Er Gud urettferdig?

 Preken på Vingårdssøndag / 14 søndag i treenighetstiden 3 september 2023 i Horten kirke. Dette var min innsettelse som prost i Nord-Jarlsberg prosti.

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.» (Matteus 20,1-16)

-          - Men det er jo URETTFERDIG!

Utropet kom fra en konfirmant, med den kombinasjon av harme og overraskelse som kan boble opp i den som oppdager en urett, og kanskje særlig når man er ung. Det var en samling for konfirmanter i Oslo der de som opptakt til fasteaksjonen, skulle lære om verdens urettferdighet ved det såkalte Handelsspillet fra Kirkens nødhjelp. Konfirmantene ble delt inn i land, og fikk forskjellige resurser og muligheter, og ble forskjellig bedømt, avhengig av land. Akkurat som i virkeligheten. Og når det gikk opp for henne at Bangladesh var fullstendig sjanseløse mot USA og Norge, uansett hvor hardt de jobbet, rant følelsen av urettferd over henne. Ja, det er urettferdig.

Jeg tenker iblant på den her episoden, når jeg leser lignelsen om arbeiderne i vingården. Som en illustrasjon av hvordan det kan føles å oppdage noe urettferdig. På hvordan de første arbeiderne jobbet hardt fysisk i sola hele dagen, og siden i tillegg må stå i kø helt til sist for å få lønn. Og så får de akkurat like mye som de der som kom sist og i tillegg fikk lønn først. At noen av de ropte ut om urettferdigheten på samme måte, er jo ikke rart. Måten vingårdseieren lønner arbeiderne på, oppfatter nok mange av oss som urettferdig. Et grunnleggende prinsipp som mange av oss tenker på som rettferdig, er jo lønn etter innsats. Og lignelsen legger jo opp til å tenke at eieren er et bilde av Gud. Så spørsmålet melder seg: Er Gud urettferdig?

Vi kan jo avfeie spørsmålet om Gud er rettferdig eller urettferdig, med å si at Gud går utenom våre menneskelige kategorier. Vi som mennesker ser ikke helheten av universum eller ens våre egne liv og tilværelse, og vi kan ikke vurdere Guds handlinger eller måte å se på ting ut fra våre menneskelige kategorier. Og sånn er det. Samtidig blir det da vanskelig å si noe om Gud i det hele tatt – fordi det er kun det menneskelige språket og kategoriene vi har til rådighet. Og kan vi tale om Gud som god og rettferdig, hvis det ikke er noen kobling i det hele tatt, med våre erfaringer og kunnskap og opplevelser av hva godhet og rettferd er?

Før jeg går lenger inn i spørsmålet om Gud er urettferdig, skal jeg si litt mer om selve lignelsen, og teksten.

Dette er jo en av flere lignelser som handler om vingårder, og det er enda flere som bruker jordbruksmetaforer. Ikke så rart, når Jesus levde og virket i et samfunn der de fleste levde ganske direkte av hva jorden gav. Og bildene av arbeidere i vingården har ofte blitt brukt om kallelsen til arbeid for Guds rike, for kirka. Det er et bildespråk som også går igjen i bønner og salmer i dag. Det blir særlig brukt i samband med ordinasjoner og prestetjeneste, og sånn sett er det veldig fint å få bli innsatt som prost akkurat i dag, på en søndag preget av dette bilde. Men det kallet er videre enn bare prester, bare ansatte i kirka. Kallelsen til tjeneste for Guds rike, går til alle døpte, til hver og en av oss uansett oppgave. Og det trenges gode og vikte innsatser i alle yrker og deler av samfunnet.

Men at denne metaforen blir brukt for å beskrive oppdraget i verden, kan lure oss litt når det gjelder akkurat denne lignelse. For vi må stille oss spørsmålet: Handler denne lignelsen virkelig om arbeid? Jeg vil si nei. Den bruker den vanskelige situasjonen for daglønnene, den tidens gig-arbeidere som levde i usikkerhet, som utgangspunkt for lignelsen. Men den handler ikke egentlig om arbeid. Så vi skal for det første ikke bruke den som utgangspunkt for arbeidsorganisering eller lønnspolitikk i den norske kirke! Men det er også viktig at den ikke handler om arbeid i betydningen prestasjon eller innsats, at vi skal jobbe for å fortjene Guds rike.

Den klassiske hovedfortolkningen av denne lignelsen, er at det handler om hvem som hører til og kan få plass i Guds rike, ha en relasjon til Gud. Dette er en konflikt eller spørsmål som er gjentakende i evangeliene, der for eksempel de skriftlærde hadde synspunkter på at Jesus omgav seg med de som ikke levde etter loven eller ble oppfattet som urene eller utenfor. Da blir denne lignelse en kommentar til de (selv)rettferdige som oppfyller loven, og at de ikke hører mer hjemme i Guds rike enn de som kom sist, altså de som omvendte seg når de møtte Jesus. Dette er jo et kjent tema i mange andre lignelser også. Men den bør nok også leses i lyset av de første kristne: de som har vært med lenge, eller de som har kommet til seinere. I Matteusevangeliet står denne lignelse mellom flere andre tekster som handler om disiplene som vill sikre seg gode plasser og ære i Guds rike, og Peter som lurer på hva som vil skje med dem som har forlatt alt. Lignelsen kan i den konteksten leses som en kommentar til de som tidlig ville ha hierarkier mellom grupper av troende. Den gir også kommentarer som er relevante fremover i historien, og i vår tid: har de kirkelige innsidere, bedre plasser, mer hjemmehørighet i Guds rike eller i kirka? Også i denne fortolkning, kan teksten fortsatt provosere. Radikaliteten i lignelsen har bæring, ikke bare i relasjon til lønnsarbeid, men tror jeg også på andre måter. Den minner oss om at Guds rike er noe annet enn vår verden, og der er det en annen målestokk som gjelder.

