Martas predikningar / prekener

söndag 8 januari 2017

Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem

Preken på Kristi Åpenbaringsdag 8 januar 2017 på kveldsmesse i Trefoldighetskirken.
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
       Du Betlehem i Juda land
       er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
       For fra deg skal det komme en fyrste
       som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
  Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. Matt 2,1-12
Stjärnan från Betlehem leder ej bort, men hem. Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem. Denne setning fra Viktor Rydberg dikt Gläns över sjö och strand (som dere kommer få høre koret synge) kan være en fin sammenfatning av temaet i dag på Kristus Åpenbaringsdag. En dag om å følge lyset og stjernen. En stjerne som leder oss på nye veier, men hjem. 

Det er mange symboler og nesten eventyraktige elementer i fortellingen i teksten i dag. En så kjent fortelling at det er lett å blande sammen hva som faktisk står i teksten og de legender og fortellinger som vi hørt rundt denne teksten opp gjennom åren. For eksempel finnes verken stall eller geitene i denne fortelling – det er i juleevangeliet fra Lukas. Og at mennene som kommer er konger, er ikke heller noe som er sagt, men snarere en fortolkning som ble gjort, gitt at de hadde med seg kongelige gaver. Mennene blir kalt vismenn, på gresk magoi, og de kan ha vært stjernetydere og sannsynligvis kyndige i jødisk religion, da de søkte etter den jødiske messias. Men stjernen, den er der i fortellingen. Den som viser veien for vismennene hele veien fra Østen, og fra Jerusalem til Betlehem. Til kongen som ikke blir født i en palass i hovedstaden, men i et enkel skur i en liten by utafor.

Stjernen, eller lyset, er en sentral kristen symbol. Lyset som mørkret ikke kan vinne over, sånn beskrives Jesus i Johannesprologen. Jeg er verdens lys, sier Jesus om seg selv. I åpenbaringstiden som begynner i dag, står åpenbaringens lys, Kristi herlighet i sentrum. De kommende ukene får vi høre tekster og temaer som belyser Kristi guddommelighet, Jesus som Herre. Hvordan Jesus viser på Guds nåde, glede og overflod. På hvordan lyser strømmer inn i verden.

De vise menn kommer langt østafra – de var ikke jøder men søkte Jesus. Sannsynligvis kom de fra noen av de områder som i dag ligger i Syria eller Irak. Allerede her, i begynnelsen, brytes grensen opp mellom de innafor og utafor. Kristus bli ikke bare sendt som frelser til sitt eget folk, men til hele verden, og de vise menn er de første til å skjønne det. Etter hvert korser Jesus grenser på forskjellige måter, og de første kristne går siden ut og forteller om Jesus på mange språk og i forskjellige kontekster. Det er en årsak til at åpenbaringstiden også er en tid i kirkeåret som tradisjonelt tar opp temaer kring misjon. Her i Trefoldighet blir det markert når vi den 5.2 innleder bispedømmets Misjonsuka i Storbymessen. Det er en tid for å oppmerksomme den verdensvide kirke, og møtet med mennesker av annen tro og tradisjon. Denne teksten fortsetter som dere vet på en grusom måte, når kung Herodes jakter efter sin konkurrent og Jesusbarnet med familie flukter til Egypt. At mennesker i dag flukter fra de samme områder som de vise menn kom fra, knytter fortellingen nærmere vår egen tid og sammenheng.

De vise menn kom lagt østfra, og viser på at alle mennesker er velkommen til Kristus. Men den tidige kirkes misjon og at mennesker av forskjellige slag kommer til Kristus minner oss også på en annen ting: at fortellingen om Jesus fortales på en rekke språk og på forskjellige måter. Allerede før fortellingene om Jesus har blitt tegnet ned, er de oversatt: evangeliene er skrevet på gresk, men Jesus og menneske omkring han snakket forskjellige andre språk. Vi forteller om Jesus på vårt språk, på vår måte – lyset fra stjernen går gjennom tid og rom, men må stadig fortelles på nye måter, for å gi åpenbaringens lys inn i hver tid, i hver en situasjon. Vi trenger mange stemmer og perspektiver, for å lære mer om vem Jesus er, om evangeliet inn i vår tid og våre lev.

Stjernen fra Betlehem er en virkelig stjerne, men det er også et bilde. Stjernen, lyset, er Jesus selv. Vi sang det i salmen til å begynne: Han selv er en stjerne, ren og ny, som varsler Guds store morgengry. Stjernen som viser veien, det er Kristus. Verdens lys. Ved å prøve å følge det lyset, gis livet en retning og et sammenheng.

For de vise menn i Øst ledde stjernen på veier de ikke ante. Langt reiste de, og de ente opp på en annen plass enn de først trott. I kongens palass fant de ikke det som de søkte efter, men i et enkel skur. Sånn er det ikke sjelden når vi følger stjernen. Kristus leder oss ikke dit vi forventer, og kanskje heller ikke dit vi lengter, men til den plass der vi trengs. Og til de plasser vi trenger. Der kan vi lære om Jesus og om Guds kjærlighet, kanskje på språk eller måter vi ikke visste om. Der kan vi få bety noe for andre mennesker, kanskje uten at vi ante det. Der er det kanskje litt mindre bekvemt, men mere plass for det som er godt, sant og rett. Og der er Gud. Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem.

