Martas predikningar / prekener

söndag 19 februari 2017

Hvem er Jesus?

Preken på Kristi forklarelses dag, 19 februar 2017, på Storbymesse i Trefoldighetskirken. Salmene som siteres i preken er NoS 86 Navnet Jesus, NoS 364 Så kom du da til sist og NoS 479 Fordi han kom (fra Norsk salmebok 2013).
Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
    På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.» Matt 17,1-9


Hvem er Jesus? Spørsmålet går gjennom Bibelens fortellinger og kirkens år, og gjennom den enkelte kristnes liv. Det er et viktig spørsmål i denne tekst, og gjennom åpenbaringstiden der vi under ukene siden nyttår sett forskjellige temaer knyttet til Jesus Kristus. Svaret på spørsmålet kan formuleres kort og enkelt, men har også komplekse eksistensielle og teologiske svar.
I dagens tekst, den kjente fortellingen om hvordan Jesus tar med sine nærmeste disipler opp på et fjell der de møter Moses og Elia og se ham forvandles, og der Guds røst taler til dem, gis et klart og tydelig svar. Guds røst sier: dette er min sønn. Og at Jesus er Guds sønn er en grund for hele den kristne tro. Men Jesus er ikke Guds sønn koblet fri fra sammenheng og historie. Denne fortelling er full av symboler – fjellet er plassen for menneskers møte med Gud, i det gamle testamentet. Det var på et fjell som Mose fikk ta imot loven, og på et fjell Elia fikk møte Gud i lyden av skjør stillhet. Og disse to som nå er sammen med Jesus, er de som personifiserer loven og profetene, den jødiske troens basis og bakgrunn. Her blir Jesus tydelig satt i sin jødiske kontekst: ham er den profetene talt om, det oppfylte løftet.
Dette spørsmål, om hvem Jesus er, er faktisk diskutert med disiplene kun like før vi kommer inn i dagens tekst. I kapitelet før, Matteus 16, stiller Jesus nemlig spørsmålet til disiplene: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarer at folk tror han er en av profetene som kommet tilbake. Sa spør ham dem hvem de tror han er, og Peter svarer: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Messias, den som skulle oppfylle profetiene.
At evangelisten Matteus satt disse fortellingene så tett, og i denne rekkefølgen, viser kanskje på at forklarelsen på fjellet ikke kom som noe helt overraskende, men mere som en bekreftelse på noe disiplene, eller i hvert fall Peter, allerede visste. Ved å følge og leve nær Jesus, hadde de etter hvert skjønt hvem han var, selv om de nok ikke helt skjønte vidden av det – hva det skulle bety ikke bare for dem men for hele verden. Og selv om Jesus flere ganger sa det, virker det ikke heller som de skjønte at det betydde at han måtte dø og oppstå.
Det korte svaret på spørsmålet er altså enkelt – Jesus er Guds sønn, Messias, og etter hans død og oppstandelse kan vi legge til: forsoneren frigjør oss til liv i fellesskap med Gud.
Men mange har prøvd å gi andre svar, forskjellige og utdypende svar på hvem Jesus var og er. Disse betyr ikke at det korte svaret er feil, men kan fordype det. Jesus gir oss et rekke fortellinger og undervisninger, han møter mennesker i forskjellige situasjoner, og etter hans død og oppstandelse har mennesker fortsatt å møte ham på forskjellige måter, og vitnet om hvordan relasjonen til ham grepet inn i livet deres.
Under 1800-tallet, da den moderne historievitenskapen vokste frem samtidig som den historisk-kritiske bibelforskningen, begynte også forskere interessere seg for den historiske Jesus. Altså, hva man kunde finne ut om mennesket Jesus som historisk person utenom de bibelske kildene og kirkens tradisjon. Denne forskning har gått i bølger og også i vår tid er det et emne som fascinerer forskere og mennesker. Jesus-forskerne er ikke i det hele tatt enige om hvem han var – noen mener han var en revolusjonær opprørsmann, noen en profet, og man er ikke enige om hva han selv mente om sin oppgave og liv. Men forskningen er i stort sett enig om at vi sikkert kan si at Jesus har levet, omtrent på den tid som bibelen forteller, og at han ble henrettet. Moderne forskning om den historiske Jesus forteller oss ikke om Kristus og ikke om hva Jesus betyr for oss som kristne – det er ikke historievitenskapens oppgave. For den som syns det er spennende å lære mer, og få flere perspektiv på Jesus liv på jorden, kan slike bøker sikkert gi mange gode tanker – men det gir oss som kristne ikke hele bildet. Men jeg tror heller ikke at mere kunnskap er et trussel, men noe som kan vide vyene våre.
Mange av oss har også møtt fortellinger om Jesus i kulturen – i kunst, litteratur, film og poesi. De bibelske motivene, og da ikke minst om Jesus, har vært en sentral del av den vesterlandske bildekunsten men også litteratur og poesi. Noe av dette har skjedd innom kirkens ramme – slik som den vakre kirkekunsten vi har her i Trefoldighet med Tidemands altertavle og Frøydis Haavardsholms glassmalerier som gode eksempler. Salmepoesin er en annen innom kirkelig kulturform der vi møter andre bilder av Jesus, og noen fine eksempler på det får vi også i salmene i dag fra forskjellige tider –Jesus som et fyrlys mitt i den mørke natt, som den som går som flyktning over fjellet og byder elskende på moden vin, med en ånd som får hjerter til å smelte og murer til å velte. Men Jesusfortellinger og bilder finnes også i kultur langt utenfor kirkens grenser – noen av de også litt i konflikt med kirkens bilde av Jesus. På film og i litteratur har vi under 1900-tallet møtt flere Jesusfortellinger som utfordrer kirkens lære om Jesus, og selv om det kan være provoserende syns jeg også mann som kristen kan tillate seg å fantasere, og tenkte «hva om», og la sine bilder av Jesus utfordres utenfra. Jesus klarer av både humor og kritikk, og Guds storhet blir ikke mindre av at noen gir sine alternative bilder. Kanskje kan man også minne seg på at Jesus selv utfordret sin tids religiøse elite, og en del av de kritiske bildene av Jesus handler kanskje mindre om kritikk av Jesus selv, som kritikk mot kirken og mot hvordan mennesker med makt har brukt Jesus for sin egen vinning.
Sen har vi også, hver og en på våre måter, vår egen fortelling eller bilde av Jesus i våre egne liv. Noen av disse biler og fortellinger har vi fått høre fra noen stemmer fra menigheten i dag. Sikkert finnes mange, mange flere bilder og fortellinger her hos dere i benkene. For noen er det klare, sterke bilder av et langt liv sammen med Jesus. For noen er kanskje bildene flyende, eller ikke kun positive, eller noe som forandres fra år til år eller dag til dag. Hver og en av oss har vår egen vei å gå og vår egen relasjon til Jesus. Selv om han ikke forandres, selv om han er guds sønn, Messias, uansett, så får relasjonen til ham utvikles og forandres over tid.
Tilbake på forklarelsesberget. Der prøver Peter å holde fast i øyeblikket ved å bygge hytter for Jesus, Mose og Elia. Men det går ikke, han kan ikke fange øyeblikket, de må ned fra fjellet etterhvert. Vi kan heller aldri helt fange Jesus i våre bilder og erfaringer og fortellinger. Som vi sang i salmen: du sprengte alle bilder da du kom. Men Peter og de andre disiplene fikk følge med Jesus, være sammen med ham, og bli alt bedre kjent med ham og med guds rike. Det får også vi. Vi får vandre sammen og følge Jesus, og da oppdager vi mer og mer hvem Jesus er. Guds sønn, Messias, men også hvem han kan være i ditt liv.

