Martas predikningar / prekener

söndag 3 september 2017

En god forvalter

Preken på Storbymesse med tema "En god forvalter", 13 søndag i treenighetstiden, 3 september 2017 i Trefoldighetskirken.
Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
    Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
    Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’
    Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’ (Matteusevangeliet 25, 14-30)
Det er en litt uvanlig, og – syns jeg – utfordrende bilde som males opp i lignelsen i dagens evangelium. Vi har jo snakket om den litt i samtalen tidligere og gitt noen perspektiver der, men jeg syns nok det finns litt mer å si. For i hvert fall jeg syns ikke det er helt enkelt å kombinere det som sies i teksten her, men det som vi vanligvis hører om Gud og Guds rike i lignelser og fortellinger fra evangeliene.
Det blir sagt nesten som en ordtak i teksten: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har». Det er for så vidt ikke så annerledes fra hvordan verden på mange måter fungerer, ikke minst i et kapitalistisk samfunn. Den som har mye ressurser – penger, materielle tilganger, utdanning, kontakter og nettverk, kan ofte bruke dem til å skaffe seg enda mer, mens den som er fattig ofte har vanskelig at bruke ens det den har. Og det gjelder ikke bare i økonomi og karriere. Sosiologer, og ikke minst skoleforskere er godt kjent med det faktum, at de som allerede fra start har gode utgangspunkter – høyt utdannet og engasjerte foreldre, tilstrekkelig god materiell standard, som lært seg lese før skolen begynner o.l., de barna er også de som får ut aller mest av skolegangen sin. Dette kalles nettopp for «Matteus-effekten», etter dette vers, som beskriver hvordan de som allerede har, får ut enda mer, mens de som hadde lite fra begynnelsen blir tapere.
Ja, sånn vet vi at verden fungerer, dessverre. Men er det ikke motsatt i Guds rike? Mange som er først skal bli sist, og de som er sist skal bli først. Vi må bli som et barn for å komme inn i Guds rike. Arbeidene i vingården som kom sist på dagen får den samme lønnen som de som jobbet hele dagen. Det er enklere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik mann å komme inn i Guds rike. Sønnen som sløste bort hele arven sin, ble mottatt med glede og kjærlighet når han vende hjem til faren sin. Dette er jo fortellingene vi pleier å få høre om Guds rike. Hvordan skal man egentlig forstå denne teksten?
Vi kan begynne i sammenhengen den kommer fra. Vi er i sluttet av Matteusevangeliet, og Jesus taler til disiplinene sine rett før de går mot Jerusalem og påske. Han vet at tiden sammen snart er over, og etter dette kommer fremtiden til hans budskap, hva han fortalt og hva han gjør for dem, vara avhengig om de ser og klarer sin oppgave: å spre evangeliet og Guds rike. Lignelsen om talentene kommer rett etter to andre lignelser om den ytterste tiden, og rett etter kommer den kjente fortellingen om suene og geitene og den ytterste dom. Det er alvor, og store ting står på spill.
Spørsmålet er også hva talentene betyr, og hvor mye i denne fortelling som skal fortolkes allegorisk, altså i hvor høy grad den handler om Gud og hvem Gud er. Som de fleste andre prester leser jeg bibelkommentarer når jeg forbereder preken, altså bøker skrevne av bibelforskere og teologer som kommenterer hvert enkelt vers og sammenhengene i tekstene for å få bakgrunn og forståelse og gi innganger til tekstene i preken. I de kommentarer jeg lest til i dag, har jeg blant annet lært at en talent var en utrulig høy summ, omtrent 20 årslønner. Og interessant nok, i en av de klassiske kommentarene (Jerome Biblical Commentary), står det en direkte advarsel mot å fortolke akkurat de versene som handler om Herren i teksten, som at de handler om Gud, og at den siste tjeneren som fikk gi bort sin ende talent, skal ikke heller leses som en forutsigelse om noe som skal skje.
En mer sannsynlig fortolkning, er at talentene snarere skal forstås som nådegaver, og som evangeliet og fortellingen om Jesus. At vi leste fra 1 Korinthierbrevet om åndens nådegaver peker oss også i den retningen. Hvis disiplene, som var de som var målgruppa for denne fortellingen, hvis de hadde gravet ned alt de vært med om sammen med Jesus, hvis de ikke hadde risikert alt for å fortelle det glade budskap, døpt og lært, reist og dannet menigheter – ja, da hadde det ikke blitt noen kirke. Da hadde vi ikke vært her i dag. Hvis de ikke hadde brukt alt de fått på en frimodig måte, hadde kanskje på en måte alt det Jesus gjort ikke vært til noen nytte – i hvert fall ikke sånn at det førte mennesker nærmere Gud.

