Martas predikningar / prekener

måndag 14 maj 2018

Finne sin vei i troen

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken Søndag før pinse, 13 mai 2018. En versjon av samme preken ble holt på høymesse i Lovisenberg kirke samme dag.
For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.» Joh 3,16-21
Å fortolke livet – å sette tekstene i lys av livet og livet i lys av tekstene. Det er jo egentlig noe vi gjør i enhver preken og i enhver gudstjeneste. Noen ganger er det enklere og noen ganger vanskeligere, og jeg synes nok det hører til de vanskeligere når teksten som i dette fall er veldig kjent – i hvert fall den første setningen. Og i tillegg en tekst som kan være full av snublesteiner. Men jeg skal prøve meg på å si noe om tro, og begynner ikke forfra, fra den kjente enden, men fra slutten. 
Den som følger sannheten kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud. Sånn avsluttes tekstlesingen. Disse ordene om sannhet og lys er veldig typiske for Johannesevangeliet, som vi er i. Både sannhet og lys er sentrale begrep for Johannes. Og han bruker ofte, slik som her, kontraster og motsetninger, og gjentakelser på sin abstrakte og filosofiske måte. Her er vi midt i samtalen mellom Jesus og Nikodemus, som søkt opp Jesus om natta. De taler om å fødd på ny, om ånden og om sannheten.
Her handler det om å følge sannheten og om gjerninger gjort i Gud. Det kan kanskje ses som en kontrast mot at det i vårt første vers handler om troen. Men jeg er ikke så sikker på at man skal se tro og handlinger som motsetninger, og at vi kanskje her kan få noen tankespor nettopp om vi utgår mindre fra tro som en intellektuell virksomhet, og mer som liv, relasjon og handling.
I den lutherske tradisjon, og ikke minst i lutherdom preget av pietisme som jo det norske kirkeliv i høy grad er, er tro forstått fremst som noe kognitiv. Altså noe som handler om tanker og oppfatninger, noe som har med hodet mer enn kroppen å gjøre. Tro dreier seg for så vidt ofte også om uttrykk og følelser, men likevel finnes en grunnidé om at tro handler om overbevisning, for-sant-holdende av visse trossatser, om å mene eller være overbevist om at visse dogmer eller holdninger er sanne og riktige. Det er for så vidt ikke feil, ikke i det hele tatt. Men det er en ganske snever oppfatning av hva tro er, som ikke får med alle dimensjoner.
I samme lutherske tradisjon er vi også opplært i å være veldig obs på gjerningslære, altså tanken at vi må eller kan gjøre visse ting for å oppnå frelse. Av gode grunner – tanker om at vi kan fortjene guds kjærlighet og nåde ved å gjøre visse ting eller ved å være flinke eller fromme nok, det er en fristende men farlig blindvei. Men det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle i det hele tatt hvordan vi lever livene våre eller hvordan vi forvalter de ressurser vi har, materielle eller tid, ork, evner.
Slik er det jo også med kjærlighet – det handler for så vidt om følelser, men enda mere om handling: kjærlighet til et barn viser seg jo ikke fremst ved hva vi føler eller sier, men ved å gå opp på natta og skifte bleie, sette deres behov fremfor våre egne, gjøre hva vi kan for at de skal få et så godt liv som mulig. Kjærlighet til venner og søsken og familie viser vi kanskje fremst ved å stille opp når de trenger oss, prioritere å være med på deres viktige hendelser i livet, vise dem fortroende, gjøre ting for dem. Det er i handlingen, i prioriteringen, i omtanken, som kjærligheten viser seg.
Kanskje skal vi også se troen i et større sammenheng. Ikke sånn at tro kun viser seg i visse spesifikke handlinger, men at det like mye handler om liv og relasjon som å holde visse trossatser for sanne på en intellektuell måte. Når Jesus taler med Nikodemus om natta har han neppe en luthersk-pietistisk oppfatning om tro. De har en intellektuell samtale, men konklusjonen er ikke at Nikodemus kan bli overbevist av rasjonelle argumenter. Troen er en gave, ikke en prestasjon. Og troen er en relasjon, som dreier seg minst like mye om tillitt som om overbevisning.
Og jeg tenker også at det handler om å søke i riktig retning: mot lyset og sannheten. Mot kjærligheten. Det er ikke noen quick fix, noen enkel oppskrift på tro og et rett liv. Men å prøve å søke en retning mot Gud, mot sannheten, er å ta steg i tro.
Den svenske biskopen og forfatteren Martin Lønnebo – her i Norge kanskje mest kjent som skaper av Kristuskransen, men han er også forfatter til en lang rad bøker – han har skrevet om menneskets modenhet og om å finne og følge sin livsvei. Han skriver i boken Van Goghs rom at ved hvert veivalg finnes et spørsmål: hva er min kallelse. Dette spørsmål, selv om det kanskje ikke høres naturlig ut for ethvert moderne menneske, likevel er helt sentral. Og han mener dette er et spørsmål er et tre med fem greiner, med fem underspørsmål: Hva er sant? Hva er skjønt? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig? Lønnebo mener at i disse spørsmålene vokser vår livsmening frem.
Ved å hele tiden stille disse spørsmålene, og ta svarene på alvor, tenker jeg at vi retter oss mot lyset. Vi lar våre egne egoistiske behov stå tilbake, og lar oss selve stå i tjeneste for verden. Og da lever vi i tro, rettet mot lyset og sannheten.
Kanskje er det også nettopp dette det er å fortelle og fortolke livet. Å sette oss selv og valgene våre i et større sammenheng. Og å tørre å stille de spørsmålene som ikke har noen enkle svar, og der svarene kan avsløre sannheter om oss selv som ikke alltid er så bekvemme. Svar som pusher oss å gå i en annen retning eller ta oppgjør med ting som ikke er skjønt, godt og rett – i livene våre, eller omkring oss. Å søke etter det skjønne og det hellige, å finne ut hva som er godt, sant og rett, det er en livsoppgave. Men en oppgave det er verdt å legge en livstid på.
I Johannesevangeliet er kontrastene sterke ved lys og mørke. De fleste av oss lever livene våre i halvskygge eller i gråskalaene. Så lenge vi lever i denne verden kommer vi nok ikke bort fra dem. Men vi kan prøve å finne en livsretning mot lyset, og stille spørsmålene som hjelper oss finne vår kallelse og vår plass i verden. Troen er ikke kun noe vi tenker eller holder for sant, men å leve livet vårt i relasjon til Gud, og leve den ut i tjeneste for andre.


