Martas predikningar / prekener

onsdag 7 november 2018

Se, jeg gjør alle ting nye

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på Allehelgens dag 4.11 2018.
Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
          «Se, Guds bolig er hos menneskene.
           Han skal bo hos dem,
           og de skal være hans folk,
          og Gud selv skal være hos dem.
           Han skal være deres Gud.
         
        Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
          og døden skal ikke være mer,
          heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
          For det som en gang var, er borte.»
Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.» (Johannes åpenbaring 21,1-5)
Se, jeg gjør alle ting nye. Det er Guds løfte i uroens tid. Prekenteksten er hentet fra Johannes åpenbaring, en for så vidt vanskelig bibelbok som ikke må leses uten noen briller som gir en gode perspektiver. En tekst skrevet i en vanskelig tid med forfølgelser av de tidige kristne, og mange av de ting som skrives frem der som forutanelser, skal nok heller leses som kommentarer til samtidens strider. Men her, etter alle strider og apokalypsen, kommer løftet. Døden og kaosmaktene skal ikke få det siste ord. Tårene skal tørkes, smerten og vanmakten og sorgen skal skylles bort, og Gud skal være hos menneskene. Og Gud lover å gjøre alle ting nye.

I noen tider i livet, er det ikke noe vi heller vil, en at alle ting skal bli nye. At alt skal bli annerledes. At det skal bli en endring, gjerne så radikal som mulig. Da den verste frykten er tanken – tenk om det alltid kommer til å være sånn her. Det kan være i den dypeste fortvilelsens stund, når vi er på tilværelsets bunn. Men også i mindre dramatiske situasjoner, de som er mer preget av uro og misfornøyelse, følelsen – var dette alt? Er dette livet mitt? Da er tanken på en endring, på at alle ting skal bli nye, et håp og et løfte. Det finnes andre måter livet kan være på. Smerten og sorgen forandres, selv om den vi har mistet er borte. Tilstander og sammenhenger som virker håpløse kan forandres selv om vi ikke akkurat nå kan se hvordan.

Andre ganger, i andre sammenhenger, kan en endring, tanken på at ting skal bli nye, oppleves som en trussel. Mange kjenner på å leve i usikkerhet, med å ikke vite hvordan fremtiden kommer til å bli. Jordens fremtid, fremtiden for samfunnet vi lever i, eller fremtiden til meg selv og kanskje de nærmeste. Vi ser mange katastrofer varsles, og noen av dem skjer – store katastrofer, og sånne katastrofer som kun blir en notis i avisene, men som er en total katastrofe for den som rammes. Men endring kan være skummelt uten at det dreier seg om den totale katastrofen. Usikkerhet og uro kan være skummelt nok. Følelsen at man ikke vet hva som er å stole på, hva som er fast og hva som kan smelte bort når som helst.

I Johannes visjon, ligger et dobbelt håp, og et dobbelt løfte. Et håp om endring og nye ting i evigheten, men også her i tiden. Og et løfte om at Gud er nær, her og nå men også i evigheten.
Det kristne håpet har alltid vært en spenning mellom «allerede her og nå», og «ikke enda». I forskjellige tider og i forskjellige kristne tradisjoner har tyngdepunktet variert – noen ganger har man vært veldig opptatt av evighetsperspektivet og hva som skjer etter døden så at man nesten glemt livet her og nå, og noen ganger har man vært så fokusert på dette liv og denne verden at evigheten blitt et diffus bakteppe. I begge disse fallene, risikerer man å glemme, at disse to perspektiver henger sammen, og at vårt håp om endring her og nå, om rettferd og nye muligheter i dette livet, henger sammen med troen på oppstandelse i evigheten.

For det er oppstandelsen som er håpets grunn. At Kristus beseiret døden, og en gang skal seire også over dødens konsekvenser helt og fult. Det kan føles langt unna, og uvirkelig, men det er det kristne håpets grunn. At smerten, lidelsen og døden ikke kommer få det siste ordet, men at det kjærligheten som er sterkere enn døden som kommer til å bli stående.

