valg basert på tilliten til at vi er elsket, og på at vise kjærlighet ved å ikke alltid se til det som er best for våre egne ønsker. Det er ikke alltid så lett, vi lever jo fortsatt i denne verden der mennesker har mange synspunkter på hvordan vi lever livene våre. Men det en viktig ting, at når budet er at vi skal elske hverandre, så betyr det at finnes en masse andre «bud», eller budskap, som vi har omkring som faktisk ikke kommer fra Gud. Og rekkefølgen er også viktig – Gud elsker først, og vi kan gi kan gi den kjærligheten videre. Vi må ikke prøve å fortjene kjærligheten, den er allerede der.

Jeg tror at vi kan velge å leve i kjærligheten. Det betyr ikke at vi alltid vil like alle mennesker, sannsynligvis ikke. Kanskje kommer vi ikke alltid føle så mye, eller være pasjonert. Men å ta kjærlighetsbudet på alvor, å prøve å leve litt mindre etter hvor samfunnet rundt oss syns et vellykket liv burde vara, og litt mer ut fra å prøve å stole på at vi er elsket slik som vi er. Å noen ganger sette våre egne egoistiske behov til siden og isteden lure på hva Jesus ville ha gjort, eller hva medmenneskene mine trenger. Det kommer vi ikke å klare hver gang, men det er en øvelse i å leve i kjærlighet. Og uansett hvordan livene våre ser ut eller blir, kan vi stole på at hva som enn skjer, er vi alltid allerede uendelig elsket.

fredag 29 juli 2016

Lederen skal være som en tjener ...

Preken på institusjonsandakt på Cathinka Guldberg-senteret 28 juli 2016. Prekenteksen er fra Olsok (29.7).

Nå ble det også en strid mellom dem om hvem som skulle regnes som den største. Da sa han til dem: «Kongene hersker over sine folk, og de som har makten, lar seg kalle velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener. For hvem er størst, den som er gjest ved bordet, eller den som er tjener? Er det ikke gjesten? Men jeg er som en tjener blant dere. (Luk 22,24-27)


Det er Jesus som taler til disiplene sine her, det er deres siste kveld sammen. Han har akkurat delt brødet og vinen, et helt sentralt øyeblikk i Jesus relasjon til disiplene sine. Og da begynner de å krangle om hvem som er den største blant dem. Jesus snakker om dem og deres lederskap, men jeg tenker også at disse ordene også sier mye mer – om lederskap, om kirken og fellesskapet men også om relasjonen mellom Gud og menneske.

Han snakker spesifikt om lederskap, om hvordan konger hersker over sine folk, men slik skal det ikke være med dere – ledere skal være som tjenere. Det er et lederideale som kommer tilbake flere ganger i bibelen, og i kirkens historie. Et kristent lederskap handler ikke om å sitte på toppen og styre ovenfra, men å stå i bunn og bære under ifra. Å tjene er ikke glamorøst, gir ikke ære og glans alle ganger, men det er hva mennesker og kirken trenger av lederskap. Dessverre er det ikke så enkelt å leve som man lærer, og vi har gjennom hele kirkens historie sett hvordan makten korrumperer også blant de kristne. Det er mange ganger enklere å ta den bekvemme veien istedenfor å bære andres byrder. Men Jesus ord utfordrer oss, ikke kun oss med noen form for lederskap i kirken, men hver og en av oss.