tisdag 24 januari 2017

Festens og overflodens Gud

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på 3 søndag i åpenbaringstiden, 22 januar 2017.
Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag. (1 Mos 1,26-31)

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»  
    Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
   Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham. (Joh 2,1-11)

Det er fest og overflod i Kana! Denne kjente fortellingen er det første underet, eller tegnet, som Jesus gjør i Johannesevangeliet. Han har nettopp begynt sitt offentlige liv – blitt døpt av Johannes døperen og kalt de første disiplene. Nå går de på bryllup sammen, og til tross for at han nøler litt, gjør Jesus sitt første tegn, med støtte fra sin mor, Maria.

Det blir kalt nettopp et tegn av Johannes, forfatteren, og det er det første av syv tegn eller under Johannes forteller om i sitt evangelium. Dette med tegn er symbolsk og viktig. For Johannes er underne Jesus gjør ikke kun hendelser der og da der som har en effekt – at syke blir friske for eksempel – men først og fremst tegn som viser på en dypere virkelighet: hvem Jesus er. Det er tegn der Jesu guddommelighet, herlighet, viser seg. Og i dette første tegn tar Jesus vann som var helt opp for rensing, ifølge jødisk lov, og bruker det til vin og fest. Dette har blir fortolket i den kristne tradisjon, som at Jesus tar noe fra den gamle pakt, og viser på noe nytt. Johannes er jo også det evangelium som tydeligst betoner forskjellen eller bruddet med det gamle, og det Kristus kommer med noe som er nytt.

Det er også et symbolsk viktig første teg – selv om dette underet kanskje ikke sees som det «største» i evangeliene i sammenligning med for eksempel å vekke Lasaros fra det døde eller gi mat til femtusen, så er det litt av programforklaring fra Johannes hva han vil betone i sitt evangelium. Senere i Johannesevangeliet sier Jesus at han har kommet for att menneskene skal ha liv og overflod. Nettopp dette er jo også hva som skjer i denne fortelling – det er ett overflod, et overflod av liv og fest. Gud vill ikke bara at vi skal overleve, men leve helt og fullt.  