söndag 29 april 2018

Guds rike - en gjærbakst som ikke lar seg kontrollere

Preken 5 søndag i påsketiden, 29 april 2018, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.
Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og  himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.» Luk 13,18-21

Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Jesus stiller spørsmålet og svarer med noen bilder. Men kanskje er spørsmålet først: hva er egentlig Guds rike?

Guds rike er et sentralt begrep fremst i Lukasevangeliet, men også hos Markus og Matteus. Det kan sies være hovedpoenget i Jesu undervisning i følge disse evangeliene, og samtidig er det ikke helt enkelt på få greia på hva det betyr. Men det er kanskje akkurat også noe av poenget: Guds rike kan ikke bli fanget inn i en enkel definisjon eller forklaring. Litt seinere i Lukasevangeliet enn der vår tekst står, får Jesus spørsmålet om når Guds rike skulle komme, og han svarer «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.» (Luk 17, 20-21), noe som også kan oversettes «innom dere». Andre steder står det at Guds rike er nær, at Guds rike allerede er her, eller at det skal komme. Så Guds rike skal nok uansett ikke bli forstått som en spesifikk plass eller tid, som en regime, men mer som et tilstand. Guds rike er når og der ting er slik Gud ønsker. Som vi ber i Fader vår: La riket ditt komme, la viljen din skje. Det er tilstanden det Guds kjærlighet får råde, og får virkninger i vår verden.

På mange steder i evangeliene henviser Jesus til Guds rike, og ofte nettopp med liknelser. Ut fra mange av dem blir det tydelig at i Guds rike gjelder andre regler, eller verdier, enn i andre riker. Ut fra Jesus samtid er det lett å se at Guds rike blir satt opp som en kontrast mot det romerske imperium, som ikke var noe likestilt og inkluderende samfunn. Men det finnes nok godt om trekk ved Guds rike som det blir beskrevet særlig i Lukasevangeliet, som står i kontrast mot mange av verdiene i vårt samfunn i dag.

Noe gjenkommende i bildene om Guds rike i Jesus undervisning, er at makt og hierarkier ser helt annerledes ut. Mange som er først skal bli sist, og mange som er sist skal bli først. De rike og mektige skal miste sine privilegier, men barnet er satt frem som forbilde. I andre liknelser forteller Jesus om hvordan det ikke spiller noen rolle om man har gjort alt riktig hele livet, eller snudd om i siste stund: alle har en plass i Guds rike uansett fortjeneste, og alle arbeidene får samme lønn uansett når på dagen de begynte å arbeide.

I Guds rike må vi prøve å glemme alt vi har lært oss om hvordan verden funker, om hva som er viktig og hva som teller. I et samfunn der vi hele tiden møter budskap om at vi må realisere oss selve, vi kan bli litt bedre bare vi jobber litt til: du kan bli alt du drømmer om – bare du blir litt sterkere, litt tynnere, litt flinkere, får litt høyere karakterer, kjøper litt dyrere ting, jobber litt hardere. Selv om vi tenker at vi er nok så likestilt og tror på nåden, er det fortsatt utfordrende for mange av oss å virkelig ta til oss: det spiller ikke noe hva vi gjører, vi kan uansett ikke fortjene og jobbe oss til Guds kjærlighet eller en plass i Guds rike. Det har faktisk null og intet å si hva slags karakterer vi har, eller hvilken jobb eller hvor mye penger vi tjener eller hvor tynne og pene vi er. Og like viktig, heller ikke hvor fromme vi er eller hvor ofte vi ber eller hvor mye penger vi samler inn til misjonen eller om vi klarer å leve opp til våre egne idealer. Alle disse tingene med å be ofte og prøve å leve som vi lærer, det er gode ting som hjelper andre mennesker og hjelper oss selve og holde fast på det som er viktig i livet. Men det gjør ikke at Gud elsker oss enda mer – det en nemlig ikke mulig.
For det er jo Guds kjærlighet alt dette handler om. Gudsrikets krefter, det er kjærligheten som er sterkere enn døden. Og når den kjærligheten får råde, og når vi prøver å leve i den kjærligheten og la den få virke og påvirke våre liv, da skjer også andre ting. Da kan makten snus opp-ned, då kan nåden få rom og våre egne prestasjoner stå til siden.

