Bli som et barn?

 Preken på 3 søndag i Treenighetstiden, 29 juni 2025, i Eidsfoss kirke.

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem. (Markusevangeliet 10,13-16)

Det er noe med veldig kjente bibeltekster og fortellinger. De som man hører så ofte, at man nesten ikke hører hva som faktisk leses – fordi man allerede har bilder og tanker og assosiasjoner. Jeg vil tro at mange av dere, slik som jeg, har hørt denne tekst utallige ganger, hver gang det er barnedåp i kirka. Og det er ikke rart, teksten har tidlig blitt brukt i kirkehistorien som et argument for, eller et bilde av barnedåp. Men egentlig er det ikke noe dåp i teksten, og det er heller ikke fremst dåp jeg har tenkt at vi skal oppholde oss ved i dag.

For det som skjer i fortellingen, tenker jeg er to ting. Dels, at menneskene kommer til Jesus med barn, og når disiplene vil hindre dem, blir Jesus sint: Barna hører til hos ham og har plass hos ham. Barn er velkommen! Men så går han videre, og peker på barn som forbilder og nærmest som symbol: vi må alle bli som barn for å ta imot Guds rike.

Dette at barna har plass, nærmest står i sentrum, er jo vanlig i vår tid. Men det var det ikke i sammenhengen Jesus var i. Selvfølgelig har mennesker alltid elsket barna sina og har vært opptatt av dem, men at de hadde en sentral plass i det offentlige var ikke en selvfølge. I dag har barna en helt annen plass i samfunnet, og vi prøver å se barnas perspektiv. Barn har egne rettigheter, og «barnets beste» skal være et overordnet prinsipp. Det gjelder faktiske barn, men også ideen om Barnet. Den britiske religionssosiologen Gordon Lynch har gått så langt som å si at barnet, og ideen om det sårbare eller utsatte barnet, er det mest hellige i vår kultur, og få ting vekker så mye følelser som bilder og fortellinger om barn i nyhetene. Samtidig vet vi at vi som samfunn ikke helt klarer å leve opp til dette: mange barn er utsatte, sårbare, lever i fattigdom også i vårt land. Og rundt verden vet at mange, mange barn lever altfor korte liv, og sulter, lever i krig og er utsatte for mange vanskelige ting. Når Jesus løfter frem barna og lar dem komme til ham, viser han både at et hvert barn har verdi i seg selv, er et fullstendig menneske uansett alder og evner, og at har lika stor rett og plass som de voksne. I Guds rike, men også tenker jeg i kirka og samfunn i dag. Det er en direkte melding til oss, hvordan vi må gi plass til barna. Jesus minner oss om hvor lett det er å skyve barn og andre grupper som ikke kan eller gis rom til å tale og kjempe for seg selve, til sides og ikke gi dem den plass og de rettigheter de har krav på. Et samfunn og en kirke der den strekes rett gjelder, er langt fra Guds rikes idealer. Her finnes flere fortellinger om hvordan Jesus løfter frem og taler om barn, og det er sjelden han er så opprørt og hard, som når han taler om dem som gjør barn ille. Det er ikke noe tvil om at Jesus står på barnas side, mot utnyttelse og mangel på omsorg.

Så er det den andre aspekten i denne teksten: barna som forbilder, at vi må ta imot Guds rike som et barn. Dette er også et tema som kommer tilbake flere ganger i evangeliene, om å bli født på ny eller å bli som et barn for å ta imot eller komme inn i Guds rike. Hva betyr det? Eller, hva slags egenskaper, eller hva er det ved barn som han viser til? Det er jo ikke bokstavelig, at kun den som blir døpt som barn teller, eller at det er for seint å bli kristen etter en viss alder. Så hva mener han?

Jeg tror man skal være litt forsiktig med å tenke altfor idealisert på barnet i denne sammenheng. At barn skulle være spesielt uskyldige eller rene eller hellige. Barn er også mennesker med forskjellige personligheter og evner, og samtidig; veldig tidig begynner barn å bli påvirket og formet av mennesker og samfunnet rundt dem. De reager og lærer ting, oftest på godt, men noen ganger også på ondt. Å lage seg et idealbilde av et barn og så tenkte at det er sånn vi skal bli, tenker jeg kan lede tanken feil. Men det som er felles for barn, særlig de minste, er at de er avhengige: av mat, varme, hjelp, beskyttelse. De trenger noen som tar seg av dem. De må ta imot alt i livet som en gave. Og de gjør de, også kjærligheten. Alt i et barns liv, er nåde. Og sånn er det med Guds rike, og med Guds kjærlighet. Det er ren nåde, en gave vi må ta imot. Den kan ikke kjøpes, verken med penger eller prestasjoner, og den kan ikke vinnes med makt og våpen.

