Martas predikningar / prekener

onsdag 27 juni 2018

Ikke enhver som sier Herre, herre... Advarsler mot å misbruke makt og Guds navn

Preken på Høymesse i Gamle Aker kirke, 5 søndag i treenighetstiden, 24 juni 2018
 Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.
    Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
    Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde. Matteusevangeliet 7,21-29

Noen ganger brenner evangelieteksten til, at den talar rett inn i vår egen tid eller i vårt eget liv. At selv om tekstene er valgt i en tekstrekke for lenge siden, nå plutselig sier noe veldig aktuelt.

Det er en hard Jesus vi møter i teksten. I setningene rett før vi kommer inn i teksten, advarer ham for falske profeter, og fortsetter her å advare mot å kun bruke hans navn men ikke gjøre hans vilje. Det spiller ikke noen rolle om man sier at man er kristen eller den som representerer Gud, om det man faktisk gjør er noe helt annet, og særlig om det man gjør er å utøve makt. Det er faktisk motsatt, det Jesus sier – den som prøver å representere ham men på en feil måte, den har han aldri kjent. Det er harde ord, men så hard er Jesus noen ganger. Og særlig mot de som prøver å utnytte makten sin, og la det gå ut over de som er små og svake.

Dessverre er jo det med å utnytte makten sin, og å prøve å bruke Guds navn til å gi seg selv legitimitet ofte et aktuelt tema også i vår tid. Men jeg tenker på en særlig hendelse i uka: kanskje har dere også sett videoklippet der USAs justisminister Jeff Sessions forsvarer sin nye så kalte «nulltoleranse-policy» ved grensen, der asylsøkere settes i varetekstfengsel og blir tatt fra barna, som settes i separate anlegg. Der bruker han et bibelord for å forsvare praksisen, Paulus ord i Romerbrevet 13, om at alle myndigheter har fått sin makt fra Gud, og at alle må adlyde dem. Denne bruken av bibelordet gjorde i hvert fall meg nesten like opprørt, som tv-bildene av de gråtende barna låst in bak gjærer. Jeg er selvfølgelig ikke den eneste som reagert på dette – de fleste kristne kirker i USA har skarpt kritisert situasjonen, og også paven og har gått ut og støttet de amerikanske katolske biskopene i kritikken deres.

Sessions bruk av nettopp Romerbrevet 13, som jo er en vanskelig og problematisk tekst, fikk meg å tenkte på og finne frem en tekst jeg lest for lenge siden som gjorde stort inntrykk på meg. Det er en tekst av den skotske presten og forfatteren John Bell, her kanskje mest kjent for sine flotte salmer som det finnes flere av i vår salmebok, og som leder for gudstjenestearbeidet på Iona. I denne tekst skriver Bell om vanskelige bibeltekster, og med utgangspunkt nettopp i romerbrevet 13, og i dette sted fra Matteusevangeliet som er vår prektekst i dag. Bell mener at en måte å forholde seg til vanskelige bibeltekster på, er å lese de i lyset av Jesus ord i evangeliet. Og så forteller han om Allan Boesak, den sørafrikanske frigjøringsteologen og antiapartheid-aktivisten som koblet sammen disse tekstene. Det sørafrikanske apartheidregimet kalte seg en kristen regime, og fikk støtte av noen sørafrikanske kirker i sin rasistiske og undertrykkende politikk. Hvordan skal man i en slik situasjon forstå Romerbrevet 13, der Paulus sier at enhver myndighet fått makta sin av Gud, som alle må adlyde? Nei, mente Boesak, den sørafrikanske apartheidregjeringa – og de kirker som støttet den – var noen som sa «Herre, herre» men ikke fulgte Guds vilje men opprettet en urettferdig regime. Å si at man handler som Gud vil med støtte fra bibelen, men i selve verket undertrykke og gjøre forskjell på mennesker, det gjør en til en falsk profet og heretiker, mente Boesak.

Denne preken skal ikke være en politisk tale, og det er ikke opp til meg å avgjøre hvem som er en falsk profet eller handler etter Guds vilje. Men eksemplet fra sist uke, er en alvorlig påminning om at dette at mektige mennesker bruker bibelen eller kirken for å legitimere sin makt og behandle svakere mennesker ille, det er ikke kun noe i historien. Vi trenger ikke å gå til korstogene, eller inkvisisjonen, eller erobringen av Latin-Amerika, eller Nazi-tyskland eller apartheid-regimet for å finne eksempler på hvordan kristendommen har blitt misbrukt for undertrykking. Det skjer fortsatt, og det kan også skje her.

Et annet aktuelt eksempel er fiktivt men kan likevel gi et bilde av hva som kan skje når det kun er Guds navn og ikke innholdet i det Jesus forteller om, som brukes av makten. Tv-serien basert på Margret Atwoods roman Tjenerinnens beretning, om en grusom totalitær stat basert på en forvridd kristendom, har fått stor oppmerksomhet. Regimet i boken og tv-serien er grusomt voldsom og undertrykkende, og bruker et veldig selektivt utvalg av bibeltekster, i stort sett fra det gamle testamentet, for å holde kvinner som slaver og drepe motstandere i mengder. Men en slående ting i deres så kalte kristendom, er at den i stort sett mangler Kristus. De kan si Herre, herre, hele tiden, men uten Kristus, uten nåde, og uten det som Jesus peker på er Guds vilje, er de ikke noen representanter for Gud, men kun et skrekkvelde.