Men jeg tror ikke at det går an å tro på det håpet, om vi ikke også kunne se tegn på oppstandelses¬mønstret også her i tiden. At vi også her i livet, kan se at det kommer endring, at det kommer nytt liv, at nye ting kan gro der det virket som alt var dødd. I Johannesevangeliet sier Jesus, at om kornet ikke faller i jorden og dør, forblir det et ensomt korn, men om det dør bærer det rik frukt. Dette er også det aller eldste bildet av oppstandelsen i bibelen – Paulus bruker bildet av kornet i 1 kor, sannsynligvis skrevet en god stund før evangeliene ble skrevet ned. Jeg tenker at det dels er fordi oppstandelsen er vanskelig å skjønne, og kornet er et bilde fra naturen som er lett å skjønne. Men også, fordi kornet, naturens måte å vokse på ved at noe dør, er et uttrykk for dette oppstandelses¬mønstret. At noen ting må dø, må falle, må endres for at nye ting skal kunne gro. Og at midt i det som kun ser ut som død og tomhet, kan det, etter hvert, komme nye, friske ting.

Det betyr ikke at døden og smerten ikke er virkelig. Heller ikke at vonde ting «egentlig» er gode. En av de ting som ofte blir sagt som trøst når fæle ting skjer, er at det nok «var for det beste», at «alt skjer av årsak» eller lignende. Det tror jeg rett og slett ikke er sant, og det gir et feilaktig bilde av Gud. Det er ikke «for det beste» når mennesker dør en for tidlig og smertesom død, eller når noen blir sviktet av den de elsker eller når drømmer knuses. Det finnes ikke en høyere årsak, i hvert fall ikke noe som Gud vil, når barn ikke overlever fødselen eller når en ung menneske tar en overdose. Gud vil ikke smerte, lidelse, ondskap. Hvorfor smerten, lidelsen og ondskapen finnes i denne verden kan vi tenke kring på forskjellige måter, og hverken bibelen, den kristne tradisjon eller fornuften vår kan gi oss et enkelt enstydig svar. Men det vi har, er løftet om at vi ikke må gå gjennom denne smerten og lidelsen alene, og at det Gud vil, er liv og kjærlighet. Gud vil ikke gi oss tårer, men tørke dem.

For det er løftet. Guds nærvær. Håpet om endring, at nye, friske ting kan vokse der det kun var død, at nye relasjoner og nye muligheter kan komme som en vår etter en lang vinter, det håpet er basert i evigheten og oppstandelsen. Men det er også basert i løftet om at Gud deler våre liv. Her og nå, og i evigheten.

Når tanken på endring føles mer som en trussel enn som et håp, da kan vi hvile i løftet om guds nærvær. Selv om alt faller, er Guds kjærlighet der. Gud som i Jesus Kristus har erfart all livets smerte, som har grått ved sin venns grav, som ble sviktet og forlatt, som skrek i angst og fortvilelse, som dødde en smertefull og grusom død – det er den Gud vi får vende oss til i både den dypeste sorg og smerte og i den vage, ulmende uroen. Ved å dele våre liv og dø vår død, har vi ikke en Gud som er fjern, men en Gud som vil dele alt med oss, og ikke forlater oss. Hva vi enn må bære, må vi ikke bære alene. Og løftet er at det nærværet, det fortsetter i evigheten.

En helg som denne blandes mange følelser og perspektiver. Noen av oss har døden og sorgen etter noen vi elsket veldig tett og rå helt nært oss. Noen har sorg som ligger litt lenger bak i tid, men som blir vekket og aktualisert i allehelgenstider. Noen av oss står i endringsprosesser og uro som handler om helt andre ting en menneskelig død, men som kan vekke nok så mye følelser og tanker. Noen av oss har kanskje nok med å forholde oss til at månedsvis av mørker begynner, helt fysisk og praktisk, og at det er langt til vår og lys. Det finnes mange årsaker å tenne et lys i kirken her i dag.