Guds rike, eller himmelriket, som Jesus beskriver det i evangeliene, er en plass eller en tilstand, der ting er helt slik Gud ønsker det. Og noe av det mest fremtredende, er at den vanlige verdens hierarkier og systemer ikke gjelder der: de første skal bli sist og de største skal bli minst. Og Barnet, den minste, er den største. I vår verden, er vi vant til at makt og penger styrer det meste. Men også at arbeid og flinkhet kan gjøre at vi ved våre egne prestasjoner fortjener ting. Det er ikke nødvendigvis feil – men det er ikke slik i Guds rike. Det er verden opp-ned, snudd på hodet. Det som teller, det som gir makt i vår verden, det teller ikke i Guds rike. Det kan føles uvant og ubekvemt, men det er godt nytt: fordi ingen av oss hadde klart å kjøpe oss inn eller tvinge oss inn eller kjempe oss inn i Guds rike. Men det trenger vi ikke. Det vi renger, er å ta imot som et barn: med tillit og åpenhet. Akseptere at det ikke handler om å flink nok eller sterk nok eller rik nok eller pen nok. Vi må legge livet i Guds hender, og øve oss i å tro på at den kjærligheten er nok, også for meg.

Treenigheten - fellesskap og mysterium

 Preken på Treenighetssøndag 15 juni i Botne kirke. Denne søndag markertes 1700-årsjubileet av den Nikenske trosbekjennelse. Les mer om Nikea-jubileet her.

Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud.’ Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» Så gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre. Apostlenes gjerninger 17,22–34

Det er en spesiell scene vi får være med på i dagens tekst fra Apostlenes gjerninger. Vi er midt i Paulus misjonsreiser rundt om i Romerriket, og nå har han kommet til Aten. Ikke lenger det sentrum og stormakt byen en gang var, men fortsatt et viktig sted, filosofisk og kulturelt. Litt før vi kommer inn i teksten, blir det beskrevet hvordan Paulus rystes av de mange gudebildene og de mange forskjellige religioner og filosofier som finnes i byen. Så står han frem for Areopagos-rådet, og beskriver den kristne tro, med et utgangspunkt i det han har sett, og utfra den lokale situasjonen.

Jeg vet ikke om noen av dere har vært i Aten, men Aeropagen finnes der fortsatt, markert med et skilt som plassen for akkurat denne preken. Aeropagen er et slags torg eller åpen plass ved en klippeformasjon, og var altså plassen der rådet møttes. Det ligger rett nedenfor det dominerende Akropolis – tempelhøyden. Selv om det i dag kun er ruiner igjen av de gigantiske templene, er det lett å forestille seg hvilket enormt inntrykk det måtte ha gjort. Kanskje var det oppe på Akropolis Paulus sett den ukjente Guds alter, kanskje det var et annet sted i byen. Men der, på Aeropagen, stod han uansett frem bokstavelig talt i skyggen eller nedenfor de store templene. 

Og Paulus tar altså ikke utgangspunkt i de jødiske profetene og skriftene, som han ville gjort i synagogen, men tar utgangspunkt i dette alteret til en ukjent Gud. Og han tar utgangspunkt i skapelsesteologien: at Gud har skapt hele verden, også de som ikke allerede kjenner den kristne Gud. At Guds godhet og nærvær finnes i selve naturen, at ethvert menneske, i seg selv, kan ane Guds storhet og kjærlighet. Samtidig at dette ikke det eneste vi vet om Gud, men at Gud også kommet med forsoning, gjennom Jesu oppstandelse fra det døde.

Det kan sies Paulus her er den første kontekstuelle teologen: altså tar utgangspunkt i den lokale sammenhengen, kulturen og kunnskapen, og legger ut evangeliet fra de forutsetningene. Alle som lytter tar det ikke til seg, men han sår noen frø før han reiser videre på sin misjonstur.