For Jesus taler også om hvordan vi som kristne skal være mot hverandre. Disse ordene «den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener «, er et bilde for den radikale likestillingen som Jesus ser for seg skal råde blant de kristne. På mange andre steder taler han om dette, slik også Paulus gjør når han instruerer de nye menighetene av de første kristne. Når Jesus taler om Guds rike sier han dette mange ganger, at de første skal bli sist, og de minste skal være de største. Den vanlige verdens maktordninger blir snudd på hodet, for i Guds øyne gjelder ikke våre hierarkier. Vi har som kristne i oppgave å prøve å leve sånn, få verden her og nå til å få noen trekk av Guds rike alle rede her. Ved å ikke la oss gå inn i de maktordninger som gjelder omkring oss, hva som telles og hvilke som er viktige, gjør vi ikke bara livet mer verdig og godt for de mennesker vi tjener, men vi viser også på vem Gud er, hva slags verdier som er grunnleggende i den kristne tro. Det er et menneskesyn som fortsatt etter totusen år er radikalt: att en flyktning i et leir ved Europas stengte grenser eller ett menneske som må tigge ved butikken for å få mat er EKSAKT like viktig i Guds øyne som Kongen eller statsministeren. At det ikke finnes et eneste liv som er uten verdi, at hver og en av oss alltid er sett og elsket av Gud. Og da må vi også prøve å leve sånn, at vi ikke gjør forskjell på mennesker, ikke lar oss påvirkes av makt, berømmelse, glans og ære. Det er vanskelig, men noe vi må minne oss selve og hverandre på bestandig.

For dette er også en tekst som taler om relasjonen mellom Gud og menneske. Jeg er som en tjener blant dere, sier Jesus om seg selv. Han tar på seg den største lidelsen, og bærer våre byrder. Han vasker disiplenes føtter og lar seg ikke bli behandlet som en kong og hersker. Hans ord om at den største skal bli minst, er på en måte også noe som gjelder ham selv – han som er Gud selv, blir Herrens lidende tjener, den som lider og dør for oss og for hele verden. Ved sin død og oppstandelse skjer denne forandring, blir verden snudd på hodet. Døden og det onde har ikke lenger siste ordet, og hver og en liten mennesker har plass i Guds rike, er gitt rettferdiggjørelse ved Guds kjærlighet og nåde. Det er store ord, men det handler i grunn om det. I Guds kjærlighet er vi ikke undersåtter som herskes over, men frie mennesker, båret av Guds kjærlighet.

Båret av denne kjærlighet, må vi gi den kjærligheten videre. Det gjør vi ved å bære hverandres byrder, og ved å ikke gjøre forskjell på mennesker. Ved å være tjenere for hverandre, og stole på at denne kjærlighet også gjelder for hver og en av oss.

Uten tilgivelse - ingen fremtid

Preken på 10 søndag i treenighetstiden, 24 juli 2016, i Lovisenberg kirke og Trefoldighetskirken.

 La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. (Efesierbrevet 4,29-32)


Tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Ordene i teksten er som et ekko av ordene i Herrens bønn: Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Men i vår tekst i dag er det en oppfordring til oss om å tilgi hverandre, ikke en bønn om å bli tilgitt. Det er en del av en lengre tekst om hvordan de kristne skal være mot hverandre. Apostelen setter tilgivelse i en sammenheng der vi forventes å velge vennlighet, god vilje og medfølelse, rett å slett å være greie med hverandre.

Tilgivelse handler alltid om relasjoner – om relasjoner mellom mennesker, men også mellom Gud og mennesker. Det er en helt grunnleggende menneskelig mekanisme – uten tilgivelse ville vi aldri klart å leve sammen. Like grunnleggende er tilgivelse i relasjonen mellom Gud og mennesker. Men at den er grunnleggende, gjør ikke at det er enkelt å tilgi. Det er ikke lett å tilgi den som har gjort oss noe vondt, det er ikke alltid enkelt å tilstå at vi har gjort noe som vi trenger tilgivelse for. Og når vi ber om tilgivelse, er det ikke alltid så enkelt å ta imot tilgivelsen hverken fra Gud eller mennesker.

Alternativene til tilgivelse er flere, de fleste av dem lite fremgangsrike. Hevn, bitterhet, brudd på relasjoner. Dette gjelder ikke bare i den enkeltes liv, men også i samfunnet. Lever vi sammen på måter som gjør at det gis nye muligheter, der tilgivelse er mulig, eller ikke? Med det mener jeg ikke at for eksempel lovbrudd ikke skal utredes og dømes – handlinger må få konsekvenser og lover trengs for å ha et fungerende samfunn. Men på andre måter? Er forsoning noe vi strever mot?