Men ordet og løftet er til hver og en av oss, uansett livssituasjon. Det korn som faller i jorden, kommer gi noen helt annen og ny frukt selv om vi ikke kan se det nå. Og Gud sier til hver og en av oss: din sorg og din smerte og dine tårer skal ikke være i evigheten. Jeg elsker deg, jeg er nær deg. Og en dag, før du aner, spirer noe nytt. Se, jeg gjør alle ting nye.

tisdag 30 oktober 2018

Hvem er du i fortellingen? Om barmhjertighet og min neste

Preken på Storbymesse 21 oktober 2018, 22:e søndag i treenighetstiden. Denne søndag var det TV-aksjonen med innsamling til Kirkens bymisjon.
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
        «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. 33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
    Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Luk 10,25-37)

Hvem er du i denne fortellingen? Når vi hører en slik kjent fortelling, har vi ofte noen bilder av hva som spiller seg ut, og kanskje ser vi for oss mer enn det som faktisk står i teksten, fordi vi har hørt den mange ganger. Kanskje har vi lest bildebøker som barn, kanskje vært med på en dramatisering i konfirmanttiden, hørt den fortalt og prekt over mange ganger. Og det føles selvfølgelig å lese denne tekst i dag, når Kirkens bymisjon og arbeidet deres for inkludering og fellesskap står i sentrum. Men kan denne kjente fortellingen åpnes opp så vi oppdager noe nytt? En måte å nærme seg en bibelfortelling på, er å se på de forskjellige personene i fortellingen, hvilke er de, hva skjer her fra deres ståsted. Og kan jeg sette meg inn der – og hvordan kan jeg tenkte om livet og troen mitt, om jeg er på forskjellige posisjoner i lignelsen? Hvordan blir denne fortellingen, om jeg tenker at jeg er den lovkyndige som stiller spørsmålet til Jesus, eller om jeg er mannen som blir slått ned, de som går forbi, eller samaritanen? La oss gjøre en tankelek, og stanse litt ved de forskjellig personene.

Den lovkyndige, juristen, den rettroende og lærte, kommer til Jesus med et spørsmål. Her, som i mange andre tilfeller i evangeliene, står det noe om hensikten hans, at han ville sette Jesus på prøve. Altså at utgangspunktet i spørsmålet ikke var att han faktisk ville høre og lære, men se om Jesus kunde svare slik han syntes var riktig, eller lure Jesus til å si noe feil. Den lovkyndige mannen blir sannsynligvis utfordret av Jesus, fortellingen er jo svaret på hans oppfølgende spørsmål om hvem som er hans neste, og svaret må ha vært nesten sjokkerende. Den urene, den som er utenfor blir satt opp som forbildet, men etter fortellingen kan den lovkyndige ikke annet enn å svare at det er den som viser barmhjertighet. Vi får ikke vite hva som skjedde etterpå eller hvordan han reagerte. Kanskje avfeiet han Jesus og mente han ikke var å lytte til, fordi han sa noe så urimelig. Eller så ble møtet med Jesus et vendepunkt der han begynte å se ting på andre måter. Det er nok nesten vanskelig for oss å skjønne hvor radikalt, og nesten galt, dette måtte ha hørtes ut for den lovkyndige.

Se kommer selve liknelsen. Her er tre hovedkarakterer/grupper: Den som blir slått ned, de som går forbi, og samaritanen. For så vidt også røverne, og verten på herberget, men vi lar de stå til side for nå.

Mannen som blir slått ned, får vi ikke vite så mye om. Men det er ikke vanskelig å sette seg inn i hans posisjon. Erfaringen av vold, i fysisk forstand eller andre typer av vold, er dessverre noe mange av oss har erfaring med. Eller frykten for vold. Mange har erfart å bli slått ned, om ikke fysisk så ved andre måter – å bli møtt med fordommer, å blitt tatt fra muligheter i livet, å bli krenket. Noen møter det særlige vold som rasisme og hat innebærer. Det finnes en risiko i å lese denne delen av teksten for raskt, at mannen som blir slått ned kun er et grep for å fremstille de andre personenes handlinger og valg. Men vi kan godt stanse et sekund her: i sentrum for fortellingen står erfaringen av vold, av krenkelse, å bli fratatt alt. Det er en dypt menneskelig erfaring, og vi vet alle at selv om vi prøver å sikre oss på alle mulige måter, er risikoen alltid der. Hva vi har av både materielle ting, helse og verdighet, kan bli tatt fra oss – av noen som vill oss ille, eller av uhell og dårlige omstendigheter. Det kan være du og jeg. Samtidig som det er sant at det kan ramme hvem som helst, når som helst, er det også sant at risikoen for å rammes er høyere for noen. Og der er også en urettferdighet; den som allerede har lite, den som allerede lever i marginen av samfunnet, den som allerede lider under avhengighet, fattigdom, utenforskap, den løper også større risiko å rammes av vold og krenkelser. 