Vi leser denne teksten på Treenighetssøndag, som markerer overgangen fra kirkens «festhalvår» med jul, påske og pinse, til den lange treenighetstida da vi søndag etter søndag belyser forskjellige temaer i det kristne liv og tro. Og denne første søndag, står altså selve treenigheten i sentrum. Den helt sentrale kristne tanken – og mysteriet – at Gud er en eneste, og samtidig Fader/Skaper; Sønn/Frelser og Ånd/Livgiver. 

Gjennom Bibelens fortellinger, er de tre personene, eller aspektene av Gud i treenigheten, tilstede. Ånden svever over vannet helt i begynnelsen, og for eksempel her i Paulus preken på Aeropagen taler han om skaperen og relasjonen til sønnen. Men selve den systematiske teologiske forståelsen av treenigheten, den trinitariske teologien, den formuleres litt seinere i teologihistorien. Og det skjer ikke uten diskusjon og til dels kamp.

I de første århundrene etter Jesu død og oppstandelse, gjennom disiplenes virksomhet og Paulus misjonsreiser, ble kristendommen spredt rundt om i Romerriket. Det ble dannet menigheter som var i kontakt med hverandre. Den første fasen av dette er dokumentert i Bibelen, i Apostlenes gjerninger og i brevene. Alt ettersom tiden går, og kristendommen vokser, øker også behovet både for mer organisatorisk institusjonalisering – å gå fra en bevegelse til en kirke. Men også teologisk utvikling og formulering, og å bli enige om ting som gikk å fortolke og forstå på forskjellige måter, ikke minst som kristendommen sprer seg fra å kun være en jødisk bevegelse, til å favne forskjellige kulturer, språk og folk. Det ble holdt forskjellige mindre møter, men store vedtaksmøter kom først i begynnelsen av 300-tallet – nærmere bestemt i år 325, for 1700 år siden, akkurat i disse dager. Vi feirer altså jubileum i år!

For å gjøre en lang historie kort, så hadde en teologisk strid brutt ut mellom Arius, prest i Alexandria, og patriarken i samme by, over forståelsen av Kristus. Var Kristus en skapning, og altså understilt Gud Faderen, eller var Kristus like gudommelig som Faderen? Striden raste gjennom kirka. Dette var også noen ganske få år etter at Konstantin var blitt keiser, og gjort kristendommen til statsreligion i Romerriket. Da måtte kirka holde sammen, og Konstantin kalte inn til det første konsilet, eller økumeniske kirkemøtet, der ledere og biskoper fra hele kirka samlede seg for å ta viktige læremessige avgjørelser. De samlet seg i Nikea – en by som i dag heter Isnik og ligger i Tyrkia – i nærheten av keiserens sommerhus. 

Konsilet i Nikea avviste Arius og hans teologi at Kristus var skapt og understilt Faderen, men fastslo at Faderen og Sønnen var av samme vesen. Møtet formulerte også en første versjon av det som ved et seinere møte i 381 ble den Nikenske trosbekjennelsen, slik vi bruker den i dag. 

Nikea ble ikke bare det første konsiliet i en lang rad, og et viktig steg i kirkeutviklingen. Her blir også på alvor den trinitariske teologien, teologien om treenigheten, sammenholdt og systematisk formulert. 

Selv om dette er en grunnleggende del av kristen teologi, er det ikke helt lett å få grep om. Hvordan kan Gud være både tre og en, hvordan kan Gud være distinkte personer som samtidig er samme vesen? Noen bruker bilder, som å tenke på venn som kan være både is, flytende vann og damp: det er samme vesen, samme molekyler, men med distinkte egenskaper. Selv foretrekker jeg å tenke på treenigheten som at Gud i seg selv, i sitt selve vesen er fellesskap, relasjon.

Men uansett hvordan man filosofisk og teologisk skal forstå hvordan treenigheten henger sammen, gir de tre artiklene i trosbekjennelsen viktige aspekter eller deler av kristen teologi om Gud, der vi trenger alle sammen. Der altså hver artikkel motsvarer en person i treenigheten.

Første artikkel handler om Gud som skaper. Og det er ikke kun en gang i tidens begynnelse, men stadig pågående skapelse. Gud gir stadig liv. I dette at Gud er skaper ligger også at Gud skaper og elsker HELE verden – ikke kun de kristne, ikke kun det pene. Første trosartikkel, Gud som skaper, er det universelle. Det som Paulus knytter an til på Aeropagen, at det er noe allmennmenneskelig og gjenkjennelig, uansett hva vi vet eller tror om Jesus, kan vi ane Guds nærvær og hvem Gud er, i selve naturen og skaperverket. Her ligger også at Gud elsker alt i skaperverket, også det jordiske og kroppslige – det er ikke et skille mellom åndelig og kroppslig, der det åndelige er finere eller bedre.