I Lukasevangeliet finnes det noen perspektiver på Guds rike, og på Jesu hele undervisning og virke som er særlig viktige, og som også er tilstede i dagens tekst. En viktig utgangspunkt for Lukas er de fattiges perspektiv – de små og svake på mange måter, men også bokstavelig de økonomisk fattige. Jesus har ikke kommet som en profet for de rike og mektige, men for å befri de fattige og fortrykte. Guds rike handler her om at ikke bare i himmelen en gang, men alt i vår tid, kan Guds rike bryte igjennom sånn at makten vendes og ressursene fordeles annerledes. Dette har inspirert kristne i alle tider, så vel de første kristne som rent konkret delte på alle sine økonomiske og materielle ressurser i eiendomsfellesskap, til 1900-tallets frigjøringsteologer i fattige deler av verden.

Et annet viktig perspektiv i Lukasevangeliet er det universelle: altså at Jesus ikke kun har kommet til Israels folk men til alle folkeslag. Jesu stamtavle i Lukasevangeliet går ikke bare til Davids slekt, forbundets folk, men helt til Adam og dermed til hele menneskeheten og skaperverket. Guds rike er et rike som bryter opp grenser og utfordrer også våre tanker om hvem som hører hjemme og ikke, hvem som er innenfor og utenfor. Bildet i dagens tekst om at himmelens fugler bygger reir i treet som vokser opp fra sennepsfrøet, det er et bilde som kommer flere ganger i det gamle testamente nettopp som et bilde for det universelle – alle fugler, uansett hvorfra, har plass i Guds rike. Og når treet vel vokser, vet vi ikke hvilke fugler som finnes plassen sin der.

Så er vi tilbake i de to bildene for Guds rike i dagens tekst: sennepsfrøet som er bitte lite men som kan vokse opp til ett tre der alle himmelens fugler får plass, og som en surdeig som kan heve en stor mengde med mel til brøddeig.

Det finnes mye å si om disse liknelsene – at de er hverdagslige og plukket opp ting fra hverdagslivet til påhørene til Jesus. At de handler om vekst – at Guds rike kan gro selv der minste fnugg finnes, til noe stort og gjennomtrengende som gjennomsyrer alt. At det er enorme proporsjoner i liknelsen: sennepsfrøet blir til et svært tre, og de tre mål mel som det bakes på er altså omtrent 36 liter mel, rundt 20 kilo. Men jeg vil feste oppmerksomheten ved en aspekt her.

Jeg er veldig glad i denne teksten, og en årsak til det er at det er en av få liknelser til Jesus som jeg kan speile i min egen erfaring. Altså, budskapet i mange av liknelsene kan jeg jo selvfølgelig relatere til, men de liksom ytre tingene i liknelsene til Jesus er jo liksom forankra i hans tid og plass, og i et jordbrukersamfunn. Jeg vet ærlig talt veldig lite om å gjete sauer eller dyrke åkrer eller slike ting som er gjenkommende hos Jesus – jeg er rett og slett litt for mye av en byperson. Men surdeig og gjærbakst: det vet jeg en god del om. Og jeg vil derfor dele med meg av en egen erfaring av surdeigbakst som jeg tror også sier noe om Guds rike.

Det er nemlig sånn, at en surdeig ikke helt lar seg kontrollere. Det gjelder for så vidt også gjær, men enda tydeligere med surdeig i min erfaring. Man kan prøve seg frem med temperaturer og typer av mel, med hevingstid og hvor mye man bruker av surdeig, når den skal mates med mer mel og masse andre ting. Men til syvende og sist er surdeigen levende og gjør litt som den selv vill. Vi kan gi den gode kår og mulighet for å heve deigen, men til slutt blir det slik som surdeigen, og ikke bakeren vil. Resultatet går rett og slett ikke å kontrollere, og konsekvensene er bare å leve med.