Jeg syns også det passer veldig godt å lese de to tekstene sammen som vi lest i dag: bryllupet i Kana, og skapelsesfortellingen. Vi fikk med oss den siste biten av fortellingen fra første Mosebok om hvordan Gud skaper verden, den bit som handler om menneskene. Også her er Guds overfløende nåde, kjærlighet og sjenerøsitet kjernen i fortellingen. Gud vil liv, fest og glede, vil at menneskene og skapelsen skal ha alt som er godt og rikt og fint. Det finnes også et ansvar som menneskene får i skaperverket, og det har vi ikke alltid levet opp til. Men Guds grunnleggende intensjon i skaperverket er raushet. Et overflod så stort, at det viser på Guds uendelige kjærlighet og nåde.

Men det finnes en annen ting som er felles med disse to tekstene, som jeg kanskje syns er det aller viktigste de forteller om hvem Gud er. Det er at Gud ikke bare er en gud får det åndelige, men også for det materielle. Gud har ikke kun skapt våre sjeler, vår tro, vår ånd og våre tanker – Gud har også skapt kroppene våre, med dess behov, følelser og erfaringer. Gud vet at vi trenger både mat, søvn og klær – men også retning, mening, avkobling, omsorg og å føle oss behøvde. Alt i jordiske og kroppslige er også fra Gud – det er ikke skittent og fult, eller lavere på noen måte, men også kjent av Gud. Når Jesus gir vennene sine et overflod av vin til festen så viser han på raushet og glede, og at vi ikke bare trenger brød for dagen men også mer.

Dette er noe av kjernen i troen på Jesus Kristus, at han er Gud selv helt og fullt, men også menneske helt og fullt. I inkarnasjonen som det kalles på teologspråk, at Gud blir menneske i Jesus, blir nettopp dette tydelig: Gud klær seg i menneskenes kår, Gud erfar menneskehetens erfaringer av smerte og glede, sult og lengsel, behovet for avkobling og pause. Ved et slikt under som å gjøre vann til vin, viser Jesus samtidig på sin herlighet, og sin menneskehet. I Kristus møter vi en Gud som kjenner oss og våre kår. En gud for hele livet – for kropp og sinn, som vet hva vi trenger. Og som derfor er nær hver enkelt av oss.   

Jeg vil avslutte preken i dag med en svensk salmetekst, som jeg syn veldig fint samler dette tema. Jeg har ikke prøvd å oversette den, men jeg håper dere skjønner det meste. Den er skrevet av Per Harling.

 Han gick längs åkerrenar. Han slog sig ned på stranden
och hörde fåglar sjunga. Han åt av bergens druvor.
Sedan dess är marken helig: ängar, källor, berg och vind
Bär en lovsång vänd mot Gud

 
Han tog ett bröd och bröt det och delade med vänner.
Han drack av brunnens vatten och kom till gästabuden.
Sedan dess är maten helig: varje måltid, bröd och vin
bär en lovsång vänd mot Gud.

 

Han var en verklig männska med ångest, skratt och tårar.
Han såg och hörde ropen och gjorde sjuka friska.
Sedan dess är kroppen helig: sinnen, drifter, tanke, hand,
bär en lovsång vänd mot Gud.

 

Han dog för oss på korset, hans död blev port till livet.
Han drev bort mörkrets tomhet och framtiden låg öppen.
Sedan dess är livet heligt: allt som lever, allt som dör
bär en lovsång vänd mot Gud.
 
Bonus: jeg har ikke funnet noen innspilling av sangen på nett, men en liten bit finnes her:

söndag 8 januari 2017

Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem

Preken på Kristi Åpenbaringsdag 8 januar 2017 på kveldsmesse i Trefoldighetskirken.
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
       Du Betlehem i Juda land
       er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
       For fra deg skal det komme en fyrste
       som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
  Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. Matt 2,1-12
Stjärnan från Betlehem leder ej bort, men hem. Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem. Denne setning fra Viktor Rydberg dikt Gläns över sjö och strand (som dere kommer få høre koret synge) kan være en fin sammenfatning av temaet i dag på Kristus Åpenbaringsdag. En dag om å følge lyset og stjernen. En stjerne som leder oss på nye veier, men hjem. 

Det er mange symboler og nesten eventyraktige elementer i fortellingen i teksten i dag. En så kjent fortelling at det er lett å blande sammen hva som faktisk står i teksten og de legender og fortellinger som vi hørt rundt denne teksten opp gjennom åren. For eksempel finnes verken stall eller geitene i denne fortelling – det er i juleevangeliet fra Lukas. Og at mennene som kommer er konger, er ikke heller noe som er sagt, men snarere en fortolkning som ble gjort, gitt at de hadde med seg kongelige gaver. Mennene blir kalt vismenn, på gresk magoi, og de kan ha vært stjernetydere og sannsynligvis kyndige i jødisk religion, da de søkte etter den jødiske messias. Men stjernen, den er der i fortellingen. Den som viser veien for vismennene hele veien fra Østen, og fra Jerusalem til Betlehem. Til kongen som ikke blir født i en palass i hovedstaden, men i et enkel skur i en liten by utafor.