For det er Jesus som gir nøkkelen her. Det han sier er det som teller, er om den som sier seg representere ham, gjør hans himmelske faders vilje. Og den viljen, den har han nettopp fortalt om. Denne tekst er nemlig avslutningen av Bergprekenen i Matteusevangeliet, der veldig mange av de kjente Jesusordene står. Den gylne regelen og saligprisningene; å be Fader vår; om tilgivelse og å ikke se flisen i sin brors øye men heller bjelken i sitt eget; å vende andre kinnen til og å gå en mil for andre, om å elske sine fiender. Alt dette peker Jesus på, men også det som kjernen i sitt liv og virke: å dele våre kår, og å beseire det onde med den kjærlighet som er sterkere enn døden.

Jesus gir sen bilden av to menn som bygger hus. De ser helt like ut, men når stormen kommer, da ser man hvilken som er bygd på fjellet og hvilken som står på sand. Den samme bilden hørte vi i leseteksten: uansett om man bygger med gull og edelstener, har det ikke noe å si hvis ikke grunnen er fast. Kristus er hjørnesteinen, grunnvollen, fjellet. Uten Guds kjærlighet som viser seg i Kristus, uten den nåde og tilgivelse vi får i ham, er vi ikke noe. Som Paulus skriver i 1 korintierbrevet – om jeg har alt men mangler kjærlighet, er jeg ingenting. Kirken må alltid gå tilbake til Kristus, og må aldri begynne å forsvare maktutøvelse som ikke har sin grunn i Guds kjærlighet. Og vi som enkeltmennesker, må også bygge livene våre på grunnfjell, på det som virkelig betyr noe. Jesus viser på at vi alle er skapt likt, i Guds bilde, uendelig verdifulle. Jesus viser på, at i Guds rike er det ikke de rike og mektige og pene og fremgangsrike som går først, men barna og de minste og svakeste. Jesus viser på, at det er tro og håp og kjærlighet som bærer verden, ikke makt og vold. Og når vi ikke klarer å leve helt som vi vill, og helt som Gud vil, da finnes det alltid tilgivelse og nye muligheter.

Jesus er hard i dagens tekst. Men han er hard mot den som utnytter sin makt og stilling, og den som misbruker navnet hans til undertrykkelse. Deres fall skal bli stort. Til oss sier han: husk på hva som virkelig teller. Og husk at min kjærlighet og Guds nåde, det er den som holder å bygge livet sitt på.


(Teksten av John L. Bell som jeg referer til, finnes i boken States of Bliss and Yearning, 1998)

Skaperverk og sakrament - ett i Kristus

Preken på friluftsgudstjeneste på Trefoldighet feriekoloni på Filtvedt. Skaperverkets dag 3 juni 2018.

Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.
Galaterbrevet 3,23-29
Gud blåser sin livspust i det første mennesket og Guds livspust blåser liv i oss og hele skaperverket også denne dag. Guds ånd og livskraft ser vi i naturen rundt oss – det er ikke en tilfeldighet at vi feirer skaperverkets dag når naturen kanskje er som aller vakrest og livet føles som aller sterkest når alt vokser og slår ut rundt oss. Etter en lang og kaldt vinter ble det plutselig sommer og mange føler hvordan livskreftene stiger i oss. Særlig på denne vakre plass er det nær til glede og takknemlighet over skaperverket.

Det er kun noen uker siden pinsen da vi feiret åndens nærvær i verden, og hvordan Gud ved sin ånd er tilstede i kirken og livene våre. Ånden binder sammen de forskjellige temaene, fortellingene og aspektene ved Guds skaperverk, Jesus liv og virke, hans død og oppstandelse, og livene våre i verden og i kirken i dag. Ånden er tilstede i skapelsefortellingene, er den livspust som blåses inn i menneskene og i verden. Guds ånd er tilstede når Jesus blir døpt, og når hvert og et barn – eller voksen – blir døpt i dag. Jesus sender sin ånd over disiplene, og Guds ånd er tilstede når vi feirer nattverd, leser bibeltekster og synger Guds lov sammen. Guds ånd som vekker oss, gir inspirasjon og fører oss på nye veier, som lar god frukt vokse i oss. Den ånden, Guds tilstedeværelse i verden, er ikke kun noe vi løfter frem i pinsen, men er et tema også nå, på Skaperverkets dag.

Bibelteksten vi leste, ur galaterbrevet der Paulus taler om troen og loven, og om likestillingen i dåpen, kanskje ikke er den første mange av oss tenker på, når vi skal lese en tekst på Skaperverkets dag. Skaperverket blir ofte likelydig som «naturen» eller enda mer konkret: miljøvern. Men skaperverket er større enn så. Jeg tenker at det er særlig to punkter i denne tekst som gir perspektiv på skaperverket, og som jeg vil si litt mere om: det første er Paulus betong av likestillingen, og dette å ikke gjøre forskjell på mennesker; det andre er at sakramentene, dåp og nattverd, ikke kun setter oss i relasjon med Gud, men også med andre mennesker. Begge disse aspektene dreier seg om solidaritet, og solidaritet er et kjernebegrep når det handler om vern av skaperverket.