Og sånn tenker jeg at kanskje Jesus vil si også om Guds rike. Vi kan prøve å gjøre i stand kår og omstendigheter for å få det å gro og vokse, men vi kan ikke kontrollere konsekvensene. Guds kjærlighet er alltid større, Guds nåde møter oss når vi ikke aner det, Guds rike kan bryte igjennom når vi ikke har tenkt det, og nå til mennesker vi ikke har sett for oss. Vi vet ikke hvilke fugler som kommer og bygger sitt reir der, vi vet ikke hvem som er innenfor og utenfor. Fruktene av det som kjer når Guds rike, nåde og kjærlighet spres, de er flere og rikere enn vi kan ane. Men vi må akseptere at de ikke kommer når, hvor, og på den måten som vi alltid sett for oss og planlagt. Guds ånds vinder blåser hvor den vil, og Guds rikes frø slår rot der vi ikke aner. Vi får kun stille vårt liv til disposisjon og stole på den nåden og kjærligheten. Og be: La ditt rike komme, la din vilje skje.

söndag 22 april 2018

Elsk hverandre! Hvordan?

Intimasjon/refleksjon på Evensong i Trefoldighetskirken 4 søndag i påsketiden, 22 april 2018.
Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Joh 13,30-35


Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.
Jesus sier dette til disiplene når de spiser sitt siste måltid sammen, får vi høre i dagens evangelielesing. Et kjent og elsket ord, og nok høres det greit ut: ikke noen lang liste på masse regler, men et enkelt bud: å elske hverandre.
Men, det er jo kanskje ikke så enkelt viser det seg. Det tok ikke mange år i kirkens historie før de som var Jesu disipler og etterfølgere, kranglet og kom i konflikt. Og jeg vet ikke om vi kan si nå mer enn noen gang i historien, att vi som kalles kristne kan kjennes igjen på hvor mye kjærlighet vi viser hverandre.
Augustin, den store kirkefaderen, skal ha sagt at den eneste regelen eller loven en kristen trenger, er denne: elsk Gud, og gjør siden hva du vil. Altså at heller enn å sette opp en masse ting som er lov eller ikke, er det hensikten som er det viktige: hvis vi virkelig prøver å finne ut hva Gud vil, og hvordan vi skal vise kjærlighet til Gud (og våre medmennesker), og siden handler ut fra den kjærligheten og ikke våre egne egoistiske ønsker, så kommer vi oftest å handle riktig.

Her må vi også se hva Jesus mener med kjærlighet. I vår kultur er kjærlighet nesten helt koblet til følelser. Vi er veldig opptatt av den romantiske kjærligheten, men også andre former av kjærlighet – til barn, foreldre og søsken; til venner, eller til dyr, eller plasser eller musikk eller hva andre ting vi elsker, alt dette tenker vi ofte på som hva slags følelser vi har for de. Og det er ikke nødvendigvis feil. Men det blir altfor snevert å tenke at budet Jesus gir oss, er at vi skal være glad i hverandre, eller ha sterke følelser for hverandre. Og i tillegg er det jo vanskelig å styre eller velge sine følelser.

Jeg tror vi skal se dette budet i sammenhengen det blir sagt. Jesus er til bords med disiplene sine, og dette innleder det så kalte avskjedstalen, når Jesus forteller disiplene alt han vil ha sagt før han dør. Der han blant annet sier at ingen har større kjærlighet enn den som gir livet sitt for vennene sine. Denne scene, det siste måltidet, innledes med at Jesus vasker føttene til disiplene. Det var en oppgave slaver eller tjenere vanligvis gjorde, og desidert ikke noen som var de andres mester skulle gjøre. Men Jesus vasker disiplenes føtter, og sier at slik som han har vasket føttene deres, skal de vaske hverandres. Og den som vil være en leder og mester, må være de andres tjener.

Når Jesus sier at vi har i oppgave å elske hverandre, sier han ikke hva vi skal føle for hverandre. Det han sier er at vi skal tjene hverandre. Sånn er det jo også i vår hverdagslige virkelighet – mye av kjærligheten vi føler, viser vi ved handling: Vi tar oss av de barn eller gamle vi har ansvar for, vi hjelper venner å flytte eller gjør en tjeneste for vår nabo. Det er slik kjærlighet vises i handling. Og sånn er det også med vår kjærlighet til Gud og til vår neste: den viser vi ved å tjene eller gi videre av den kjærlighet vi har fått.

Dere skal ha liv og overflod

 Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på 3 søndag i påsketiden, 15 april 2018. Salmen som siteres er nummer 207 i Norsk Salmebok og 153 i Den svenska psalmboken.
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
   Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. (Joh 10,1-10)

Jeg har kommer for at dere skal ha liv og overflod. Jeg vil stanse ved den siste setningen i dagens evangelietekst. Den er full av bilder som mange av dere kjenner godt, og i hodene deres har dere allerede sikkert vandret i vei til milde søndagsskolebilder av den milde Jesus med en lite lamm over skuldrene, eller vandrende i fjell med sauer omkring seg. Noen av dere kanskje er så heldige at dere har en egen relasjon til sauer – fra der dere vokste opp eller hytta eller noe slikt. Mange av oss har noen sterke bilder og tanker om den gode hyrde, eller om gjeteren og sauene. Men jeg vil stanse ved den siste setningen her: om at Jesus har kommer for at vi skal ha liv og overflod.