Bonus: Gläns över sjö och strand på den melodi som ble sunget i gudstjenesten, her ved Stockholms kammarkör.
 

onsdag 28 december 2016

Julens budskap: Du er ikke alene

Preken på julaftensgudstjeneste i Trefoldighetskirken, 24 desember 2016.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
    Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:   
    «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden
     blant mennesker Gud har glede i!»
 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. (Lukas 2,1-20)

Jeg forkynner dere en stor glede! Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i! Englenes ord er fulle av store følelser og høytid, der de synger midt i julenatten for gjeterne. Ordene er sikkert kjente for mange av dere. Så mye er så kjent for mange med juleevangeliet, ja en stor del av hele julefeiringen er for mange nettopp det kjente, å gjøre slik som det er hvert år. Den samme maten, de samme sangene, tradisjoner og gjentakelse. Og noen ganger så skjer noe som gjør at det ikke er helt som det alltid har vært. Familier og livene våre forandres av forskjellige årsaker som nye barn, nye kjærester, separasjoner, barn som blir voksne og flytter eller får seg jobb med juleturnus, kanskje har noen blitt syk eller gått bort. Uansett om alt er slik det alltid pleier å være, eller hvis noe er helt nytt i år på godt eller vondt, så er noen ting i julefeiringen kjent og samme som de alltid er. Som engelens ord til gjeterne i natten der utenfor Betlehem.

Også i det svært kjente, kan man noen ganger oppdage nye ting i. Særlig hvis man stanser opp ved en litt detalj. Så Jeg har ikke tenkt å snakke så mye om Josef og Maria, eller stallen og dyrene, eller den lange veien mellom Nasaret og Betlehem. Nei, jeg har tenkt å stanse ved engelens ord, og særlig to ord: Glede og fred.

Jeg forkynner en stor glede, en glede til hele folket, sier engelen. At Jesus blir født er virkelig en stor glede. Det lille barnet i krybben er tegnet på at vi ikke er alene i verden. Navnet til Jesus betyr «Gud med oss», og at Guds sønn blir født i verden betyr akkurat det. At Gud er med oss, at vi ikke er forlatt. Vi har anledning å glede oss.

Når engelen har fortalt om barnet som skal bli født, kommer hele englekoret og synger om Ære åt Gud og på jorden fred. Disse ordene blir sunget hver søndag i våre kirker, og vi sang dem ista også. Freden finns også med som et viktig ord profeten Jesajas ord som vi hørte, om at hans navn skal være fredsfyrste. Fred på jorden var nok like langt unna den gangen som i dag – Palestina var okkupert av Rom, og manntallet som var årsaken at Maria og Josef reist til Betlehem, var en del av okkupasjonsmaktens kontroll over sitt territorium. I dag møter vi de mest grusomme bilder fra krig inn i vår egen stue på tv-nyhetene. Fortsatt forkynner englene at Guds vilje for jorden er fred, og at Jesus er et tegn på nettopp dette.

Glede og fred er to ord som jeg tenker at mange forbinder med julen, ikke bare i juleevangeliets fortelling men også i hvordan vi tenker og håper at julefeiringen skal være. Glede over å samle venner og familie, over god mat og fine gaver, over alt som er godt og fint. Julefreden skal senke seg, alle er førnøyde og tilfreds, alt er klart i god tid uten stress og blir nettopp som vi tenkt oss. Kanskje har noen av dere en julefeiring som blir akkurat sånn, men min erfaring er at det sjelden blir alt man håpet. Den eventuelle julefreden har ofte hatt et langt forspill av stress og uro, og tiden, energien og pengene rekker ikke alltid til alt vi håpet. Gleden finnes for mange, men kanskje ikke så udelt som vi tenker oss. Og for noen er julen en smertefull påminning om alt man ikke har, av familie eller resurser. Da kan både freden og gleden føles langt unna.

Men den glede, og den fred, som engelen snakker om, den kan fortsatt finnes der. For det et ikke en glede eller fred som handler om at vi skal leve opp til våre egne eller andres forventninger overfor hvordan jula skal være. Det blir fortsatt jul, Jesus-barnet blir fortsatt født, selv om alt ikke ble som vi håpet. Julens budskap, at Gud er med oss, at vi ikke er alene, at Guds kjærlighet er større enn vi kan skjønne, det gjelder uansett hvordan livene våre er eller hva vi klarer av.

Og den gleden, og den freden, kan vi prøve å dele med hverandre, og med andre. Ved å senke skuldrene og være glade for det som ble, mer enn å grue oss for det som ikke ble. Ved å dele med oss av de ressursene vi har – inviter noen på mat og hygge, gi en gave eller frivillig innsats til en organisasjon som arbeider for noen som trenger det, eller engasjer deg for å gjøre verden til en mer fredelig og rettferdig plass. Ved å se at freden begynner her hos oss – hvordan vi er mot hverandre og ikke minst mot mennesker som vi ikke kjenner eller som vi oppfatter som like oss.