Paulus løfter frem et radikalt likestillingsperspektiv, når han skriver om å kle seg i Kristus i dåpen. I relasjonen til Gud spiller ikke noen rolle i det hele tatt hvem du er, hvor du kommer fra, hva kjønn du har. De menneskelige grenser og hierarkier som vi bygger opp, river Kristus ned. Dette å kjenne seg selv igjen i andre mennesker, å dele med seg, å ta inn overfor seg andre menneskers kår og la seg påvirke av det, er solidaritet. Og den solidariteten med andre mennesker henger tett sammen med solidaritet overfor natur, dyr og hele skaperverket. Dels fordi menneskene er en del av skaperverket – alle mennesker over hele verden er skapt i Guds bilde med uendelig verdi og unike gaver og evner, akkurat som du og de som er nær oss. Dels fordi en utnyttelse eller manglende omsorg og solidaritet overfor naturen også nesten alltid innebærer en manglende solidaritet overfor mennesker, eller rammer i hvert fall ofte andre, fattige mennesker. Vi vet alle at vi en rike delen av verden forbruker veldig mye mer ressurser enn hva jorden klarer av – og en årsak til at vi kan forbruke så mye, er at resursene er ujevnt fordelt så vi er rike mens andre er fattige, og fordi noen lager alle disse tingene vi kjøper til altfor lave lønner, eller uten å få betalt i det hele tatt. Nå som effektene av klimaendringene begynner å merkes, er det de fattigeste menneskene som rammer hardest av tørke og ekstremvær.

Vern om skaperverket og solidaritet med mennesker er to sider av det samme mynt. Det høres selvfølgelig og nesten banalt ut når man sier det slikt, men i bonn ligger den radikale innsikten at også de mennesker som er langt unna, som ever sine liv på helt andre måter enn oss og som vi kun ser på nyhetene en gang iblant – hver og en av de er like mye skapt i guds bilde som naboen vår. Hver og en av de har drømmer og håp, redsler og lengsler som er lika sterke som våre. Vi er så vant til å sortere verden at det er vanskelig å ta inn. Og enda vanskeligere å la det få konsekvenser, ikke bare i vår konsumpsjon – selv om det er viktig – men enda mer hvordan vi tenker om verden og ser på andre mennesker. Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinna, skriver Paulus. Her er ikke vit eller svart, rik eller fattig, EØS-statsborger eller flyktning, kanskje vi kan legge til.

Denne innsikten kan vi også øve oss, når vi deler sakramentene, dåp og nattverd. Paulus taler jo her om dåpen, at i dåpen er vi alle helt på lik linje. Alle tar imot dåpen som gave, en nåde, og ikke noen kan være bedre eller dårligere, mer eller mindre verdig, første- eller andrerangs. Alle er vi ett i Kristus Jesus. Desmond Tutu har uttrykt det som at i dåpen finnes ikke noe rom for diskriminering. Og sånn er det også med nattverden, som i seg selv er et sterkt bilde for solidaritet. Guds ånd som blåster livspust i skaperverket, som gis til den som døpes, er samme ånd som vi ber om i nattverdbønnen, og den som gjør at vi i brød og vin møter Jesus Kristus selv. Og same ånd som sender oss å gi det møtet videre.

I nattverden bærer vi frem brød og vin, gaver av jordens frukt og menneskers arbeid. Disse deler vi med hverandre – alle får likt, nok til alle og ingen får mer enn de trenger. Alle møter på lik linje rundt knefallet eller i køen, ingen klasseinndeling eller vip-seksjon, ingen luksus og ingen som stenges ute. Sånn er nattverden et mønster for et liv i solidaritet: brødet brytes og deles av alle. I nattverden brytes tid og rom opp og vi har fellesskap med mennesker i alle tider og over hele jorden som deler vin og brød: fattige og rike, i krig og i fred, i fremgang og i forfølgelse. Og det er en forsmak av når måltidet skal feires i himmelen, når Guds rettferdighet rår og lidelse og ondskap, urettferd og fattigdom er beseiret en gang for alle.

Til den dagen er vi Guds hender og føtter i skaperverket, og vi kan la Guds Ånd røre oss. La oss sende ut fra våre trygge rom til å dele brød og liv, til å ta inn overfor oss hva et liv i solidaritet kan bety. Selv om det kun handler om å se på verden med litt andre, åpnere øyne. Vi kan ikke forandre alt selve, men la Guds ånd forandre oss og sende oss på veier vi ikke alltid selv kan se hvor de leder. Men vi får stole på løftene fra dåpen, at det er Kristus vi er kledde i, og at han er med oss alle dager inntil verdens ende.