Stjernen, eller lyset, er en sentral kristen symbol. Lyset som mørkret ikke kan vinne over, sånn beskrives Jesus i Johannesprologen. Jeg er verdens lys, sier Jesus om seg selv. I åpenbaringstiden som begynner i dag, står åpenbaringens lys, Kristi herlighet i sentrum. De kommende ukene får vi høre tekster og temaer som belyser Kristi guddommelighet, Jesus som Herre. Hvordan Jesus viser på Guds nåde, glede og overflod. På hvordan lyser strømmer inn i verden.

De vise menn kommer langt østafra – de var ikke jøder men søkte Jesus. Sannsynligvis kom de fra noen av de områder som i dag ligger i Syria eller Irak. Allerede her, i begynnelsen, brytes grensen opp mellom de innafor og utafor. Kristus bli ikke bare sendt som frelser til sitt eget folk, men til hele verden, og de vise menn er de første til å skjønne det. Etter hvert korser Jesus grenser på forskjellige måter, og de første kristne går siden ut og forteller om Jesus på mange språk og i forskjellige kontekster. Det er en årsak til at åpenbaringstiden også er en tid i kirkeåret som tradisjonelt tar opp temaer kring misjon. Her i Trefoldighet blir det markert når vi den 5.2 innleder bispedømmets Misjonsuka i Storbymessen. Det er en tid for å oppmerksomme den verdensvide kirke, og møtet med mennesker av annen tro og tradisjon. Denne teksten fortsetter som dere vet på en grusom måte, når kung Herodes jakter efter sin konkurrent og Jesusbarnet med familie flukter til Egypt. At mennesker i dag flukter fra de samme områder som de vise menn kom fra, knytter fortellingen nærmere vår egen tid og sammenheng.

De vise menn kom lagt østfra, og viser på at alle mennesker er velkommen til Kristus. Men den tidige kirkes misjon og at mennesker av forskjellige slag kommer til Kristus minner oss også på en annen ting: at fortellingen om Jesus fortales på en rekke språk og på forskjellige måter. Allerede før fortellingene om Jesus har blitt tegnet ned, er de oversatt: evangeliene er skrevet på gresk, men Jesus og menneske omkring han snakket forskjellige andre språk. Vi forteller om Jesus på vårt språk, på vår måte – lyset fra stjernen går gjennom tid og rom, men må stadig fortelles på nye måter, for å gi åpenbaringens lys inn i hver tid, i hver en situasjon. Vi trenger mange stemmer og perspektiver, for å lære mer om vem Jesus er, om evangeliet inn i vår tid og våre lev.

Stjernen fra Betlehem er en virkelig stjerne, men det er også et bilde. Stjernen, lyset, er Jesus selv. Vi sang det i salmen til å begynne: Han selv er en stjerne, ren og ny, som varsler Guds store morgengry. Stjernen som viser veien, det er Kristus. Verdens lys. Ved å prøve å følge det lyset, gis livet en retning og et sammenheng.

For de vise menn i Øst ledde stjernen på veier de ikke ante. Langt reiste de, og de ente opp på en annen plass enn de først trott. I kongens palass fant de ikke det som de søkte efter, men i et enkel skur. Sånn er det ikke sjelden når vi følger stjernen. Kristus leder oss ikke dit vi forventer, og kanskje heller ikke dit vi lengter, men til den plass der vi trengs. Og til de plasser vi trenger. Der kan vi lære om Jesus og om Guds kjærlighet, kanskje på språk eller måter vi ikke visste om. Der kan vi få bety noe for andre mennesker, kanskje uten at vi ante det. Der er det kanskje litt mindre bekvemt, men mere plass for det som er godt, sant og rett. Og der er Gud. Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem.

Bonus: Gläns över sjö och strand på den melodi som ble sunget i gudstjenesten, her ved Stockholms kammarkör.
 

onsdag 28 december 2016

Julens budskap: Du er ikke alene

Preken på julaftensgudstjeneste i Trefoldighetskirken, 24 desember 2016.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
    Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:   
    «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden
     blant mennesker Gud har glede i!»
 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. (Lukas 2,1-20)

Jeg forkynner dere en stor glede! Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i! Englenes ord er fulle av store følelser og høytid, der de synger midt i julenatten for gjeterne. Ordene er sikkert kjente for mange av dere. Så mye er så kjent for mange med juleevangeliet, ja en stor del av hele julefeiringen er for mange nettopp det kjente, å gjøre slik som det er hvert år. Den samme maten, de samme sangene, tradisjoner og gjentakelse. Og noen ganger så skjer noe som gjør at det ikke er helt som det alltid har vært. Familier og livene våre forandres av forskjellige årsaker som nye barn, nye kjærester, separasjoner, barn som blir voksne og flytter eller får seg jobb med juleturnus, kanskje har noen blitt syk eller gått bort. Uansett om alt er slik det alltid pleier å være, eller hvis noe er helt nytt i år på godt eller vondt, så er noen ting i julefeiringen kjent og samme som de alltid er. Som engelens ord til gjeterne i natten der utenfor Betlehem.