Englene synger om glede og fred, og vi får synge sammen med dem i julens kjente sanger. Uansett hvis julefeiringen vår er akkurat som den alltid har vært og akkurat sånn som vi vill ha den, eller om gleden og freden føles langt unna, er Jesus-barnet født i dag for oss. I en verden fylt av både krig og lidelse, og glede og kjærlighet, av mas og stress og vennskap og ro, er julens budskap til hver og en av oss: Du er elsket. Du er ikke forlatt. Du er ikke alene.

tisdag 20 december 2016

Julegaver som virkelig teller

Preken/tale på julegudstjeneste for Møllergate skole (år 1-7), i Trefoldighetskirken 20.12.

Nå har vi hørt Julefortellingen på to måter: først i juleevangeliet om hvordan Josef og Maria kommer til Betlehem, barnet blir født, og englene kommer å forteller geitene om barnet som er blitt født. Og i julespillet kommer fortsettelsen på fortellingen, om hvordan stjernetydere og konger kommer fra langt øst for å gi gaver til barnet. Barnet som kalles konge, selv om det ikke er en vanlig konge i et palass, men i en enkel stall.

Det er mange ting i denne fortellingen som vi fortsatt kjenner igjen i vår julefeiring nå for tiden, selv om fortellingen er veldig gammel. De vise mennene fra øst så en stjerne som ble tent, og stjerner bruker vi jo i julefeiringen. Vi tender også lys, slik som den første julestjernen ble tent. Noen har kanskje en julekrybbe hjemme, med små modeller av Josef og Maria og Jesus-barnet, og eselet og oksen og geitene og alle andre fra fortellingen. Akkurat i år har vi ikke noen krybbe her i kirken, men de finnes i mange kirker og i mange hjem også. Også kommer de vise mennene med gaver til Jesus-barnet, og julegaver har vi jo i dag også.

Det er sikkert noen av dere som gleder dere til gaver, og det er jo selvfølgelig en fin ting å både gi og få gaver. Kanskje har dere noen særlige ønsker, noe som dere særlig håper på. Kanskje får du det, kanskje ikke. Men de aller viktigste gavene, det er ikke sånne som man kan slå inn i en pakke. De ting som er aller mest verdifulle, det er ting som man ikke kan kjøpe. Som for eksempel vennskap. Som kjærlighet. Som å stole på noen. Som å ha gøy sammen. Som å føle at man er en i gjengen. Det er gaver som man ikke bare gir hverandre til jul eller bursdag, men som vi kan gi til hverandre hver eneste dag.

Sånn er det også med Gud, og Guds kjærlighet. Den er en gave til oss, som vi ikke kan kjøpe med penger. Men heller ikke kan prøve å kjøpe med å være flink eller gjøre allting rett. Fordi Gud elsker hvert eneste menneske, akkurat som vi er, uansett hvordan vi ser ut, eller hvor vi kommer fra, hvis vi er flinke eller snille eller ikke. Uansett vem vi er, har vi alle samme verdi, og er like mye elsket av Gud.

Jeg sa litt tidligere, at vi tender mye lys i advent og jul, og det henger sammen med stjernen som ble tent. Lysene skinner i mørkret, slik som stjernen gjør, og viser vei og gjør at vi ser hverandre. Vi kan også tenne lys – sånn helt konkret og praktisk. Noen tenne de fire adventslysene her tidligere, og som dere ser finnes det lyskasser og en lysglob for lystenning her i kirken. I slike kan man forsiktig tenne ett lys, når man er i kirken, og hvis noen vil tenne et lys etterpå kan man gjøre det. Men vi kan også være som lys for hverandre. Som lyser opp i mørkret og viser vei for hverandre. Det er en julegave som vi kan gi til hverandre hver dag, uansett om det er jul eller ikke.

söndag 4 december 2016

Håpet mellom "allerede her og nå" og "ikke enda"

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken 2 søndag i advent, 4. 12 2016.
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» (Joh 14,1-4)
 
La ikke hjertet bli grepet av angst! Når jeg leste prekenteksten denne uka tok de ordene tak i meg. Fordi denne høst har nok hjertet mitt blitt grepet av angst noen ganger. Det finnes mye i verden å uroe seg over. Isene på Arktis smelter mye raskere enn vi trodd, og snart er kanskje klimatiltakene altfor små og altfor seine. Særlig hvis ikke alle land i verden vil ta sin del av ansvaret. Antallet flyktninger i verden er flere enn noensinne, mens de politiske bevegelser som vokser raskest i vestlige land er de som vil lukke grenser og ikke se problemene som felles. Internasjonal politikk blir alt mindre forutsigbar, med militær rustning og risiko at de krig som mange av oss prøver å holde på avstand, kommer nærmere også oss i Europa. Kanskje er ikke jeg de eneste her som har latt hjertet mitt bli grepet av angst innimellom.