Å tilgi oppfattes noen ganger som å si at det har skjedd, men det gjør ikke noe, at det er greit eller ikke spiller noen rolle. At det kanskje ikke var så farlig, så nå glemmer vi det. Et slikt syn på tilgivelse gjør det selvfølgelig veldig vanskelig å tilgi når det som skjedde faktisk spiller en rolle. Det vonde, det urettferdige er virkelig. Men tilgivelse handler ikke om å skyve over på noen annen eller å late som ingenting. Stikk motsatt, faktisk. Virkelig tilgivelse forutsetter både anger og opprettelse, så langt det er mulig å oppnå. Og fremfor alt, å oppriktig se ting slik som de faktisk er, annerkjennelse.

Et av de mest kjente eksemplene på at tilgivelse har fått være en ledende mekanisme i et helt samfunn, er i Sør-Afrika. Etter apartheid tilsatte president Mandela en sannhets- og forsoningskommisjon ledet av biskop Desmond Tutu. Istedenfor å prøve å fengsle og dømme alle som hadde såret og skadet mennesker i løpet av de urettferdige og voldelige apartheidårene, ble fokuset rettet mot å gå videre som samfunn sammen og mot å motvirke krav på hevn og bitterhet. I kommisjonen fikk alle som fortalte sant og ærlig om hva de hadde gjort og hva som hadde skjedd med dem, amnesti. For en like viktig del som tilgivelsen, var at sannheten skulle komme frem, at menneskers erfaringer og ledelse skulle anerkjennes. Når sannheten kom for en dag, ble det mulig å gå videre. Det er ikke tale om å lettvint skyve bort problemene, men om å se ting slik de er. Det kan være en smertefull, men likevel fruktbar prosess. Uten tilgivelse – ingen fremtid, var Tutus holdning, og sånn ble det. Det finnes fortsatt mange utfordringer i Sør-Afrika, men det ble verken borgerkrig eller krav på hevn og vold.

Vi lever i dag i en tid med redsel, spenninger og uro, der krig, vold og terror føles stadig nærmere. Nyheter om terrorangrep kommer stadig oftere i vår del av verden, og denne uka minnes vi at det er gått fem år siden terroren rammet vår egen by og land, den 22 juli 2011. En terrorhandling drevet av hat, og av tanken på at mennesker fra forskjellige bakgrunner ikke kan leve sammen i et mangfoldig, fritt fellesskap. Idéer det dessverre ikke virker som har forsvunnet, men som snarere har fått en sterkere stilling i forskjellige grupper siden den gang. Politiske ledere og andre, her i Europa og rundt om i verden ser ut til å anta en stadig hardere innstilling, konflikter trappes opp og det ser ut som om frykt er den sterkeste drivkraften. Ikke så rart, for det finnes mye å være redd for. Risikoen er, at hvis frykt er den viktigste kraften bak de beslutninger som blir tatt, i den enkeltes liv og i samfunnet, blir samtidig tilliten mindre, og da rammes også omsorgen vi har for hverandre og tiltroen vi har til hverandre. Den som er redd vill ikke tilgi, vil ikke åpne seg og stole på at fremtiden bærer på gode ting, men heller beskytte det som er ens eget og ikke dele med seg.

Men kanskje kan ordene i dagens tekst peke ut en annen tilnærming: «Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap», skriver apostelen. Jeg syntes, når jeg leste disse ordene nå, at de beskrev ganske bra noe av debattklimaet i vår tid. Disse ordene taler kanskje til oss. Ikke dermed sagt at alt det vonde forsvinner hvis vi bare er litt hyggeligere mot hverandre. Og ordene er jo formulert for et lite fellesskap, ikke med tanke på verdenspolitikken. Jeg mener heller ikke at første skritt i en verden av ondskap er å tilgi de som sårer og dreper mennesker, særlig ikke for den som selv blir rammet av sorg og død.