Også i det svært kjente, kan man noen ganger oppdage nye ting i. Særlig hvis man stanser opp ved en litt detalj. Så Jeg har ikke tenkt å snakke så mye om Josef og Maria, eller stallen og dyrene, eller den lange veien mellom Nasaret og Betlehem. Nei, jeg har tenkt å stanse ved engelens ord, og særlig to ord: Glede og fred.

Jeg forkynner en stor glede, en glede til hele folket, sier engelen. At Jesus blir født er virkelig en stor glede. Det lille barnet i krybben er tegnet på at vi ikke er alene i verden. Navnet til Jesus betyr «Gud med oss», og at Guds sønn blir født i verden betyr akkurat det. At Gud er med oss, at vi ikke er forlatt. Vi har anledning å glede oss.

Når engelen har fortalt om barnet som skal bli født, kommer hele englekoret og synger om Ære åt Gud og på jorden fred. Disse ordene blir sunget hver søndag i våre kirker, og vi sang dem ista også. Freden finns også med som et viktig ord profeten Jesajas ord som vi hørte, om at hans navn skal være fredsfyrste. Fred på jorden var nok like langt unna den gangen som i dag – Palestina var okkupert av Rom, og manntallet som var årsaken at Maria og Josef reist til Betlehem, var en del av okkupasjonsmaktens kontroll over sitt territorium. I dag møter vi de mest grusomme bilder fra krig inn i vår egen stue på tv-nyhetene. Fortsatt forkynner englene at Guds vilje for jorden er fred, og at Jesus er et tegn på nettopp dette.

Glede og fred er to ord som jeg tenker at mange forbinder med julen, ikke bare i juleevangeliets fortelling men også i hvordan vi tenker og håper at julefeiringen skal være. Glede over å samle venner og familie, over god mat og fine gaver, over alt som er godt og fint. Julefreden skal senke seg, alle er førnøyde og tilfreds, alt er klart i god tid uten stress og blir nettopp som vi tenkt oss. Kanskje har noen av dere en julefeiring som blir akkurat sånn, men min erfaring er at det sjelden blir alt man håpet. Den eventuelle julefreden har ofte hatt et langt forspill av stress og uro, og tiden, energien og pengene rekker ikke alltid til alt vi håpet. Gleden finnes for mange, men kanskje ikke så udelt som vi tenker oss. Og for noen er julen en smertefull påminning om alt man ikke har, av familie eller resurser. Da kan både freden og gleden føles langt unna.

Men den glede, og den fred, som engelen snakker om, den kan fortsatt finnes der. For det et ikke en glede eller fred som handler om at vi skal leve opp til våre egne eller andres forventninger overfor hvordan jula skal være. Det blir fortsatt jul, Jesus-barnet blir fortsatt født, selv om alt ikke ble som vi håpet. Julens budskap, at Gud er med oss, at vi ikke er alene, at Guds kjærlighet er større enn vi kan skjønne, det gjelder uansett hvordan livene våre er eller hva vi klarer av.

Og den gleden, og den freden, kan vi prøve å dele med hverandre, og med andre. Ved å senke skuldrene og være glade for det som ble, mer enn å grue oss for det som ikke ble. Ved å dele med oss av de ressursene vi har – inviter noen på mat og hygge, gi en gave eller frivillig innsats til en organisasjon som arbeider for noen som trenger det, eller engasjer deg for å gjøre verden til en mer fredelig og rettferdig plass. Ved å se at freden begynner her hos oss – hvordan vi er mot hverandre og ikke minst mot mennesker som vi ikke kjenner eller som vi oppfatter som like oss.

Englene synger om glede og fred, og vi får synge sammen med dem i julens kjente sanger. Uansett hvis julefeiringen vår er akkurat som den alltid har vært og akkurat sånn som vi vill ha den, eller om gleden og freden føles langt unna, er Jesus-barnet født i dag for oss. I en verden fylt av både krig og lidelse, og glede og kjærlighet, av mas og stress og vennskap og ro, er julens budskap til hver og en av oss: Du er elsket. Du er ikke forlatt. Du er ikke alene.

tisdag 20 december 2016

Julegaver som virkelig teller

Preken/tale på julegudstjeneste for Møllergate skole (år 1-7), i Trefoldighetskirken 20.12.

Nå har vi hørt Julefortellingen på to måter: først i juleevangeliet om hvordan Josef og Maria kommer til Betlehem, barnet blir født, og englene kommer å forteller geitene om barnet som er blitt født. Og i julespillet kommer fortsettelsen på fortellingen, om hvordan stjernetydere og konger kommer fra langt øst for å gi gaver til barnet. Barnet som kalles konge, selv om det ikke er en vanlig konge i et palass, men i en enkel stall.