Jesu ord om å tro på ham, og stole på at han ikke vil forlate oss, kommer fra avskjedstalen. Hans siste kveld sammen med disiplene, når han innstifter nattverden og forbereder dem på at han skal dø – selv om disiplene ikke riktig tar det inn overfor seg – har i Johannesevangeliet blitt fortalt i formen av en lang tale og forbønn. Jesus ber for og taler til disiplene sine, men ikke bare de som er tilstede i rommet, men til hele kirken. Og dermed også til oss.

Jesus vet at han skal dø, men at det ikke er slutten. Selv om han må gjennom smerten og lidelsen, og for en stund forlate disiplene, har døden og lidelsen ikke det siste ord i fortellingen om verden. Han viser til at til slutt skal kjærligheten seire over døden, selv om det ikke ser sånn ut nå. Det er ikke heller egentlig noe nytt han sier her. Gjennom sin undervisning har Jesus snakket om Guds rike, som noe som både er tilstede her og nå, innom oss og mellom oss, og noe som skal bli fullendt en gang. Vi kan ane Guds rike, og det kan bryte fram i noen øyeblikk, i noen sammenheng. Men vi lever her og nå, i denne verdens kår, og ikke helt i Guds rike. Livet med Gud i denne verden er et spenningsfelt, mellom «allerede her og nå» og «ikke enda».

Adventstiden og desember er i vår kultur fylt av kos og kommers, og med blikket helt rettet mot jul. Og selv om kirkens blikk også er rettet mot jul og mot Jesus som skal komme, så er det en annen typ av ventetid, slik som vi snakket om i samtalen. Adventstekstene retter ikke fokus så mye på julefeiringen som skal komme, men mere på vem som skal komme, og hva det betyr for oss. Adventstid er ventetid, forberedelsestid, og nærvær. Et mellomtid, sterkt preget av dette spenningsfelt av «her og nå» og «ikke enda».

Dette spenningsfelt kan være vanskelig og konfliktfylt, mellom mennesker og inni oss. Hvordan kan all denne lidelse bare få fortsette i verden, hvis kjærligheten er sterkere enn døden? Hva kan jeg gjøre for mennesker, når verden fungerer som den gjør? Hvorfor gjør jeg, som Paulus skriver, ikke det gode som jeg vil gjøre, men så ofte det onde som jeg ikke vil? Håpløsheten og mistroen, angsten kanskje, kan jo virke som den fornuftige reaksjonen når verden er slik den er.

Men Jesus prøver å gi oss håp. Håpet, som ikke lar seg knuses. Håpet at vi kanskje må vente, men at vi ikke er alene. At det finnes mange rom hos Gud, det finnes plass til oss, uansett hvilke vi er og hvordan livene våre har blitt.

Når angsten over verdens lidelse og urettferdighet griper om hjertet mitt, prøver jeg ibland å be Sinnsrobønnen. Denne kjente bønn har sin opprinnelse fra anonyme alkoholiker, men er bruks av mange mennesker rundt om i verden.

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Den første delen tenker jeg er knyttet opp mot temaene i teksten og som jeg løft her. Sinnsro er vel nettopp motsatsen til angst. Å tro på Gud, hvile i håpet, se ting an og ikke la seg reves med. Vi trenger sinnsro sammen med håpet.

Men denne høst har jeg alt mere festet meg ved bønnens andre ledd. Å be om mot til å forandre de ting jeg kan. For det finnes en risiko i å bli altfor rolig, at ventetiden i håpet isteden blir en oppgitthet. Å trekke seg tilbake fra verden, å slutte opp med å bry seg. Å ha sinnsro overfor de ting som ikke kan forandres er ikke det samme som å bare se til sitt eget eller kutte ut de ting man ikke vil vite av. Nei, å vente i håpet, å ta inn over seg spenningsfeltet av å leve i «allerede her og nå» og «ikke enda», handler om å kunne sortere. Noen ting er ikke enda, og på de må vi vente. Men Guds rike kan også bryte igjennom allerede her og nå, noen ting kan vi faktisk forandre. Våre handlinger kan ikke erstatte Guds kjærlighet, vi kan ikke gjøre ting av egen kraft. Men ved at vi allerede er elsket av Gud kan vi gi kjærligheten videre. Vi kan bruke de ressurser vi har og de muligheter som gis oss, til å vise på håpet, på troen og kjærligheten.

I adventstidens spenningsfelt, når vi lever både i nåtiden og i det som skal komme, er bunnplaten hele tiden den samme. Jesus selv. Han er den vi venter på, men også den som allerede er her. Tro på meg, sier han. Håpet om at hans kjærlighet en gang skal ende all lidelse og vår egen angst, det håpet får vi be om att skal bære oss i adventstiden.

fredag 11 november 2016

Sammen i håpet om ett liv som aldri dør

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken Allehelgensdag, 6 november 2016. En innspilling fra det økumeniske eventet i Malmö arena der biskop Munib Younan høll talen som blir sitert her, finnes her. Mer informasjon om hele den felles markeringen av reformasjonen finnes på den Norske kirken sine sider.
Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.

Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.

Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!

Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene. (Luk 6,20-23)

Denne helg har mange mennesker rundt om i vårt land tent lys på graver og i kirker, navnene på de som gått bort i løpet av året har blitt lest opp i kirkene – i Lovisenberg kirke i vårt sokn, og mange har søkt seg til kirkene for å lytte på flott kirkemusikk knyttet til temaer om sorg, død og håp. Det er en veldig folkelig feiring, svært betydningsfull for mange og en anledning å la også vanskelige ting få plass i en høytid. Sett til tekstene i kirkeåret, og også navnet på dagen, er det jo ikke fremst våre egne pårørende som har vært fokus, men helgenene, de som levd før oss og som kirken felles minner og høytideligholder. Men disse to temaer trenger ikke stå i motsats til hverandre. Vi kan både minnes de vi selve savner, og minne på de som gjennom historien har vært førebilder i tro og liv.

I dødens nærvær, når vi blir minnet på hvor kort og sårbart livet er, og at vår egen tid slik som alle andres er begrenset, så blir også livet viktigere. Dødens realitet vekker ikke bare tanker om just døden, men også hvordan vi lever livene våre her og nå, da vi ikke vet hvor mye tid vi har igjen.

Teksten vi lest i dag handler jo ikke direkte om død og savn. Saligprisningene som dette kjente sted kalles handler både om Guds blikk for de fattige og fortrykte, som så ofte blir løftet opp i Lukasevangeliet, og trøst for oss som strever. Når vi sulter og gråter, er fattige og forfulgte, så er ikke det sånn det alltid vil bli. Det finnes håp om en annen fremtid, i det evige livet men også i denne verden. Og en dag som denne når vi også minnes helgenene kan de nok ofte bli beskrevet slik som i saligprisningene. Helgener har funnets i forskjellige tider og plasser og med forskjellige skjebner, men mange av de hadde strevsomme liv, der de levde i tro og tjeneste for andre selv om de kostet dem mye, mange ganger måtte de dø for sin tro.

Vi har litt vanskelig for helgenene i vår lutherske tradisjon, alt siden Luther og de reformatoriske teologene tok avstand fra at direkte be til helgene samtidig som de ikke helt ble avskaffa, har de hatt en litt uklar plass i lutherske kirker. I noen perioder har de vært nesten helt borte, og brukt som nærmest som våpen i forsøkene å markere avstand fra den romersk-katolske kirke. De som var forbilder i troen har isteden blitt brukt som midler for splittelse og kamp mellom trossøsken.

Sist uke var jeg så heldig og hadde mulighet å være med når kirkehistorie ble skrevet, ett viktig steg i forsoning mellom lutherske kirker og den romersk-katolske. 500-årsminnet av den lutherske reformasjon begynte på reformasjonsdagen med en felles gudstjeneste ordnet av det lutherske verdensforbund og Vatikanen i Lunds domkirke, samme by der Lutherske verdensforbundet ble stiftet for 70 år siden. Paven sammen med den lutherske biskopen Munib Younan fra Jerusalem skrev under et dokument med fem satser for forsoning og fremtid, om felles tjeneste for verden, og etter gudstjenesten fortsatte det med et stort møte i Malmø arena der disse leden også var med. Der var jeg, sammen med titusen andre kristne av forskjellige tradisjon, samlet under temaet Together in hope, sammen i håp.

Dette var selvfølgelig en stor opplevelse, men ikke mest for pavens stjerneglans eller den proffe musikken eller de fine talene. Det som gav det største inntrykk på meg, var fokuset på forsoning, fred og tjeneste for verden. I musikk, taler, vitnesbyrd og bønn, var fokus på at vi som kristne er kallet til fellesskap, ikke fremst for vår egne, men for verdens skyld. Mye plass ble gitt i programmet for temaer som klima, flyktninger, fred og forsoning. Ikke bare mellom lutheraner og katolikker, men mellom alle folk. Og det er noe som ikke bare trenger ord, men handling. Og det trenger håp. Det håpet har vi i Jesus Kristus. I Jesus har vi håpet at døden, det vonde, sorgen og lidelsen ikke har det siste ord, men at livet seirer over døden til slutt. Den seieren skal bli fullkommen en gang, men allerede her og nå gir den oss håp og inspirasjon til å arbeide for en mer reddferdig verden. Biskop Younan sa det slik i sin tale i mandags: Since we are liberated by Gods grace, we have no option but to work for justice in this world. For there can be no peace in this world without justice. Altså: da vi er frigjort av Guds nåde, har vi ikke noe valg annet enn å arbeide for rettferdighet også I denne verden. For det kan aldri bli fred i denne verden uten rettferdighet.

I saligprisningene som vi leste, gir Jesus oss ikke bare trøst om fred i himmelen, men et kall til rettferdighet og fred i denne verden. Vi, de som følger Jesus, er de fattige, sørgende og utstøtte – og trenger å være akkurat der, blant de fattige og undertrykte. Lønnen blir stor i himmelen, men vår oppgave er også å spre Guds rike best vi kan i denne verden. Håpet om kjærligheten som er sterkere enn døden er også et håp om liv og nye muligheter i denne verden.