Arbeiderne i vingården får samme lønn uansett om de er først eller sist. De får alle en denar, det som de ble utlovd. Det er fordi det som de får, ikke er graderbart på en skala. Guds nåde, kjærlighet og tilgivelse er uendelig og dermed lik for alle. Kjærligheten, denaren, får arbeiderne i vingården, og også vi, ta imot helt likt. Er det rettferdig?

Ut fra at det er rettferdig å få etter fortjeneste, at de som kom først og jobbet hardest også skal få mer og bedre enn de som kom sist, så opplever vi det kanskje som urettferdig at alle får likt. Men når vi rammes av harme i fortellingen, at det føles urettferdig, tror jeg det er, fordi mange av oss intuitivt identifiserer oss med de første arbeiderne. De som jobbet hardt, gjort alt riktig. De som kom tidlig på jobb, de som gjort rett for seg. Og kanskje mange av oss vil tro at vi er de der, de som gjort ting riktig og syns vi fortjener en plass i Guds rike eller det gode selskap. Men kanskje ser lignelsen annerledes ut hvis vi leser den fra ståstedet til de som kom sist. Som også vært i sola hele dagen, men ikke på jobb, men i vente på at noen skal ville ha dem. Som aldri følt at de har hørt til, at de har hatt en plass, som aldri fått en sjanse. Eller som har fått sjanse på sjanse, men ikke fått det til allikevel. De arbeiderne håper vel kanskje på en urettferdig Gud, i betydelsen at de skal få det de trenger og det som har blitt utlova, ikke det som flinkisene med alt på stell syns at de fortjener.

Og hvis det skal dras til sin spiss, så er vel innsikten for mange av oss, eller egentlig oss alle, at vi ikke får alt til. At hvis vi alltid skulle få hva vi fortjente, utfra verdens målestokk og ubarmhjertig millimeterbedømning, ja, da skulle det ikke gå så bra. Heldigvis skal vi ikke, og kan vi ikke jobbe oss til Guds kjærlighet og nåde. Hverken med bokstavelig eller billedlig vingårdsarbeid, eller ved å være flinke eller fromme. Og det er det som er hele poenget.

En av de mest grunnleggende innsiktene i den lutherske tradisjonen, er akkurat dette. At vi ikke ved egen innsats eller arbeid kan oppnå rettferdighet, men at relasjonen til Gud er helt avhengig av Guds nåde, tilgivelse og kjærlighet. Vi kan og skal ikke prestere oss til en plass i Guds rike, for den er allerede gitt oss ved nåde, gratis. Uansett om vi kom først eller sist, om vi jobbet hardt eller har sklidd unna, om vi er vellykket eller misslykket, så er lønnen den samme. Det er det radikale, det er sprengkraften i det som er annerledes med Guds rike.

Så, er Gud urettferdig? Jeg tror ikke Gud er urettferdig i betydningen nykkefull, ubarmhjertig, hard. Men er det urettferdig å gi uendelig kjærlighet også til den som mislykkes? Er det urettferdig å gi plass i Guds rike uansett innsats? At Guds godhet flommer over på måter og steder vi ikke kunde ane, og finnes for oss, uansett? At Guds nåde ikke gis til de som har fortjent den, men til oss som trenger den? Ja, i så fall er Gud urettferdig. Heldigvis. 

Om ondskap og forakt for svakhet

 Preken på gudstjeneste i Ringsaker kirke, 3 søndag i fastetiden 12 mars 2023.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)

En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’» (Luk 11,14-28)

Lev da som lysets barn. Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Epistelteksten sammenfatter kort oppgaven: å søke etter det som er godt, sant og rett. Det er noe å holde fast ved.

I fastetiden er vi nå snart halvveis, og fortsetter vandringen inn mot mørket og det vanskelige. Dagens tekster handler om lys og mørke - og om ondskap.

I evangelieteksten i dag driver Jesus ut en ond ånd, og gjør en slags beskrivelse eller tale om makt og ondskap og om urene og onde ånder. Denne teksten hører til de som tydeliggjør - i hvert fall for meg – hvor langt bort i tid og tankemåter vi er fra den bibelske verden, noen ganger. Selv med kunnskap om bibelen, steller seg ordbruken om demoner og onde ånder som driver rundt på jakt etter et menneske, det steller seg i veien for budskapet for meg. Det er altfor fjernt fra min – og vil jeg tro mange av deres - forståelse av hvordan verden vår fungerer i det daglige. Mye av det som i bibelen beskrives som besettelser, onde ånder og demoner, vil vi i dag beskrive som sykdom, fysisk eller psykisk. Noen av de episoder i evangeliene med mennesker som beskrives som besatte, vil vi i dag oppfatte som epilepsi-anfall, psykoser eller funksjonsnedsettelser og sykdom. Å beskrive det som at noen er besatt blir fjernt, og noen ganger kanskje farlig.

Men ondskapens realitet, den er dessverre ikke særlig fjern. Og behovet for å sette ord på, og forstå ondskapen i vår tid, er dessverre ikke mindre. Dels det onde som kommer uten noens vilje – som sykdom, ulykker eller naturkatastrofer. Men også det onde, som kommer fra menneskers handlinger, bevisst eller ubevisst. Enten enkeltpersoners handlinger, eller små handlinger som sammen skaper systemer med onde konsekvenser, eller noen leders ondskap som får så mye større konsekvenser fordi mange er med og gjennomfører dem. Kanskje kan vi også tale om onde ideer.