Det er mange ting i denne fortellingen som vi fortsatt kjenner igjen i vår julefeiring nå for tiden, selv om fortellingen er veldig gammel. De vise mennene fra øst så en stjerne som ble tent, og stjerner bruker vi jo i julefeiringen. Vi tender også lys, slik som den første julestjernen ble tent. Noen har kanskje en julekrybbe hjemme, med små modeller av Josef og Maria og Jesus-barnet, og eselet og oksen og geitene og alle andre fra fortellingen. Akkurat i år har vi ikke noen krybbe her i kirken, men de finnes i mange kirker og i mange hjem også. Også kommer de vise mennene med gaver til Jesus-barnet, og julegaver har vi jo i dag også.

Det er sikkert noen av dere som gleder dere til gaver, og det er jo selvfølgelig en fin ting å både gi og få gaver. Kanskje har dere noen særlige ønsker, noe som dere særlig håper på. Kanskje får du det, kanskje ikke. Men de aller viktigste gavene, det er ikke sånne som man kan slå inn i en pakke. De ting som er aller mest verdifulle, det er ting som man ikke kan kjøpe. Som for eksempel vennskap. Som kjærlighet. Som å stole på noen. Som å ha gøy sammen. Som å føle at man er en i gjengen. Det er gaver som man ikke bare gir hverandre til jul eller bursdag, men som vi kan gi til hverandre hver eneste dag.

Sånn er det også med Gud, og Guds kjærlighet. Den er en gave til oss, som vi ikke kan kjøpe med penger. Men heller ikke kan prøve å kjøpe med å være flink eller gjøre allting rett. Fordi Gud elsker hvert eneste menneske, akkurat som vi er, uansett hvordan vi ser ut, eller hvor vi kommer fra, hvis vi er flinke eller snille eller ikke. Uansett vem vi er, har vi alle samme verdi, og er like mye elsket av Gud.

Jeg sa litt tidligere, at vi tender mye lys i advent og jul, og det henger sammen med stjernen som ble tent. Lysene skinner i mørkret, slik som stjernen gjør, og viser vei og gjør at vi ser hverandre. Vi kan også tenne lys – sånn helt konkret og praktisk. Noen tenne de fire adventslysene her tidligere, og som dere ser finnes det lyskasser og en lysglob for lystenning her i kirken. I slike kan man forsiktig tenne ett lys, når man er i kirken, og hvis noen vil tenne et lys etterpå kan man gjøre det. Men vi kan også være som lys for hverandre. Som lyser opp i mørkret og viser vei for hverandre. Det er en julegave som vi kan gi til hverandre hver dag, uansett om det er jul eller ikke.

söndag 4 december 2016

Håpet mellom "allerede her og nå" og "ikke enda"

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken 2 søndag i advent, 4. 12 2016.
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» (Joh 14,1-4)
 
La ikke hjertet bli grepet av angst! Når jeg leste prekenteksten denne uka tok de ordene tak i meg. Fordi denne høst har nok hjertet mitt blitt grepet av angst noen ganger. Det finnes mye i verden å uroe seg over. Isene på Arktis smelter mye raskere enn vi trodd, og snart er kanskje klimatiltakene altfor små og altfor seine. Særlig hvis ikke alle land i verden vil ta sin del av ansvaret. Antallet flyktninger i verden er flere enn noensinne, mens de politiske bevegelser som vokser raskest i vestlige land er de som vil lukke grenser og ikke se problemene som felles. Internasjonal politikk blir alt mindre forutsigbar, med militær rustning og risiko at de krig som mange av oss prøver å holde på avstand, kommer nærmere også oss i Europa. Kanskje er ikke jeg de eneste her som har latt hjertet mitt bli grepet av angst innimellom.

Jesu ord om å tro på ham, og stole på at han ikke vil forlate oss, kommer fra avskjedstalen. Hans siste kveld sammen med disiplene, når han innstifter nattverden og forbereder dem på at han skal dø – selv om disiplene ikke riktig tar det inn overfor seg – har i Johannesevangeliet blitt fortalt i formen av en lang tale og forbønn. Jesus ber for og taler til disiplene sine, men ikke bare de som er tilstede i rommet, men til hele kirken. Og dermed også til oss.

Jesus vet at han skal dø, men at det ikke er slutten. Selv om han må gjennom smerten og lidelsen, og for en stund forlate disiplene, har døden og lidelsen ikke det siste ord i fortellingen om verden. Han viser til at til slutt skal kjærligheten seire over døden, selv om det ikke ser sånn ut nå. Det er ikke heller egentlig noe nytt han sier her. Gjennom sin undervisning har Jesus snakket om Guds rike, som noe som både er tilstede her og nå, innom oss og mellom oss, og noe som skal bli fullendt en gang. Vi kan ane Guds rike, og det kan bryte fram i noen øyeblikk, i noen sammenheng. Men vi lever her og nå, i denne verdens kår, og ikke helt i Guds rike. Livet med Gud i denne verden er et spenningsfelt, mellom «allerede her og nå» og «ikke enda».