Vi er i påsketiden, og selv om disse Jesus-ordene kommer langt tidligere i Johannesevangeliet enn oppstandelsen, er det en tekst som skal leses i lyset av Jesus død og oppstandelse. Og vi er i disse ukene mellom påske og pinse i oppstandelsens tid, da forskjellige temaer og tekster kring møtet med den oppstandne Jesus, og perspektiver på oppstandelsen blir løftet fram fra forskjellige vinkler i tekstene. Og det er i den sammenhengen vi denne søndag leser forskjellige hyrdetekster, med litt ulik tyngdepunkt i de tre tekstrekkene.

Dagens tekst er kanskje en av de mindre kjente. Forrige år leste vi den tekst som er fortsettelsen på dagens tekst, da Jesus sier at han er den gode hyrde som gir livet sitt for sauene. Og neste år skal vi lese den elskede hyrdesalmen, salme 23. Men i år står vi altså med denne teksten, der Jesus er både gjeter og port inn til sauene. Det er også en tekst som, hvilket ikke er uvanlig i Johannesevangeliet, maler opp kontrastene. Den gode gjeteren kjenner sauene, men de andre tyver og røvere som ødelegger. Tyven kommer med død og ødeleggelse, Jesus kommer med liv og overflod.

Det går å gjøre mange lesninger eller fortolkninger av denne lignelse, og Jesus gir jo en fortolkning direkte etter sin første lignelse her. Det går å lese den på flere måter og jeg er ikke sikker på at en heldig lesning av denne teksten er å prøve å finne ut altfor konkrete forhold, særlig i samtiden, som den kan appliseres på. Denne søndag og tekstene som vi leser kobles ofte til ledelse og lederskap, og vi har jo også snakket en god del om det i samtalen her tidligere. Og det kan jo sies at denne lignelse også handler om å skille på god og dårlig ledelse, men så mye tydeligere enn så blir han ikke her. Jesus viser for så vidt stor tiltro til sauenes egen dømmekraft – de vet hvem de skal følge og ikke. Vi får håpe at det er sant. Men ser vi oss om, både bak i historien og i vår egen tid, finnes det mange ledere som samler mange folk omkring seg, selv om de heller åt splittelse og ødeleggelse snarere enn samling og omsorg.  Og Jesus som porten, det kan forstås på flere måter. Den mest opplagte, at Jesus er veien til Gud, men også porten til friheten og livet på den grønne beitemarken. Men igjen, tror jeg at Jesu død og oppstandelse er en nøkkel her.

Jesus sier i fortsettelsen av teksten, at han er den gode gjeter som gir livet sitt for sauene. Det som gjør Jesus til den gode gjeter, er ikke hans lederevner eller autoritet eller hvor flink han er. Heller ikke, bare, at han kjenner sauene og tar vare på de. Det er at han er beredt til å gå i døden for dem, for oss, og også gjør det. Jesu troverdighet her, og i hele hans virke, kommer fra korset. Det finnes handling bak ordene, og en villighet å gå hele veien. Og ved å lese disse lignelsene i lyset av hans død og oppstandelse, så får de en betydning som blir dypere enn søndagsskolebildene av den milde mannen med lammet på skuldrene, og dypere enn et management-seminar om hva som er en god ledelse. Ikke noe feil verken ved søndagsskolebildene eller ledelses-seminar, men Jesus oppstandelse er mer enn et forbilde. Jesus er porten, for det er ved hans død og oppstandelse, som vi får dele, som porten til det overflodene liv står åpen. Ved oppstandelsens seier over døden finnes den frihet som Jesus sier skal finnes for sauene – til å bevege oss for å finne kilden til liv.

Om en stund skal vi synge en påskesalme som kanskje er min favoritt av alle, Livet vant. I Eivind Skeies fine norske oversettelse av den finnes en alludering på dagens evangelietekst: «Av vår hyrde, sterk og god, får vi liv og overflod.»  Men i Olov Hartmanns svenske original uttrykks samme sak i min mening enda tydeligere, selv om hyrdebilden ikke er med: «Öppnade är Guds förråd, källan flödar som var dold.» Det evige liv er ikke kun liv i evigheten, men også det overflodende liv her og nå. Guds spiskammer er fult åpen, kilden flommer av levende vann, det finnes liv i overflod for oss. Og det er ikke en tilfeldighet at vi synger den salmen i tilknytningen til nattverden: der er den oppstandne Jesus selv tilstede og møter oss. Og når brødet brytes og vinen deles er han midt ibland oss, og sender oss ut til å dele brød, liv og kjærlighet videre til andre mennesker.