Men kanskje kan noe av henstillingene om tilgivelse hjelpe oss å finne en retning, til ikke å la redsel, hevn og bitterhet være det som leder oss, men til å prøve å stole på at det i bunn finnes en kjærlighet som bærer oss. At det finnes en kraft i medfølelse, kjærlighet og tilgivelse som ikke handler om feighet og bortforklaringer, men til å ærlig si sannheten og arbeide mot urettferdighet og vondskap. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus, og det finnes en stor trøst og kraft i de ordene.

I grunnen kan vi stole på, at den kjærlighet som tilgir oss, Guds kjærlighet i Kristus, den bærer også hele verden. Det ikke vi klarer av å tilgi, det kan vi overlate til Gud. Uansett om det handler om noen som har gjort oss noe vondt, eller om at vi ikke klarer å tilgi oss selv. Selv om det virker som om vold og ondskap råder, kan vi stole på at det ikke er disse kreftene som har det siste ordet. Guds kjærlighet som er sterkere enn døden, kan bære oss gjennom alt.

lördag 18 juni 2016

Bryr du deg ikke om at vi går under?

Preken på Skaperverkets dag 5 juni 2016, på Trefoldighet feriekoloni, Filtvedt.
Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» De lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten der han satt. Også andre båter fulgte med. Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» Mark 4,35-41

Bryr du deg ikke om at vi går under?

