Martas predikningar / prekener

torsdag 6 september 2018

Kom og se!

Preken på konfirmasjonsgudstjeneste i Trefoldighetskirken 1 september 2018.
Dette er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, det er derfor vi strir og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende. La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet. (1 Tim 4,9-10,12)

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.
Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» (Joh 1,35-39,43-46)
Kom og se! Når Jesus møter dem som skal bli disiplene og vennene hans, er det invitasjonen han gir. Han begynner ikke med noe totalt program eller arbeidsbeskrivning, heller ikke med noen store løfter eller reklamekampanjer. Kun dette: Kom og se. Bli med! Neste gang bruker han ordene Følg meg! Det er samme sak, med litt andre ord. Jesus inviterer disiplene til å bli med, se selve hvem han er og hva han lærer. Det går ikke å forklare ved et informasjonsskriv eller kampanje – den eneste måten å bli kjent med Jesus er å prøve selv, bli med og selv se hva det dreier seg om.

For litt mindre enn et år siden, fikk dere konfirmanter en slik invitasjon. Den hadde kanskje litt andre ord, men budskapet det samme: kom og se! Bli med og se hva kirka er, hvem Jesus er, hva det er å være kristen, om dette med tro og kirke og Gud og Jesus er noe som har med meg å gjøre. For det er akkurat det som konfirmanttiden er, en mulighet til å bli med å se og prøve selv. Og det er en reise der dere også har fått bli kjent med nye venner, nye ord og sanger, kanskje fått noen tanker og oppfatninger utfordret, og sett noen nye sider ved dere selv. Jeg må si, og tror nok jeg også snakker for Kristian og de andre lederne, at dere alle har vokset mye som mennesker i løpet av dette året. Og vi har fått lære veldig mye av dere også. Vi er nok nesten like glade og stolte av dere i dag, som familiene deres er.

Hver og en av dere er kalt til disipler, til å følge Jesus, til å være en venn av ham. Den kallelsen har vi alle fått i dåpen, og dere har i konfirmanttiden fått bli mere kjent med hva det kan innebære. Å følge Jesus er å prøve å la seg inspirere og utfordre av ham, å bli en del av ett fellesskap som prøver å se på verden med hans øyne. Men å følge Jesus, det er ikke å blindt følge etter, å bare adlyde uten å tenke. Tvert imot – du står på dine egne bein. Du må selv gjøre valg i livet. En kristen har alltid ansvar for seg selv og sine handlinger, og må selv prøve og se i hver situasjon hva det betyr i mitt liv.

Jesus inviterer oss også å snu opp-ned på ting. På leir snakket vi mye om dette med opp-ned. Når Jesus møter mennesker, begynner ofte situasjonen på en måte, men der Jesus snur opp-ned på ting. Han viser på at verden, våre relasjoner, eller vårt bilde av oss selve ikke trenger å være sånn som vi tenkte og er vant til. Andre ting er mulige. Og Jesus snakker også om Guds rike, der de minste og de siste blir løftet opp, men de rike og mektige, de som har status og er vant til å bestemme må vente på sin tur. Jesus inviterer nå dere, og oss alle, til å også snu opp-ned på ting. Prøve å se på verden og andre mennesker på nye måter. Se på deg selv annerledes – prøv å se på deg selv med blikket til den som har skapt deg og elsker deg. Og prøv å se dine muligheter – du kan gjøre andre ting, og på andre måter, enn det som andre forventer av deg. Og kanskje på andre måter enn du forventer av deg selv.

Teksten som Kristian leste, det er fra et brev til Timotheus, en ung leder for en menighet som får gode råd. Den avsluttes: La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet. Det er et ord til dere i dag, også. Dere er unge, men det er ikke et hinder for å være en fullverdig del i Guds rike. Dere kan være forbilder i kjærlighet, i tro og i hvordan dere lever livene deres. Dere har allerede mye erfaring og ressurser, dere har mye å komme med. Det er opp til dere, med Guds hjelp, hvordan dere bruker alle disse gaver.

I løpet av konfirmantåret, har vi brukt Kristuskransen. For dere som ikke er kjent med den fra før, er det perlekransen på fremsiden av agendaen. Kristuskransen er et slags moderne radband, en bønnekrans med perler i forskjellige farger og former, som hver og en har et tema. Kransen er lagd av den svenske biskopen Martin Lønnebo og på de 20 år som gått siden han først lagde den, har den blitt ett kjent og brukt redskap for bønn, refleksjon og læring i flere kirker. Vi har brukt den med forskjellige korte bønner i andaktene på onsdagene, men også i undervisningen slik at hver samling har vært knyttet opp mot en perle og dens tematikk.

Perlene tar opp temaer som rør dette med å følge Jesus – den vite dåpsperlen, men også ørkenperlens trening og strev så vel som den blå gledesperlens ro og hvile. Der finnes plass for det mørke og vanskelige i livet i nattperlen, og håpet i oppstandelsesperlen. Og midt i, de to kjærlighetsperlene, som minner oss om kjærligheten vi får ta imot og gi videre til andre.

Den største, guldperlen, er Gudsperlen, som er kransens begynnelse og slutt. Alt vi gjør – i konfirmasjonsundervisningen, i kirken og i livene våre – der er Gud sentrum og bunnplate. Til Gudsperlen hører en bønn som også er en sang, som vi også skal synge litt senere i gudstjenesten. Den høres sånn ut: Du er evig, du er nær meg, du er lys – og jeg er din. I disse enkle ordene sammenfattes hele kransen men også den kristne tro. Gud er evig og større enn alt vi kan tenkte. Gud er ikke noe fjern tankekonstruksjon men nær hver og en av oss – og ved Jesu liv, død og oppstandelse har Gud delet våre kår. Gud er lys og kilden til all godhet og kjærlighet. Og hver og en av oss er elsket av Gud, og Gud vill ikke noe heller enn å ha en relasjon med oss. Alle de andre perlene viser til ulike aspekter av dette - alt vi kan erfare, kjenne og tenke får plass i livet med Gud.