Adventstiden og desember er i vår kultur fylt av kos og kommers, og med blikket helt rettet mot jul. Og selv om kirkens blikk også er rettet mot jul og mot Jesus som skal komme, så er det en annen typ av ventetid, slik som vi snakket om i samtalen. Adventstekstene retter ikke fokus så mye på julefeiringen som skal komme, men mere på vem som skal komme, og hva det betyr for oss. Adventstid er ventetid, forberedelsestid, og nærvær. Et mellomtid, sterkt preget av dette spenningsfelt av «her og nå» og «ikke enda».

Dette spenningsfelt kan være vanskelig og konfliktfylt, mellom mennesker og inni oss. Hvordan kan all denne lidelse bare få fortsette i verden, hvis kjærligheten er sterkere enn døden? Hva kan jeg gjøre for mennesker, når verden fungerer som den gjør? Hvorfor gjør jeg, som Paulus skriver, ikke det gode som jeg vil gjøre, men så ofte det onde som jeg ikke vil? Håpløsheten og mistroen, angsten kanskje, kan jo virke som den fornuftige reaksjonen når verden er slik den er.

Men Jesus prøver å gi oss håp. Håpet, som ikke lar seg knuses. Håpet at vi kanskje må vente, men at vi ikke er alene. At det finnes mange rom hos Gud, det finnes plass til oss, uansett hvilke vi er og hvordan livene våre har blitt.

Når angsten over verdens lidelse og urettferdighet griper om hjertet mitt, prøver jeg ibland å be Sinnsrobønnen. Denne kjente bønn har sin opprinnelse fra anonyme alkoholiker, men er bruks av mange mennesker rundt om i verden.

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Den første delen tenker jeg er knyttet opp mot temaene i teksten og som jeg løft her. Sinnsro er vel nettopp motsatsen til angst. Å tro på Gud, hvile i håpet, se ting an og ikke la seg reves med. Vi trenger sinnsro sammen med håpet.

Men denne høst har jeg alt mere festet meg ved bønnens andre ledd. Å be om mot til å forandre de ting jeg kan. For det finnes en risiko i å bli altfor rolig, at ventetiden i håpet isteden blir en oppgitthet. Å trekke seg tilbake fra verden, å slutte opp med å bry seg. Å ha sinnsro overfor de ting som ikke kan forandres er ikke det samme som å bare se til sitt eget eller kutte ut de ting man ikke vil vite av. Nei, å vente i håpet, å ta inn over seg spenningsfeltet av å leve i «allerede her og nå» og «ikke enda», handler om å kunne sortere. Noen ting er ikke enda, og på de må vi vente. Men Guds rike kan også bryte igjennom allerede her og nå, noen ting kan vi faktisk forandre. Våre handlinger kan ikke erstatte Guds kjærlighet, vi kan ikke gjøre ting av egen kraft. Men ved at vi allerede er elsket av Gud kan vi gi kjærligheten videre. Vi kan bruke de ressurser vi har og de muligheter som gis oss, til å vise på håpet, på troen og kjærligheten.

I adventstidens spenningsfelt, når vi lever både i nåtiden og i det som skal komme, er bunnplaten hele tiden den samme. Jesus selv. Han er den vi venter på, men også den som allerede er her. Tro på meg, sier han. Håpet om at hans kjærlighet en gang skal ende all lidelse og vår egen angst, det håpet får vi be om att skal bære oss i adventstiden.

fredag 11 november 2016

Sammen i håpet om ett liv som aldri dør

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken Allehelgensdag, 6 november 2016. En innspilling fra det økumeniske eventet i Malmö arena der biskop Munib Younan høll talen som blir sitert her, finnes her. Mer informasjon om hele den felles markeringen av reformasjonen finnes på den Norske kirken sine sider.
Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.

Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.

Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!

Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene. (Luk 6,20-23)

Denne helg har mange mennesker rundt om i vårt land tent lys på graver og i kirker, navnene på de som gått bort i løpet av året har blitt lest opp i kirkene – i Lovisenberg kirke i vårt sokn, og mange har søkt seg til kirkene for å lytte på flott kirkemusikk knyttet til temaer om sorg, død og håp. Det er en veldig folkelig feiring, svært betydningsfull for mange og en anledning å la også vanskelige ting få plass i en høytid. Sett til tekstene i kirkeåret, og også navnet på dagen, er det jo ikke fremst våre egne pårørende som har vært fokus, men helgenene, de som levd før oss og som kirken felles minner og høytideligholder. Men disse to temaer trenger ikke stå i motsats til hverandre. Vi kan både minnes de vi selve savner, og minne på de som gjennom historien har vært førebilder i tro og liv.