måndag 14 maj 2018

Finne sin vei i troen

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken Søndag før pinse, 13 mai 2018. En versjon av samme preken ble holt på høymesse i Lovisenberg kirke samme dag.
For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.» Joh 3,16-21
Å fortolke livet – å sette tekstene i lys av livet og livet i lys av tekstene. Det er jo egentlig noe vi gjør i enhver preken og i enhver gudstjeneste. Noen ganger er det enklere og noen ganger vanskeligere, og jeg synes nok det hører til de vanskeligere når teksten som i dette fall er veldig kjent – i hvert fall den første setningen. Og i tillegg en tekst som kan være full av snublesteiner. Men jeg skal prøve meg på å si noe om tro, og begynner ikke forfra, fra den kjente enden, men fra slutten. 
Den som følger sannheten kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud. Sånn avsluttes tekstlesingen. Disse ordene om sannhet og lys er veldig typiske for Johannesevangeliet, som vi er i. Både sannhet og lys er sentrale begrep for Johannes. Og han bruker ofte, slik som her, kontraster og motsetninger, og gjentakelser på sin abstrakte og filosofiske måte. Her er vi midt i samtalen mellom Jesus og Nikodemus, som søkt opp Jesus om natta. De taler om å fødd på ny, om ånden og om sannheten.
Her handler det om å følge sannheten og om gjerninger gjort i Gud. Det kan kanskje ses som en kontrast mot at det i vårt første vers handler om troen. Men jeg er ikke så sikker på at man skal se tro og handlinger som motsetninger, og at vi kanskje her kan få noen tankespor nettopp om vi utgår mindre fra tro som en intellektuell virksomhet, og mer som liv, relasjon og handling.
I den lutherske tradisjon, og ikke minst i lutherdom preget av pietisme som jo det norske kirkeliv i høy grad er, er tro forstått fremst som noe kognitiv. Altså noe som handler om tanker og oppfatninger, noe som har med hodet mer enn kroppen å gjøre. Tro dreier seg for så vidt ofte også om uttrykk og følelser, men likevel finnes en grunnidé om at tro handler om overbevisning, for-sant-holdende av visse trossatser, om å mene eller være overbevist om at visse dogmer eller holdninger er sanne og riktige. Det er for så vidt ikke feil, ikke i det hele tatt. Men det er en ganske snever oppfatning av hva tro er, som ikke får med alle dimensjoner.
I samme lutherske tradisjon er vi også opplært i å være veldig obs på gjerningslære, altså tanken at vi må eller kan gjøre visse ting for å oppnå frelse. Av gode grunner – tanker om at vi kan fortjene guds kjærlighet og nåde ved å gjøre visse ting eller ved å være flinke eller fromme nok, det er en fristende men farlig blindvei. Men det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle i det hele tatt hvordan vi lever livene våre eller hvordan vi forvalter de ressurser vi har, materielle eller tid, ork, evner.
Slik er det jo også med kjærlighet – det handler for så vidt om følelser, men enda mere om handling: kjærlighet til et barn viser seg jo ikke fremst ved hva vi føler eller sier, men ved å gå opp på natta og skifte bleie, sette deres behov fremfor våre egne, gjøre hva vi kan for at de skal få et så godt liv som mulig. Kjærlighet til venner og søsken og familie viser vi kanskje fremst ved å stille opp når de trenger oss, prioritere å være med på deres viktige hendelser i livet, vise dem fortroende, gjøre ting for dem. Det er i handlingen, i prioriteringen, i omtanken, som kjærligheten viser seg.
Kanskje skal vi også se troen i et større sammenheng. Ikke sånn at tro kun viser seg i visse spesifikke handlinger, men at det like mye handler om liv og relasjon som å holde visse trossatser for sanne på en intellektuell måte. Når Jesus taler med Nikodemus om natta har han neppe en luthersk-pietistisk oppfatning om tro. De har en intellektuell samtale, men konklusjonen er ikke at Nikodemus kan bli overbevist av rasjonelle argumenter. Troen er en gave, ikke en prestasjon. Og troen er en relasjon, som dreier seg minst like mye om tillitt som om overbevisning.
Og jeg tenker også at det handler om å søke i riktig retning: mot lyset og sannheten. Mot kjærligheten. Det er ikke noen quick fix, noen enkel oppskrift på tro og et rett liv. Men å prøve å søke en retning mot Gud, mot sannheten, er å ta steg i tro.
Den svenske biskopen og forfatteren Martin Lønnebo – her i Norge kanskje mest kjent som skaper av Kristuskransen, men han er også forfatter til en lang rad bøker – han har skrevet om menneskets modenhet og om å finne og følge sin livsvei. Han skriver i boken Van Goghs rom at ved hvert veivalg finnes et spørsmål: hva er min kallelse. Dette spørsmål, selv om det kanskje ikke høres naturlig ut for ethvert moderne menneske, likevel er helt sentral. Og han mener dette er et spørsmål er et tre med fem greiner, med fem underspørsmål: Hva er sant? Hva er skjønt? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig? Lønnebo mener at i disse spørsmålene vokser vår livsmening frem.
Ved å hele tiden stille disse spørsmålene, og ta svarene på alvor, tenker jeg at vi retter oss mot lyset. Vi lar våre egne egoistiske behov stå tilbake, og lar oss selve stå i tjeneste for verden. Og da lever vi i tro, rettet mot lyset og sannheten.
Kanskje er det også nettopp dette det er å fortelle og fortolke livet. Å sette oss selv og valgene våre i et større sammenheng. Og å tørre å stille de spørsmålene som ikke har noen enkle svar, og der svarene kan avsløre sannheter om oss selv som ikke alltid er så bekvemme. Svar som pusher oss å gå i en annen retning eller ta oppgjør med ting som ikke er skjønt, godt og rett – i livene våre, eller omkring oss. Å søke etter det skjønne og det hellige, å finne ut hva som er godt, sant og rett, det er en livsoppgave. Men en oppgave det er verdt å legge en livstid på.
I Johannesevangeliet er kontrastene sterke ved lys og mørke. De fleste av oss lever livene våre i halvskygge eller i gråskalaene. Så lenge vi lever i denne verden kommer vi nok ikke bort fra dem. Men vi kan prøve å finne en livsretning mot lyset, og stille spørsmålene som hjelper oss finne vår kallelse og vår plass i verden. Troen er ikke kun noe vi tenker eller holder for sant, men å leve livet vårt i relasjon til Gud, og leve den ut i tjeneste for andre.


söndag 29 april 2018

Guds rike - en gjærbakst som ikke lar seg kontrollere

Preken 5 søndag i påsketiden, 29 april 2018, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.
Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og  himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.» Luk 13,18-21

Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Jesus stiller spørsmålet og svarer med noen bilder. Men kanskje er spørsmålet først: hva er egentlig Guds rike?

Guds rike er et sentralt begrep fremst i Lukasevangeliet, men også hos Markus og Matteus. Det kan sies være hovedpoenget i Jesu undervisning i følge disse evangeliene, og samtidig er det ikke helt enkelt på få greia på hva det betyr. Men det er kanskje akkurat også noe av poenget: Guds rike kan ikke bli fanget inn i en enkel definisjon eller forklaring. Litt seinere i Lukasevangeliet enn der vår tekst står, får Jesus spørsmålet om når Guds rike skulle komme, og han svarer «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.» (Luk 17, 20-21), noe som også kan oversettes «innom dere». Andre steder står det at Guds rike er nær, at Guds rike allerede er her, eller at det skal komme. Så Guds rike skal nok uansett ikke bli forstått som en spesifikk plass eller tid, som en regime, men mer som et tilstand. Guds rike er når og der ting er slik Gud ønsker. Som vi ber i Fader vår: La riket ditt komme, la viljen din skje. Det er tilstanden det Guds kjærlighet får råde, og får virkninger i vår verden.