En annen sang, en salme som vi har sunget mye, er den vi sang her mellom tekstlesningene: Det er navnet ditt jeg roper. Den salmen heter egentlig Kallet, og handler altså nettopp om dette som jeg begynte med: at Jesus kaller disipler, og kaller oss til å bli med og se. I de forskjellige versene inviteres vi med til å følge ham, og forskjellige ting som kan skje, ting vi kan møte om prøver å bli med. Det er ikke bare enkle og flotte saker. Noen ting på den veien kan være vanskelige, og utakknemlige. Men akkurat derfor kan det være svært meningsfullt. Ofte er det sånn i livet, at det som bare går enkelt og ikke gir noen utfordringer lett flyter forbi. Men det som er vanskelig og messy, det som betyr noe for en selv og andre, det man får kjempe med å stå i – det kan ofte være det som er aller mest meningsfylt. Det aller viktigste i livet, Guds kjærlighet og nåde, den kan og skal vi ikke kjempe for eller streve med. Den får vi gratis og i overflod. Men å leve denne kjærlighet ut og gi videre til andre, kan være litt mer strevsomt noen ganger. Men akkurat derfor så meningsfylt.

Jesus sier til dere i dag, som hver dag: Kom med og se! Bli med og prøv å se på deg selv og verden med mine øyne, følg meg tross du ikke alltid vet hva som skal skje. Men Jesus sender oss ikke ut alene i noe ukjent. Jesus går hele tiden med oss. I dåpen tar vi imot løftet: Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Uansett hva som skjer i livet, hvilke veier vi velger, hvis vi er i tvil eller overbevisste, så er vi ikke alene. Jesus går med oss. Det finnes alltid mere kjærlighet og hver morgen er Guds nåde ny. Ikke en eneste ting vi gjør i livet kan gjøre at Gud ikke lenger er glad i oss. Og det finnes alltid mulighet å begynne på ny når noe går galt. Vi får bære vandre når det trengs, og vi er alle båret av den kjærlighet som er sterkere enn døden.

 

onsdag 29 augusti 2018

En urettferdig Gud?

Preken på 14 søndag i treenighetstiden / Vingårdssøndag 26 august 2018, på høymesse i Trefoldighet, sammen med konfirmantene som hadde vært med og forberedt gudstjenesten.
For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’
    Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.» (Matteus 20:1-16)
 Er det rettferdig at alle får likt? Lignelsen som Jesus forteller i dag utfordrer noen av våre vanlige idéer om rettferdighet. Både ut fra hva som er rettferdig lønn for arbeid, og hva som er rettferdig likebehandling av mennesker. Men denne fortelling rommer mange lag, slik som lignelsene til Jesus ofte gjør.

Når vi forberedte denne gudstjenesten, var noen av konfirmantene sammen med meg og leste og diskuterte denne teksten. Her i preken skal jeg ta opp noen av temaene og tankene som konfirmantene tok opp, og adresse noen av deres spørsmål.

Denne tekst sier dels noe om rettferdighet mellom mennesker, i vår verden. Og den sier noe om relasjonen mellom Gud og mennesker, om hvordan Guds rike er.

En ting som konfirmantene har fått prøve seg på, ikke minst på leir, er å lese bibeltekster og prøve å se fortellingene fra de forskjellige personene sine ståsted. Dels for å oppdage nye ting ved fortellingene, dels for å bli bevist om hvem man så å si identifiserer seg med ved første blikk. Det er også en måte å oppdage nye ting, og se at hva som er fortolkningen eller budskapet i teksten, kan bli forskjellig avhengig av hvem sin fortelling man tenker at den er.

I denne tekst er det lett å direkte sette seg i plassen til arbeiderne som kom først. Som arbeidet hardt hele dagen og slitt mange timer. Og så kommer noen i siste liten og får full lønn selv om de kun jobbet en time. Det må jo oppleves veldig urettferdig av vingårdseieren. Men hvis vi leser teksten fra ståstedet til de siste arbeiderne, fremstår kanskje vingårdseieren mer grei. Hvordan hadde de, når de stod og ventet hele dagen for å få jobb, for hver time alt mer urolig for å komme hjem til familien sin uten penger og mulighet å gi de mat på bordet. Hvor grusomt må det ikke være, å ikke kunne gjøre rett for seg, og ikke få muligheten til hjelpe barna sine? Da må jo vingårdseieren fremstå som noen som ser til hva arbeiderne hans trenger, uansett når han fant dem?

Denne fortellingen minner også om ting i hvordan verden fungerer, selv om det kanskje ikke var det fremste poenget til Jesus når han fortalte lignelsen. Det er likevel et kraftfull bilde av hvor urettferdig verden er. Vi vil gjerne tro at verden fungerer slik, at den som arbeider hardest og er flinkest er den som får best lønn, eller som det går best for i livet. At innsats teller, og at hvis man vil ha det bedre kan man jobbe hardere.  Særlig vill vi tro det, når det går ganske bra for oss – da vil vi jo tro at det er på grunn av at vi har jobbet hardt og fortjent det gode. Og noen ganger er det absolutt sånn, og noen ting må man jobbe hardt for å få til.

Men det er ikke alltid sånn. Ser vi til hvordan verdens ressurser er fordelt, vet vi at de rikeste menneskene i verden ofte i jobber i det hele tatt, kun lever på det som de har arvet og andre menneskers arbeid. Og de aller fattigste i verden jobber ofte utrolig hardt men får likevel knapt nok for å leve av. Og det handler jo ikke kun om lønn og arbeid i direkte forstand. For eksempel har barn, bare ved å være født eller oppvokst i Norge, tilgang til skolegang, rent vann, trygghet fra krig og sult og mange andre ting barn i andre land ikke kan for gitt. I tillegg har mange mulighet å vokse opp sammen med foreldrene sine, de har mulighet å delta i fritidsaktiviteter og turer og mange materielle ting. Men det finnes også forskjeller her i vårt eget land. Noen møter fordommer og motstand på grunn av hvem de er eller hvor de kommer fra, som kan gjøre livet vanskeligere selv om det ikke synes direkte på dem.