Nå er vår verden og våre liv sjelden så svart og hvitt, det er ikke alltid klokkeklart hva som er ondt og godt. Det er heller ikke alltid sånn, kanskje sjelden, at en handling er rent god eller rent ond – vi lever i en fallen verden der vi ofte velger mellom to dårlige alternativer, eller prioriterer mellom forskjellige gode ting. Det er ikke heller sånn at visse mennesker er kun gode eller kun onde – vi har i oss evnen til å gjøre både ondt og godt, vi har både lengsel mot lyset og mot mørket.

Men jeg tenker at selv med den innsikten, om livet kompleksitet, om at det ikke går å leve perfekte liv, så må det allikevel gå at snakke om ondskap. Ikke fra en posisjon som den som definerer det gode og døme eller sortere, men som et mål å streve mot. Og å klare å ta avstand eller sette ord på, når ondskapen viser seg.

For det kan jo høres ukontroversielt eller ufarlig å søke det som er godt, sant og rett. Men det er det ikke alltid. I vår tid dukker det opp ideer og aktører, som faktisk vil det motsatte. Noen vil undergrave sannheten, vil ikke snakke sant, men heller drive propaganda, spre desinformasjon og dermed enten fremme egne ideer eller ta makt – eller undertrykke andre. Når vi ikke er enige om fakta eller det mest grunnleggende – hvordan skal man da kunne ha en felles forståelse av verden? Det kan selvfølgelig finnes mange og forskjellige sannheter, når det for eksempel gjelder hvordan et menneske har opplevd noe, eller finnes flere perspektiver. Men å gi plass for flere fortellinger, er å søke etter sannheten. Det er noe annet enn å prøve å tyste ned eller forvirre fra sannheten. Det som er godt eller rett står heller ikke alltid høyt i kurs.

Det kan være vanskelig å snakke høyt og tydelig om ondskap konkret i vår tid, fordi det er lett å oppfattes som at man peker ut den ene eller andre – og det er en risiko som absolutt finnes der, og det er lett å trampe feil. Kanskje også å oppfattes som politisk eller partisk, eller å ta harde standpunkt som risikerer å virke mot sin hensikt, eller å trykke folk ned heller enn å løfte det gode opp. Vi vet alle om eksempler fra kirkas historie der man stilt seg på feil side av historien. Men taushet og stillhet risikerer også å bli feil side av historien, og å ende opp i skyggen, heller enn som lysets barn.

Selv om det er mye i Jesu tale i dag om ånder som føles fremmed, er det noe i det han sier om makt og å bekjempe ondskap, som traff en nerve i meg. Og det handler om hva slags makt, hva slags styrke som vinner over ondskapen.

“Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet.” sier Jesus. Den makt som bygger på vold og våpen, på fysisk styrke og tvang og trussel, den går på en måte å måle i mer vold og våpen og tvang, og det er oftest sånn den møtes, og må møtes. Når man vel er i krig, nytter ikke noe annet enn våpen, noe vi har blitt smertefullt bevisst det siste året. Men kan våpenmakten på ordentlig vinne over ondskapen, sånn på lang sikt? Jeg tror at vi må søke et helt annet sted.

For en del av det som gjør at noen ruster med våpen og vold, men tvang og trusler, er jo frykt. Og i bunn her ligger en annen ting, som jeg tror er en nøkkel til å forstå mye ondskap: forakten for svakhet. Forakten for svakhet, ønsket om en sterk leder og å opphøye det homogene, rene og sterke folket, det er på mange måter kjernen i fascismen, den ideologi som på mange måter har både symbolsk og i virkeligheten utgjort en bunnplate av ondskap under 1900-tallet. I vårt land er det få ting som nå så entydig oppfattes som ondskap, som nazismen. Og med god grunn. Men ondskapen der sitter i uniformene eller symbolene eller noen spesifikke formuleringer, men i ideer, og noen av dem ser vi dessverre komme opp av og til. Og i vår tid, urovekkende nok, alt oftere rundt om i verden, også i land vi oppfatter som demokratier og like oss. Og vi er nok dessverre ikke vaksinert mot det her i Norge heller.

For i forakten for svakheten og opphøyelsen av det rene og sterke, ligger en lokkende men veldig farlig vei. Tenk å bare få ta bort det vanskelige, svake og mørke og ha det enkle og rene og sterke igjen - så flott og enkelt livet og samfunnet skulle være! Men resultatet er det motsatte: for det svake, det vanskelige finnes i hver og en av oss, og det er en sannhet som ikke passer sammen med fascismens søken etter renhet og styrke. Da begynner prosessen med å plassere svakheten hos visse grupper og individer, og siden skylle alt som går galt på dem, for å så “løse problemet”. Endepunktet på det kjenner vi altfor vel: folkemord. Noen som er blitt fullført, noen som gikk å stanse, noen som er på vei. Men skal vi kunne stanse denne ondskapens sluttpunkt, må vi kjenne igjen tegnene mye tidligere i prosessen, i oppdelingen mellom oss og dem, i bruket av syndebukker, i avhumanisering og sortering, i bruken av løgn og forvirring. Og ytterst: i forakten for svakhet.

For svakheten er i hver og en av oss. Det er i svakheten og sårbarheten som vi mennesker kan møtes på dypet, ikke i vår styrke. Ondskapen kan aldri beseires med mer makt, mer våpen, mer styrke. Den kan bare ytterst bekjempes med det mest paradoksale: kjærligheten som vinner over døden ved å selv dø. Hvetekornet. Korset. Jesus går ikke i kamp med ondskapen med samme midler, med samme slags makt. Han bruker ikke ondskapens maktmidler for å bekjempe den. Han går i kamp med svakhet og sårbarhet og sitt eget liv. Der er seieren.

Derfor kan forakten for svakhet aldri være forenlig med kristen tro. Viljen å sortere og gjøre forskjell, søken etter å med vold og tvang ta bort noen mennesker for å gjøre samfunnet bedre, står i total kontrast mot Jesus selv, og det Guds rike han forkynte. Han gjorde det motsatte: vendte seg til de utstøtte, syke og marginaliserte, han møtte mennesker i deres menneskelighet og svakhet. Og han visste at den aller sterkeste kraften i verden, ikke er vold eller makt, men den utgivende og sårbare kjærligheten.