Kanskje er de fortellinger om Guds rike som vi skal sammenligne denne tekst med, ikke de som handler om den rike mannen eller arbeidene i vingården, til tross for at de også ser ut til å handle om penger og arbeid. Kanskje skal vi heller sammenligne med fortellinger om hvordan guds rike vokser: den om hvordan en kvinne bruker en liten bit surdeig i en gigantisk mengde mel, og alt sammen blir syret og vokser, eller den om det lille sennepsfrøet som til tross for sin litenhet gror og blir et stort tred eller busk der himmelens alle fugler finner et sted. Fremst tenker jeg ikke dette er en takst om penger, men om å vokse. Og for at evangeliet spres og vokse, må det fortelles. For at Guds rike skal bli nærværende, må vi prøve å leve i det, og spre det. Slik er det også med kjærlighet, tilgivelse, vennskap, raushet – det er kun når det deles og brukes som det vokser. Slik er det også med alle de andre nådegavene. Vi er forskjellige og har fått forskjellige gaver. Men alle har vi noe vi kan dele, som kan vokse.
Noen av oss, og ganske mange i denne by og land, har veldig mye konkrete materielle tilganger å forvalte. Sett fra et globalt perspektiv hør mange i denne byen til de rikeste prosentene. Da spiller det rolle hvordan vi bruker de, at vi er gode forvaltere. Vi kan ikke late som at det ikke spiller noen rolle hvordan vi lever våre liv eller bruker ressursene våre. Men uansett hvor mye vi har av materielle goder, har vi alle mulighet å dele, bruke og spre Guds kjærlighet og tilgivelse, å bruke de nådegaver hver og en av oss har fått. Slik kan vi alle, hver og en på vår egen måte, være en god forvalter.

--
Eksempel på hvordan begrepet Matteus-effekten har blitt brukt i skoleforskning, finnes i denne artikkel (på svensk) av Jenny Maria Nilsson i Svenska Dagbladet 26 august 2017.


söndag 30 juli 2017

Ett udelt hjerte

Preken på 8 søndag i treenighetstiden, 30 juli 2017, i Lovisenberg kirke og Trefoldighetskirken.
Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.
    Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men om øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke. Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket!
    Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. (Matt 6,19-24)

 Er det mulig å leve et liv som er fullstendig helt og udelt? Der alt henger sammen, der vi har hele vårt sinn og fokus på et sted, og i alt lever helt og fullt?
Jeg tror nok ikke det er helt mulig – det er en del av de menneskelige kår å ikke være fullkommen, perfekt. Men at dette er målet, noe å streve etter, det handler dagens tekst om. Å være hel.
Hvis man slår opp dagens tekst i en vanlig bibel, har denne passasje en overskrift: Det udelte hjertet. Det er egentlig litt rart, fordi det står jo egentlig ikke direkte noe om verken delte eller udelte hjerter i teksten sånn direkte. Men jeg syns likevel det veldig fint sammenfatter budskapet.
Å ha et udelt hjerte, det er å fullt og helt være tilstede, å være grunnet i det som er viktig i livet. Å være rettet mot sentrum, som er Jesus Kristus.
Her i teksten tar Jesus opp hvordan materielle rikdommer risikerer å få oss å miste den retningen. Vi kan ikke tjene to Herrer, både Gud og Mammon, rikdommen. I praksis kommer en av de å få overordna prioritet, og risikoen er da at det ikke blir Gud som står i sentrum, men materielle goder.
Litt før snakker Jesus om dette å samle skatter, her på jorden, eller i himmelen. Han nevner fysiske ting som kan bli stjålet eller ødelagt – det var ikke uvanlig på denne tid å ha kostbare stoffer, som jo kan bli ødelagt av møll. Husene på den tiden var lette å ta seg inn i, og det gjorde tyver. I dag er kanskje skattene våre litt tryggere på bankkonto og husene litt vanskeligere å bryte seg inn i. Men likevel finnes ikke noen forsikring som beskytter mot alt, og materielle goder kan aldri erstatte andre verdier, slikt som ikke kan kjøpes for penger.
Å samle skatter kan jo selvfølgelig være materielle goder og rikdommer, som kan stå i veien for vår relasjon til Gud, at vi ikke klarer å tjene to herrer. Men jeg tenker også at det å samla skatter også dreier seg om ikke-materielle ting. Kanskje fremst tid. Man sier jo med moderne språkbruk at man investerer tid i prosjekter, å lære seg ting eller relasjoner. Det trenger for så vidt ikke være dårlig, men det finnes et tydelig sammenheng. Der vi legger vår tid, vår energi, vår oppmerksomhet: der er vårt hjerte. Vår skatt.
Det er lett å si at noe er viktig i livet, men mange av oss har erfaring at det vi egentlig syns er det viktigste – familien, relasjoner, vår tro, kanskje ideelle engasjement, i praksis får mye mindre tid og oppmerksomhet enn vi egentlig vill. Vi styr jo ikke helt over vår tid selv alltid, men mange av oss har erfaringen at vi legger altfor lite tid på det vi egentlig syns er viktigst, mens mye tid bare forsvinner uten at vi riktig skjønner hvor den tok veien. Det er en ting med idealene, men i praksis er dessverre ikke alltid våre skatter, og dermed våre hjerter, der vi ønsker.
Det å ha et udelt hjerte, det tenker jeg er å være tilstede i det som er. Å ikke ha en krasj mellom liv og lære. Å la livet utfolde seg der vi trengs. Å se hvordan de store sammenhengene er koblet til de små i livet mitt. Å ikke la seg forstyrre av de kortsiktige distraksjonene, men holde blikket festet på sentrum: Jesus Kristus. Det er nok ikke mulig til 100 %. Men det er en god retning å gå i.
Å ha Kristus i sentrum står ikke i motsetning til å være tilstede i verden, eller stå i tjeneste for andre. Tvert imot, blir den tilstedeværelsen en konsekvens av det. Med blikket festet på Jesus, kommer vi å oppdage ham i vår neste, og se på verden, menneskene og skaperverket med hans blikk. Da kan vi ikke la vær å handle også.
Nå er det jo ikke handlingene som vår relasjon til Gud er avhengig av – Guds kjærlighet og nåde er en gave vi får, helt ufortjent. Men det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle hvordan vi forvalter det vi har, av penger og ressurser, men også av tid, oppmerksomhet og engasjement. Det å ha gode vaner, å legge tid på det som er viktig på en mer eller mindre organisert måte, det kan hjelpe oss å tro. Det kan hjelpe oss å holde hjertet vårt udelt. Det finnes en gammel svensk vits, et spøk, om at det er bedre å sitte på puben og tenke på Gud, enn å sitte i kirken og tenke på øl. Det kan man for så vidt mene, men jeg er ikke helt sikker på at det stemmer. Ikke for at det trenger å være noe feil med å gå på pub en eller annen gang, men jeg tror nok vad vi faktisk gjør, hvor vi legger vår tid, har en del å si for hva vi tenker på.
For hva vi gjør former oss. Det er en av de store innsiktene i moderne psykologi, at tanker og beteende henger sammen. Det er jo fortsatt mange som er godt hjulpet av samtaleterapi og psykodynamisk behandling der man over lang tid taler om ting og prøver å finne ut av barndom og tidlige erfaringer og hvordan de format en. Men for mange mennesker, og for mange typer av plager, gir også det som kalles kognitiv beteendeterapi gode resultater. Der er man ikke så opptatt av å finne ut årsaker i barndommen eller liknende, men på å identifisere beteende og tankemønster som er destruktive. Ved å lære seg nye beteende og etter hvert nye tankemåter, forandres også livet og den psykiske helsen.
Det finnes en parallell i lang kirkelig historie. Kirkefedrene kallet dette for «lex orandi, lex credendi» på latin, som betyr: som man ber, så tror man. Altså: hvilke ord man bruker når man ber, og hvordan man feirer gudstjeneste, former troen og tankene om Gud. Hva vi legger vår tid og våre ressurser på, kommer forme hva vi i praksis mener er det viktigste i livet. Der skatten vår er, kommer også hjertet til å være.
Materielle goder og verdslige ting er ikke i seg selv i motsats til Gud. De kan være gode gaver som det kommer mye godt ut av. Og vi mennesker trenger hvile og rekreasjon og lek og moro, så mange av de ting vi legger tiden vår på, som kanskje ikke er helt nødvendige, er heller ikke dårlige i seg selv. Men både de materielle og andre ting som opptar oss, kan være distraksjoner fra det er viktig på ordentlig. I verste fall en flukt, oftere kanskje en enklere og bekvemmere måte å gjøre ting på. Risikoen er også at vi begynner å tro at vi klarer oss selve – om vi bare er rike nok og trygge nok, så trenger vi ikke Gud. Men det gjør vi. Og vi trenger hverandre.
Vi får be:
Gud, gjør hjertet mitt alt mer udelt, så jeg kan se hva som er viktig i livet, og kjenne deg igjen i min neste. Amen.