Jesus begynner denne lignelsen ved å si, at dette handler om himmelriket. Det som noen ganger kalles Guds rike i evangeliene. Det dreier seg ikke kun, eller kanskje ikke fremst, hvordan det blir i himmelen etter vi dør eller etter verdens slutt. Guds rike er mer av et tilstand, som vi også kan ana her og nå i verden. Når ting er som Gud vil, når vi lar det som er godt, sant og rett veilede oss, når Guds ånd råder. Mange ganger snakker Jesus om Guds rike, og snur opp-ned på ting. Mange som er sist skal bli først, de som er minst skal bli de største. Det er ikke den som jobber hardest som får mest lønn, men alle som trenger Guds kjærlighet, tilgivelse og nåde får den, helt likt. Vi kan ikke fortjene Guds kjærlighet, for vi har allerede fått ta den imot. Den er fullkommen, totalt, uansett når vi kommer, og uansett hvor flink vi har vært, uansett om vi får ting til eller ikke. Det blir tydelig i dåpen, der vi får ta imot Guds nåde og løfter, likt for alle, uansett om vi blir døpt som en liten baby eller som tenåring eller som godt voksen.

Jesus kan provosere, ved at våre tanker om rettferdighet utfordres. Vi vil gjerne tenke at verden er rettferdig, og at Gud er rettferdig ut fra våre målestokker. Men hva er det vi trenger?

Vi vil gjerne tro at vi hører til de tidlige arbeiderne, at vi har jobbet hardt og fortjent alt godt vi har. Dels i det vanlige livet, men kanskje også i relasjon til Gud og andre relasjoner.  Men hver og en av oss trenger tilgivelse, kjærlighet og nåde. Tenk om vi er de som står der og venter. De som prøver men ikke får ting til. Som vil gjøre alt vi kan, men ikke opplever at vi får noen muligheter å gjøre rett for oss. At vi ikke skjønner hvordan vi skal finne Gud eller leve et godt liv. Tenk om vi er de som står der og venter på at noen skal komme å spørre etter oss. Da trenger vi jo like mye kjærlighet, tilgivelse og nåde som de som kom tidlig, kanskje trenger vi den enda mer. Så håpet vårt, er at Gud er «urettferdig» - og gir oss lønn når vi ikke fortjent det. At den kjærligheten som er sterkere enn døden ikke bare kommer til de som fortjent den, men i overflod til alle oss som trenger den.

onsdag 27 juni 2018

Ikke enhver som sier Herre, herre... Advarsler mot å misbruke makt og Guds navn

Preken på Høymesse i Gamle Aker kirke, 5 søndag i treenighetstiden, 24 juni 2018
 Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.
    Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
    Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde. Matteusevangeliet 7,21-29

Noen ganger brenner evangelieteksten til, at den talar rett inn i vår egen tid eller i vårt eget liv. At selv om tekstene er valgt i en tekstrekke for lenge siden, nå plutselig sier noe veldig aktuelt.

Det er en hard Jesus vi møter i teksten. I setningene rett før vi kommer inn i teksten, advarer ham for falske profeter, og fortsetter her å advare mot å kun bruke hans navn men ikke gjøre hans vilje. Det spiller ikke noen rolle om man sier at man er kristen eller den som representerer Gud, om det man faktisk gjør er noe helt annet, og særlig om det man gjør er å utøve makt. Det er faktisk motsatt, det Jesus sier – den som prøver å representere ham men på en feil måte, den har han aldri kjent. Det er harde ord, men så hard er Jesus noen ganger. Og særlig mot de som prøver å utnytte makten sin, og la det gå ut over de som er små og svake.

Dessverre er jo det med å utnytte makten sin, og å prøve å bruke Guds navn til å gi seg selv legitimitet ofte et aktuelt tema også i vår tid. Men jeg tenker på en særlig hendelse i uka: kanskje har dere også sett videoklippet der USAs justisminister Jeff Sessions forsvarer sin nye så kalte «nulltoleranse-policy» ved grensen, der asylsøkere settes i varetekstfengsel og blir tatt fra barna, som settes i separate anlegg. Der bruker han et bibelord for å forsvare praksisen, Paulus ord i Romerbrevet 13, om at alle myndigheter har fått sin makt fra Gud, og at alle må adlyde dem. Denne bruken av bibelordet gjorde i hvert fall meg nesten like opprørt, som tv-bildene av de gråtende barna låst in bak gjærer. Jeg er selvfølgelig ikke den eneste som reagert på dette – de fleste kristne kirker i USA har skarpt kritisert situasjonen, og også paven og har gått ut og støttet de amerikanske katolske biskopene i kritikken deres.

Sessions bruk av nettopp Romerbrevet 13, som jo er en vanskelig og problematisk tekst, fikk meg å tenkte på og finne frem en tekst jeg lest for lenge siden som gjorde stort inntrykk på meg. Det er en tekst av den skotske presten og forfatteren John Bell, her kanskje mest kjent for sine flotte salmer som det finnes flere av i vår salmebok, og som leder for gudstjenestearbeidet på Iona. I denne tekst skriver Bell om vanskelige bibeltekster, og med utgangspunkt nettopp i romerbrevet 13, og i dette sted fra Matteusevangeliet som er vår prektekst i dag. Bell mener at en måte å forholde seg til vanskelige bibeltekster på, er å lese de i lyset av Jesus ord i evangeliet. Og så forteller han om Allan Boesak, den sørafrikanske frigjøringsteologen og antiapartheid-aktivisten som koblet sammen disse tekstene. Det sørafrikanske apartheidregimet kalte seg en kristen regime, og fikk støtte av noen sørafrikanske kirker i sin rasistiske og undertrykkende politikk. Hvordan skal man i en slik situasjon forstå Romerbrevet 13, der Paulus sier at enhver myndighet fått makta sin av Gud, som alle må adlyde? Nei, mente Boesak, den sørafrikanske apartheidregjeringa – og de kirker som støttet den – var noen som sa «Herre, herre» men ikke fulgte Guds vilje men opprettet en urettferdig regime. Å si at man handler som Gud vil med støtte fra bibelen, men i selve verket undertrykke og gjøre forskjell på mennesker, det gjør en til en falsk profet og heretiker, mente Boesak.