Den gode gjeter kjenner sauene, og sauene kjenner stemmen hans. Vi kjenner stemmen til Jesus – det er stemmen til ham som lat kjærligheten lede seg enda til døden på korset. Stemmen til ham som ikke lat døden vinne, men som ved den kjærlighet som er sterke enn døden, kunde beseire den. Stemmen til ham som åpner opp for liv og overflod, og vil at skal dele det med hverandre.

torsdag 12 april 2018

Oppstandelsens glede

Preken på Emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken, 2 påskedag 2 april 2018.
Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.»  Dermed viste han dem hendene og føttene sine. Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Så sa han til dem: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene.  (Luk 24,36-45)


Det er gleden som driver bort frykten. Selvfølgelig blir disiplene livredde når Jesus plutselig står midt i blant dem. Selv om de allerede har hørt fra kvinnene som kom fra graven at den var tom. Og nå kom disse to, Kleopas og en til som kanskje var kona hans, kanskje en bror eller venn, og fortalte at de óg møtt ham. Og så plutselig stod han der, og de ble selvfølgelig livredde.

Det er jo ærlig talt den vanlige måten som folk reagerer på i bibelen når de møter engler eller hører Guds stemme, så det er kanskje ikke så merkelig at det samme skjer når de møter den oppstandne Jesus selv. Sist de så ham var utvilsomt død, og nå står han her. Men han roer dem ned, viser dem kroppen sin, til og med spiser sammen med dem. Og gleden tar overhanden.

Men de skjønner fortsatt ikke så mye. Slik som de to på vei mot Emmaus ikke kjente ham igjen, kan de ikke se hele meningen og mønstret enda, selv om Jesus prøver å forklare. Og det kommer ta sin tid – det tar noen tiår før apostlene, evangelistene og Paulus og de andre brevskriverne har klart å formulere en mer sammenhengende fortolkning av hva som har skjedd. Og enda noen hundre år før kirken formulerer trosbekjennelser, dogmer og en systematisk teologi om inkarnasjonen, forsoningen, oppstandelsen. Her og nå er forvirringen stor, men det er ikke noen tvil om gleden.

For det er gleden som er sentrum i dag. Det har vært mange følelser den siste tiden for disiplene. Livredde har de vart, selvfølgelig, for å bli tatt de også. Fortvilelse og sorg over at deres mester dødde en grusom død. Sikkert også skuffelse over at Jesus ikke ble den konge de trodde, men ble henrettet som en røver. Skuld over at de fornektet og forlatt ham. Men nå er andre følelser på vei inn: kanskje først håpet, anelsen at alt kanskje ikke var så helt over som de først trott. Og nå, når de kjenner ham igjen, gleden. Den fullkomne kjærligheten driver ut frykten, står det i 1 johannesbrev, og det er Jesu kjærlighet og gleden over den som denne gang driver frykten ut fra disiplene.

Gleden er også det vi vil skal prege påskefeiringen i kirkene våre. Med salmer og musikk, påskeliljer og kake, ropet at Kristus er oppstanden fra de døde, vil vi formidle og gi videre gleden over livet seier. Og noen ganger lykkes vi ganske godt. Men personlig har jeg alltid synts at vi nok lykkes litt bedre med lidelsen enn med gleden – ikke akkurat jeg, eller her i Trefoldighet, men sånn kirken som helhet. Ikke minst i kunsten og musikken. Detaljene i sårene på krusifikser sundt om i kirker, malerier med den lidende Jesus som bærer korset sitt, skildringene en smertenes vei Via dolorosa, de malende fortellingene om alt grusomt på korset i langfredagens salmer, den lidende moren Marias uendelige smerte malt i en Pieta-bilde eller nesten som lyden av gråt i Stabat mater eller Bachs pasjoner. Noen av de største kunstneræren i menneskehetens historie har i detalj fanget og skildret Jesu lidelse og vi får bruke de til å gå inn i de følelsene hver fastetid og stille uke. Når så påskegleden kommer over oss, er det som at de menneskelige ordene og tonene og bildene ikke rekker til. Visst finnes det en Halleluja-kor av Händel, malerier av Emmausfortellingen og altertavler med den kronte himmelkongen Jesus og noen storslåtte påskesalmer, men helt det samme er det ikke. En stor del av påskegleden er jo det som ikke er der: den døde kroppen, tomheten og ensomheten. Men vi kan ikke helt se for oss hva den endelige seieren over døden kommer se ut, eller hvordan Guds rike som en gang skal bli alt i alle, skal høres ut. Jesu lidelse kan vi skjønne, for den har vi delt. Jesu oppstandelse skal vi også dele, men ikke enda. Da blir fortellingene, bildene, musikken annerledes. Den bæres av håp mer enn erfaring, men gleden er likevel der.