Spørsmålet går rett i hjertet, i hvert fall på meg. Redselen og desperasjonen i disiplenes stemmer, følelsen at døden og undergangen er nær, og han som skal være deres mester sover rolig. Først da de vekker ham, går han til handling, og ved bare sitt ord truer han stormen til stillhet. Og han spør om de ikke har tro ennå.
Det finnes mange lag av metafor og bilde i denne teksten, og den har val kanskje oftere blitt brukt får å si noe om Jesus og hans relasjon til disiplene og de troende eller kirken. Men her leser vi den altså på Skaperverkets dag. Da får vi prøve å finne ut hva denne taksten sier om skaperverket og vårt ansvar.
At Gud er verdens skaper, og at vi er skapt i Guds bilde, og lever fysisk i og av skaperverket og Guds nåde, er helt grunnleggende i den kristne tro. Likeså at vi har et ansvar for dette skaperverk, og at vi som menneskelighet totalt sett ikke klarer denne oppgave særlig godt. Det dreier seg selvfølgelig om miljø og klima som på gode grunner vært et viktig tema de siste årene, i kirken som i samfunnet. Men det handler også om hvordan vi forholder til jordens ressurser på et mer grunnleggende plan, hvordan vi fordeler de goder vi trenger for å leve, og hvordan vi ser på andre mennesker som jo også er en del av skaperverket. Hvis alle mennesker er skapt i Guds bilde, og er like avhengige av Guds nåde, finnes ikke grunnlag for å dele opp mennesker, eller agere slik som om vi ikke har samme rett til verdens ressurser, til liv og frihet.
Bildet av båten på en stormete sjø, nær å gå under, fører kanskje deres tanker, slik som mine, til de mange små båter på en stor sjø vi sett i nyhetene det seneste året. Båtene med flyktninger over Middelhavet. Nå, når veien over Tyrkia blitt stengt, tar flere den mye farligere og lengre turen fra Libya til Italia. Jeg aner ikke hvordan det føles å gjøre den reisen, hvor forferdelige alternativene i livet er når man syns at en slik båt et det minst dårlige alternativet. Men jeg kan godt tenke at mange på disse båter, stiller det samme spørsmålet: bryr du deg ikke om at vi går under. Et spørsmål rettet til Gud kanskje, men også til oss i de rike landene bak de lukkede grensene.
De fleste som er på flukt i Europa nå er som vi vet på flukt fra krig. Men alt flere mennesker i verden er på flukt fordi naturen ikke lenger gir de nok å leve på, eller at naturen har blitt ødelagt ved flommer og stormer og andre naturkatastrofer. Mange krig, sannsynligvis flere og flere, handler til noen del om makt og tilgang til naturressurser – olje, vann, mineraler, jordbruksmark. Det ansvaret vi har overfor skaperverket, og hvordan vi tenker om jordens og dens ressurser, går ikke å koble vekk fra hvordan vi tenker om samfunnet, andre mennesker, og vår plass i verden.
Når vi taler om skaperverket i kirken, taler vi gjerne om takknemmelighet overfor alt vakkert som er skapt, særlig når vi feirer skaperverkets dag denne tid på året når vår del av verden kanskje er som vakrest. Og det finnes mye gott å takke for. Men det er også en dag for alvor, og for å snakke om ansvar. Ansvaret for skaperverket er en sentral del i skaperverkets dag.
Her finnes risikoen å redusere ansvaret for skaperverket til en simpel moralisme. At peke ut rett og feil, og liste de tiltakene vi burde gjøre. En god kristen sorterer sin søppel, kjøper økologisk fairtrade-kaffe og kjører miljøbil eller reiser kollektivt. Alle de tiltakene er selvfølgelig viktige og gode, og det har noe å si hvordan vi lever våre liv. Men å redusere ansvaret for skaperverket til noen privatmoralske valg ovenfor konsumpsjon er å gjøre det veldig enkel for seg, og risikerer å lede tankerne våre i feil retning. Dels fordi de urettferdigheter som finnes i verden relatert til ujevn fordeling av forbruk, der vi i den rike verden lever langt ovenfor hva planeten klarer av, ikke kan bli stelt til rette innenfor rammene for individers konsumpsjon men må forandres på mer systematiske måter. Men fremfor alt fordi de risikerer å redusere vår relasjon til Gud til noe vi kan prestere ved å være flinke og gode nok.
Slik som vi er avhengige av Guds nåde for selve livet, avhengige av skaperverket for å kunne puste, spise og leve, så er vi avhengige av guds kjærlighet og nåde for å ha en relasjon til Gud. Når vi vil leve våre liv sånn at gi gjør det som er gott, sant og rett, så gjør vi ikke det for å vinne Guds kjærlighet. Vi gjør det ikke for å være gode nok mennesker for å fortjene Guds nåde. Det kan vi aldri gjøre. Men det trenger vi ikke heller, fordi den allerede er gitt oss. Det er fordi vi allerede er elsket, fra skaperverkets første morgen og vår første pust, som vi i takknemmelighet vil føre den kjærligheten videre. En kjærlighet vi ikke bare viser til de enkeltmennesker vi møter i våre daglige liv, men også mennesker langt bort, og til hele skaperverket.
Når disiplene vekker Jesus, fylt av angst og nød, så stiller han stormen. Fortellingen får et lykkelig slutt. Men vi vet, noen ganger fra smertefylt egen erfaring, at Jesus ikke stiller alle stormer og flommer. Løsningen på skaperverkets og verdens smerte er ikke at hvis vi bare ber litt mer eller tror litt bedre, så kommer alt til å ordne seg. Det er en utfordring for troen vår, men vi vet at det er sant i dette livet. Men det viktigste med Jesus i fortellingen, er at han er tilstede. Det desperate spørsmålet i båten er også menneskelighetens spørsmål til Gud. Gjennom historien, over hele verden, roper mennesker til Gud og spør hvis deres undergang er likegyldig. Noen ganger med bibelens ord som vi bruker i gudstjenestene våre: herre misskunde deg. Og svaret er alltid: ja. Gud bryr seg. Gud bryr seg nok til å bli en av oss, til å dele våre kår. Gud blir menneske i Jesus Kristus nettopp for dette, å være tilstede, for å vise i handling: Gud bryr seg. Når vi roper til Gud er svaret: jeg er her.
At Gud velger verden, velger livet, er en ny relasjon mellom skaperverk og skaper. Kristen tro kan aldri handle kun om tanker, tro, lære, ideer. Kristen tro er liv i verden, med mennesker, dyr og natur. Med menneskelige erfaringer, følelser og praksis.  Vi må ta inn over for oss egna og andre erfaringer av å leve i verden, og hvor forskjellige de erfaringene kan være. Og kristen tro har alltid en retning utover, et kall til tjeneste.
Jesus spør disiplene sine retorisk om de ikke har noen tro, når de blir redde av stormen. Kanskje en sterk nok tro kan gjøre at vi helt stoler på Jesus og aldri er skremte eller har angst, men det gelder nok få. Men jeg tror at troen kan hjelpe oss ut fra den passivitet som kan ligge i angsten og redselen. Når vi ser de enorme utfordringene i verden vår, er det lett å føle seg motløs og oppgitt. Hvordan skal vi kunne påvirke de store sammenhengene og beslutningene? Det kanskje vi ikke kan ved noen enkle tiltak eller enkle løsningen. Men vi kan stole på at Jesus er med oss i båten, og den enorme kjærligheten Gud gir oss, rekker til flere. Vi får båres av den, gi den videre og stole på at det som bryter ned og ødelegger ikke får det siste ordet. For vi og hele verden er elsket av en Gud som bryr seg om oss, selv om vi føler som vi er i fred med å gå under.