söndag 23 juli 2017

Du er allerede funnen igjen

Preken på høymesse i Gamle Aker kirke på 7. søndag i treenighetstiden, 23 juli 2017.
Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen:
«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.» (Lukas 15,1-15)

Jeg vet ikke om dere har fulgt med på nyhetene sist uka, men sist helg forsvant en liten jente, sex år gammel, utenfor Hudiksvall i Sverige. Hun var på tur med familien sin og på vei fra en rasteplass var hun plutselig borte. Det ble en stor redningsaksjon, og politiet lettet etter henne sammen med helikoptre, fjellredning, hjemvernet og frivillige fra organisasjonen Missing people til det ble mørkt. Da kom neste politigjeng fra andre steder og fortsatte letingen. Til slutt, etter mange timer, fikk en politihund opp sporet, og hunden fant jenten – litt sliten og sulten men uskadd. Mange mennesker i Sverige men også her i Norge hadde fulgt letingen, og gledet seg over at alt endte godt. 

Jeg tenkte på denne hendelse når jeg leste prekenteksten for i dag. Noen av dere har kanskje vokst opp eller levet nær sauer og andre dyr, men jeg og mange andre som bor i byen har ikke så mye erfaring med det. For meg kommer andre bilder opp som lignelser, slik som denne hendelse jeg fortalte. Om når en eneste liten jente er borte, stiller hele samfunnets ressurser opp for å lete, og når hun er funnen gleder seg mange mennesker.

Det er selve senteret i Evangeliet vi møter i dagens tekst. Evangelium betyr jo «det glade budskap», og disse to liknelsene forteller med to forskjellige bilder hva dette glade budskap er, som Jesus vill formidle.

Bildet av den gode hyrde som tar seg av oss, bryr seg og elsker oss som en forelder elsker sitt barn, det er jo et kjent og elsket bilde av Gud. Det kommer igjen på mange steder i bibelen – i det gamle testamente, og i flere av evangeliene. Gjeteren som samtidig er en leder som viser veien, og en omsorgsgiver som tar hånd om sauene sine. Og som i dette tilfelle, ikke lar den ene sauen forsvinne men søker til det blir funnet igjen.