Andre artikkel handler om Jesus Kristus: hvem han var og hvordan han ble menneske, døde og stod opp. Hit knyttes mer det spesifikt kristne, frelsen og forsoningen, hvordan Gud inkarneres i Kristus og forsoner verden med seg selv. 

Tredje artikkelen om Helligånden. Ånden som lenker sammen og bryter opp, som blåser over verden og sender ut. Til tredje artikkelen hører hela kirka, sakramenter og profeter, at vi og det vi gjør som kirka i dag gjennom den hellige Ånd knytter oss sammen med både historien og Gud selv. Og den peker fremover mot løftenes oppfyllelse ved tidens slutt, om kroppens oppstandelse og evig liv.

Gjennom historien prøver vi kristne å finne frem hvordan være kirke på vårt sted i vår tid. Kirkemøter og enkeltpersoner – med (og noen ganger kanskje mot) åndens ledning beveger og leder oss på gamle og nye veier. Når vi i dag i anledning dette jubileet skal bruke den Nikenske trosbekjennelse, knytter det oss både til historien, til den verdensvide kirka og til fremtiden.

Tilbake til dagens tekster. Felles i dagens tre tekster er sendelsen. I treenigheten ligger at også vi er kalt til felleskap, og kalt til å dele det vi har fått. Den sendelsen gjelder også oss – på vår plass i verden, i vår tid, på vår måte. Vi hørte om Jesajas dramatiske kallelse, og Jesus som nevner at det kommer et oppdrag og de skal begynne i Jerusalem, altså der de allerede er. Og Paulus som tar sjansen på å knytte an til de han møtte i Aten og deres lokale kultur, for å forkynne den levende Gud, med ord som også er et evangelium for oss i dag: Gud er ikke langt borte fra noen enda av oss, for det er i ham vi lever, rører oss og er til. 

 

Håp i den tomme graven

 Preken på Påskedag 20 april 2025 i Horten kirke. 

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det skriftene sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem. (Johannesevangeliet 20,1–10)

 Kan det være håp i en grav?

Graven burde være håpets motsats, stedet der livet og håpet er endeløst og nådesløst over og slutt. Likevel er den tomme grav, Jesu grav, kanskje det viktigste håpssymbolet. I den tomme grav vokser håpet om at døden ikke har det siste ord – ikke for Jesus, ikke for verden og ikke for oss. Mer enn noe annet, handler påsken om dette: håp.

Det var nok ikke håpet som drev Maria Magdalena til graven der på morgenen. Helt motsatt var hun nok full av fortvilelse, veldig sikker på at alt var over, og hun gikk for å ta seg av Jesu kropp – han ble jo gravlagt i all hast på fredagskvelden. Men så er steinen borte og graven tom. Ingenting var som hun forventet. Hun løp tilbake og hentet Peter og Johannes, som løp om kapp og gikk inn i graven, der linkærne ligger pent brettet sammen. Hva var dette? De så og trodde, skriver evangelisten, selv om de likevel ikke skjønte. 

De trodde, selv om de ikke forstod. Kanskje de mest av alt kjente håp? Håp om at dette ikke var slutten, at alt ikke var for seint og ødelagt. I morgen skal vi lese videre i teksten, hvordan Maria Magdalena møter den oppstandne Kristus, og i de kommende ukenes tekster skjer flere møter og disiplene skjønner mer og mer. Men her skal vi dvele litt i usikkerheten og forvirringen – og i håpet.

For å si noe om håpet, må vi nok begynne med hva håpet IKKE er. Håp er ikke en prognose med tall som peker oppover, en vurdering av sannsynlige utfall som akkurat nå ser positiv ut. Håper er heller ikke optimisme, å fortolke tidens tegn positivt. Ikke fordi det er noe feil med optimisme og positive prognoser, men håpet er noe annet. For det er ikke sikkert prognosene er så gode. Tidens tegn kanskje peker nedover, kanskje helt mot avgrunnen. Hvis tegnene ikke er så positive, kan en altfor positiv tolkning eller optimisme gjøre oss dårligere rustet for å forstå vår samtid og forberede oss for fremtiden. Håpets oppgave er vel på den andre siden ikke heller fremst å lage prognoser eller spå fremtiden. Men det kan bære oss inn i en usikker fremtid, og gi oss mening og retning, og gi plass for troen til å vokse.