Verden lar seg ikke alltid lett sortere. Men om vi søker etter å leve som lysets barn, søker etter det som er godt, sant og rett, da kan vi, som Paulus oppfordrer i teksten, avsløre mørkrets og ondskapens handlinger. Vi kan få mot til å snakke sant når det trengs, gjøre motstand når det trengs, gjøre gode handlinger selv om det ikke er enkelt. Vi får vende oss mot lyset og stole på den makt som vinner til sist: kjærligheten som er sterkere enn døden.

Dåpens løfte bærer gjennom liv og død

 

Ringsaker kirke

Preken på gudstjeneste med dåp og konfirmantjubileum (1971 og 72) i Ringsaker kirke 13 november 2022. Denne søndag brukte vi ikke kirkeårets tekster, men tekster fra liturgi for dåp og konfirmasjonsgudstjeneste. Salmen som jeg nevner i preken, er 530 Kirken den er et gammelt hus.

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerbrevet 8,35.38-39)

 Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matteusevangeliet 28,18-20)

Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Det er dåpens løfte, som vi hørte lest her litt tidligere i gudstjenesten. Ordene som er det siste Jesus sier til disiplene i Matteusevangeliet, leser vi ved alle dåp, og er løftet som bærer oss gjennom livet.

For dåpen er ikke bare en ting hender én gang, men noe som bærer. Vi har akkurat fått være med når tre små gutter har blitt døpt. I dåpens vann er de blitt gitt akkurat dette løfte. Når små barn blir døpt, er det tydelig at dåpen er en gave, noe vi tar imot uten egen prestasjon. Sånn som all Guds nåde, alle Guds gode gaver. Men det er ikke bare en gave som blir gitt en gang, en enkelthendelse. Det bare begynnelsen på det kristne livet. Og Gud, som har kjent og elsket barnet fra første stund, gir i dåpen sitt løfte.

Og det løftet bærer gjennom livet. Vi som er samlet her i dag er i forskjellig alder, forskjellige livsfaser, og har kanskje forskjellige relasjoner til kirka og til dåp. Noen er kanskje ikke døpt, eller har ikke tenkt på dåpen særlig ofte. Noen av dere er her for å være med og feire et av disse nydøpte barna. Noen er her for at dere er konfirmanter, eller har en konfirmant i familien. Ganske mange av dere er her for å feire konfirmantjubileum. Noen er her fordi dere har oppgaver, og noen er her fordi de av mange forskjellige grunner hadde lyst eller lengtet til kirka i dag. Det finnes mange gode grunner til å komme til kirka.

For dere som er konfirmantjubilanter er jo dette en dag for gjensyn og mimring. Noen av dere har kommet reisende hit, andre bor i området, men det var kanskje uansett lenge dere så hverandre, og kanskje en stund siden dere var her i Ringsaker kirke sist. Noen ting er som det alltid har vært, i hvert noen hundre år, andre ting er annerledes enn når du var her sist. Sånn er det sikkert også når dere ser hverandre – noen trekk kjenner dere igjen siden tenårene selv om mye annet er forandret. Og også i gudstjenesten er noen ting veldig likt, og noen ting nye.

Men løftene, de er de samme. For de fleste av dere jubilanter er det vel sånn 64 til 66 år siden dere ble døpt, og dere har mange flere erfaringer enn disse nydøpte. Men løftene, de bærer gjennom livet. Kirka står her, slik som før. Og vi kan alle, uansett hvor vi er i livet, stole på at løftene om at vikke er alene bærer, og at vi har et hjem i kirka uansett hvor livet fører oss.

For dåpens løfte og kirka som vårt hjem, det gjelder ikke bare på høytidsdager. Også når livet er vanskelig gjelder det – og kanskje aller særlig da. Når ting ikke ble som vi tenkt eller håpet, når sorgen rammer eller når bare hverdagen tar overhånd og vi føler at vi mister oss selv. Løftet om Guds nærvær, om at vi er sett, kjent og elsket av Gud, de gjelder. Som vi hørte i de andre tekstene – det er ikke noe som kan skille oss fra Guds kjærlighet – hverken det aller vanskeligste eller de største kreftene i verden. Og Gud er også med i hverdagen vår – Jesus minner oss om Guds gode gaver. I vanskelige tider, når vi bekymrer oss for morgendagen eller plages av mismot og uro, er løftet også der. Gud er med. 

 Tidene og livet forandrer seg, og ting endres i kirka, selv om Gud består. En forskjell i dag sammenlignet med tidlig på 70-tallet, er at vi mye oftere feirer nattverd. Det skal vi også gjøre i dag. Jeg har ikke funnet ut om dere hadde nattverd på konfirmasjonene deres i 1971 og 72, jeg vil kanskje tro at det var nattverdgang i hvert fall noen gang i samband med konfirmanttiden. Men generelt var det mye mer sjelden nattverd da, og mange av dere har kanskje ikke vært til nattverd på mange år. For dere som har vart konfirmanter de siste 10-20 årene, og dere som er konfirmanter i dag, er det nok annerledes, og det har vært mer selvfølgelig. Og nå er det nettverd her i Ringsaker kirke de aller fleste søndager. Det er selvfølgelig frivillig å gå frem, men jeg vil gjerne betone at dere er velkomne frem. Nattverden er et rikt og dypt sakrament, som har mange aspekter og motiver. Før var kanskje betoningen mer på bot og syndenes forlatelse, og at mange følte på at krevdes mye for å være verdig. Den betoningen er endret i vår tid. Nåde og tilgivelse er viktige momenter, men også fellesskapet, men Gud og hverandre. At vi deler likt, som et tegn på solidariteten og fellesskapet over andre mennesker gjennom tid og rom. En rasteplass på pilegrimsvandringen gjennom livet. Og en forsmak ev evigheten. Uansett hva vi vil legge tyngdepunkt på, så er invitasjonen der: dåp og nattverd henger sammen som vår kirkes to sakramenter, og nattverdbordet er alle døptes hjem.