At vi er elsket av Gud som tar seg av oss som en god gjeter, det er selvfølgelig et glatt budskap, et evangelium. Men det er ikke hele poenget i denne teksten, og nok ikke ens hovedpoenget. Teksten begynner jo med at fariseerne og de skriftlærde, den religiøse og moralske eliten, søker opp Jesus men blir opprørt over hvilke mennesker han omgav seg med. Lignelsene som følger -  tre stykk hvorav to er med i dagens tekst – er et direkte svar på dette, og peker inn mot sentrum av Jesus forkynnelse, nemlig om nåden og frigjøringen i Guds rike.

Jesus bruker for så vidt ikke begrepet Guds rike i disse lignelser, men her i Lukasevangeliet er det helt sentralt, og det Jesus sier om Gud her er helt i trå med forkynnelsen om Guds rike. Gang på gang kommer han tilbake til dette, at i Guds rike gjelder ikke menneskenes hierarkier og regler. Mange som er sist skal bli først og mange som er først skal bli sist. Kun den som er som et barn kan komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.

Fariseerne og de skriftlærde hadde nøye regler for hva som var lov, og hvilke som var innafor og utenfor. Hvilke som var syndere og rettferdige, og hvilke det var lov å være sammen med og at noen var det ikke lov å være sammen med, avhengig av hvilke de var eller hvordan de levde. I våre dager har vi ofte ikke så uttalte regler, men i praksis driver vi ofte med å sortere mennesker og verden på lignende måter. Kanskje skjer det mer subtilt, men likevel. Og vi er ofte veldig opptatt, kanskje nå enda mer enn tidligere, om hvor viktig det er å være vellykket. Å være flink ikke bare på jobb men også leve et tilsynelatende vellykket liv med penger, hobbyer, familie, venner. Hvis bildet av det vellykkede livet skal holdes oppe, er det kanskje enklest å holde di som ikke er så vellykket på avstand. Og med det kommer kanskje også redselen for hva som skjer hvis alt raser. Hvis jeg taper det jeg har – enten ved uhell eller ulykker, eller hvis det skjer fordi jeg gjør noe galt eller mislykkes. Hva om jeg selv går meg vil, hva om jeg selv gjør noe galt? I vår kultur finnes ikke alltid så mye nåde for den som selv roter ting bort.

Men her er det annerledes i Guds rike. Det er det glade budskapet i dagens tekst. Guds kjærlighet og omsorg om oss er ikke avhengig av at vi gjør alt riktig og er flinke nok. Selv når vi roter oss bort, vil Gud ha oss tilbake. Selv om vi har hatt dårlige forutsetninger i livet, eller tatt noen dårlige valg, er vi ikke dømt til å bli der vi er, uansett om det er vår egen skyld eller ikke. Og det er Gud som leter etter oss, det er ikke i vår prestasjon vi kommer tilbake, men ved å late oss bli funnet. Akseptere at vi allerede er tatt imot.

Jeg tenker at det finnes et perspektiv til på dette, som anes i teksten. Det er at det finnes noen aspekter ved evangeliet, ved guds rike, som er særlig tydelig for den som er eller har vært på livets bunn. Den som har vært sulten eller måttet flukte, den som har vært alene og støtt ut, den som vært syk eller blitt utsatt for vold, den som har gjort skikkelig dumme ting som fått store konsekvenser og som de angret på. Alle disse vet ting om livet som den som ikke har vært rammet ikke vet like mye om. Og jeg tror at de – vi – som er eller har vært i de vanskelige stedene, også vet noe om Gud, og om Guds kjærlighet. Om behovet for nåde og tilgivelse, og kanskje om erfaringen at livet og håper bærer likevel. Det er noe helt annet å ha opplevet å være syk og bli frisk igjen, enn å alltid ha vært frisk. Å være alene og siden finne seg et fellesskap. Den som alltid har levet et enkelt, privilegert liv der man ikke har egentlig manglet noe, risikerer å bli blind for de privilegiene, å ikke se hvordan livet egentlig er. Jeg tenker at det er det Jesus mener på når han sier at det er lettere for kamelen å komme seg gjennom nåløyet enn for en rik å komme inn i Guds rike. Ikke fordi Gud ikke liker rike folk, men for at rikdommen kan være en hindring for å se livet slikt det er, risikerer å gjøre at vi tror at vi ikke trenger Gud eller Guds kjærlighet. Når han sier at vi må bli som barn, eller født på ny, er det ikke fordi vi trenger å være små, men fordi vi trenger å se på livet med barnets øyne, og ta imot nåden slikt som et barn. Barn vet at de ikke klarer seg selv, de trenger mat og klær og hus og omsorg. Vi risikerer å tro at vi kan ordne opp i alt og klare oss selve. Men i Guds rike kommer vi ikke inn ved å være flinke og vellykket og godt rustet. Der kommer vi inn ved å innse at vi ikke kan klatre oss inn selv, men ved å falle ned i nådens myke favn. Vi er allerede funnet igjen.
Der, i nådens myke favn, finnes plass for hver og enn av oss – uansett hvem vi er, uansett hvor vi kommer fra, uansett hva vi gjort i livet. Og den bærer oss gjennom liv og død.

fredag 16 juni 2017

Skaperverket - om takknemelighet og ansvar

Preken på Skaperverkets dag, gudstjeneste på Trefoldighet feriekoloni, Filtvedt 11 juni 2017.
Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der.Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver. (Matt 10,29-31)
Det er lett å nesten bli litt svimmel når man tenker på skaperverket og verden og alt som finnes. Vi erfarer jo verden hver eneste dag, men mye av det sorterer vi inn i de vanlige kategoriene og tenker ikke så mye på det. Men når man en eller annen gang stanser opp og tenker på alt som finnes, om hvordan alt henger sammen, er det fascinerende.