söndag 22 maj 2016

Åndens vind, ild og vann leder oss på veien frem

Preken på pinsenattsgudstjeneste Oslo Domkirke, 14 mai 2016.
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. Mos 1,1-5
Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
   
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» Apg 2,1-11
På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. »Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få. Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus var ennå ikke blitt herliggjort. Joh 7,37-39
I begynnelsen svever Guds ånd over det som snart skal bli liv. Disiplene fikk tunger av ild over seg da de ble fylt av hellig Ånd. Den som tror på meg, i den skal det rinne elver av levende vann, sier Jesus.
Vind, ild og vann, tre elementer som ofte blir brukt, i Bibelen og i den kristne tradisjon, for å tale om den hellige Ånd. Sammen, og hver for seg, sier disse tre elementene noe om den hellige Ånd.
Den hellige Ånd, eller Guds ånd, er måten Gud er nærværende i verden, her og nå. Vi kan inga fange inn eller måle Gud, men slik som vi kan se tredets blader bevege seg av vinden kan vi se hvordan Guds nærvær, gudsvinden påvirker oss og verden.
Vinden er kanskje den vanligste bilden for ånden. Ånd, vind og pust er beslektede ord på bibelens både grunnspråk, og de henger i hop. Gudsvinden, ånden svever over skapelsen i dess første stund, og i den andre skapelsesfortellingen blåser Gud inn pusten, livet i mennesket. Guds ånd er nær oss som vår egen pust, og like nødvendig for livet. Skapelsen skjer hele tiden, i hver pust, i hvert hjerteslag, i hver bevegelse er guds ånd der.
Ilden som kommer over disiplene viser kraften i Guds Ånd. Det er en dramatisk scene, hvor disiplene sitter lukket inn fylt av angst. Så kommer Guds ånd over den med et høyt lyd og men tunger av ild. Plutselig er de ikke redde lenger, men kan tale om Jesus så at hele verden hør og skjønner. Retningen endres, ikke bare i deres eget liv men hele kristendommen som verdensreligion blir født her: retningen er utadvendt, mot mennesker og verden, til å gå over grenser.
 Vannet kobler vi i kirken gjerne til dåpens vann. Og i dåpen er Guds ånd nær. Men når Jesus taler om at den som tror på ham skal ha kilder av levende vann, så tenker jeg at det er videre enn så. Vannet gir liv, og en rennende elv kan ikke bli brukt opp. Den går videre, den blir ikke brukt opp fordi noen drikker av den men rekker til flere. Guds Ånd er en kilde som ikke tar slutt men vokser.
Disse tre elementene har noen ting felles. De er nødvendige for livet – vi trenger vann, å puste og ildens varme og energi for å overleve. Men de er ikke fullt ut mulige å kontrollere, og de bærer i seg muligheten å være dødelige – ed drukning, stormer og store brand. Guds ånd er ikke dødelig eller farlig, men en kraft vi ikke kan kontrollere eller domestisere. Vinden blåser hvert den vil, sier vi noen ganger om den hellige ånd, og sånn er det. Den hellige ånd, Guds nærvær i verden er ikke noe som vi kan bruke for våre egna formål, ikke noe vi kan plukke frem når det passer, noe vi kan bruke i passe mengde.
Når vi slipper inn Guds ånd i livet vårt, kan den føre oss på veier vi ikke visste fantes. Den kan gi oss krefter, mot eller formåger til å gjøre ting vi ikke trodde at vi kunde. Gudsvinden gav disiplene og den tidlige kirken en retning, og ånden kan også gi enkelte mennesker en ny retning i livet.
I bibelen finner vi også flere navn på ånden, utøver disse elementene. Hjelperen, trøsteren, veiviseren, sannhetens ånd. Guds ånd formaner oss, men er også vår advokat eller den som taler for oss. Ånden utfordrer oss – den er ikke en trøster som bare vil at vi koser oss inn, men viser oss veien fremover. Den hjelper oss å si sannheten selv når det ikke er enkelt. Den viser oss var vår vei er, gir oss retning og håp. Når vi går åndens vei, vet vi ikke alltid hvert vi er på vei, men at vi går den sammen med Kristus.
Skapelsen skjedde ikke bare en gang, men Gud skaper bestandig. Jesus levde en gang på jorden da han dødde og stod opp, men han er bestandig nærværende. Ved den hellige ånd puster Gud liv i skaperverket og vandrer Kristus sammen med oss i dag. Åndens nærvær gir oss motet til å vandre videre, gir oss retning og hjelp. Det vi ikke tror er mulig, er mulig med åndens hjelp. Og retningen ånden viser oss er ikke vekk fra skaperverket og verden, men slik de første disiplene er vår retning utover. Vi vet ikke hvor veien tar oss, men ved den hellige ånd vandrer vi der sammen med Kristus.