På mange steder i evangeliene henviser Jesus til Guds rike, og ofte nettopp med liknelser. Ut fra mange av dem blir det tydelig at i Guds rike gjelder andre regler, eller verdier, enn i andre riker. Ut fra Jesus samtid er det lett å se at Guds rike blir satt opp som en kontrast mot det romerske imperium, som ikke var noe likestilt og inkluderende samfunn. Men det finnes nok godt om trekk ved Guds rike som det blir beskrevet særlig i Lukasevangeliet, som står i kontrast mot mange av verdiene i vårt samfunn i dag.

Noe gjenkommende i bildene om Guds rike i Jesus undervisning, er at makt og hierarkier ser helt annerledes ut. Mange som er først skal bli sist, og mange som er sist skal bli først. De rike og mektige skal miste sine privilegier, men barnet er satt frem som forbilde. I andre liknelser forteller Jesus om hvordan det ikke spiller noen rolle om man har gjort alt riktig hele livet, eller snudd om i siste stund: alle har en plass i Guds rike uansett fortjeneste, og alle arbeidene får samme lønn uansett når på dagen de begynte å arbeide.

I Guds rike må vi prøve å glemme alt vi har lært oss om hvordan verden funker, om hva som er viktig og hva som teller. I et samfunn der vi hele tiden møter budskap om at vi må realisere oss selve, vi kan bli litt bedre bare vi jobber litt til: du kan bli alt du drømmer om – bare du blir litt sterkere, litt tynnere, litt flinkere, får litt høyere karakterer, kjøper litt dyrere ting, jobber litt hardere. Selv om vi tenker at vi er nok så likestilt og tror på nåden, er det fortsatt utfordrende for mange av oss å virkelig ta til oss: det spiller ikke noe hva vi gjører, vi kan uansett ikke fortjene og jobbe oss til Guds kjærlighet eller en plass i Guds rike. Det har faktisk null og intet å si hva slags karakterer vi har, eller hvilken jobb eller hvor mye penger vi tjener eller hvor tynne og pene vi er. Og like viktig, heller ikke hvor fromme vi er eller hvor ofte vi ber eller hvor mye penger vi samler inn til misjonen eller om vi klarer å leve opp til våre egne idealer. Alle disse tingene med å be ofte og prøve å leve som vi lærer, det er gode ting som hjelper andre mennesker og hjelper oss selve og holde fast på det som er viktig i livet. Men det gjør ikke at Gud elsker oss enda mer – det en nemlig ikke mulig.
For det er jo Guds kjærlighet alt dette handler om. Gudsrikets krefter, det er kjærligheten som er sterkere enn døden. Og når den kjærligheten får råde, og når vi prøver å leve i den kjærligheten og la den få virke og påvirke våre liv, da skjer også andre ting. Da kan makten snus opp-ned, då kan nåden få rom og våre egne prestasjoner stå til siden.

I Lukasevangeliet finnes det noen perspektiver på Guds rike, og på Jesu hele undervisning og virke som er særlig viktige, og som også er tilstede i dagens tekst. En viktig utgangspunkt for Lukas er de fattiges perspektiv – de små og svake på mange måter, men også bokstavelig de økonomisk fattige. Jesus har ikke kommet som en profet for de rike og mektige, men for å befri de fattige og fortrykte. Guds rike handler her om at ikke bare i himmelen en gang, men alt i vår tid, kan Guds rike bryte igjennom sånn at makten vendes og ressursene fordeles annerledes. Dette har inspirert kristne i alle tider, så vel de første kristne som rent konkret delte på alle sine økonomiske og materielle ressurser i eiendomsfellesskap, til 1900-tallets frigjøringsteologer i fattige deler av verden.

Et annet viktig perspektiv i Lukasevangeliet er det universelle: altså at Jesus ikke kun har kommet til Israels folk men til alle folkeslag. Jesu stamtavle i Lukasevangeliet går ikke bare til Davids slekt, forbundets folk, men helt til Adam og dermed til hele menneskeheten og skaperverket. Guds rike er et rike som bryter opp grenser og utfordrer også våre tanker om hvem som hører hjemme og ikke, hvem som er innenfor og utenfor. Bildet i dagens tekst om at himmelens fugler bygger reir i treet som vokser opp fra sennepsfrøet, det er et bilde som kommer flere ganger i det gamle testamente nettopp som et bilde for det universelle – alle fugler, uansett hvorfra, har plass i Guds rike. Og når treet vel vokser, vet vi ikke hvilke fugler som finnes plassen sin der.

Så er vi tilbake i de to bildene for Guds rike i dagens tekst: sennepsfrøet som er bitte lite men som kan vokse opp til ett tre der alle himmelens fugler får plass, og som en surdeig som kan heve en stor mengde med mel til brøddeig.

Det finnes mye å si om disse liknelsene – at de er hverdagslige og plukket opp ting fra hverdagslivet til påhørene til Jesus. At de handler om vekst – at Guds rike kan gro selv der minste fnugg finnes, til noe stort og gjennomtrengende som gjennomsyrer alt. At det er enorme proporsjoner i liknelsen: sennepsfrøet blir til et svært tre, og de tre mål mel som det bakes på er altså omtrent 36 liter mel, rundt 20 kilo. Men jeg vil feste oppmerksomheten ved en aspekt her.