Når mannen ligger der, slått ned og frastjålet alt inkludert sin verdighet, kommer noen forbi. På en måte kan de sies å være hovedkarakterer i fortellingen – i hvert fall er disse til beskrivelsen mest lik mannen som stilte det opprinnelige spørsmålet til Jesus. Presten og levitten, de fromme, lovkyndige og de som skulle være forbilder i samfunnet. Vi får ikke noen forklaring for hvorfor de går forbi – kanskje fordi de hadde blitt rituelt urene om de rørt ved den blødende mannen. Uansett viser de ikke barmhjertighet eller medfølelse, lar sine egne behov, eller rutiner eller usikkerhet, styre handlingene og valget sitt mer enn mannens behov for omsorg. I denne fortellingen vil nok ikke noen av oss være disse to, men i virkeligheten har nok dere, slik som jeg, mange ganger helt konkret gått forbi noen som tigger, eller ser ut til å være rusa uten å spørre om de trenger hjelp.  Kanskje har dere også som jeg noen ganger latt være å spørre noen vi møter om hvordan ting er, fordi det blir altfor vanskelig å hjelpe til med noe, og da er det enklere å ikke vite. Vi kan ikke hjelpe alle, eller gjøre alt hver gang. Men fortellingen utfordrer oss til å huske på at vi kan gjøre noe. Det enkle og bekvemme er noen ganger lett å rasjonalisere for oss selv som rimelig eller avveiet eller godt nok, når det faktisk er noen som trenger oss. 

Så er det samaritanen. Forbildet, den som gjør det vi alle vet egentlig er det rette og det som trengs. Som rammes av inderlig medfølelse – for øvrig et uttrykk som flere ganger i evangeliene blir brukt om Jesus, at han rammes av inderlig medfølelse for mennesker han møter. Han går utenom hva som er forventet, både i tid, i omsorg, i penger for den han møter som trenger ham. Han går langt i nestekjærligheten, lar den blomme ut. En av de viktige poengene til Jesus, og det som er utfordrende for den lovkyndige som stiller spørsmålet, er jo at samaritanen er enn som er utenfor det jødiske samfunn – en som de mente var uren, som hadde feil religion eller måte å be på, og som de så ned på. At Jesus løfter opp den som er utenfor til et forbilde, kan vel sies å være en grunnpoengene til fortellingen og det som ofte blir oppfattet som sensmoralen. Og det er ikke feil i det hele tatt. Men det går å se lytt dypere på dette. Det er lett i relasjon til forskjellige typer av hjelpevirksomhet eller diakoni eller omsorg, uansett om det er i menigheter eller organisasjoner eller mellom mennesker mer uorganisert, å begynne å tenke i oss-og-dem-kategorier. At det er noen stakkarslige det er synd om som trenger hjelp, og så er det vi sterke og rike og snille som skal hjelpe. Det høres teit ut når jeg sier det høyt, men tankefiguren er sterk. Jeg tenker at Jesus på en måte utfordrer dette med fortellingen. Samaritanen hjelper ikke mannen fordi han er moralsk høytstående og skal gi bort litt av sitt overflod. Han rammes av inderlig medfølelse. Han har erfaring med utenforskap og å bli sett ned på. Sikkert har mange gått ham rett forbi. Han deler av sitt eget, og møter mannen der han er med det han trenger. Det samaritanen gjør, er ikke å være snill, men å leve ut sin tro og kjærlighet i handling. Ved å gjøre ikke det som er enklest, emn det som trengs, blir han også et bilde av Guds kjærlighet.

Vi kan sette oss inn i hver og en av disse posisjonene i fortellingen. Vi kan på en måte være alle i fortellingen, og den sier kanskje forskjellige ting til oss, avhengig av hvor vi setter inn oss selve i fortellingen. Selv om fortellingen er så kjent at den nesten er slitt, tror jeg at den fortsatt kan utfordre oss, om vi lar den. 