I teksten snakker Jesus om spurver. Til tross for at de ikke er mye vert i vår økonomi, sier Jesus at Gud har peiling på hver eneste en. Jeg prøvde å finne ut hvor mange spurver det finnes i verden, men det var ikke så lett å finne et tall på. Men det finnes over 10 000 forskjellige typer fugler i verden, og av dem er 38 forskjellige arter av spurv. Jesus sier også at hvert eneste hårstrå på hodet vårt er telt opp av Gud. De er også telt opp av mennesker, vi vet at vi i snitt har 100 000 hårstrå på hodet.
Slik kan man fortsette med fakta om forskjellige deler av skaperverket. Det er fascinerende hvor mange arter det finnes, hvor mange seller og forskjellige typer naturfenomener. Eller kanskje enda mer deres funksjoner – hvordan øynene og fuglevinger fungerer, eller hvordan forskjellige arter av vekster og dyr lever sammen og har nytte av hverandre. Og hvordan skaperverket har en indre evne til å gjenskape seg selv, danne nye seller og nye greiner, tilsynelatende dø men komme til liv igjen, leke seg selv.

Men for mange av oss er det ikke detaljene, eller fakta, som er det som fyller oss ved forundring over skaperverket. Skjønnheten og variasjonen og overfloden er fantastisk, men for mange setter også skaperverkets storhet oss også i bevegelse – følelsesmessig og på en ekstiensiell nivå. Alt dette store fantastiske, og jeg er en del av det. Fortsatt finnes en plass for meg. Og den som har lagd alt dette, Gud selv, har også plass for meg. Bryr seg om meg og livet mitt.

Denne følelse finnes flott uttrykket i salmenes bok, i salme 8:
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
          månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
          et menneskebarn – at du tar deg av det?

Kombinasjonen av Guds storhet og Guds omsorg, er en av de sentrale tingene vi løfter frem i feiringen av skaperverket. Vi fikk Håre om mange av de tingene i salmen vi sang, en gjendiktning av den hellige Franciscus solsang. Takknemlighet og lovsang til Gud, og alt flott som Gud gir oss og hvor mye kjærlighet Gud uttrykker ved alt det flotte i skaperverket, det hører virkelig hjemme denne dagen.

Men den andre siden av skaperverkets storhet, er menneskenes ansvar. Salmisten fortsetter i Salme 8:
Du satte ham lite lavere enn Gud
          og kronet ham med herlighet og ære.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
          alt la du under hans føtter:
småfe og storfe i samlet flokk,
          de ville dyrene på marken,
fuglene under himmelen og fisken i havet,
          alt som ferdes på havets stier.


Mennesket er den eneste art på jorden som har mulighet å utrydde seg selv, og allerede har utryddet mange andre. I dag forbrukes så mye ressurser i verden, at det hadde trengts 1,6 jordkloder for at forbruket skulle ha vært langsiktig bærekraftig. I Norge forbruker vi på et nivå som motsvarer nesten tre jordkloder. Det begynner å merkes i klimaet, men også på andre måter. Det er åpenbart at vi ikke tar ansvaret vårt, som menneskehet. Det rammer dyr og natur, men også i høy grad andre mennesker. De fleste av dem lever så langt unna at vi ikke trenger å se det i vår hverdag, men det er nok dessverre kun et spørsmål om tid, før vi også ser konkret effekter av klimaendringer her i vårt land.

Å leve i verden, og å leve som kristen, er å hele tiden leve i spenningen mellom takknemmelighet og ansvar. Takknemmeligheten for alt vi fått og får, og ansvaret for å forvalte dette, noe vi ikke alltid klarer. Den forvalteroppgaven er viktig, Gud trenger gode medarbeidere i verden. Men hvor godt vi klarer den, er ikke en test på Guds kjærlighet. Det er ikke for at vinne Guds kjærlighet vi skal prove å leve gode og bærekraftige liv, men som ett takk for at Gud allerede elsker oss. Uansett hvem vi er og hva vi gjør, er vi elsket. Hårene på hode vårt er telt opp, vi er kjent og elsket av Gud. For vi er en del av skaperverket, og Guds kjærlighet bærer oss. Den kjærligheten får vi gi videre, til andre mennesker, og ved å ta ansvar for skaperverk, dyr og natur.

tisdag 30 maj 2017

Vitne for sannheten

Preken på Søndag før pinse 28 mai 2017, på kveldsmesse i Trefoldighetskirken.
Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og edru, så dere kan be. Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage. Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. 1 Pet 4,7-11
Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg.Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av. Joh 15,26-27
Søndag før pinse står vi i et mellomrom. Det er fortsatt påsketid, det er vit liturgisk farge. Men den oppstandne Kristus er ikke lenger blant disiplene, påskelyset er slukket og vi er i ventetid før pinsen og den hellige Ånd er her.

Likevel taler Jesus i den korte evangelieteksten om Ånden. Om talsmannen som skal vitne, om sannhetens Ånd. Disse korte rader kommer fra avskjedstalen i Johannesevangeliet, da Jesus er sammen med disiplene den siste kvelden før han blir tatt til fange. Han taler om en tid som skal komme, da de skal vitne, og de skal gjøre det ved Sannhetens ånd.