Der står nå disiplene, forvirret men glade. De skjønner ikke hva som skjer, men de vet en sak: Jesus lever, og han er der, sammen med dem. Når han deler brødet har de ett fellesskap – med ham og med hverandre, og selv når de ikke ser ham lenger, er han der. Slik er han også her. Når vi deler brød og vin er han tilstede, og gir oss del i håpet og gleden over livets seier. Ikke synlig, kroppslig tilstede, med etter hans løfte er det ham selv vi tar imot i nattverden. Og når vi gir videre av det vi har fått, til noen av de minste som Jesus kaller sine brøder og søstre, gjør vi det for ham selv. Vi kan ikke se ham men han er her hos oss. Og den gleden får vi prøve å leve i og dele.

torsdag 29 mars 2018

såkorn som dør i jorden gir liv gjennom død og grav

Preken på Skjærtorsdagsmesse i Gamle Aker kirke 29 mars 2018. Salmen Såkorn som dør av Svein Ellingsen er nummer 162 i Norsk Salmebok 2013.
Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere.  For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere. Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)
Såkorn som dør i jorden, oppstår til fylte aks.
Druer som knuses i gjærkar, modnes til gyllen vin.
Gud, gi oss troen tilbake: tro gjennom dypest mørke, liv gjennom død og grav!


Svein Ellingsens salme er nesten en skjærtorsdagspreken i seg selv. I noen korte linjer med veldig metta språk, setter han oss rett inn i sentrum for skjærtorsdagen og nattverden. Enkelt brød og vin, deles og gjør oss til ett med Kristus; kornet som faller i jorden og dør er både nattverdsbrødet og Jesus selv, oppstandelsen og håpet gis oss ved ham.

Jesus er samlet med disiplene, vill dele denne siste stund med dem før alt grusomt som skal skje, men de skjønner fortsatt ikke hva som skal skje. Her, i dødens nærhet er samtidig fellesskapet. Her gir ham dem et sakrament, en ny pakt, et mønster for dem.

Nattverden er ikke én ting, den har ikke én betydning. Heller snakker teologer om at nattverden har mange forskjellige motiver. Disse ser vi allerede her i bibelteksten, men kanskje enda tydeligere i liturgien, i salmer og bønner og hvordan vi feirer nattverd. Noen av disse kommer tydeligere frem, og noen er mer markert visse tider og i visse kirker og tradisjoner.

Nattverden er til syndenes tilgivelse, der Jesus kropp som dog for oss er tilstede for oss. Vi tar imot lammet som bærer verdens synder. Men nattverden er også lovsang og tilbedelse. Nattverd er fellesskap og solidaritet, et enkelt måltid der alle får likt, som et mønster for hvordan vi kan dele liv og ressurser i verden. Nattverden et en kort spisepause på pilegrimens vandring gjennom livet, der vi får ny kraft på veien videre. Nattverden er himmelrikets måltid her og nå, der tid og rom brytes opp og vi deler felleskap med kristne gjennom alle tider, også de som gått hjem til Gud, og får en forsmak av hvordan Guds rike en gang skal bli.

Men felles for alle disse motivene, er at de skjer her og nå samtidig som de trekker inn noe over tid og rom. Nattverden er ikke en symbol, et minnemåltid i meningen et vi husker på noe som har skjedd for lenge siden. Nei, i nattverden skjer noe her og nå. Jesus selv er tilstede i brød og vin, selv om vi ikke skjønner hvordan. I nattverdens liturgi er vi her og nå, deler vanlig enkel oblat og vin, og samtidig er del i noe som går gjennom alle tider og alt som er større enn vi kan tenke. Slik som Jesu død og oppstandelse er bortom hva vi kan skjønne, og samtidig finnes nåden og tilgivelsen for hver og en av oss.

Vi som ble døpt til Kristus, døpt til hans død og grav,
Eier oppstandelsens løfte: lovsang og evig liv.
Himmelens lovsang begynner her hvor du selv er nær oss, midt i vår natt og død. 


Skjærtorsdag deler Jesus brød og vin med disiplene, på vei mot sveket, lidelsen, døden. Han vet hva som venter. Vi vet at påskelyset venter bortom død og grav, at grusomheten ikke kommer få det siste ordet. Vi kan feire nattverd som livets og håpets felleskapsmåltid. Men vi vet også at det ikke er noen vei utenom. Kornet må falle i jorden og dø, Jesus må bære sitt kors. Og når vi må bære vår egen kors, kan vi gjøre det sammen med ham.

Allerede i nattverdens innstiftelse, er sveket og døden nær. Kort etter måltidet går Jesus ut og ber i Getsemane, og når angsten nesten overmanner ham, klarer vennene hans ikke ens å holde seg våkne. Når han til slutt blir tatt av militær og politi, stikker de av og fornekter ham. I sin verste stund er han i tillegg forlatt og overgitt av vennene sine. Og snart venter tortur, vold, død.

Men hans kjærlighet er større. Den bærer gjennom svek og feighet. Den er liv gjennom død og grav. Og i nattverden møter ham oss, uansett hvilke vi er og hva vi gjort og tenkt og følt. Her, ved nattverdens vin og brød, står vi hver og en på lik linje, og kan bare ta imot. Brød og vin, tilgivelse og felleskap, solidaritet og håpet om himmelen. Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, utgitt for deg.