Denne preken skal ikke være en politisk tale, og det er ikke opp til meg å avgjøre hvem som er en falsk profet eller handler etter Guds vilje. Men eksemplet fra sist uke, er en alvorlig påminning om at dette at mektige mennesker bruker bibelen eller kirken for å legitimere sin makt og behandle svakere mennesker ille, det er ikke kun noe i historien. Vi trenger ikke å gå til korstogene, eller inkvisisjonen, eller erobringen av Latin-Amerika, eller Nazi-tyskland eller apartheid-regimet for å finne eksempler på hvordan kristendommen har blitt misbrukt for undertrykking. Det skjer fortsatt, og det kan også skje her.

Et annet aktuelt eksempel er fiktivt men kan likevel gi et bilde av hva som kan skje når det kun er Guds navn og ikke innholdet i det Jesus forteller om, som brukes av makten. Tv-serien basert på Margret Atwoods roman Tjenerinnens beretning, om en grusom totalitær stat basert på en forvridd kristendom, har fått stor oppmerksomhet. Regimet i boken og tv-serien er grusomt voldsom og undertrykkende, og bruker et veldig selektivt utvalg av bibeltekster, i stort sett fra det gamle testamentet, for å holde kvinner som slaver og drepe motstandere i mengder. Men en slående ting i deres så kalte kristendom, er at den i stort sett mangler Kristus. De kan si Herre, herre, hele tiden, men uten Kristus, uten nåde, og uten det som Jesus peker på er Guds vilje, er de ikke noen representanter for Gud, men kun et skrekkvelde.

For det er Jesus som gir nøkkelen her. Det han sier er det som teller, er om den som sier seg representere ham, gjør hans himmelske faders vilje. Og den viljen, den har han nettopp fortalt om. Denne tekst er nemlig avslutningen av Bergprekenen i Matteusevangeliet, der veldig mange av de kjente Jesusordene står. Den gylne regelen og saligprisningene; å be Fader vår; om tilgivelse og å ikke se flisen i sin brors øye men heller bjelken i sitt eget; å vende andre kinnen til og å gå en mil for andre, om å elske sine fiender. Alt dette peker Jesus på, men også det som kjernen i sitt liv og virke: å dele våre kår, og å beseire det onde med den kjærlighet som er sterkere enn døden.

Jesus gir sen bilden av to menn som bygger hus. De ser helt like ut, men når stormen kommer, da ser man hvilken som er bygd på fjellet og hvilken som står på sand. Den samme bilden hørte vi i leseteksten: uansett om man bygger med gull og edelstener, har det ikke noe å si hvis ikke grunnen er fast. Kristus er hjørnesteinen, grunnvollen, fjellet. Uten Guds kjærlighet som viser seg i Kristus, uten den nåde og tilgivelse vi får i ham, er vi ikke noe. Som Paulus skriver i 1 korintierbrevet – om jeg har alt men mangler kjærlighet, er jeg ingenting. Kirken må alltid gå tilbake til Kristus, og må aldri begynne å forsvare maktutøvelse som ikke har sin grunn i Guds kjærlighet. Og vi som enkeltmennesker, må også bygge livene våre på grunnfjell, på det som virkelig betyr noe. Jesus viser på at vi alle er skapt likt, i Guds bilde, uendelig verdifulle. Jesus viser på, at i Guds rike er det ikke de rike og mektige og pene og fremgangsrike som går først, men barna og de minste og svakeste. Jesus viser på, at det er tro og håp og kjærlighet som bærer verden, ikke makt og vold. Og når vi ikke klarer å leve helt som vi vill, og helt som Gud vil, da finnes det alltid tilgivelse og nye muligheter.

Jesus er hard i dagens tekst. Men han er hard mot den som utnytter sin makt og stilling, og den som misbruker navnet hans til undertrykkelse. Deres fall skal bli stort. Til oss sier han: husk på hva som virkelig teller. Og husk at min kjærlighet og Guds nåde, det er den som holder å bygge livet sitt på.


(Teksten av John L. Bell som jeg referer til, finnes i boken States of Bliss and Yearning, 1998)

Skaperverk og sakrament - ett i Kristus

Preken på friluftsgudstjeneste på Trefoldighet feriekoloni på Filtvedt. Skaperverkets dag 3 juni 2018.

Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.
Galaterbrevet 3,23-29
Gud blåser sin livspust i det første mennesket og Guds livspust blåser liv i oss og hele skaperverket også denne dag. Guds ånd og livskraft ser vi i naturen rundt oss – det er ikke en tilfeldighet at vi feirer skaperverkets dag når naturen kanskje er som aller vakrest og livet føles som aller sterkest når alt vokser og slår ut rundt oss. Etter en lang og kaldt vinter ble det plutselig sommer og mange føler hvordan livskreftene stiger i oss. Særlig på denne vakre plass er det nær til glede og takknemlighet over skaperverket.

Det er kun noen uker siden pinsen da vi feiret åndens nærvær i verden, og hvordan Gud ved sin ånd er tilstede i kirken og livene våre. Ånden binder sammen de forskjellige temaene, fortellingene og aspektene ved Guds skaperverk, Jesus liv og virke, hans død og oppstandelse, og livene våre i verden og i kirken i dag. Ånden er tilstede i skapelsefortellingene, er den livspust som blåses inn i menneskene og i verden. Guds ånd er tilstede når Jesus blir døpt, og når hvert og et barn – eller voksen – blir døpt i dag. Jesus sender sin ånd over disiplene, og Guds ånd er tilstede når vi feirer nattverd, leser bibeltekster og synger Guds lov sammen. Guds ånd som vekker oss, gir inspirasjon og fører oss på nye veier, som lar god frukt vokse i oss. Den ånden, Guds tilstedeværelse i verden, er ikke kun noe vi løfter frem i pinsen, men er et tema også nå, på Skaperverkets dag.