Guds løfter, og Guds kjærlighet, de er til stede hele livet. Når vi utforsker verden og når vi mimrer bakover. De gir en himmel over høytidene, og de bærer i sorg og smerte. Og de er grund å stå på når verden vakler. De bærer i liv og død. Og gjennom livet kan vi stole på Guds løfter. Kirka – enten den her i Ringsaker, eller en annen kirke du har i din nærhet, er der med mulighet å tenne lys eller be i stillhet, delta i fellesskapet i sang eller gudstjeneste eller nattverd. Og løftene bærer i liv og død.

Når jeg skulle skrive preken i dag, tenkte jeg først at det var litt unødvendig. Fordi nesten alt jeg ville si, det har Grundtvig formulert så pregnant i salmen som vi straks skal synge. Selv om kirka er gammel, er vi i hver generasjon nye, levende stener, og for hver generasjon finnes kirka der med trøst og håp. Og gjennom alle tider så bærer Guds løfte:

Jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.

Døden er (nesten) overalt. Kjærligheten også.

 Preken på Langfredagsgudstjeneste i Ringsaker kirke 15 april 2022.
Lidelseshistorien fra Johannesevangeliet ble lest - den er altfor lang for å sitere her. Les Johannes kapittel 18 og 19.

Døden er overalt. 

En vanlig nyhetssending innebærer i stort sett alltid møte med døden: i krigens Ukraina. I de synkende båtene med flyktninger som drukner. I klimaendringenes naturkatastrofer. I trafikkulykkene, i familiedrapene, i snøskredene. I de døde fremmedarbeiderne som bygger fotballstadium i Qatar. I nya koronabølger i fattige land uten nok vaksiner og helsehjelp. 

Og all den død som ikke når nyhetssendingene. Barna som år etter år dør av tørke og sult uten at det blir nyheter. De skjulte overgrep og fortrykk som skjer når verdens blikk er vendt et annet sted. Og den helt vanlige døden, som for hver av oss kommer nærmere for hvert år: vår egen dødelighet, og at mennesker rundt oss dør, flere og flere, jo eldre vi blir. 

Døden er overalt.

Trenger vi da å dukke ned i den, nesten fråtse i døden på Langfredag? Med salmer, lange tekster og musikk virkelig dvele ved all smerten, alt blod, torturen, korset. Til og med tilbe den Gud som er i smertens laveste punkt, på vei i døden på den mest grufulle og fornedrende måten. Har vi ikke nok død som det er?

Denne våren, når vi trodde at vi nådd et bunnpunkt etter flere år med pandemi, åpnet seg en ny avgrunn i kriget i Ukraina. Selv om vi helst vil glemme det, har vi blitt påmint om den uhyre ubegripelige ondskapen mennesker er kapable til. Selv om vi vet fra historien at det ikke er noen grenser for hva mennesker kan utsette andre for, bare "fienden" blir avhumanisert nok. Selv om vi vet det, er det rystende å bevitne det, i vår tid, i vår nærhet. Fra bomberommene, fra massegravene, fra flyktningleirene stiger det rop som har steget fra mennesker i nød gjennom historien: Min Gud, hvorfor har du forlatt meg. 

Døden er overalt. Men ikke fullstendig. Og ikke til evig tid. 

Langfredagens dvelende ved smerten, lidelsen og døden hjelper oss å sette ord på den smerte og lidelse som er virkelig nok i våre liv. Og den viser at Gud, og den kristne tro, ikke skygger vekk fra den smerten og lidelsen. Og når vi står der, mitt i avgrunnen, på bunn, i dødens og smertens grep, da er korset der. Døden må oppleves som at den er overalt, men den kan ikke drepe kjærligheten. Den kan ikke drepe Guds nærvær. Det finnes ikke en plass så mørk, så smertefull, så fylt av skam og lidelse, at ikke Jesus allerede er der før oss.

Vi, som vet hvordan det går, kan stille vente til påskemorgen. Vi vet at Jesu død er langt fra meningsløs. Vi vet at døden ikke har det siste ord, at han seirer over døden, og at det er all grunn til å håpe. At kjærligheten virkelig er sterkere enn døden. Men ved korsets fot er det langt dit. Noen ganger er smerten så dyp at sikten er kort. Men også der er ikke mørket kompakt. Der er en hånd å gripe. En hånd med sår og splinter, med erfaringen av å bære sitt eget kors. 

Døden ser ut til å være overalt. Men det som virkelig er overalt, er den kjærlighet som er sterkere enn døden. Når vi står der ved korsets fot, ved sykehussengen, ved skyttergraven eller i bomberommet; i vår sjels mørke natt, da er den vårt håp. Vissheten om at vi ikke der alene, og håpet om at den kjærlighet som gikk i døden en dag fullstendig skal seire. Og der, i døden og mørket som virker å være overalt, er det likevel en stemme som visker: Jeg har vært her før. Du er ikke alene.

Sendt til tjeneste og til å dele

 Preken på Skjærtorsdagsmesse i Ringsaker kirke 14 april 2022.

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.

    De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»

    Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det. (Johannes 13,1-17)

 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.

Jesus har samlet disiplene sine til et siste måltid, og en første nattverdsfeiring. Skjærtorsdagen er minnet og høytidliggjøringen av innstiftingen av nattverden, og den er inngangen til påsken, til lidelsen og døden.