I vår kultur er vi så vant til å tenke på utvikling og fremdrift som noe positivt. I mange tiår har vi tenkt at samfunnet og verden stadig blir bedre, at utviklingen går fremover, at vi går fra mørker til lys nærmest automatisk. Men med et lenger historisk perspektiv, og litt videre blikk enn vår egen del av verden, så ser vi at det slettest ikke nødvendigvis er sant. Dels er det ikke alt som har blitt bedre. Men det finnes også mange eksempler på at utviklingen med tanke på rettigheter, muligheter og menneskeverd i perioder går ned. Rettigheter som har blitt gitt kan mistes, likhet og likestilling som er oppnådd kan bli tatt bort, økonomisk trygghet kan raseres, freden kan byttes mot krig og trusler. Vi lever nå i en tid, der ting vi tok for gitt kanskje ikke gjelder. Uroen er stor: om demokratiets fremtid, om risikoen for krig, om klima og miljø som truer selve livsgrunnlaget vårt. Hvordan kan vi ha håp, når kurvene peker nedover og truslene blir alt flere?

Men håpet er altså ikke en prognose, og det er akkurat i mørket som håpet trengs. Håpet i den tomme grav, er løftet at døden ikke er slutten, at kjærligheten, helt til slutt, vinner over døden. At guds kjærlighet er så sterk, at ikke ens døden kan overvinne den. Og den kjærligheten finnes for oss.

Håpet knytter sammen oppstandelsen den gang, med håpet om kjærlighetens endelige seier en gang i tidens slutt. Men håpet handler ikke bare om evigheten, men også noe som gjennomsyrer livet her og nå. Det kristne håpet balanserer og beveger seg mellom flere plan – mellom løftet i evigheten og hva som skjer ved tidens slutt, med håp om endring i denne verden og mulighetene for tegn på Guds rike her og nå. Håpet kan i beste fall bli et slags gjær, som surdeigen som gjennomsyrer og påvirker livet her og nå. Livets seier er her og nå, men ikke fult ut. 

En teolog som har tenkt og skrevet mye om håp, er den tidligere svenske ärkebiskopen Antje Jackelén. I sin bok Otålig i hoppet skriver hun om teologiske utfordringer i covid-pandemien, men hennes tanker om håp i krisetid har bredere anslag enn kun smittevern og restriksjoner. Hun beskriver hvordan et robust håp er sammensatt: det er ikke irrasjonalt, men heller ikke kun noe som fanges av fornuften. Det er ikke motsatsen til optimisme, men noe mye dypere. Hun skriver:

«Håpet flykter ikke fra virkeligheten, derfor rommer håpet også vreden over alt som motsier det sanne, det gode og det vakre. Håpet forholder seg både til våre menneskelige begrensninger og det ansvar vi har som skapte, og som medskapere. Derfor er også ydmykhet en viktig del av håpet. Håpet er noe annet enn å passivt stå ut med tilstanden i verden. Sammen med vrede og ydmykhet er det derfor mot som utmerker håpet.»

Vrede, ydmykhet og mot. Jeg tenker at det er tre gode ord å ta med: og noe som får sin tyngde av gleden fra den tomme grav. 

Jackelén fortsetter: 

Håpet gjør vår lengsel etter sannhet, kjærlighet og rettferd sterk. Det får energi fra vreden, ydmykheten og moten. Håpet er en gave, men å ta det til oss kan fortsatt bety en kamp. På et personlig plan kan vi fort ende opp i en kamp mellom håp og fortvilelse. Men også den som er i ferd med å fortvile, er innenfor rekkevidde for håpet. 

Vi er innen rekkevidde for håpet. Det er også Maria som møter stenen som er rullet bort, og disiplene som går inn og finner linklærna. Mitt i en mørk verden som stadig frister til fortvilelse, spirer det. Graven er tom, og der er ingen lettvint løsning eller enkel forklaring. Det er tegnet på at kjærligheten vinner til slutt. Der er kilden til den vrede, ydmykhet og mot vi trenger for å la håpet vokse og deles, og gi liv i våre egne liv. Der er frøet til at vi, midt i fortvilelsen virkelig er innen rekkevidde for håpet: for Jesus er ikke der, han er oppstanden!