Hvorfor er du her?

Preken på Storbymesse Søndag før pinse, 8 mai 2016, i Trefoldighetskirken.
Da ble Elia redd og skyndte seg av sted for å berge livet. Han kom til Beer-Sjeba, som ligger i Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli igjen. Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Han kom til en gyvelbusk, satte seg under den og ba om å få dø. «Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.» Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. I det samme rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!»Og da han så seg om, fikk han øye på en brødleiv, bakt på glødende steiner, og en krukke med vann ved hodet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen. Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.»Da sto han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter til han kom til Guds fjell, Horeb. Der gikk han inn i en hule og sov der om natten. Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen. Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?» Kong 19,3b-13
 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Joh 16,12-15
Søndag før pinse er en ventesøndag. På torsdag var det Kristi Himmelfartsdag. Den dagen feirer vi hvordan perioden da den oppstandne Kristus vandrer på jorda og møter disiplene ender ved at han blir løftet opp til himmelen. Neste søndag er det pinse. Da får disiplene ta imot den hellige Ånd, og et nyt kapitel begynner da disiplene forteller om Kristus og sprer ordet; kirken begynner å ta form. Men akkurat nå er vi mitt imellom. I venterommet. I stillheten. I pausen mellom utpust og innpust.

Jeg tror ikke det er noen slump at det er en ti-dagers pause imellom Kristi himmelfart og pinse. Vi trenger pause, stillhet, rom for å gi plass til bønn, tanker, å komme i kapp med oss selv. Når vi blir stille, lar ting ta tid, kan vi høre våre egne tanker og lengsler, og vi kan høre Gud. For Gud kan være der, i stillheten.

Fortellingen om Elia er dramatisk. Rett før vi kom inn i teksten, har han hatt en slags profet-battle med profetene til guden Baal, og han har vunnet overlegent. Men han skjønner at det er farlig, og må flykte, ut i ørkenen og videre mot Guds fjell, Horeb. Det er ikke noen enke lferd, og Elia er nær ved å gi opp. Men til slutt er han framme, og får et spørsmål fra Gud, flere ganger: Hvorfor er du her.