Bibelteksten vi leste, ur galaterbrevet der Paulus taler om troen og loven, og om likestillingen i dåpen, kanskje ikke er den første mange av oss tenker på, når vi skal lese en tekst på Skaperverkets dag. Skaperverket blir ofte likelydig som «naturen» eller enda mer konkret: miljøvern. Men skaperverket er større enn så. Jeg tenker at det er særlig to punkter i denne tekst som gir perspektiv på skaperverket, og som jeg vil si litt mere om: det første er Paulus betong av likestillingen, og dette å ikke gjøre forskjell på mennesker; det andre er at sakramentene, dåp og nattverd, ikke kun setter oss i relasjon med Gud, men også med andre mennesker. Begge disse aspektene dreier seg om solidaritet, og solidaritet er et kjernebegrep når det handler om vern av skaperverket.

Paulus løfter frem et radikalt likestillingsperspektiv, når han skriver om å kle seg i Kristus i dåpen. I relasjonen til Gud spiller ikke noen rolle i det hele tatt hvem du er, hvor du kommer fra, hva kjønn du har. De menneskelige grenser og hierarkier som vi bygger opp, river Kristus ned. Dette å kjenne seg selv igjen i andre mennesker, å dele med seg, å ta inn overfor seg andre menneskers kår og la seg påvirke av det, er solidaritet. Og den solidariteten med andre mennesker henger tett sammen med solidaritet overfor natur, dyr og hele skaperverket. Dels fordi menneskene er en del av skaperverket – alle mennesker over hele verden er skapt i Guds bilde med uendelig verdi og unike gaver og evner, akkurat som du og de som er nær oss. Dels fordi en utnyttelse eller manglende omsorg og solidaritet overfor naturen også nesten alltid innebærer en manglende solidaritet overfor mennesker, eller rammer i hvert fall ofte andre, fattige mennesker. Vi vet alle at vi en rike delen av verden forbruker veldig mye mer ressurser enn hva jorden klarer av – og en årsak til at vi kan forbruke så mye, er at resursene er ujevnt fordelt så vi er rike mens andre er fattige, og fordi noen lager alle disse tingene vi kjøper til altfor lave lønner, eller uten å få betalt i det hele tatt. Nå som effektene av klimaendringene begynner å merkes, er det de fattigeste menneskene som rammer hardest av tørke og ekstremvær.

Vern om skaperverket og solidaritet med mennesker er to sider av det samme mynt. Det høres selvfølgelig og nesten banalt ut når man sier det slikt, men i bonn ligger den radikale innsikten at også de mennesker som er langt unna, som ever sine liv på helt andre måter enn oss og som vi kun ser på nyhetene en gang iblant – hver og en av de er like mye skapt i guds bilde som naboen vår. Hver og en av de har drømmer og håp, redsler og lengsler som er lika sterke som våre. Vi er så vant til å sortere verden at det er vanskelig å ta inn. Og enda vanskeligere å la det få konsekvenser, ikke bare i vår konsumpsjon – selv om det er viktig – men enda mer hvordan vi tenker om verden og ser på andre mennesker. Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinna, skriver Paulus. Her er ikke vit eller svart, rik eller fattig, EØS-statsborger eller flyktning, kanskje vi kan legge til.

Denne innsikten kan vi også øve oss, når vi deler sakramentene, dåp og nattverd. Paulus taler jo her om dåpen, at i dåpen er vi alle helt på lik linje. Alle tar imot dåpen som gave, en nåde, og ikke noen kan være bedre eller dårligere, mer eller mindre verdig, første- eller andrerangs. Alle er vi ett i Kristus Jesus. Desmond Tutu har uttrykt det som at i dåpen finnes ikke noe rom for diskriminering. Og sånn er det også med nattverden, som i seg selv er et sterkt bilde for solidaritet. Guds ånd som blåster livspust i skaperverket, som gis til den som døpes, er samme ånd som vi ber om i nattverdbønnen, og den som gjør at vi i brød og vin møter Jesus Kristus selv. Og same ånd som sender oss å gi det møtet videre.

I nattverden bærer vi frem brød og vin, gaver av jordens frukt og menneskers arbeid. Disse deler vi med hverandre – alle får likt, nok til alle og ingen får mer enn de trenger. Alle møter på lik linje rundt knefallet eller i køen, ingen klasseinndeling eller vip-seksjon, ingen luksus og ingen som stenges ute. Sånn er nattverden et mønster for et liv i solidaritet: brødet brytes og deles av alle. I nattverden brytes tid og rom opp og vi har fellesskap med mennesker i alle tider og over hele jorden som deler vin og brød: fattige og rike, i krig og i fred, i fremgang og i forfølgelse. Og det er en forsmak av når måltidet skal feires i himmelen, når Guds rettferdighet rår og lidelse og ondskap, urettferd og fattigdom er beseiret en gang for alle.

Til den dagen er vi Guds hender og føtter i skaperverket, og vi kan la Guds Ånd røre oss. La oss sende ut fra våre trygge rom til å dele brød og liv, til å ta inn overfor oss hva et liv i solidaritet kan bety. Selv om det kun handler om å se på verden med litt andre, åpnere øyne. Vi kan ikke forandre alt selve, men la Guds ånd forandre oss og sende oss på veier vi ikke alltid selv kan se hvor de leder. Men vi får stole på løftene fra dåpen, at det er Kristus vi er kledde i, og at han er med oss alle dager inntil verdens ende.