Denne preken bygger på en tekstgjennomgang jeg har skrevet, publisert i Nytt Norsk Kirkeblad nr 1/2025. Boken som er sitert er Jackelén, Antje (2020) Otålig i hoppet. Teologiska frågor i pandemins skugga. Stockholm: Verbum.

Er Gud urettferdig?

 Preken på Vingårdssøndag / 14 søndag i treenighetstiden 3 september 2023 i Horten kirke. Dette var min innsettelse som prost i Nord-Jarlsberg prosti.

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.» (Matteus 20,1-16)

-          - Men det er jo URETTFERDIG!

Utropet kom fra en konfirmant, med den kombinasjon av harme og overraskelse som kan boble opp i den som oppdager en urett, og kanskje særlig når man er ung. Det var en samling for konfirmanter i Oslo der de som opptakt til fasteaksjonen, skulle lære om verdens urettferdighet ved det såkalte Handelsspillet fra Kirkens nødhjelp. Konfirmantene ble delt inn i land, og fikk forskjellige resurser og muligheter, og ble forskjellig bedømt, avhengig av land. Akkurat som i virkeligheten. Og når det gikk opp for henne at Bangladesh var fullstendig sjanseløse mot USA og Norge, uansett hvor hardt de jobbet, rant følelsen av urettferd over henne. Ja, det er urettferdig.

Jeg tenker iblant på den her episoden, når jeg leser lignelsen om arbeiderne i vingården. Som en illustrasjon av hvordan det kan føles å oppdage noe urettferdig. På hvordan de første arbeiderne jobbet hardt fysisk i sola hele dagen, og siden i tillegg må stå i kø helt til sist for å få lønn. Og så får de akkurat like mye som de der som kom sist og i tillegg fikk lønn først. At noen av de ropte ut om urettferdigheten på samme måte, er jo ikke rart. Måten vingårdseieren lønner arbeiderne på, oppfatter nok mange av oss som urettferdig. Et grunnleggende prinsipp som mange av oss tenker på som rettferdig, er jo lønn etter innsats. Og lignelsen legger jo opp til å tenke at eieren er et bilde av Gud. Så spørsmålet melder seg: Er Gud urettferdig?

Vi kan jo avfeie spørsmålet om Gud er rettferdig eller urettferdig, med å si at Gud går utenom våre menneskelige kategorier. Vi som mennesker ser ikke helheten av universum eller ens våre egne liv og tilværelse, og vi kan ikke vurdere Guds handlinger eller måte å se på ting ut fra våre menneskelige kategorier. Og sånn er det. Samtidig blir det da vanskelig å si noe om Gud i det hele tatt – fordi det er kun det menneskelige språket og kategoriene vi har til rådighet. Og kan vi tale om Gud som god og rettferdig, hvis det ikke er noen kobling i det hele tatt, med våre erfaringer og kunnskap og opplevelser av hva godhet og rettferd er?

Før jeg går lenger inn i spørsmålet om Gud er urettferdig, skal jeg si litt mer om selve lignelsen, og teksten.

Dette er jo en av flere lignelser som handler om vingårder, og det er enda flere som bruker jordbruksmetaforer. Ikke så rart, når Jesus levde og virket i et samfunn der de fleste levde ganske direkte av hva jorden gav. Og bildene av arbeidere i vingården har ofte blitt brukt om kallelsen til arbeid for Guds rike, for kirka. Det er et bildespråk som også går igjen i bønner og salmer i dag. Det blir særlig brukt i samband med ordinasjoner og prestetjeneste, og sånn sett er det veldig fint å få bli innsatt som prost akkurat i dag, på en søndag preget av dette bilde. Men det kallet er videre enn bare prester, bare ansatte i kirka. Kallelsen til tjeneste for Guds rike, går til alle døpte, til hver og en av oss uansett oppgave. Og det trenges gode og vikte innsatser i alle yrker og deler av samfunnet.