Jeg er veldig glad i denne teksten, og en årsak til det er at det er en av få liknelser til Jesus som jeg kan speile i min egen erfaring. Altså, budskapet i mange av liknelsene kan jeg jo selvfølgelig relatere til, men de liksom ytre tingene i liknelsene til Jesus er jo liksom forankra i hans tid og plass, og i et jordbrukersamfunn. Jeg vet ærlig talt veldig lite om å gjete sauer eller dyrke åkrer eller slike ting som er gjenkommende hos Jesus – jeg er rett og slett litt for mye av en byperson. Men surdeig og gjærbakst: det vet jeg en god del om. Og jeg vil derfor dele med meg av en egen erfaring av surdeigbakst som jeg tror også sier noe om Guds rike.

Det er nemlig sånn, at en surdeig ikke helt lar seg kontrollere. Det gjelder for så vidt også gjær, men enda tydeligere med surdeig i min erfaring. Man kan prøve seg frem med temperaturer og typer av mel, med hevingstid og hvor mye man bruker av surdeig, når den skal mates med mer mel og masse andre ting. Men til syvende og sist er surdeigen levende og gjør litt som den selv vill. Vi kan gi den gode kår og mulighet for å heve deigen, men til slutt blir det slik som surdeigen, og ikke bakeren vil. Resultatet går rett og slett ikke å kontrollere, og konsekvensene er bare å leve med.

Og sånn tenker jeg at kanskje Jesus vil si også om Guds rike. Vi kan prøve å gjøre i stand kår og omstendigheter for å få det å gro og vokse, men vi kan ikke kontrollere konsekvensene. Guds kjærlighet er alltid større, Guds nåde møter oss når vi ikke aner det, Guds rike kan bryte igjennom når vi ikke har tenkt det, og nå til mennesker vi ikke har sett for oss. Vi vet ikke hvilke fugler som kommer og bygger sitt reir der, vi vet ikke hvem som er innenfor og utenfor. Fruktene av det som kjer når Guds rike, nåde og kjærlighet spres, de er flere og rikere enn vi kan ane. Men vi må akseptere at de ikke kommer når, hvor, og på den måten som vi alltid sett for oss og planlagt. Guds ånds vinder blåser hvor den vil, og Guds rikes frø slår rot der vi ikke aner. Vi får kun stille vårt liv til disposisjon og stole på den nåden og kjærligheten. Og be: La ditt rike komme, la din vilje skje.

söndag 22 april 2018

Elsk hverandre! Hvordan?

Intimasjon/refleksjon på Evensong i Trefoldighetskirken 4 søndag i påsketiden, 22 april 2018.
Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Joh 13,30-35


Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.
Jesus sier dette til disiplene når de spiser sitt siste måltid sammen, får vi høre i dagens evangelielesing. Et kjent og elsket ord, og nok høres det greit ut: ikke noen lang liste på masse regler, men et enkelt bud: å elske hverandre.
Men, det er jo kanskje ikke så enkelt viser det seg. Det tok ikke mange år i kirkens historie før de som var Jesu disipler og etterfølgere, kranglet og kom i konflikt. Og jeg vet ikke om vi kan si nå mer enn noen gang i historien, att vi som kalles kristne kan kjennes igjen på hvor mye kjærlighet vi viser hverandre.
Augustin, den store kirkefaderen, skal ha sagt at den eneste regelen eller loven en kristen trenger, er denne: elsk Gud, og gjør siden hva du vil. Altså at heller enn å sette opp en masse ting som er lov eller ikke, er det hensikten som er det viktige: hvis vi virkelig prøver å finne ut hva Gud vil, og hvordan vi skal vise kjærlighet til Gud (og våre medmennesker), og siden handler ut fra den kjærligheten og ikke våre egne egoistiske ønsker, så kommer vi oftest å handle riktig.

Her må vi også se hva Jesus mener med kjærlighet. I vår kultur er kjærlighet nesten helt koblet til følelser. Vi er veldig opptatt av den romantiske kjærligheten, men også andre former av kjærlighet – til barn, foreldre og søsken; til venner, eller til dyr, eller plasser eller musikk eller hva andre ting vi elsker, alt dette tenker vi ofte på som hva slags følelser vi har for de. Og det er ikke nødvendigvis feil. Men det blir altfor snevert å tenke at budet Jesus gir oss, er at vi skal være glad i hverandre, eller ha sterke følelser for hverandre. Og i tillegg er det jo vanskelig å styre eller velge sine følelser.

Jeg tror vi skal se dette budet i sammenhengen det blir sagt. Jesus er til bords med disiplene sine, og dette innleder det så kalte avskjedstalen, når Jesus forteller disiplene alt han vil ha sagt før han dør. Der han blant annet sier at ingen har større kjærlighet enn den som gir livet sitt for vennene sine. Denne scene, det siste måltidet, innledes med at Jesus vasker føttene til disiplene. Det var en oppgave slaver eller tjenere vanligvis gjorde, og desidert ikke noen som var de andres mester skulle gjøre. Men Jesus vasker disiplenes føtter, og sier at slik som han har vasket føttene deres, skal de vaske hverandres. Og den som vil være en leder og mester, må være de andres tjener.

Når Jesus sier at vi har i oppgave å elske hverandre, sier han ikke hva vi skal føle for hverandre. Det han sier er at vi skal tjene hverandre. Sånn er det jo også i vår hverdagslige virkelighet – mye av kjærligheten vi føler, viser vi ved handling: Vi tar oss av de barn eller gamle vi har ansvar for, vi hjelper venner å flytte eller gjør en tjeneste for vår nabo. Det er slik kjærlighet vises i handling. Og sånn er det også med vår kjærlighet til Gud og til vår neste: den viser vi ved å tjene eller gi videre av den kjærlighet vi har fått.