Gud møter ikke Elia i stormen, eller jordskjelvet eller ilden. Elia kjenner Guds nærvær i den skjøre stillheten. Men det nærværet handler ikke om å kose seg inne og ha det hyggelig. Det kommer med ett utfordrende spørsmål: hvorfor er du her, Elia.

Elia svarer at han er alene, overgitt og på flukt. Guds svar bekrefter ham, men sier ikke at han kan bli igjen her og på fjellet. Nei, han får en ny oppgave og må dra tilbake dit han kom fra. Sånt kan skje, når vi blir så stille at vi kan lytte til Gud og oss selv. Når vi ikke gjømmer oss, og lar de utfordrende spørsmålene dvele i oss, kan vi se hva som er sant, hva som er gott og rett, hva som er vår oppgave og vei.

I evangeliteksten snakket Jesus om Sannhetens ånd. Det er ikke pinse ennå, og Ånden står ikke helt i sentrum. Dette er en tekst fra Jesu avskjedstale, der han forbereder dem på hva som skal skje (selv om de ikke helt skjønner noe av det). Når Jesus talte om ånden som skal komme, er et av navnene han bruker Sannhetens ånd. Ånden gjør mange ting, men den kommer fra, og peker alltid mot Kristus. Ånden taler ikke ut fra seg selv, men på vegne av Kristus. Og når vi lar sannhetens ånd veilede oss, så leder den oss til Kristus, og den hjelper oss å se sannheten om oss selv. Den sannheten er ikke alltid så pen og behagelig.
Når vi stiller oss selv spørsmålet som Elia fikk, hvorfor er du her, så finnes det minst like mange svar som det finnes mennesker. Og vi kan fortolke det på forskjellige måter – hvorfor er vi her, i kirken, i kveld? Eller hvorfor er du her, der du er i livet ditt? Svarene kan handle om hva som har dratt oss hit, hva vi lenger etter. Eller hva vi er på flukt i fra. De sannhetene om livet og oss selv som ligger i spørsmålene og svarene kan være klare som glas, eller gjemt under mange ting vi helst ikke vil begynne å grave i. Men for å bli ledet av sannhetens ånd, må vi stole på Gud og legge vår redsel til side. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus ved en annen anledning, men det er ikke nødvendigvis en enkel frihet, der vi slipper unna ansvar. Tvert imot, friheten i Kristus, det er friheten til å tjene, til å finne sine oppgaver, friheten til å leve for andre.


Den kjente britiske teologen C.S. Lewis skal ha sagt, at hvis noen søker seg til religion for å ha det bekvemt, ville han i hvert fall ikke anbefalt kristendommen. Det er sagt med litt humor, men det ligger noe veldig sant i det.
Stillhet har vært ett element i kristendommen, en vei den kristne tradisjonen har fulgt helt siden ørkenfedrene i den tidlige kirken. Stillheten har blitt dyrket i kloster og i retreater, i bønn og hellig lesing, på forskjellige måter. I vår tid har det blitt populært igjen, og ikke sjelden i kombinasjon med? mindfullness, meditasjon og avslapping. Det er ikke nødvendigvis noe feil ved noen av disse teknikkene, men kristen meditasjon og stillhet handler om noe annet – ikke å flykte fra hverdagen, ikke å bli fornøyd med hvordan tingene er eller skjule seg for/gjømme seg unna/snike seg vekk fra verden og sitt liv. Tvert imot er en kristen stillhet en skjør stillhet i selskap av sannhetens ånd. Den handler om å gi plass for å lytte til verdens behov. Se hva som er min vei, ikke vekk fra skapelsen men nærmere det å gi Guds kjærlighet videre i skapelsen.


I pausen mellom kristi himmelsfart og pinse får vi dvele litt ved det. Mellom utpust og innpust, i en stillhet som ikke er fravær, men nærvær, får vi stole på at sannhetens ånd er nær. Nær oss, til å hjelpe oss finne sannheten ved spørsmålet: hvorfor er du her.