Men at denne metaforen blir brukt for å beskrive oppdraget i verden, kan lure oss litt når det gjelder akkurat denne lignelse. For vi må stille oss spørsmålet: Handler denne lignelsen virkelig om arbeid? Jeg vil si nei. Den bruker den vanskelige situasjonen for daglønnene, den tidens gig-arbeidere som levde i usikkerhet, som utgangspunkt for lignelsen. Men den handler ikke egentlig om arbeid. Så vi skal for det første ikke bruke den som utgangspunkt for arbeidsorganisering eller lønnspolitikk i den norske kirke! Men det er også viktig at den ikke handler om arbeid i betydningen prestasjon eller innsats, at vi skal jobbe for å fortjene Guds rike.

Den klassiske hovedfortolkningen av denne lignelsen, er at det handler om hvem som hører til og kan få plass i Guds rike, ha en relasjon til Gud. Dette er en konflikt eller spørsmål som er gjentakende i evangeliene, der for eksempel de skriftlærde hadde synspunkter på at Jesus omgav seg med de som ikke levde etter loven eller ble oppfattet som urene eller utenfor. Da blir denne lignelse en kommentar til de (selv)rettferdige som oppfyller loven, og at de ikke hører mer hjemme i Guds rike enn de som kom sist, altså de som omvendte seg når de møtte Jesus. Dette er jo et kjent tema i mange andre lignelser også. Men den bør nok også leses i lyset av de første kristne: de som har vært med lenge, eller de som har kommet til seinere. I Matteusevangeliet står denne lignelse mellom flere andre tekster som handler om disiplene som vill sikre seg gode plasser og ære i Guds rike, og Peter som lurer på hva som vil skje med dem som har forlatt alt. Lignelsen kan i den konteksten leses som en kommentar til de som tidlig ville ha hierarkier mellom grupper av troende. Den gir også kommentarer som er relevante fremover i historien, og i vår tid: har de kirkelige innsidere, bedre plasser, mer hjemmehørighet i Guds rike eller i kirka? Også i denne fortolkning, kan teksten fortsatt provosere. Radikaliteten i lignelsen har bæring, ikke bare i relasjon til lønnsarbeid, men tror jeg også på andre måter. Den minner oss om at Guds rike er noe annet enn vår verden, og der er det en annen målestokk som gjelder.

Arbeiderne i vingården får samme lønn uansett om de er først eller sist. De får alle en denar, det som de ble utlovd. Det er fordi det som de får, ikke er graderbart på en skala. Guds nåde, kjærlighet og tilgivelse er uendelig og dermed lik for alle. Kjærligheten, denaren, får arbeiderne i vingården, og også vi, ta imot helt likt. Er det rettferdig?

Ut fra at det er rettferdig å få etter fortjeneste, at de som kom først og jobbet hardest også skal få mer og bedre enn de som kom sist, så opplever vi det kanskje som urettferdig at alle får likt. Men når vi rammes av harme i fortellingen, at det føles urettferdig, tror jeg det er, fordi mange av oss intuitivt identifiserer oss med de første arbeiderne. De som jobbet hardt, gjort alt riktig. De som kom tidlig på jobb, de som gjort rett for seg. Og kanskje mange av oss vil tro at vi er de der, de som gjort ting riktig og syns vi fortjener en plass i Guds rike eller det gode selskap. Men kanskje ser lignelsen annerledes ut hvis vi leser den fra ståstedet til de som kom sist. Som også vært i sola hele dagen, men ikke på jobb, men i vente på at noen skal ville ha dem. Som aldri følt at de har hørt til, at de har hatt en plass, som aldri fått en sjanse. Eller som har fått sjanse på sjanse, men ikke fått det til allikevel. De arbeiderne håper vel kanskje på en urettferdig Gud, i betydelsen at de skal få det de trenger og det som har blitt utlova, ikke det som flinkisene med alt på stell syns at de fortjener.

Og hvis det skal dras til sin spiss, så er vel innsikten for mange av oss, eller egentlig oss alle, at vi ikke får alt til. At hvis vi alltid skulle få hva vi fortjente, utfra verdens målestokk og ubarmhjertig millimeterbedømning, ja, da skulle det ikke gå så bra. Heldigvis skal vi ikke, og kan vi ikke jobbe oss til Guds kjærlighet og nåde. Hverken med bokstavelig eller billedlig vingårdsarbeid, eller ved å være flinke eller fromme. Og det er det som er hele poenget.