I år leser vi fortellingen fra Johannesevangeliet. Den skiller seg fra de andre, for her er det ikke delingen av brød og vin som står i sentrum, koblingen mellom brødet og Jesu kropp, vinen og Jesu blod. Her er det i stedet den tjenende symbolhandlingen, at Jesus vasker disiplenes føtter. Dette er også innledningen til det som kalles Avskjedstalen, en flere kapitel lang tale i Johannesevangeliet, der Jesus sender sine disipler, sammenfatter mye av sin undervisning og sine løfter, lover dem den hellige Ånd. Og han gir dem det nye budet: Å elske hverandre. 

I samme talen sier Jesus det som blir en nøkkel til det som snart skal skje: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine (Joh 15:13). Kjærligheten som Jesus gir disiplene som bud, handler ikke så mye om følelser, som om handling. Å elske er å tjene. Å avstå noe for andre. I det ytterste: å avstå sitt liv. Budet om å elske kommer tydelig i en sammenheng: der innledningen er at Jesus vasker disiplenes føtter. Og at disiplene – som Peter – må akseptere og ta imot hans tjenende, for å ha felleskap, for å ha del i ham. 

Selv om selve nattverdsinnstiftingen ikke er skildret her i Johannes, er koblingene tydelige. Det er et fellesskap, et utrykk for tjenende i en fysisk handling. Fotvaskingen er fysisk og konkret på en nesten ubehagelig måte, og blir også derfor en motvekt, eller en grunding, av det teoretiske og filosofiske språket til Johannes. Selv om fotvaskingen ikke har så sterk stilling som symbolhandling og rit i vår kirketradisjon, viser den på tjenende og fellesskap. Det fellesskap, den del av Kristus vi får i nattverden.

Nattverdens sakrament er rikholdig, og rommer i seg mange aspekter, motiver, dybder. Disse er og har vært forskjellig betont i forskjellige tider og kirketradisjoner, gjennom kirkeåret og kanskje i våre egne liv. I perioder en stram og alvorstynget nattverdtradisjon, med fokus på bot og verdighet. I andre sammenheng et festmåltid med glede i fellesskapet nå og en forsmak av himmelen. Noen ganger et solidaritetsmåltid, der vi deler likt med hverandre i solidaritet med dem som ikke har mat på bordet, som et tegn og forbilde fra Guds rike. Noen ganger en rasteplass på pilegrimsferden gjennom livet. Tonen kan være forskjellig også med de samme menneskene i den samme kirke, på skjærtorsdagskveld og påskemorgen, med blikket mot Getsemane og angstens bønn, eller mot den tomme graven og soloppgangen. Uansett hva vi – som individer eller som kirke og liturgi – betoner i den enkelte nattverdsgudstjeneste, er sentrum det samme: Dette er Kristi kropp. Dette er Kristi blod. Gitt for deg. Vi møter Jesus Kristus selv. Vi trenger bare å ta imot. Kjærligheten fra den som gitt sitt liv for vennene sine, er det også for oss.

Jesus sender ut sine disipler til å elske, og han gjør det med handling. På vei inn i sen egen mørke natt, peker han på en tjenende vei, handlingens vei, kjærlighetens vei. Og han sier at vi skal gjøre som han og gjøre det til minne av ham. Til minne, som den ordene ligger på norsk, kan lede tanken til at det handler om å huske, å ikke glemme noe som skjedde for lenge siden. Men når vi deler brød og vin, gjenopplever vi, befester, og virkeliggjør Kristi nærvær og den kjærlighet som er sterkere enn døden. På en liknende måte, befester og virkeliggjør vi kjærligheten, når vi tjenende og kjærlighetsfulle handlinger.

Vi er i skjærtorsdagens kveld, på vei mot Getsemane og angsten, mot korset, mot sjelens og verdens mørke natt. Svaret på det mørket, er kjærlighet. Kjærlighet i handling.

Jesus sier: Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.

Hold fast i prøvningen

 Preken på Moelv kirkesenter, 1 søndag i fastetiden 6 mars 2022

Jesus kom sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.» (Matteusevangeliet 26,36–45)

Det føles litt som at vi tar ut hendelsene litt på forskudd, når vi leser dagens tekst allerede første søndag i fastetiden. Jag vil tro at mange av dere kjenner igjen teksten, der Jesus ber i Getsemane. Her er vi på Skjærtorsdags kveld, etter innstiftelsen av nattverden og før Jesus blir tatt til fange. Nå står vi helt i begynnelsen av fastetiden, og det er fortsatt lang vei til korset.

Temaet denne søndag av fristelse eller prøvning – de andre tekstrekkene, handler prekenteksten om når Jesus blir fristet i ørkenen, og når Peter prøver å si at Jesus kan unngå døden, og Jesus peker det ut som en fristelse. Her, i årets tekst, er det ikke en ytre fristelse, men kanskje heller en prøvning. Jesus vet hva som skal skje, og aksepterer det – men ikke uten angst og uro. Han klarer å holde fast ved å be om at Guds vilje skal skje. Men det er smertefullt, ikke minst at disiplene hans ikke klarer å holde seg våkne og be med ham. Jeg får følelsen at de ikke det hele tatt skjønner hva som er i ferd med å skje, hvilket akutt og sentralt øyeblikk de er i. At katastrofen, som de kommer oppleve det, står rett rundt hjørnet.

Kanskje er Jesus aldri så menneskelig, som der i bønnen i Getsemane. Der han på en måte er i sjelens mørke natt. Her handler det ikke om noen ekstern frister som lokker med makt og herlighet, eller noe annet forlokkende. Her er det dypt menneskelige instinktet å unngå det vanskelige og farlige, den menneskelige ambivalensen og svakheten. Ethvert menneske har i seg både evnen å gjøre godt og vondt, et samtidig rettferdiggjort og synder, som Luther uttrykte det. Vi vil gjøre det som er godt, sant og rett, men strekker ikke alltid til – fordi vi ikke makter det, fordi vi blir forstyrra eller frista eller lokka, fordi vi som disiplinene ikke skjønner hva som er på spill før det er for seint. Jesus er ikke bare menneske, og han står løpet ut. Men her, i bønnen i Getsemane, er det som at hans menneskelighet får uttrykke seg fult ut.