Dere skal ha liv og overflod

 Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på 3 søndag i påsketiden, 15 april 2018. Salmen som siteres er nummer 207 i Norsk Salmebok og 153 i Den svenska psalmboken.
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
   Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. (Joh 10,1-10)

Jeg har kommer for at dere skal ha liv og overflod. Jeg vil stanse ved den siste setningen i dagens evangelietekst. Den er full av bilder som mange av dere kjenner godt, og i hodene deres har dere allerede sikkert vandret i vei til milde søndagsskolebilder av den milde Jesus med en lite lamm over skuldrene, eller vandrende i fjell med sauer omkring seg. Noen av dere kanskje er så heldige at dere har en egen relasjon til sauer – fra der dere vokste opp eller hytta eller noe slikt. Mange av oss har noen sterke bilder og tanker om den gode hyrde, eller om gjeteren og sauene. Men jeg vil stanse ved den siste setningen her: om at Jesus har kommer for at vi skal ha liv og overflod.

Vi er i påsketiden, og selv om disse Jesus-ordene kommer langt tidligere i Johannesevangeliet enn oppstandelsen, er det en tekst som skal leses i lyset av Jesus død og oppstandelse. Og vi er i disse ukene mellom påske og pinse i oppstandelsens tid, da forskjellige temaer og tekster kring møtet med den oppstandne Jesus, og perspektiver på oppstandelsen blir løftet fram fra forskjellige vinkler i tekstene. Og det er i den sammenhengen vi denne søndag leser forskjellige hyrdetekster, med litt ulik tyngdepunkt i de tre tekstrekkene.

Dagens tekst er kanskje en av de mindre kjente. Forrige år leste vi den tekst som er fortsettelsen på dagens tekst, da Jesus sier at han er den gode hyrde som gir livet sitt for sauene. Og neste år skal vi lese den elskede hyrdesalmen, salme 23. Men i år står vi altså med denne teksten, der Jesus er både gjeter og port inn til sauene. Det er også en tekst som, hvilket ikke er uvanlig i Johannesevangeliet, maler opp kontrastene. Den gode gjeteren kjenner sauene, men de andre tyver og røvere som ødelegger. Tyven kommer med død og ødeleggelse, Jesus kommer med liv og overflod.

Det går å gjøre mange lesninger eller fortolkninger av denne lignelse, og Jesus gir jo en fortolkning direkte etter sin første lignelse her. Det går å lese den på flere måter og jeg er ikke sikker på at en heldig lesning av denne teksten er å prøve å finne ut altfor konkrete forhold, særlig i samtiden, som den kan appliseres på. Denne søndag og tekstene som vi leser kobles ofte til ledelse og lederskap, og vi har jo også snakket en god del om det i samtalen her tidligere. Og det kan jo sies at denne lignelse også handler om å skille på god og dårlig ledelse, men så mye tydeligere enn så blir han ikke her. Jesus viser for så vidt stor tiltro til sauenes egen dømmekraft – de vet hvem de skal følge og ikke. Vi får håpe at det er sant. Men ser vi oss om, både bak i historien og i vår egen tid, finnes det mange ledere som samler mange folk omkring seg, selv om de heller åt splittelse og ødeleggelse snarere enn samling og omsorg.  Og Jesus som porten, det kan forstås på flere måter. Den mest opplagte, at Jesus er veien til Gud, men også porten til friheten og livet på den grønne beitemarken. Men igjen, tror jeg at Jesu død og oppstandelse er en nøkkel her.

Jesus sier i fortsettelsen av teksten, at han er den gode gjeter som gir livet sitt for sauene. Det som gjør Jesus til den gode gjeter, er ikke hans lederevner eller autoritet eller hvor flink han er. Heller ikke, bare, at han kjenner sauene og tar vare på de. Det er at han er beredt til å gå i døden for dem, for oss, og også gjør det. Jesu troverdighet her, og i hele hans virke, kommer fra korset. Det finnes handling bak ordene, og en villighet å gå hele veien. Og ved å lese disse lignelsene i lyset av hans død og oppstandelse, så får de en betydning som blir dypere enn søndagsskolebildene av den milde mannen med lammet på skuldrene, og dypere enn et management-seminar om hva som er en god ledelse. Ikke noe feil verken ved søndagsskolebildene eller ledelses-seminar, men Jesus oppstandelse er mer enn et forbilde. Jesus er porten, for det er ved hans død og oppstandelse, som vi får dele, som porten til det overflodene liv står åpen. Ved oppstandelsens seier over døden finnes den frihet som Jesus sier skal finnes for sauene – til å bevege oss for å finne kilden til liv.

Om en stund skal vi synge en påskesalme som kanskje er min favoritt av alle, Livet vant. I Eivind Skeies fine norske oversettelse av den finnes en alludering på dagens evangelietekst: «Av vår hyrde, sterk og god, får vi liv og overflod.»  Men i Olov Hartmanns svenske original uttrykks samme sak i min mening enda tydeligere, selv om hyrdebilden ikke er med: «Öppnade är Guds förråd, källan flödar som var dold.» Det evige liv er ikke kun liv i evigheten, men også det overflodende liv her og nå. Guds spiskammer er fult åpen, kilden flommer av levende vann, det finnes liv i overflod for oss. Og det er ikke en tilfeldighet at vi synger den salmen i tilknytningen til nattverden: der er den oppstandne Jesus selv tilstede og møter oss. Og når brødet brytes og vinen deles er han midt ibland oss, og sender oss ut til å dele brød, liv og kjærlighet videre til andre mennesker.