måndag 14 maj 2018

Finne sin vei i troen

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken Søndag før pinse, 13 mai 2018. En versjon av samme preken ble holt på høymesse i Lovisenberg kirke samme dag.
For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.» Joh 3,16-21
Å fortolke livet – å sette tekstene i lys av livet og livet i lys av tekstene. Det er jo egentlig noe vi gjør i enhver preken og i enhver gudstjeneste. Noen ganger er det enklere og noen ganger vanskeligere, og jeg synes nok det hører til de vanskeligere når teksten som i dette fall er veldig kjent – i hvert fall den første setningen. Og i tillegg en tekst som kan være full av snublesteiner. Men jeg skal prøve meg på å si noe om tro, og begynner ikke forfra, fra den kjente enden, men fra slutten. 
Den som følger sannheten kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud. Sånn avsluttes tekstlesingen. Disse ordene om sannhet og lys er veldig typiske for Johannesevangeliet, som vi er i. Både sannhet og lys er sentrale begrep for Johannes. Og han bruker ofte, slik som her, kontraster og motsetninger, og gjentakelser på sin abstrakte og filosofiske måte. Her er vi midt i samtalen mellom Jesus og Nikodemus, som søkt opp Jesus om natta. De taler om å fødd på ny, om ånden og om sannheten.
Her handler det om å følge sannheten og om gjerninger gjort i Gud. Det kan kanskje ses som en kontrast mot at det i vårt første vers handler om troen. Men jeg er ikke så sikker på at man skal se tro og handlinger som motsetninger, og at vi kanskje her kan få noen tankespor nettopp om vi utgår mindre fra tro som en intellektuell virksomhet, og mer som liv, relasjon og handling.
I den lutherske tradisjon, og ikke minst i lutherdom preget av pietisme som jo det norske kirkeliv i høy grad er, er tro forstått fremst som noe kognitiv. Altså noe som handler om tanker og oppfatninger, noe som har med hodet mer enn kroppen å gjøre. Tro dreier seg for så vidt ofte også om uttrykk og følelser, men likevel finnes en grunnidé om at tro handler om overbevisning, for-sant-holdende av visse trossatser, om å mene eller være overbevist om at visse dogmer eller holdninger er sanne og riktige. Det er for så vidt ikke feil, ikke i det hele tatt. Men det er en ganske snever oppfatning av hva tro er, som ikke får med alle dimensjoner.
I samme lutherske tradisjon er vi også opplært i å være veldig obs på gjerningslære, altså tanken at vi må eller kan gjøre visse ting for å oppnå frelse. Av gode grunner – tanker om at vi kan fortjene guds kjærlighet og nåde ved å gjøre visse ting eller ved å være flinke eller fromme nok, det er en fristende men farlig blindvei. Men det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle i det hele tatt hvordan vi lever livene våre eller hvordan vi forvalter de ressurser vi har, materielle eller tid, ork, evner.
Slik er det jo også med kjærlighet – det handler for så vidt om følelser, men enda mere om handling: kjærlighet til et barn viser seg jo ikke fremst ved hva vi føler eller sier, men ved å gå opp på natta og skifte bleie, sette deres behov fremfor våre egne, gjøre hva vi kan for at de skal få et så godt liv som mulig. Kjærlighet til venner og søsken og familie viser vi kanskje fremst ved å stille opp når de trenger oss, prioritere å være med på deres viktige hendelser i livet, vise dem fortroende, gjøre ting for dem. Det er i handlingen, i prioriteringen, i omtanken, som kjærligheten viser seg.
Kanskje skal vi også se troen i et større sammenheng. Ikke sånn at tro kun viser seg i visse spesifikke handlinger, men at det like mye handler om liv og relasjon som å holde visse trossatser for sanne på en intellektuell måte. Når Jesus taler med Nikodemus om natta har han neppe en luthersk-pietistisk oppfatning om tro. De har en intellektuell samtale, men konklusjonen er ikke at Nikodemus kan bli overbevist av rasjonelle argumenter. Troen er en gave, ikke en prestasjon. Og troen er en relasjon, som dreier seg minst like mye om tillitt som om overbevisning.
Og jeg tenker også at det handler om å søke i riktig retning: mot lyset og sannheten. Mot kjærligheten. Det er ikke noen quick fix, noen enkel oppskrift på tro og et rett liv. Men å prøve å søke en retning mot Gud, mot sannheten, er å ta steg i tro.
Den svenske biskopen og forfatteren Martin Lønnebo – her i Norge kanskje mest kjent som skaper av Kristuskransen, men han er også forfatter til en lang rad bøker – han har skrevet om menneskets modenhet og om å finne og følge sin livsvei. Han skriver i boken Van Goghs rom at ved hvert veivalg finnes et spørsmål: hva er min kallelse. Dette spørsmål, selv om det kanskje ikke høres naturlig ut for ethvert moderne menneske, likevel er helt sentral. Og han mener dette er et spørsmål er et tre med fem greiner, med fem underspørsmål: Hva er sant? Hva er skjønt? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig? Lønnebo mener at i disse spørsmålene vokser vår livsmening frem.
Ved å hele tiden stille disse spørsmålene, og ta svarene på alvor, tenker jeg at vi retter oss mot lyset. Vi lar våre egne egoistiske behov stå tilbake, og lar oss selve stå i tjeneste for verden. Og da lever vi i tro, rettet mot lyset og sannheten.
Kanskje er det også nettopp dette det er å fortelle og fortolke livet. Å sette oss selv og valgene våre i et større sammenheng. Og å tørre å stille de spørsmålene som ikke har noen enkle svar, og der svarene kan avsløre sannheter om oss selv som ikke alltid er så bekvemme. Svar som pusher oss å gå i en annen retning eller ta oppgjør med ting som ikke er skjønt, godt og rett – i livene våre, eller omkring oss. Å søke etter det skjønne og det hellige, å finne ut hva som er godt, sant og rett, det er en livsoppgave. Men en oppgave det er verdt å legge en livstid på.
I Johannesevangeliet er kontrastene sterke ved lys og mørke. De fleste av oss lever livene våre i halvskygge eller i gråskalaene. Så lenge vi lever i denne verden kommer vi nok ikke bort fra dem. Men vi kan prøve å finne en livsretning mot lyset, og stille spørsmålene som hjelper oss finne vår kallelse og vår plass i verden. Troen er ikke kun noe vi tenker eller holder for sant, men å leve livet vårt i relasjon til Gud, og leve den ut i tjeneste for andre.


söndag 29 april 2018

Guds rike - en gjærbakst som ikke lar seg kontrollere

Preken 5 søndag i påsketiden, 29 april 2018, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.
Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og  himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.» Luk 13,18-21

Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Jesus stiller spørsmålet og svarer med noen bilder. Men kanskje er spørsmålet først: hva er egentlig Guds rike?