Prøvninger og fristelser kommer i mange former. Ordet fristelse brukes jo i vårt hverdagsspråk mest om ting som er litt unødvendig, men som noen vil selge til oss som sjokolade eller luksusprodukter, eller om seksualitet eller muligens korrupsjon. Noe som forlokker fast vi vet at det er feil eller farlig, ofte koblet til nytelse. Men fristelse kan handle om mye større ting, både at større ting står på spill, men også at det ikke er et så direkte «fall» eller enkeltbeslutninger. Jeg tenker at noen av de store fristelsene i vår verden handler om å ikke ta ubekvemme beslutninger som trengs på kort sikt, for å ikke ende opp på feil sted på lang sikt. Mange av de store truslene i verden, og de ting som leder til stor menneskelig lidelse, har vært bygget opp av små enkeltbeslutninger der hver og en har vært helt logisk innenfor sitt system, men der de langsiktige konsekvensene ikke har vært beregna eller tatt hensyn til. Klimaendringene er kanskje det mest slående eksemplet, der noen andre får konsekvensene av mange års bruk av fossil energi – og der omkostningen for hvert tiltak kan føles urimelig for den som må ta den. Det er jo mye enklere, og føles rimeligere, å skyve på det eller fortsette som før. Men også andre fenomener – det globale handelssystemet som gjør noen rike og andre fattige, eller om vi går tilbake i tiden imperialisme eller slaveri. Når et økonomisk eller praktisk system blir stort nok, blir hver enkelt liten beslutning innenfor systemet logisk og rasjonell, oppleves som selvfølgelig og nødvendig. De som bekjempet slaveriet i vestverden, møtte enormt motstand og fikk høre at det var umulig – til det plutselig var mulig. Sterke krefter og interesser krever mye motstand, og da er fristelsen kanskje ikke fremst å få mye fordeler selv, men å ikke ta kampen, ikke utsette seg for ubehaget og vanskelighetene som oppstår. Systemer som leder til svært stor lidelse, er ikke nødvendigvis grunnet i ondskap – de er i hvert fall opprettholdt av de mange menneskenes stille aksept.

Andre prøvninger er annerledes, når vi prøves ved at belastningen eller kravet eller smerten er stor – kanskje altfor stor. Når Jesus ber der i Getsemene, føler han kanskje at oppgaven er overmektig, priset altfor høyt. Bærer troen og tilliten gjennom en slik prøvning? Man sier ibland at det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere. I noen fall er det helt sant, at prøvningen gjør at vi kommer ut sterkere på den andre siden. Men det er ikke hele sannheten. Mange ting som ikke dreper, gir likevel traumer for livet, som i noen fall får konsekvenser langt frem i tid. Krigstraumer kan ha effekter flere generasjoner. Mange som er utsatt for overgrep sliter gjennom hele livet. Tillitsbrudd mellom grupper og folk kan sitte i over lang tid og være svært vanskelig å bygge opp igjen.

Det går ikke å lese tekster om prøvning i denne tid, uten å tenke på folket og situasjonen i Ukraina. Vi er mange som ikke bare lider med folket i Ukraina, men også er imponert og kanskje berørt av det store mot og kampvilje som de viser opp. I møtet med hva som ser ut som en umenneskelig prøvning, ser de ut til å reise seg og gjøre det som trengs selv om det er svært farlig. Selvfølgelig vekker det engasjement og medfølelse, og verden har også svart. Men det er noen tanker som lett leder feil her: det ukrainske folk er ikke overmenneskelige eller lagd for motstand. Lidelsene er enorme, og de kommer også til å ta noen feil beslutninger og svikte noen ganger. Krig leder til tap og traumer alle steder – uansett om det er motstandsmenn som dør i kamp, om det er mennesker på flukt, eller de russiske unge soldater som, sannsynligvis uten å ens vite hvor de er på vei, blir sendt ut i strid. Prøvningen skal ikke romantiseres.

Jesus ber å få slippe, men lat Guds vilje skje. Disiplene misser helt saken, de sovner når de burde ha våket og snart er alt tapt, som de opplever det. Men tapt er det ikke, selv om det kan føles så – i Getsemane, og i vår tid når natten er mørk. For når vi går inn i sjelens eller verdens natt, er vi ikke der alene. Jesus deler angsten, kampen, prøvningen med oss. Og ytterst er det han som seirer.

Vi er på vei gjennom fastetiden, mot korset og lidelsen. Faste handler tradisjonelt og i vår tid ofte om å avstå, å gi slipp. Men ordet faste handler om motsatsen, det betyr å holde fast – fra det norrøne ordet fastr. I prøvningens stund er det vårt håp: å holde fast ved Jesus, og å holde blikket festet riktig sted. Å ikke la oss forstyrre av det som kanskje fremstår som fristelser – en enklere vei, å vende blikket bort fra andres nød eller vanskelige oppgaver som ligger foran oss. Å holde oss våkne i verdens natt, og se nøden og å se hva de tunge tingene er der noen trengs – og der noen kanskje er jeg. Da er vårt håp og vår trøst, vår redning og vår fremtid, å holde fast ved Jesus. At uansett hvor langt ned vi faller i nattens mørke, er vi ikke der alene.

Fastelavns ambivalens

 Preken på fastelavnssøndag 27 februar 2022 i Ringsaker kirke.