Såkorn som dør i jorden lever i nye korn,
Kristus, i måltidets samfunn gir du oss livets brød.
Deg skal vi takke og tilbe! Slektenes evige lovsang stiger fra natt og død!

söndag 25 mars 2018

Guds overveldende kjærlighetsbevis

Preken på Palmesøndag 25 mars 2018, kveldsmesse i Trefoldighetskirken.
Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (Matteus 26,6-13)

Pasjon dreier seg om de store følelsene. Til hverdags er det ord vi mest bruker om romantisk eller erotisk kjærlighet – den irrasjonelle, overveldende kjærligheten som bryter det planlagte og ordenen og setter alt til side. Pasjon er også hva vi kaller fortellingen om Jesu lidelse og død. Pasjonsfortellingen er full av drama og sterke følelser, selv om det dreier seg om andre typer av følelser enn pasjonen vi møter i Hollywood-filmer. Men likevel finnes noen fellestrekk, ikke minst i dagens tekst.

På film uttrykkes ofte pasjonen ved dramatiske, storslåtte handlinger, så kallet «grand gestures». Overdrevne kjærlighetsforklaringer langt bortom det rasjonelle og nødvendige. Vi har nok alle sett scenene der noen løper gjennom en flyplass for å forklare sin kjærlighet før den elskede flyr bort for gott. Eller frierier med ballonger og skilter og dansenummer og orkester. Ja, ni vet hva jeg tenker på. Det liksom hele poenget er å vise hvor store og viktige følelsene er, ved å gjøre noe som ikke er passe eller nøye veiet og nøkternt, men too much. Så stor er kjærligheten at den må uttrykkes på en overveldende måte, så mottakeren nesten blir flau.

Det er noe liknende ved hendelsen i dagens fortelling. Det er ikke noe som tyder på at kvinnens følelser for Jesus har med romantikk eller kjærligheten av den typen å gjøre. Men måten hun uttrykker den på er litt samme overdrevne, nesten litt flaue som i kjærlighetsfilmenes grand gestures. Bare det at hun dukker opp, en kvinne, når mennene spiser sammen er utenom det som passer seg. Og salven hun bruker er verdt en årslønn, altfor mye. I tillegg er det jo en veldig fysisk og sanselig ting, å salve noen, og duften må ha vært sterkt. Fylt opp rommet, og fulgte kanskje Jesus i flere dager fremover. Too much, hela greia. Når disiplene protesterer, sier de at hun burte solgt salven og gitt pengene til det fattige. Kanskje mente de virkelig det, men fra Jesus svar tenker jeg at det kanskje like mye var en unnskyldning, et tilsynelatende rasjonelt argument imot det flaue følelsesutbruddet, den altfor store kjærlighetsforklaringen. Men Jesus tar imot de store følelsene. Viker ikke unna, men tar imot kjærlighetsbeviset.

Fortellingen er fylt med symboler. De viktigste er salvingen som er en dobbel symbol. Jesus sier selv at hun salver ham til gravferd, og det er viktig nøkkel. Denne fortelling kommer i Matteusevangeliet etter at overprestene begynt sammensvergingen mot Jesus og rett før Judas førråder ham. Dramaet er i gang og tiden Jesus har igjen i livet nærmer seg raskt slutten. Han vet det, og prøver å forberede disiplene som ikke vil forstå.

Men salvingen er også et kongetegn. Og ordet Messias betyr akkurat «den salvede». Jesus blir ikke bare salet til gravferd men smurt til konge, til den utvalgte. Men han er en veldig annerledes konge. På palmesøndag leser vi ofte tekstene om hvordan han rir inn i Jerusalem, ikke på en stridshest, men på et esel. På den måten er han en annerledes konge. Og han preker om et rike som er helt annerledes enn riker her på jorden. Men fremfor alt er han en annerledes konge fordi for andre konger, så er døden slutten på deres kongemakt. Men for Jesus er døden ikke slutten på makten, men der den begynner.

Jesus blir salvet til gravferd og salvet til messias, og det er ved døden som han seirer. Graven er ikke slutten på hans rike, men der han viser hvor stor Guds kjærlighet er. Ved å beseire døden kan hans rike være uten ende, som vi sier i trosbekjennelsen.

Og på en måte tenker jeg at hele pasjonen, helse påskehendelsen, er Guds overveldende kjærlighetsbevis ovenfor menneskeheten. Gud elsker oss så mye, så irrasjonelt og overveldende, at ikke ens døden står i veien. Guds kjærlighet er ikke nøktern og passe. Gud løper for så vidt ikke gjennom noen flyplass eller lager frierier med ballonger og skylt, men gjør noe mye større, lar ingenting stå i veien. For å forsone verden med seg selv går Gud gjennom alt, og ikke ens døden kan knuse den kjærligheten.

Vi går inn i påskeuken, i pasjonen. Det er noen dramatiske dager som venter, der i dag noen står og roper Hosianna når Jesus rir inn i Jerusalem som en konge. Om bare noen dager er de samme gatene fylt av folk som roper «Korsfest!» Venner som sviker, maktspill og sammensverginger, vold og blod og til slutt: den forlatte Jesus som dør på korset.  Det er store følelser. Men ikke noen av de følelsene er så sterke, som Guds følelser for oss: Kjærligheten som er sterkere enn døden.