Guds rike er et sentralt begrep fremst i Lukasevangeliet, men også hos Markus og Matteus. Det kan sies være hovedpoenget i Jesu undervisning i følge disse evangeliene, og samtidig er det ikke helt enkelt på få greia på hva det betyr. Men det er kanskje akkurat også noe av poenget: Guds rike kan ikke bli fanget inn i en enkel definisjon eller forklaring. Litt seinere i Lukasevangeliet enn der vår tekst står, får Jesus spørsmålet om når Guds rike skulle komme, og han svarer «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.» (Luk 17, 20-21), noe som også kan oversettes «innom dere». Andre steder står det at Guds rike er nær, at Guds rike allerede er her, eller at det skal komme. Så Guds rike skal nok uansett ikke bli forstått som en spesifikk plass eller tid, som en regime, men mer som et tilstand. Guds rike er når og der ting er slik Gud ønsker. Som vi ber i Fader vår: La riket ditt komme, la viljen din skje. Det er tilstanden det Guds kjærlighet får råde, og får virkninger i vår verden.

På mange steder i evangeliene henviser Jesus til Guds rike, og ofte nettopp med liknelser. Ut fra mange av dem blir det tydelig at i Guds rike gjelder andre regler, eller verdier, enn i andre riker. Ut fra Jesus samtid er det lett å se at Guds rike blir satt opp som en kontrast mot det romerske imperium, som ikke var noe likestilt og inkluderende samfunn. Men det finnes nok godt om trekk ved Guds rike som det blir beskrevet særlig i Lukasevangeliet, som står i kontrast mot mange av verdiene i vårt samfunn i dag.

Noe gjenkommende i bildene om Guds rike i Jesus undervisning, er at makt og hierarkier ser helt annerledes ut. Mange som er først skal bli sist, og mange som er sist skal bli først. De rike og mektige skal miste sine privilegier, men barnet er satt frem som forbilde. I andre liknelser forteller Jesus om hvordan det ikke spiller noen rolle om man har gjort alt riktig hele livet, eller snudd om i siste stund: alle har en plass i Guds rike uansett fortjeneste, og alle arbeidene får samme lønn uansett når på dagen de begynte å arbeide.

I Guds rike må vi prøve å glemme alt vi har lært oss om hvordan verden funker, om hva som er viktig og hva som teller. I et samfunn der vi hele tiden møter budskap om at vi må realisere oss selve, vi kan bli litt bedre bare vi jobber litt til: du kan bli alt du drømmer om – bare du blir litt sterkere, litt tynnere, litt flinkere, får litt høyere karakterer, kjøper litt dyrere ting, jobber litt hardere. Selv om vi tenker at vi er nok så likestilt og tror på nåden, er det fortsatt utfordrende for mange av oss å virkelig ta til oss: det spiller ikke noe hva vi gjører, vi kan uansett ikke fortjene og jobbe oss til Guds kjærlighet eller en plass i Guds rike. Det har faktisk null og intet å si hva slags karakterer vi har, eller hvilken jobb eller hvor mye penger vi tjener eller hvor tynne og pene vi er. Og like viktig, heller ikke hvor fromme vi er eller hvor ofte vi ber eller hvor mye penger vi samler inn til misjonen eller om vi klarer å leve opp til våre egne idealer. Alle disse tingene med å be ofte og prøve å leve som vi lærer, det er gode ting som hjelper andre mennesker og hjelper oss selve og holde fast på det som er viktig i livet. Men det gjør ikke at Gud elsker oss enda mer – det en nemlig ikke mulig.
For det er jo Guds kjærlighet alt dette handler om. Gudsrikets krefter, det er kjærligheten som er sterkere enn døden. Og når den kjærligheten får råde, og når vi prøver å leve i den kjærligheten og la den få virke og påvirke våre liv, da skjer også andre ting. Da kan makten snus opp-ned, då kan nåden få rom og våre egne prestasjoner stå til siden.

I Lukasevangeliet finnes det noen perspektiver på Guds rike, og på Jesu hele undervisning og virke som er særlig viktige, og som også er tilstede i dagens tekst. En viktig utgangspunkt for Lukas er de fattiges perspektiv – de små og svake på mange måter, men også bokstavelig de økonomisk fattige. Jesus har ikke kommet som en profet for de rike og mektige, men for å befri de fattige og fortrykte. Guds rike handler her om at ikke bare i himmelen en gang, men alt i vår tid, kan Guds rike bryte igjennom sånn at makten vendes og ressursene fordeles annerledes. Dette har inspirert kristne i alle tider, så vel de første kristne som rent konkret delte på alle sine økonomiske og materielle ressurser i eiendomsfellesskap, til 1900-tallets frigjøringsteologer i fattige deler av verden.

Et annet viktig perspektiv i Lukasevangeliet er det universelle: altså at Jesus ikke kun har kommet til Israels folk men til alle folkeslag. Jesu stamtavle i Lukasevangeliet går ikke bare til Davids slekt, forbundets folk, men helt til Adam og dermed til hele menneskeheten og skaperverket. Guds rike er et rike som bryter opp grenser og utfordrer også våre tanker om hvem som hører hjemme og ikke, hvem som er innenfor og utenfor. Bildet i dagens tekst om at himmelens fugler bygger reir i treet som vokser opp fra sennepsfrøet, det er et bilde som kommer flere ganger i det gamle testamente nettopp som et bilde for det universelle – alle fugler, uansett hvorfra, har plass i Guds rike. Og når treet vel vokser, vet vi ikke hvilke fugler som finnes plassen sin der.

Så er vi tilbake i de to bildene for Guds rike i dagens tekst: sennepsfrøet som er bitte lite men som kan vokse opp til ett tre der alle himmelens fugler får plass, og som en surdeig som kan heve en stor mengde med mel til brøddeig.