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på,  og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.»  Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa. (Lukasevangeliet 18,31-34)

Fastelavn er på en måte en ambivalent høytid. Den er både-og, fest og faste, lek og alvor. Vi står på terskelen til kirkas store fastetid frem til påske. Men vi er ikke helt der enda – vi bruker fortsatt den grønne fargen for åpenbaringstiden, og liturgien er fortsatt ikke gått over i fastetiden. 

Fastelavn er siste festen før fasten, der man spiser og feirer på måter man siden avstår frem til påske. I vår tradisjon står fastelavnsbollen sterk, med hvetebrød, krem og syltetøy. Jeg vokste opp med den svenske versjon, der fyllet er marsipan. I den anglosaksiske verden er det Pancake Sunday i dag – uansett er det søtt, fett og godt med krem og egg og sukker. Mer spektakulær er karnevalsfeiringen i Brazil og andre steder, med musikk og dans og fest, der karneval jo betyr «farvel til kjøttet». Mange kirker har jo også karnevalsfeiring der barna kler seg ut. Utøver at det er fest og gøy, så har også karneval noe av det ambivalente i seg. I denne mellomfase vet man ikke hvem som er hvem, ting kan være opp ned og motsatt mot hva orden ellers er. Karneval er lekfull, men også en lek med makt og orden, og et rom der fantasien kan vise oss at ting kan være annerledes. Det er også en del av ambivalensen med fastelavn.

I dagens prekentekst, er ambivalensen mer underliggende. Jesus er tydelig i talen sin; det er tredje gangen i Lukasevangeliet han taler om sin død og oppstandelse. Han prøver å fortelle disiplene at han mener alvor, at de ikke er på vei til Jerusalem for å innta byen med makt, heller ikke for at han skal bli konge i vanlig bemerkning. Veien til Jerusalem er veien til døden og korset – og til oppstandelsen. Men det skjønner ikke vennene hans noe av. De har håpet at alle nå skal få se som de har sett, skjønne det som de har skjønt, at Jesus kommer med tilgivelse og nye muligheter, med oppgaver og felleskap, at det han forteller om Guds rike og om at Gud lengter etter hver og en av oss. At alle, også de i Jerusalem skal se oppleve det som de har opplevd. Og at det betyr at makten og æren som Jesus skal få, også skal bli deres. Jesus som taler om at han skal dø, og i tillegg stå opp igjen, det skjønner de ikke noe av. Det må ha vært en god del usikkerhet og ambivalens, som de skjøv til side.

Men Jesus vet at dette ikke blir noen enkel seier. Han vet at for å seire må han tape, han må som hvetekornet dø i jorden for å kunne stå opp til nytt liv. Han er ikke på maktens og seierens vei, men på forsoningens og kjærlighetens vei. Han vet at det er i sårbarheten og svakheten som den virkelige styrken finnes. Han skal ikke innta byen med vold, og han vet at han ikke kommer til å bli populær. Men det ytterste målet hans er også større enn hva disiplene skjønner.

Jeg forberedte denne preken mens nyhetene om Russlands invasjon av Ukraina gikk, og time for time kom rapportene om hvordan styrkene nærmer seg byen Kyiv. Det er skremmende og uroende nyheter – selvfølgelig fremst for folket i Ukraina, men også for hele Europa. Det er vanskelig å ikke berøre den situasjonen, samtidig som jeg ikke helt hva som kan sies som ikke er sagt. Men en ting jeg tenker på i dagens tekst, er hvor enkelt det noen ganger kan være, å bruke de krigerske og militære metaforene i et kristent språk. Det er ikke rart, fordi disse finnes i Bibelen, og de har vært brukt gjennom historien. Ikke minst, fordi kristne gjennom mange tider har vært i krig. Og jeg tenker at slike metaforer må brukes varsomt og gjennomtenkt. For de kan gå begge veier. I noen sammenhenger brukes krigsmetaforer for noe som ikke handler om konflikt i det hele tatt – at vi taler om åndelige strider eller å gå i kamp. Andre ganger brukes slike metaforer for å legitimere eller støtte opp under faktiske militære konflikter. Bibelsk eller kristent språk kan være kraftfullt, og da må det brukes med omhu for å ikke la tanken ledes feil, eller støtte opp under noe uten hensikt. Det finnes rettferdige og viktige strider og kamper, men kristen tro, kirkas makt og bibelsk språk har vært brukt for å legitimere både krig og undertrykkelse gjennom historien. Konklusjonen på det er ikke nødvendigvis pasifism, men å være forsiktig med å dra paralleller eller fortolke en historisk og politisk situasjon i bibelske termer.

Jesus står der i ambivalensen, og tar sine disipler med seg mot Jerusalem, sjølv om de ikke ser ut til å skjønne hva som skal skje i det hele tatt. Sikkert aner eller skjønner Jesus at de ikke kommer til å være så stabile som han kanskje hadde ønsket. De kommer til å svikte og fornekte, forlate og forråde ham. Men det er likevel dem han tar med, og det er dem han til slut gir oppgaven å fortelle videre og lede kirka.

Jesus ser oss og møter oss, her i vår ambivalens. Uansett om vi i dag mest koser oss med fastelavnsboller eller gruer oss fremfor nyhetssendingene – eller kanskje begge deler, fordi vi også lever våre liv i ambivalensen. Vi lever i både lek og alvor, fest og faste. I ukene som kommer, gjennom fastetiden, inviteres vi til å følge Jesus på forsoningens og kjærlighetens vei. For oss er det ikke konkret veien til lidelse og korset. Men det er en vei der vi kan ta inn over oss verdens smerte og lidelse. Der vi kan øve på å avstå noe for noen andre. Der vi deler det vi har av ressurser, men også omtanke og forbønn. Og uansett hvor vi går, går vi ikke alene. Jesus går foran og med oss – mot Jerusalem og korset, på fredens og forsoningens vei, gjennom død til liv.