Å tale sant er noe vi gjerne vil gjøre, ja noe vi holder høyt. Og de fleste av oss vil ikke lyve, eller tenke at vi lyver eller snakker usant. Men det finnes kanskje også mange ting vi ikke sier i det hele tatt. Det er ikke alltid lett å få vitner til brott å snakke med politiet, og vitne i rettssaker. Når vi hører om konflikter eller at noen har blitt urett behandlet eller fart ille, snakker vi da høyt og sant om det som skjedd? Noen ganger, men noen ganger lar vi kanskje saker bero, tenker at det alltid finnes to sider av saken og det er jo mye enklere å ikke ta stilling eller ikke blande seg opp i. Vi kan bli tause, og tausenheten kan være en motsetning til sannheten slik som løyen. Og kanskje taler vi ikke heller alltid sant om oss selv, står opp for vem vi er, hva vi tror på, det som vi holder for sant og rett?

Kanskje er ikke enhver anledning den rette å snakke om Jesus og troen vår, eller om andre ting som er viktige for oss. Men hender det ikke noen ganger at vi ikke sier imot når mennesker sier stygge ting om mennesker som ikke fortjener det? At vi lar rasistiske eller hatefulle kommentarer stå uimotsagte, fordi vi ikke gidder å ta striden? At noen sier fordomsfulle ting om kristne som vi lar passere selv om vi føler oss rammet?

Ordet for å vitne som blir brukt i denne teksten, er på gresk «martyreo», martyr. Dette ord har jo gjennom historien mest blitt brukt om noen som vitner om Gud og sin ved å dø for den. Ikke sjelden hør vi ordet i dag i sammenhenger av selvmordsbombere og terror, fra ekstreme voldelige islamistiske grupper, men ordet har lang historie i kristen tradisjon. Og fortsatt blir uskyldige mennesker dødet for sin tro og overbevisning i dag. Sist fredag dog minst 28 koptiske kristne av en bombe i Egypt, ett av mange voldelige attakker på kristne der det siste året. Også i mange andre deler av verden blir kristne forfulgte. Samme dag som attakket i Egypt, ble to menn dødet i kollektivtrafikken i Portland, Oregon, USA. De hadde grepet inn da en mann kom med hatefulle rasistiske utfall mot en muslimsk kvinne, og han hadde då hogget dem med kniv til døds. Rundt om i verden blir mennesker truet, skadet og dødet for at de er de er, fordi de taler sant om vanskelige ting eller ting mennesker med makt ikke vil høre, for at de er feil gruppe, har feil tro, elsker feil mennesker. Vår verden har altfor mange martyrer, kristne og andre.

I dag får vi høre ordene om sannhetens ånd som skal vitne, sammen med noen ord fra 1 petrusbrev. Disse ord er skrevet i en tid da de trodde at tiden var kort og Jesus snart ville komme tilbake. Men selv om tidsperspektivene er annerledes for oss, er retningen en god veiviser. Var gjestfrie, tjen hverandre, tale Guds ord og tjen hverandre med den styrke Gud gir. Alle har forskjellige gaver, mangfoldige slik som Guds nåde, og de forskjellige gaver og evner vi har fått skal vi bruke for hverandre. Og fremst: vi skal elske hverandre inderlig.

Saken eller målet er kjærlighet, veien eller midlet er tjeneste. Sannhetens ånd, og de gaver ånden gir, er også kjærlighetens ånd og tjenestens ånd. Vi kan og må snakke høyt og sant for det som er godt, sant og rett, for kjærlighetens sak. Selv når det er ubekvemt. Vi må være beredt på å gå en omvei, ta en strid, stå til tjeneste når det trengs, for kjærlighetens sak. Forhåpentligvis må vi ikke dø, eller trues eller komme til skade for troens eller Guds skyld. Men hvis det skjer, vil sannhetens ånd lede oss på veiene. Og vi er aldri alene, for den som allerede har dødd for oss går sammen med oss, og den kjærlighet som er sterkere enn døden er den kjærlighet også vi får leve av.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som det var i begynnelsen, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

söndag 30 april 2017

Vi trenger en god gjeter - men også en flokk

Preken på 3 søndag i påsketiden, 30 april 2017, på Storbymesse i Trefoldighetskirken. I forkant av preken var et samtale om 12 trinns-bevegelsen/recovery, der Anonyme alkoholiker er den mest kjente delen. Du kan lese mer om dem her: http://www.anonymealkoholikere.no/2/de-tolv-trinn/
Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
    Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» (Johannesevangeliet 10,11-18)

Det er et kjent og elsket bilde som møter oss i tekstene i dag, om Den gode gjeteren. Utøver disse to tekstene vi nettopp hørte, finnes flere andre tekster – den mest kjente kanskje salme 23, om at Herren er min hyrde som lar meg hvile på grønne enger. Også lignelsen om gjeteren som forlater de 99 sauene for å finne det hundrede.

Disse er kjente og elsket bilder, tror jeg, fordi sier mye om hvem Gud er. Gud er den som tar seg av oss og ikke gir opp. Gud er den som vil oss alt godt og gir oss det vi trenger. Gud ser hver og en av oss, kjenner oss hver og en. Gud er den som går føre oss og viser oss veien. Gud er den som gir sitt liv for oss.