I dødens nærvær, når vi blir minnet på hvor kort og sårbart livet er, og at vår egen tid slik som alle andres er begrenset, så blir også livet viktigere. Dødens realitet vekker ikke bare tanker om just døden, men også hvordan vi lever livene våre her og nå, da vi ikke vet hvor mye tid vi har igjen.

Teksten vi lest i dag handler jo ikke direkte om død og savn. Saligprisningene som dette kjente sted kalles handler både om Guds blikk for de fattige og fortrykte, som så ofte blir løftet opp i Lukasevangeliet, og trøst for oss som strever. Når vi sulter og gråter, er fattige og forfulgte, så er ikke det sånn det alltid vil bli. Det finnes håp om en annen fremtid, i det evige livet men også i denne verden. Og en dag som denne når vi også minnes helgenene kan de nok ofte bli beskrevet slik som i saligprisningene. Helgener har funnets i forskjellige tider og plasser og med forskjellige skjebner, men mange av de hadde strevsomme liv, der de levde i tro og tjeneste for andre selv om de kostet dem mye, mange ganger måtte de dø for sin tro.

Vi har litt vanskelig for helgenene i vår lutherske tradisjon, alt siden Luther og de reformatoriske teologene tok avstand fra at direkte be til helgene samtidig som de ikke helt ble avskaffa, har de hatt en litt uklar plass i lutherske kirker. I noen perioder har de vært nesten helt borte, og brukt som nærmest som våpen i forsøkene å markere avstand fra den romersk-katolske kirke. De som var forbilder i troen har isteden blitt brukt som midler for splittelse og kamp mellom trossøsken.

Sist uke var jeg så heldig og hadde mulighet å være med når kirkehistorie ble skrevet, ett viktig steg i forsoning mellom lutherske kirker og den romersk-katolske. 500-årsminnet av den lutherske reformasjon begynte på reformasjonsdagen med en felles gudstjeneste ordnet av det lutherske verdensforbund og Vatikanen i Lunds domkirke, samme by der Lutherske verdensforbundet ble stiftet for 70 år siden. Paven sammen med den lutherske biskopen Munib Younan fra Jerusalem skrev under et dokument med fem satser for forsoning og fremtid, om felles tjeneste for verden, og etter gudstjenesten fortsatte det med et stort møte i Malmø arena der disse leden også var med. Der var jeg, sammen med titusen andre kristne av forskjellige tradisjon, samlet under temaet Together in hope, sammen i håp.

Dette var selvfølgelig en stor opplevelse, men ikke mest for pavens stjerneglans eller den proffe musikken eller de fine talene. Det som gav det største inntrykk på meg, var fokuset på forsoning, fred og tjeneste for verden. I musikk, taler, vitnesbyrd og bønn, var fokus på at vi som kristne er kallet til fellesskap, ikke fremst for vår egne, men for verdens skyld. Mye plass ble gitt i programmet for temaer som klima, flyktninger, fred og forsoning. Ikke bare mellom lutheraner og katolikker, men mellom alle folk. Og det er noe som ikke bare trenger ord, men handling. Og det trenger håp. Det håpet har vi i Jesus Kristus. I Jesus har vi håpet at døden, det vonde, sorgen og lidelsen ikke har det siste ord, men at livet seirer over døden til slutt. Den seieren skal bli fullkommen en gang, men allerede her og nå gir den oss håp og inspirasjon til å arbeide for en mer reddferdig verden. Biskop Younan sa det slik i sin tale i mandags: Since we are liberated by Gods grace, we have no option but to work for justice in this world. For there can be no peace in this world without justice. Altså: da vi er frigjort av Guds nåde, har vi ikke noe valg annet enn å arbeide for rettferdighet også I denne verden. For det kan aldri bli fred i denne verden uten rettferdighet.

I saligprisningene som vi leste, gir Jesus oss ikke bare trøst om fred i himmelen, men et kall til rettferdighet og fred i denne verden. Vi, de som følger Jesus, er de fattige, sørgende og utstøtte – og trenger å være akkurat der, blant de fattige og undertrykte. Lønnen blir stor i himmelen, men vår oppgave er også å spre Guds rike best vi kan i denne verden. Håpet om kjærligheten som er sterkere enn døden er også et håp om liv og nye muligheter i denne verden.

For den som sørger noen nær kan det være tungt, og håpet føles langt unna. Dette er en tid for sorg, og sorgen må få ta den tid som trengs. Men sorgen henger sammen med kjærlighet – det er jo fordi vi elsket noen som vi sørger den – og etter hvert kan den kjærligheten også finne nye veier. Den menneske som vi tapt kan ikke erstattes, men kjærligheten har evner til å ta ukjente veier – både i form av mennesker å være glad i, og tro og håp i verden, et engasjement for mennesker omkring oss.

Gud kaller oss, ikke nødvendigvis til å være helgener, for vi har alle begrensede evner og ressurser. Men vi er kalt til å leve for hverandre, og la troen på det evige håp også gi tro og håp til arbeid for skaperverket og menneskene her og nå.