Jeg vil avslutte med et siste perspektiv, som jeg også tror trengs. Alle liknelser til Jesus, handler også om ham selv, og om Gud. De er ikke kun moralske forbilder, men sier også noe om hvem Gud er i Jesus. Og selv om det sikkert går å lese på forskjellige måter, tenker jeg at Jesus i denne fortellingen fremst er mannen som blir slått ned. Dels som et frempek, til at han om ikke lang tid skal bli slått ned, fratatt alt, bli kreket og hånet og forlatt av vennene sine. Men også at det betyr, at når vi blir slått ned og kreket, er det en erfaring som Jesus deler. I tilværelses avgrunn, når vi er på bunn, i smerten og lidelsen og krenkelsen, der er vi ikke alene. Jesus er der sammen med oss.

Når vi går smertens vei, har Jesus gått der før oss. Vår Gud bærer også sår, vet hvordan volden føles, har sett både ondskapen og lidelsen i øynene. Den nestekjærligheten som Jesus løfter frem, er ikke noen moralsk overlegen snillhet, men å dele smerten og livet, båret av den kjærlighet som bar ham og som er sterkere enn døden. Vi får også hvile i den kjærligheten, og den kjærligheten er det som kan drive oss til å ikke velge de enkle veiene, men la oss ramme av både inderlig medfølelse og hellig harme når det trengs, for å dele både ressurser og liv med hverandre.

Om ekteskap, undertrykkelse, frigjøring - og Guds gode gave

Preken fra Storbymesse i Trefoldighetskirken 7 oktober 2018, 20:e søndag i treenighetstiden. 
Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag.» Herren Gud formet alle dyr på marken og alle fugler under himmelen av jord. Han førte dem til mennesket for å se hva det ville kalle dem. Det som mennesket kalte hver levende skapning, det fikk den til navn. Mennesket ga navn til alt feet og til himmelens fugler og til alle villmarkens dyr. Men til seg selv fant mennesket ingen hjelper av samme slag. Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Mens han sov, tok han et ribbein og fylte igjen med kjøtt. Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne til mannen.
   Da sa mannen:
          «Nå er det bein av mine bein
          og kjøtt av mitt kjøtt.
          Hun skal kalles kvinne,
          for av mannen er hun tatt.»
Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.
(1 Mos 2,18-25)
Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken. Men det gjelder også hver enkelt av dere: Hver mann skal elske sin kone som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann. (Ef 5,31-3)

Noen fariseere kom og spurte ham: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone?» De ville sette ham på prøve. 3 «Hva har Moses påbudt dere?» sa han. De svarte: «Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og sende henne fra seg.» Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem som mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» (Mark 10,2-9)

I møtet med vanskelige tekster, finnes det forskjellige måter å ta seg av preken på. Man kan unngå de vanskelige tekstene helt, ved at for eksempel bruke en fortellertekst eller velge den mindre vanskelige, om man ikke har alle lesetekster. Man kan velge å lese den, men preke over en annen tekst. Man kan ta seg av teksten, og prøve å finne hva som er evangelium i denne tekst, selv om det er vanskelig å finne ved første lesing. Og man kan benytte anledningen å kritisere teksten, eller hvordan den har blitt brukt, og ut fra teksten gi andre nøkler eller bilder enn de som ligger i selve teksten. Sikkert finnes flere veier. Jeg skal prøve meg på begge de siste to – å si noe frigjørende ut fra tekstene, og å kritisere dess bruk og gi noen andre bilder.

I dag har vi lest alle tre tekster, og det vi har hørt er, i hvert fall ved første blikk en patriarkalsk linje fra skapelsen via Paulus sammenligning av kirken og ekteskapet til skilsmisse. Det vanskeligste i dette er for så vidt kanskje ikke evangelieteksten i seg selv, men kombinasjonen av tekster, som vi jo også snakket om i samtalen her. Vi begynner i den versjon av skapelsesfortellingen der ikke mann og kvinne blir skapt likt og samtidig, men det kvinnen skapes som en hjelper, som en del av mannen. De korte setningene fra Efesierbrevet vi hørte høres for så vidt fine ut, at en mann skal elske sin kone og kvinnen respektere sin mann. Men leser man hele avsnittet, er dette kun avslutningen av et lenger resonnement fra Paulus, der han mener at mannen er kvinnens overhode slik som Kristus er kirkens overhode, og en kone må underkaste seg sin mann.