For den som sørger noen nær kan det være tungt, og håpet føles langt unna. Dette er en tid for sorg, og sorgen må få ta den tid som trengs. Men sorgen henger sammen med kjærlighet – det er jo fordi vi elsket noen som vi sørger den – og etter hvert kan den kjærligheten også finne nye veier. Den menneske som vi tapt kan ikke erstattes, men kjærligheten har evner til å ta ukjente veier – både i form av mennesker å være glad i, og tro og håp i verden, et engasjement for mennesker omkring oss.

Gud kaller oss, ikke nødvendigvis til å være helgener, for vi har alle begrensede evner og ressurser. Men vi er kalt til å leve for hverandre, og la troen på det evige håp også gi tro og håp til arbeid for skaperverket og menneskene her og nå.

fredag 28 oktober 2016

Leve i verden til din time kommer

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på 23 søndag i treenighetstiden, 23 oktober 2016. Salmen som blir nevnt i preken er Herre når din time kommer av Svein Ellingsen, nr 510 i Norsk Salmebok (finns översatt till svenska av Olle Nivenius som SvPs 174, Herre när din dag är inne).
 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.  Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.
Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det. (Matt 24,35-44)
Dere vet ikke hvilken dag eller time Herren kommer, sier Jesus i teksten i dag. Er det en trussel eller et løfte?
Tekster slik som den vi lest her, har ofte blitt lest som en trussel. Fortellingene om Jesu gjenkomst, om dommen og Herrens dag, har blitt brukt – bevisst eller ubevisst – til å skremme mennesker med. Pass på, for Herren kommer som en tyv om natten. Ofte har det nok ikke vært en bevisst bruk av skremsel og trussel, men likevel finnes mange vitnesbyrd av ikke minst at barn har vært redde for at Jesus skal komme tilbake når som helst og dømme en for alt galt man tror de ha gjort og tenkt. Ikke bare barn, også voksne har i tider levet i redsel for dommen. Ikke minst i de kristna sammenhenger der dette blitt lagt stor vekt ved. All forkynnelse om alvoret i de ytterste tingen trenger selvfølgelig ikke å bety trussel og angst, men dessverre finnes det mange kristne som kan vitne om slike erfaringer, og også kristne lederskap som brukt en slik forkynnelse for sin egen makt.
Men fortellingene om Jesu gjenkomst er – i Bibelen og blant kristne – ikke bare en trussel, men blir også lest som et løfte. At Jesus skal komme og stille alt til rette, at lidelse og ondskap i denne verden skal få et slutt. I vår tid har det blitt vektlagt ikke minst av frigjøringsteologene – undertrykkelse og urettferdighet er ikke noe som kommer fra Gud, men en del av en fallen verden, og en dag skal Guds rettferdighet sette en ende til denne lidelse. En lignende fokus finnes i salmen som vi sang rett i begynnelsen på denne gudstjenesten:
Herre, når din time kommer, åpenbarer du ditt rike
og i klarhet får vi skue alt det skapte, frigjort, fullendt!
Vi skal se deg som du er!

Guds rike, som vi kun kan ane i denne verden skal en dag bli helt og fullt. Uansett hva som skjer etter tidens slutt, hvis det finnes et helvete i evigheten eller ikke, vet vi at millioner av mennesker lever i noe som ligner et helvete her i denne verden. Vi kan se dem hver dag på tv-nyhetene. At det skal bli ende på lidelsen en dag, det er et håp og løfte, ikke en trussel.

Når vi leser tekster som den vi lest her, som kan vekke en del spørsmål og er vanskelige å finne ut av, kan det være en hjelp å få litt mer kjentskap til det som finnes rundt ikring, og hva slags tekst det dreier seg om. I dette fallet tenker jeg også det er viktig å tenke på hvordan den skal leses – er dette en direkte forutsigelse om noe som skal skje, en instruks, eller er dette en annen typ av tekst?
Teksten vi leste kommer fra Matteus 24 kapitel, og vi nærmer oss slutten i Jesu liv og verk. Han har kommet til Jerusalem sammen med disiplene sine og det er ikke mange dager igjen. Hele kapitlene 24 og 25 har overskriften «Jesus taler om de tider som skal komme», eller den eskatologiske preken, og mitt i denne lengre sammenheng er vår tekst hentet fra. Eskatologi betyr læren om de siste ting, om verdens ende og verdens fornyelse. Hele denne talen begynner med forutsigelsen om templets fall, og fortsetter med flere fortellinger om å våke og være beredt på menneskesønnens dag; flere lignelser som den om brudepikene og om talentene, for å avslutte med den kjente fortellingen om dommen, med sauene og geitene og at "Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg". Dette er sammenhengen for denne teksten vi har lest her.