Det finnes mye å si om disse liknelsene – at de er hverdagslige og plukket opp ting fra hverdagslivet til påhørene til Jesus. At de handler om vekst – at Guds rike kan gro selv der minste fnugg finnes, til noe stort og gjennomtrengende som gjennomsyrer alt. At det er enorme proporsjoner i liknelsen: sennepsfrøet blir til et svært tre, og de tre mål mel som det bakes på er altså omtrent 36 liter mel, rundt 20 kilo. Men jeg vil feste oppmerksomheten ved en aspekt her.

Jeg er veldig glad i denne teksten, og en årsak til det er at det er en av få liknelser til Jesus som jeg kan speile i min egen erfaring. Altså, budskapet i mange av liknelsene kan jeg jo selvfølgelig relatere til, men de liksom ytre tingene i liknelsene til Jesus er jo liksom forankra i hans tid og plass, og i et jordbrukersamfunn. Jeg vet ærlig talt veldig lite om å gjete sauer eller dyrke åkrer eller slike ting som er gjenkommende hos Jesus – jeg er rett og slett litt for mye av en byperson. Men surdeig og gjærbakst: det vet jeg en god del om. Og jeg vil derfor dele med meg av en egen erfaring av surdeigbakst som jeg tror også sier noe om Guds rike.

Det er nemlig sånn, at en surdeig ikke helt lar seg kontrollere. Det gjelder for så vidt også gjær, men enda tydeligere med surdeig i min erfaring. Man kan prøve seg frem med temperaturer og typer av mel, med hevingstid og hvor mye man bruker av surdeig, når den skal mates med mer mel og masse andre ting. Men til syvende og sist er surdeigen levende og gjør litt som den selv vill. Vi kan gi den gode kår og mulighet for å heve deigen, men til slutt blir det slik som surdeigen, og ikke bakeren vil. Resultatet går rett og slett ikke å kontrollere, og konsekvensene er bare å leve med.

Og sånn tenker jeg at kanskje Jesus vil si også om Guds rike. Vi kan prøve å gjøre i stand kår og omstendigheter for å få det å gro og vokse, men vi kan ikke kontrollere konsekvensene. Guds kjærlighet er alltid større, Guds nåde møter oss når vi ikke aner det, Guds rike kan bryte igjennom når vi ikke har tenkt det, og nå til mennesker vi ikke har sett for oss. Vi vet ikke hvilke fugler som kommer og bygger sitt reir der, vi vet ikke hvem som er innenfor og utenfor. Fruktene av det som kjer når Guds rike, nåde og kjærlighet spres, de er flere og rikere enn vi kan ane. Men vi må akseptere at de ikke kommer når, hvor, og på den måten som vi alltid sett for oss og planlagt. Guds ånds vinder blåser hvor den vil, og Guds rikes frø slår rot der vi ikke aner. Vi får kun stille vårt liv til disposisjon og stole på den nåden og kjærligheten. Og be: La ditt rike komme, la din vilje skje.

söndag 22 april 2018

Elsk hverandre! Hvordan?

Intimasjon/refleksjon på Evensong i Trefoldighetskirken 4 søndag i påsketiden, 22 april 2018.
Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Joh 13,30-35


Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.
Jesus sier dette til disiplene når de spiser sitt siste måltid sammen, får vi høre i dagens evangelielesing. Et kjent og elsket ord, og nok høres det greit ut: ikke noen lang liste på masse regler, men et enkelt bud: å elske hverandre.
Men, det er jo kanskje ikke så enkelt viser det seg. Det tok ikke mange år i kirkens historie før de som var Jesu disipler og etterfølgere, kranglet og kom i konflikt. Og jeg vet ikke om vi kan si nå mer enn noen gang i historien, att vi som kalles kristne kan kjennes igjen på hvor mye kjærlighet vi viser hverandre.
Augustin, den store kirkefaderen, skal ha sagt at den eneste regelen eller loven en kristen trenger, er denne: elsk Gud, og gjør siden hva du vil. Altså at heller enn å sette opp en masse ting som er lov eller ikke, er det hensikten som er det viktige: hvis vi virkelig prøver å finne ut hva Gud vil, og hvordan vi skal vise kjærlighet til Gud (og våre medmennesker), og siden handler ut fra den kjærligheten og ikke våre egne egoistiske ønsker, så kommer vi oftest å handle riktig.

Her må vi også se hva Jesus mener med kjærlighet. I vår kultur er kjærlighet nesten helt koblet til følelser. Vi er veldig opptatt av den romantiske kjærligheten, men også andre former av kjærlighet – til barn, foreldre og søsken; til venner, eller til dyr, eller plasser eller musikk eller hva andre ting vi elsker, alt dette tenker vi ofte på som hva slags følelser vi har for de. Og det er ikke nødvendigvis feil. Men det blir altfor snevert å tenke at budet Jesus gir oss, er at vi skal være glad i hverandre, eller ha sterke følelser for hverandre. Og i tillegg er det jo vanskelig å styre eller velge sine følelser.

Jeg tror vi skal se dette budet i sammenhengen det blir sagt. Jesus er til bords med disiplene sine, og dette innleder det så kalte avskjedstalen, når Jesus forteller disiplene alt han vil ha sagt før han dør. Der han blant annet sier at ingen har større kjærlighet enn den som gir livet sitt for vennene sine. Denne scene, det siste måltidet, innledes med at Jesus vasker føttene til disiplene. Det var en oppgave slaver eller tjenere vanligvis gjorde, og desidert ikke noen som var de andres mester skulle gjøre. Men Jesus vasker disiplenes føtter, og sier at slik som han har vasket føttene deres, skal de vaske hverandres. Og den som vil være en leder og mester, må være de andres tjener.

Når Jesus sier at vi har i oppgave å elske hverandre, sier han ikke hva vi skal føle for hverandre. Det han sier er at vi skal tjene hverandre. Sånn er det jo også i vår hverdagslige virkelighet – mye av kjærligheten vi føler, viser vi ved handling: Vi tar oss av de barn eller gamle vi har ansvar for, vi hjelper venner å flytte eller gjør en tjeneste for vår nabo. Det er slik kjærlighet vises i handling. Og sånn er det også med vår kjærlighet til Gud og til vår neste: den viser vi ved å tjene eller gi videre av den kjærlighet vi har fått.