Evangelieteksten gir sikkert mange forskjellige tanker og assosiasjoner, ikke minst ut fra i hvilket sammenheng den leses. De fleste av oss har kanskje oftest ikke hørt den med disse andre tekstene i forkant, men i en helt annen setting: i bryllup. Der oppfattes kanskje Jesus ord med en annen nyanse, med fokus på det bevisste valget å leve sammen, å bryte opp fra det gamle for å gå ”all in” i ekteskapet og det nye livet sammen, og de to blir en. I det lyset viser Jesus på allvoret ved å ta beslutninger som påvirker hele livet, og ansvaret ved å fatte besluttninger som også involverer andre. Ikke minst for den som har makt, resusser og forsørgelsesansvar.

At Jesus skerper inn budet om skilsmisse, bør nok ses som en beskyttelse av den svakere part. Store deler av Moseloven handler jo nettopp om dette, beskyttelse for grupper som ellers risikerte å helt stå uten forsørgelse og tilhørighet i samfunnet – ofte ekseplifisert som enker, farsløse og de fremmed. En forlatt kone skulle raskt ende opp i den samme kategori. Rett etter denne teskt kommer også en av de kjenteste tekstene fra Markusevangeliet, nemlig den om Jesus og barnen. Det er ikke urimelig å lese inn også denne tekst i sammenhenget. Spørsmålet til Jesus om retten å skille seg kan leses som et sprøsmål om det er mulig for en mann å snike seg unna ansvaret han har, for barn og kone, som ellers vil risikere å stå uten både materielle reusser og sammenheng. Da peker Jesus på at den som har mer makt i en relasjon, ikke kan bruke den makten til å unngå ansvar.

Men vi må også se, at det ekteskap som beskrives i alle disse tekster, er noe annet enn det syn på ekteskap vi har idag. Idéen om den romantiske kjærligheten, og særlig den romantiske kjærligheten som basis for ekteksapet, det er et moderne fenomen fra de siste århundedet eller to. Ekteskapet har i de fleste tider og samfunn vært en sikring av resurser, en måte å fordele arbeidet på en gard eller bruk – bland de rike og mektige en måte å danne allianser eller sikre makt, blant småkårsfolk en måte å organisere liv og arbeid. Kjærlighet, ömhet og respekt var noe som ofte, men slett ikke alltid, vikk vokse frem. Frem til de siste århundedene hadde de fleste heller ikke særlig mange potensielle kandidater til å stifte familie med, da de flestes verden ikke var særlig geografisk stor. Kirka har for så vidt i lang tid lagt vekt på at ekteskapet skal inngås av fri vilje og at begge parter må si ja. Men hva alternativene var, eller at det ja:et skulle være basert i det vi tenker på som romantisk kjærlighet, det er noe annet.

Endringen som har skjedd i synet på ekteskapet, handler ikke bare om en forandret syn på kjærlighet, og mye større muligheter å også i praksis finne og velge en ektefelle. Det handler også om dette med syn på kjønn, og fremst kvinners muligheter og makt over eget liv. Den største forandringen i hva et ekteskap er i vårt samfunn, skjedde når kvinner fikk stemmerett og ble myndige selv om de var gift. Da gikk ekteskapet fra å være en enhet med et overhode og en underordnet (eller flere, om man fikk barn), til å bli et partnerskap med to likestilte individer. Det er en mye større forandring i synet på hva et ekteskap er, enn for eksempel om de to likestilte individene kan være av samme kjønn. Selv om det finnes noen små kristne grupper som fortsatt vil løfte frem et syn på ekteskapet der mannen er overhode og kvinnens oppgave er å lyde, er det rett langt fra midtfåre i en kristen forståelse av ekteskapet idag. De aller fleste av oss ser muligheten til denne likestillingen, muligheten å bygge en relasjon på et møte mellom to mennesker på lik linje, som en Guds gave.