Jeg skal ikke låte som at jeg vet så mye om sauer eller gjetere eller dette å drive med dyr i det hele tatt. Slik som mange i vår tid, og kanskje særlig her i byen, har jeg veldig lite erfaring med disse tingene. Når Jesus snakket om seg selv som den gode gjeter, brukte han et godt kjent bilde som menneskene omkring ham direkte kunde relatere til. For meg, og kanskje dere, blir bilden av gjeteren mer en romantisk bilde av livet langt unna, i tid eller rom, snarere enn det hverdagslige, kjente. For noen av dere er det kanskje ikke als så fjernt, og hvis ikke det er sauer dere kjenner godt, kanskje noen har fått være med på reinflytting, eller liknende.

Men en ting vet jeg, og kan kjenne meg igjen i. Det er at sauer er flokkdyr. De trenger en gjeter, men de trenger også hverandre. Den sau som kommer bort fra flokken er et enkelt byte for rovdyr, og det er årsaken til at gjeteren går og leter etter det ensomme, ville lamungen. Mennesker er ikke flokkdyr på den samme konkrete måten som sau, men i grunnen er det likt. Ingen av oss klarer seg selv. Vi trenger hverandre, og vi må ta oss av hverandre. Vi trenger den gode gjeteren også, men det holder ikke. Vi må være en del av en flokk.

Som kristne mennesker trenger vi et sammenheng. Det er kanskje mulig å være kristen helt på egen hånd, men jeg tror det er veldig vanskelig. I den lutherske tradisjon, og kanskje særlig i pietismen og vekkelsesbevegelsene, har det vært en stor tyngde lagt ved egne relasjonen til Jesus, den egne Bibellesningen og troen. Det er selvfølgelig mye positivt i det, ikke minst den lutherske grunntanken om hver og en kan ha en egen direkterelasjon til Gud, som ikke trenger noen mellomledd, og at hver og en er myndig nok til å ta egne avgjørelser og lese Bibelen selv. Men baksiden av dette, hvis tyngdepunktet blir for sterkt på dette, kan være at vi glemmer fellesskapet. At vi ikke er noen ensomseglere på livet hav, men sauer i en flokk. Og det fellesskapet tenker jeg ikke bare er til for å være koselig, men fordi vi trenger hverandre. Ikke en eneste av oss kan klare hele livet på egen hånd.
Kirken er et fellesskap til hjelp på mange måter – ved å ikke bare tro på egen hånd, med ved å delta i gudstjenester får vi del i andre menneskers tro og tanker, vi kan bruke bønner fra hele verden og kirkens historie, og bli båret av sang, musikk og bønn. Vi får ta imot nattverdens sakrament og syndenes tilgivelse. Men det er også i de direkte menneskelige relasjonene som vi kan bli båret av hverandre. Vi trenger andre mennesker – og ikke nødvendigvis bare i kirken, eller kristne venner – for å se på oss selv litt utenfra. Vi trenger hverandre for å få hjelp med praktiske ting og for å dele livets avgrunnsdyp når det viser seg. Vi trenger andre menneskers tanker, omsorger, blikk på oss og for å hjelpe oss i riktig retning der vi er på vei å gå oss vill.

Her finnes en av de mange rikdommer fra 12 trinns-bevegelsen, som vi talt om her tidligere i gudstjenesten. En av de store fremgangsfaktorene for de som lykkes håndtere sin avhengighet ved 12-trinnsprogrammet, handler nettopp om dette: å bruke felleskapet. Nøkkelen ligger i å innrømme sin maktesløshet, at dette er noe som jeg ikke klarer å rydde opp i på egen hånd. Å ved å anerkjenne sin maktesløshet, være klar for å ta et oppgjør med sitt liv og sin situasjon, be om tilgivelse og ta imot den hjelp som finnes, begynner veien til et nytt liv. Her finnes mange likheter med en klassisk kristen omvendelse, som mange av oss kjenner igjen. Men det er ikke kun et hjertets omvendelse som handler om tanker og tro. Det dreier seg også om felleskapet, å velge et sammenheng som leder til livet.

Selv vi som ikke er maktesløse for en konkret avhengighet, kan ta med oss noe av denne lærdom. Vi er alle maktesløse innfor livet, og ikke en eneste av oss klarer oss helt selv. Vi trenger Gud, den gode gjeteren. Men vi trenger også hverandre. Vi trenger å dele livene våre – i de store, vanskelige tingene, men også i det hverdagslige, enkle. Og en viktig oppgave for oss er å være litt oppmerksomme på resten av flokken vår, og så til att ikke noen ender opp alene.

Sammen med flokken får vi følge den gode gjeter. Han som passer på oss og bryr seg om oss, men som også gått føre oss gjennom død til liv. Den gode gjeter gir sitt liv for fårene, sier Jesus i teksten. Vi får leve i troen på at den kjærlighet som seiret over døden, også er den kjærlighet vi er båret av, og som bærer oss gjennom liv og død.

fredag 28 april 2017

Bli hos oss!