Den gode gjeter kjenner sauene, og sauene kjenner stemmen hans. Vi kjenner stemmen til Jesus – det er stemmen til ham som lat kjærligheten lede seg enda til døden på korset. Stemmen til ham som ikke lat døden vinne, men som ved den kjærlighet som er sterke enn døden, kunde beseire den. Stemmen til ham som åpner opp for liv og overflod, og vil at skal dele det med hverandre.

torsdag 12 april 2018

Oppstandelsens glede

Preken på Emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken, 2 påskedag 2 april 2018.
Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.»  Dermed viste han dem hendene og føttene sine. Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Så sa han til dem: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene.  (Luk 24,36-45)


Det er gleden som driver bort frykten. Selvfølgelig blir disiplene livredde når Jesus plutselig står midt i blant dem. Selv om de allerede har hørt fra kvinnene som kom fra graven at den var tom. Og nå kom disse to, Kleopas og en til som kanskje var kona hans, kanskje en bror eller venn, og fortalte at de óg møtt ham. Og så plutselig stod han der, og de ble selvfølgelig livredde.

Det er jo ærlig talt den vanlige måten som folk reagerer på i bibelen når de møter engler eller hører Guds stemme, så det er kanskje ikke så merkelig at det samme skjer når de møter den oppstandne Jesus selv. Sist de så ham var utvilsomt død, og nå står han her. Men han roer dem ned, viser dem kroppen sin, til og med spiser sammen med dem. Og gleden tar overhanden.

Men de skjønner fortsatt ikke så mye. Slik som de to på vei mot Emmaus ikke kjente ham igjen, kan de ikke se hele meningen og mønstret enda, selv om Jesus prøver å forklare. Og det kommer ta sin tid – det tar noen tiår før apostlene, evangelistene og Paulus og de andre brevskriverne har klart å formulere en mer sammenhengende fortolkning av hva som har skjedd. Og enda noen hundre år før kirken formulerer trosbekjennelser, dogmer og en systematisk teologi om inkarnasjonen, forsoningen, oppstandelsen. Her og nå er forvirringen stor, men det er ikke noen tvil om gleden.

For det er gleden som er sentrum i dag. Det har vært mange følelser den siste tiden for disiplene. Livredde har de vart, selvfølgelig, for å bli tatt de også. Fortvilelse og sorg over at deres mester dødde en grusom død. Sikkert også skuffelse over at Jesus ikke ble den konge de trodde, men ble henrettet som en røver. Skuld over at de fornektet og forlatt ham. Men nå er andre følelser på vei inn: kanskje først håpet, anelsen at alt kanskje ikke var så helt over som de først trott. Og nå, når de kjenner ham igjen, gleden. Den fullkomne kjærligheten driver ut frykten, står det i 1 johannesbrev, og det er Jesu kjærlighet og gleden over den som denne gang driver frykten ut fra disiplene.

Gleden er også det vi vil skal prege påskefeiringen i kirkene våre. Med salmer og musikk, påskeliljer og kake, ropet at Kristus er oppstanden fra de døde, vil vi formidle og gi videre gleden over livet seier. Og noen ganger lykkes vi ganske godt. Men personlig har jeg alltid synts at vi nok lykkes litt bedre med lidelsen enn med gleden – ikke akkurat jeg, eller her i Trefoldighet, men sånn kirken som helhet. Ikke minst i kunsten og musikken. Detaljene i sårene på krusifikser sundt om i kirker, malerier med den lidende Jesus som bærer korset sitt, skildringene en smertenes vei Via dolorosa, de malende fortellingene om alt grusomt på korset i langfredagens salmer, den lidende moren Marias uendelige smerte malt i en Pieta-bilde eller nesten som lyden av gråt i Stabat mater eller Bachs pasjoner. Noen av de største kunstneræren i menneskehetens historie har i detalj fanget og skildret Jesu lidelse og vi får bruke de til å gå inn i de følelsene hver fastetid og stille uke. Når så påskegleden kommer over oss, er det som at de menneskelige ordene og tonene og bildene ikke rekker til. Visst finnes det en Halleluja-kor av Händel, malerier av Emmausfortellingen og altertavler med den kronte himmelkongen Jesus og noen storslåtte påskesalmer, men helt det samme er det ikke. En stor del av påskegleden er jo det som ikke er der: den døde kroppen, tomheten og ensomheten. Men vi kan ikke helt se for oss hva den endelige seieren over døden kommer se ut, eller hvordan Guds rike som en gang skal bli alt i alle, skal høres ut. Jesu lidelse kan vi skjønne, for den har vi delt. Jesu oppstandelse skal vi også dele, men ikke enda. Da blir fortellingene, bildene, musikken annerledes. Den bæres av håp mer enn erfaring, men gleden er likevel der.

Der står nå disiplene, forvirret men glade. De skjønner ikke hva som skjer, men de vet en sak: Jesus lever, og han er der, sammen med dem. Når han deler brødet har de ett fellesskap – med ham og med hverandre, og selv når de ikke ser ham lenger, er han der. Slik er han også her. Når vi deler brød og vin er han tilstede, og gir oss del i håpet og gleden over livets seier. Ikke synlig, kroppslig tilstede, med etter hans løfte er det ham selv vi tar imot i nattverden. Og når vi gir videre av det vi har fått, til noen av de minste som Jesus kaller sine brøder og søstre, gjør vi det for ham selv. Vi kan ikke se ham men han er her hos oss. Og den gleden får vi prøve å leve i og dele.