I mye kristent tenking er det vanlig å tenke på eskatologien som forutsigelser som noe som skal skje lenger frem i den kronologiske historien, det som skal skje kanskje når tiden tar slutt. Og det finnes jo litt av det i dette Jesusordet, at vi ikke kjenner dagen og timen. Men hos de bibelske forfatterne, både i det gamle testamentet og det nye, fantes en mer sammenkoblet tenking mellom eskatologi og historie. Historiske forløp og hendelser ble fortolket som Guds inngrep i historien, og ofte beskrevet også i eskatologiske termer. Det finnes mange kjente eksempel i det Gamla testamentet, for eksempel Jerusalems fall i år 587 f.kr eller slutten på den Babylonske fangenskap. Det går heller ikke å se bort fra det faktum at denne tekst ble nedskreven etter år 70 da templet i Jerusalem faktisk føll. Når Matteusevangeliets forfatter setter sammen disse Jesusorden og fortellingene, er det altså ikke noe langt frem i historiens slutt som han og de første kristne som leser dette ser for seg, men sin egen tid, historiske hendelser som allerede har skjedd. I det hele tatt så tenkte jo de første kristne at de levde nær den siste tiden og at Jesus gjenkomst ville skje i deres levetid. Først når den første generasjonen av kristne ledere begynte å dø av alder og naturlige årsaker – mange dog jo voldsomme marterdøder – ble perspektivene lenger og de skjønte at kirken og evangeliet hadde en mye lengre historisk oppgave enn det de hadde sett for seg.

Så, vi skal nok ikke lese denne teksten, og de andre fortellingene i denne talen, som en instruks eller direkte forutsigelse om hva som vil skje en gang om lang tid. Det finnes jo også på flere steder i bibelen direkte advarsler mot å prøve å regne ut når denne Herrens time skal skje. Så kanskje skal vi se andre aspekter i denne tekst.

Livet som blir beskrevet i teksten, opp til Herrens dag, er jo et ganske vanlig hverdagsliv. De spiser og drikker, stifter familier, er på åkeren og ved kvernen. Og det er ikke noe syndefulle eller dårlige liv, men å forvalte skaperverket og leve livet her i verden for sine medmennesker og familier. Det er der vi kan og må leve våre liv. Noen få har et kall å leve i stendig bønn og faste tilbaketrukket fra verden, men et slikt klosterliv har aldri varet kallelsen til mesteparten av kristne. Det er blant mennesker, i det vanlige samfunnet, i vanlige jobber og engasjement som vi lever. Men vi kan gjøre det med flere dimensjoner samtidig. Det hverdagslige står ikke i motsetning til det åndelige, men vi tjener Gud ved å tjene våre medmennesker. Og vi kan prøve å ha dimensjonen at det som er i denne verden ikke er det endelige, med oss i våre vanlige liv. Vi kommer tilbake til salmen fra begynnelsen av gudstjenesten:
Mens vi venter på din time, tror vi på ditt rikes nærhet,
skjult som årer under jorden, skjult som vind i treets krone,
til vi ser deg som du er! 
Gi oss nåde, mens vi venter, til å leve midt i verden.
Gi oss nåde til å lide, ved din Ånd som virker i oss,
han som ser deg som du er!


Ved Guds ånd får vi hjelp å se tegn på Guds rike allerede her og nå, og vi kan prøve å spre gudsrikets tegn i våre hverdagslige liv. Så blir vi også minnet på at selv om vi lever våre liv her, er ikke det som finnes i verden det eneste som spiller rolle. En dag tar denne verden slutt, og da forsvinner også de goder som er her. Hvis vi kun er opptatt av de materielle ting, og ting som ikke har noe bæring utenfor denne verden, hva har vi da igjen? Gud bruker oss, her og nå, i våre hverdagslige ting, til å bygge sitt rike og spre sin kjærlighet i verden. Vi kjenner ikke timen og dagen når den ender, men vi får stole på at den kjærlighet som er sterkere enn døden en dag skal ende all lidelse, også for oss. Og det er ingen trussel, men et håp og et løfte.

söndag 9 oktober 2016

Det er ikke det vi eier, som gir liv

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken, 21 søndag i Treenighetstiden 9 oktober 2016.
Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.
 For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den.
 Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det.
 Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. 10 For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.  
  Men du, Guds menneske,
          hold deg borte fra dette
          og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro,
          kjærlighet, utholdenhet og ydmykhet.
   Strid troens gode strid
          og grip det evige liv som du er kalt til,
          det som du bekjente deg til
          da du bar fram den gode bekjennelsen
          for mange vitner. (1 Tim 6,6-12)
En i mengden sa til ham: «Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!» Men Jesus svarte: «Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.»
    Så fortalte han dem en lignelse:
        «Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’
    Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.» (Luk 12,13-21)
Det er tøffe tekster i dag. Kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.

Hvis vi ser omkring oss i vårt land og vår tid, møtes vi hele tiden av det stikk motsatte budskap. At kjærligheten til penger, eller vekst og økonomiske insitamenter som det kanskje oftere kalles, er den viktigste drivkraften for samfunnet. Og at ha mer ting, mer penger, mer resurser er det som gir liv, eller i hvert fall gjør livet bedre. Ikke bare fra reklame, men fra mange steder, hører vi om hvor viktig det er å holde konsumpsjon oppe, hvordan våre hjem bør se ut, hva man trenger for et godt liv. Noen ganger kan man nesten tro at vi trenger å ha mye penger for å være et godt menneske – gjøre de rette tingene, spise den rette maten, bo på de rette stedene og så videre. I et av verdens rikeste land virker fortsatt behovene være umettelige.