Preken på 2 påskedag 17 april 2017, på emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken. I tillegg til evangelieteksten ble det også lest fra Jona 2,1-11.
Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»
    Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
    De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. (Lukas 24, 13-35)
Bli hos oss! Disiplene på vei mot Emmaus har fått seg selskap med noen de ikke kjenner igjen, og etter at de har gått sammen med ham og han fortalt og diskutert med dem kommer de fram til målet sitt – men de vil ikke ta farvel. De inviterer ham in – bli hos oss. De vet kanskje ikke helt hvorfor, men de vil fortsette være sammen med ham. Selv om de ikke vet det, er de i den oppstandne Herrens nærvær. Han har kommet dem til møte, er allerede hos dem, selv når de ikke vet det.
I påskefortellingens dramatikk ligger en spenning mellom fravær og nærvær. Jesus rider inn i Jerusalem og er tilstede i den hellige byen. Jesus er sammen med disiplene sine på skjærtorsdagen, og innstifter nattverden der han er tilstede, nærværende gjennom alle tider. I Getsemane ber Jesus disiplene å våke sammen med ham, men de svikter og sovner. Når han sen blir fengslet, overgir de ham en etter en, svikter og fornekter. Til slutt er selv Jesus i tvil om Guds nærvær, og roper høyt på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg! Og når kvinnene kommer til graven på søndag morgen er den tom – Jesus er ikke tilstede. Hans kropp er fraværende, men nettopp derfor helt tilstede, levende hos dem.

For selv når han er fraværende, er han tilstede. Og selv når det føles som Gud har forlatt oss, er Gud med. Ikke bare påskefortellingen, men hele Jesu liv, ja hele frelseshistorien har dette som sitt viktigste tema: Guds nærvær. Gud vil ha fellesskap med oss, vil være tilstede i livene våre, kommer oss i møte selv når vi ikke ser det. Alt dreier seg om dette: Guds nærvær. Fra skapelsens første lys da Guds ånd blåser over jorden, til den siste dag da Jesus kommer tilbake; fra vi drar vår første pust til den siste. Gud er her.
På veien mot Emmaus legger Jesus ut tekstene gjennom hele historien – vi får ikke vite hvilke tekster han tar opp, og hva han sier, men kanskje er dette nettopp den røde tråd har drar i. Messias blir sendt og må lide og dø og stå opp, men det som er grunnen for dette, er nettopp Guds kjærlighet, og hvordan den kjærligheten trekker oss inn i fellesskap, en kjærlighet som ikke gir opp om oss. Gjennom loven og profetene prøver Gud å gjenopprette fellesskapet med menneskene, og blir til slutt selv menneske i Jesus. Jesus deler våre kår, og det innebærer ikke kun et fysisk nærvær i verden, men også at Gud har erfaring med livet, er tilstede, vet hva vi opplever. Det er til og med navnet hans – Immanuel, det navn profeten sier han skal ha, betyr nettopp det: Gud med oss. Når Jesus lider, dør og oppstår gjør han det på vegner av, men også sammen med alle mennesker. Han overgir oss ikke, selv i døden. Hans kjærlighet er så sterk, att ikke ens døden kan knuse den. Nå går de der, disiplene, og aner kanskje at alt ikke er over. Kanskje begynner håpet å vekkes hos dem. Og etter hvert skjønner de det: det er ham. Han lever. Det er ikke over. Ikke i det hele tatt.
Kanskje var teksten om Jona en av de profeter som Jesus fortalte disiplinene om der på veien – i hvert fall i seinere kristen fortolkning har Jona som var tre dager i fisken blitt oppfattet som et forbilde for Kristus. Det er vel også årsaken at denne tekst blir lest i påsken. Men hans klagesang der i dødens nærhet, bokstavelig på havets bunn, føles for meg å mer høre hjemme på langfredag, eller muligens i Getsemanes angst, enn i påskens glede. Hele fortellingen om Jona rommer mange viktige temaer som egentlig fortjener en egen preken, men vi stanser her ved hans klagesang. Der beskriver han i målende ord om sin ulykke, hvordan han synker dypere og dypere i havet – i ensomhet og angst. Men han skjønner at Gud ikke har gitt opp om ham. At det selv i den mørkeste natt finnes håp om nytt liv. Og hans håp er ikke meningsløs – fisken spytter ham opp på land, og han får nye muligheter.
At Gud blir menneske i Jesus, og deler våre kår, gjør at vi ikke er alene selv i den mørkeste natt og dypeste angst. Når vi er på havets bunn eller i angstens Getsemane, kan vi be sammen med Jesus som har vært der før. Det er trøsterikt og viktig. Det er – dessverre – også erfaringer mange av oss har, de aller fleste av oss vet hvordan angst, ensomhet, fortvilelse føles. Men Gud er ikke kun tilstede der. Selv om vi kanskje har flere ord, flere konkrete eksempler, flere erfaringer med Guds nærvær i smerten, er Gud ikke kun tilstede langfredag. Også i ventetiden og kjedsomheten i påskeaftenens stillhet, og i påskedagens forvirring og gryende håp. Når vi er på vei mot Emmaus men ikke riktig vet hvor vi er på vei i livet. Når håpet er så svakt at vi er redde for å la det ta fyr – fordi det kanskje blir knust. Når vi ikke vet riktig hva, eller hvem, vi skal tro på. Og når våre hjerter brenner av glede og lyst til å rope de glade nyheten ut over hele verden. Da ler og roper og danser ham også sammen med oss. Når ånden vekker hellig vrede over verdens urettferdighet eller når vi kjenner ham igjen i mennesker vi møter, i de minste brødre og søstrer. Når vi deler brødet – i solidaritet og fellesskap i verden, og ved nattverdens bord. Da kan vi kjenne vi ham igjen og vite at han er tilstede. Og vi får be sammen med disiplene: Bli hos oss!