Dagens tekster kan leses på forskjellige måter, som en undertrykkende patriakalsk beskrivelse av det ulikestilte ekteskap, eller som et forsøk på å ansvarliggjøre den sterkere part og beskytte den svakere. Uansett er dette bilder av ekteskap som for de fleste av oss ikke så enkelt stemmer overens med vår bild av likestilte relasjoner og ekteskap.

Vi må også kunne forholde oss kritisk til tekstene og ikke nødvendigvis ”bortforklare” innholdet i den. Det kan være sant og riktig at det Jesus gjør i teksten, er å ansvarliggjøre den sterkere part ved å forby skillsmisse; og det kan samtidig være sant og riktig at forbudet mot skilsmisse gjennom historien har lett til utrolig mye lidelse, ikke minst i form av vold mot kvinner og barn. Det finnes muligheter å lese paulusliknelsen mellom kristus og kirken med et ekteskap på en positiv måte, men den åpenbare lesingen er en grunden ulikestilt forståelse av ekteskapet.

Hva er da konklusjonen av dette? Hvordan skal vi forholde oss til bibelens tekster om relasjoner og ekteskap? Hva er et kristent syn på dette?

Hva gjelder bibelen, så er det ikke noe forskjell på disse tektster fra andre bibeltekster. Vi får prøve dem i lys av andre bibeltekster, og i lyset av evangeliet om Jesus Kristus. Vi kan også prøve om disse tekster virkelig er så sentrale – mange andre bibeltekster som behandler hvordan mennesker lever sammen, særlig ting som gjelder menn og kvinner, som er kontekster langt fra oss, bruker vi ikke nettopp fordi de ikke formidler viktige ting om evangeliet, men detaljer som vi ikke oppfatter som normerende. Jeg har for eksempel sjelden hørt noen preke over at kvinner ikke skal ha kort hår, selv om Paulus skriver det.

Hvilke bibeltekster som er sentrale for hvordan vi vil leve livene våre, for hva som er sentralt i relasjonen mellom Gud og mennesker, for hva som er et godt liv og et godt samfunn, det er en stendig pågående fortolkning og samtale. Vi må ikke bli forstyrra av at noen tekster har blitt brukt altfor konkret, og at spørsmål om seksualitet, relasjoner og kjønn har blitt noe av symbolspørsmål i et samfunn i endring. På dette feldt, likevel som andre feldt der vi søker etter en kristen etikk – om det så er klimaendringer og miljø, rikdom og fattigdom, synet på flyktninger eller vårt eget forbruk – så er det altfor enkelt å sette opp regler for hva som er rett og fel, hva som er lov og ikke lov i alle sammenhenger. Et kristent etiskt syn må være å kunne ha en moden og reflektert forholdningsmåte som utgår fra både ansvarliggjøring og troen på tilgivelse, på å beskytte en svakere part men også å si fra om urett og usannhet. Innsikten at vi alle er samtidig syndere og rettferdiggjorte, men også at handlinger får konsekvenser, og at vi alltid er kallet til å se hvordan disse konsekvenser rammer eller gynner andre mennesker. Å ikke se andre mennesker som middel til å bruke for våre egne mål, men som fullverdige skapelser i Guds bilde, uendelig verdifulle. Å se på mennesker med Jesu blikk, og også prøve å se oss selv med Jesu blikk når vi trenger tilgivelse.

Gud er livets Gud, som har skapt oss til fellesskap og til at leve sammen, med Gud og hverandre. Kjærligheten og evnen til å elske er Guds gode gaver, men også noen ganger en stor utfordring da vi ikke alltid gjør det gode vi vill. Relasjonene våre er en del av en uperfekt verden der ting ikke alltid blir slik som vi tenker oss og vil. Å leve i det spenningsfeltet, mellom anelsen av Guds rike og hvordan den fullkomne kjærligheten er, og virkeligheten som den ser ut her og nå, er en del av at som kristen leve i denne verden. Gud kaller oss likevel til å prøve – å prøve å leve i tro, håp og kjærlighet, i alle relasjonene våre, uansett hvordan de ser ut. Den kjærligheten, kjærligheten fra Gud, er mye større enn vi kan ane og tenke, og den finens for alle, uansett ekteskap, relasjoner eller forelskelse. Det er kjærligheten som er sterke enn døden, og den kjærlighet som bærer hele verden.