Tekstene i dag snur de sterke tendensene i samfunnet vårt på hode. Slik som det pleier å være med Jesus. Særlig i Lukasevangeliet som vi leste fra, er ofte de fattige i sentrum, og rikdom er ikke assosiert med noe positivt i det hele tatt. I fortellingen blir Jesus spurt – som var vanlig for rabbiner på denne tid – å hjelpe til å skifte en arv. Men Jesus mener at dette ikke er hans oppgave, og gir dem en lignelse, som kanskje går litt hardere åt mannen som spurte enn hva som virker nødvendig. Bonden i fortellingen har vært heldig, eller flink, og har nå mer korn enn han trenger. Han vil beholde dette for seg selv, men blir kalt uforstandig, og dør den samme natt.

Er det ikke da naturlig å vilje ta god vare på det man fått? Å forvalte godt, spare for fremtiden og gjøre gode affærer? Jeg tror nok nøkkelen til denne fortellingen, og til Paulusteksten vi hørte i forkant, er i setningen rett før selve fortellingen: Det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.

Mannen som samler sitt korn, ser til seg selv. Han virker tenke, at hvis han bare samler nok, hvis han har god hånd om høsten sin, så har han tilstrekkelig for å klare seg selv. Ved sin egen flinkhet, sin egen prestasjon eller det han eier og kan kjøpe, tror han at han kan klare av alt, kan kontrollere hele tilværelset sitt. Men livet sitt eier han ikke, uansett hvor flink og rik han er, kan han ikke kontrollere liv og død. Vi lever av Guds nåde, fra vår første pust til den siste, og det er Guds nåde og kjærlighet som kan gi oss del av det liv som aldri dør. Det er en helt grunnleggende del i troen vår, att det ikke er våre prestasjoner, eller hva vi eier eller kan kjøpe, som kan opprette relasjonen vår med Gud og de viktigste tingene i livet. Det kan kun Guds nåde gjøre.

Når Paulus skriver at kjærligheten til penger er roten til alt ondt, og at mange har blitt ført vill, bort fra troen, så tror jeg også det er dette han mener. Kjærligheten til penger kan føre oss bort fra Gud, fordi vi blir lurt til å tro at vi kan klare oss selve. At hvis vi bare har nok ting og er flinke nok, så kan vi kontrollere tilværelset, så trenger vi ikke Gud. Men uansett om vi er rike eller fattige, om vi er friske eller syke, om vi har fremgang i de ytre tingene eller ikke, er vi like avhengige av Guds nåde. Den kan vi aldri kjøpe, og aldri fortjene, kun ta imot. Kjærligheten til penger, det er også kjærligheten til makt, og til kontroll.

Selvfølgelig kan man være grådig og være drevet av kjærlighet til penger, uansett hvor mye man eier per nå. Det er ikke nødvendigvis sånn at den rike alltid er den grådige og den fattige aldri kan være det. Men jeg tror at det kan finnes årsaker til at Lukasevangeliet, som så ofte velger perspektivet til den fattige og den minste, så ofte advarer for rikdom. Rikdom i sig er ikke nødvendigvis dårlig, hvis man deler sine goder og bruker dem til gode ting. Men det er veldig lett å bli tilvant til høy økonomisk standard, og vi likner oss vel oftest ved de som er nær eller like oss, eller de som har det litt bedre enn oss. Selv om vi vet at vi lever i verdens rikeste land, så tror jeg de fleste av oss her ikke tenker på vår inntekt, eller størrelsen på boligen vår, eller hvor vi drar på ferie, i relasjon til verdenssnittet og at vi da hører de aller rikeste prosentene. Troligere sammenlikner vi oss med naboen, eller det vi ser i innredningsprogrammene, eller i reklamen, og tenker at vi er vel ganske vanlige, eller att vi kanskje trenger litt mer, eller i hvert fall har godt fortjent det vi har. Og det har vi sikkert.

Men risikoen ved å bli tilvant og tenke at vi fortjent det vi har, tenker jeg kan være at vi også begynner å ta livet forgitt, at vi slik mannen i fortellingen kun tenker på oss selve og hva vi trenger, og ikke ser resursene våre som gaver som vi har fått av nåde, og som kan gis videre. At vi blir så opptatt av at bygge det perfekte livet vårt, at vi glemmer hva som er selve grunnen til livet vårt. Når dessuten vi vet at en stor del av rikdommen i vår del av verden har sin grund i urettferdig fordeling av verdens ressurser, og at vi forbruker langt større andel enn hva som er bærekraftig for hele jorden, er enda viktigere med perspektivet til Jesus. Det er ikke det vi eier som gir oss livet, men Gud selv. Det er ved Guds kjærlighet vi har kommet til verden, og det er ved Guds kjærlighet vi lever og dør. Og den kjærligheten kan vi aldri fortjene, kun ta imot.