En av de mest grunnleggende innsiktene i den lutherske tradisjonen, er akkurat dette. At vi ikke ved egen innsats eller arbeid kan oppnå rettferdighet, men at relasjonen til Gud er helt avhengig av Guds nåde, tilgivelse og kjærlighet. Vi kan og skal ikke prestere oss til en plass i Guds rike, for den er allerede gitt oss ved nåde, gratis. Uansett om vi kom først eller sist, om vi jobbet hardt eller har sklidd unna, om vi er vellykket eller misslykket, så er lønnen den samme. Det er det radikale, det er sprengkraften i det som er annerledes med Guds rike.

Så, er Gud urettferdig? Jeg tror ikke Gud er urettferdig i betydningen nykkefull, ubarmhjertig, hard. Men er det urettferdig å gi uendelig kjærlighet også til den som mislykkes? Er det urettferdig å gi plass i Guds rike uansett innsats? At Guds godhet flommer over på måter og steder vi ikke kunde ane, og finnes for oss, uansett? At Guds nåde ikke gis til de som har fortjent den, men til oss som trenger den? Ja, i så fall er Gud urettferdig. Heldigvis. 

Om ondskap og forakt for svakhet

 Preken på gudstjeneste i Ringsaker kirke, 3 søndag i fastetiden 12 mars 2023.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)

En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’» (Luk 11,14-28)

Lev da som lysets barn. Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Epistelteksten sammenfatter kort oppgaven: å søke etter det som er godt, sant og rett. Det er noe å holde fast ved.

I fastetiden er vi nå snart halvveis, og fortsetter vandringen inn mot mørket og det vanskelige. Dagens tekster handler om lys og mørke - og om ondskap.

I evangelieteksten i dag driver Jesus ut en ond ånd, og gjør en slags beskrivelse eller tale om makt og ondskap og om urene og onde ånder. Denne teksten hører til de som tydeliggjør - i hvert fall for meg – hvor langt bort i tid og tankemåter vi er fra den bibelske verden, noen ganger. Selv med kunnskap om bibelen, steller seg ordbruken om demoner og onde ånder som driver rundt på jakt etter et menneske, det steller seg i veien for budskapet for meg. Det er altfor fjernt fra min – og vil jeg tro mange av deres - forståelse av hvordan verden vår fungerer i det daglige. Mye av det som i bibelen beskrives som besettelser, onde ånder og demoner, vil vi i dag beskrive som sykdom, fysisk eller psykisk. Noen av de episoder i evangeliene med mennesker som beskrives som besatte, vil vi i dag oppfatte som epilepsi-anfall, psykoser eller funksjonsnedsettelser og sykdom. Å beskrive det som at noen er besatt blir fjernt, og noen ganger kanskje farlig.

Men ondskapens realitet, den er dessverre ikke særlig fjern. Og behovet for å sette ord på, og forstå ondskapen i vår tid, er dessverre ikke mindre. Dels det onde som kommer uten noens vilje – som sykdom, ulykker eller naturkatastrofer. Men også det onde, som kommer fra menneskers handlinger, bevisst eller ubevisst. Enten enkeltpersoners handlinger, eller små handlinger som sammen skaper systemer med onde konsekvenser, eller noen leders ondskap som får så mye større konsekvenser fordi mange er med og gjennomfører dem. Kanskje kan vi også tale om onde ideer.

Nå er vår verden og våre liv sjelden så svart og hvitt, det er ikke alltid klokkeklart hva som er ondt og godt. Det er heller ikke alltid sånn, kanskje sjelden, at en handling er rent god eller rent ond – vi lever i en fallen verden der vi ofte velger mellom to dårlige alternativer, eller prioriterer mellom forskjellige gode ting. Det er ikke heller sånn at visse mennesker er kun gode eller kun onde – vi har i oss evnen til å gjøre både ondt og godt, vi har både lengsel mot lyset og mot mørket.

Men jeg tenker at selv med den innsikten, om livet kompleksitet, om at det ikke går å leve perfekte liv, så må det allikevel gå at snakke om ondskap. Ikke fra en posisjon som den som definerer det gode og døme eller sortere, men som et mål å streve mot. Og å klare å ta avstand eller sette ord på, når ondskapen viser seg.

For det kan jo høres ukontroversielt eller ufarlig å søke det som er godt, sant og rett. Men det er det ikke alltid. I vår tid dukker det opp ideer og aktører, som faktisk vil det motsatte. Noen vil undergrave sannheten, vil ikke snakke sant, men heller drive propaganda, spre desinformasjon og dermed enten fremme egne ideer eller ta makt – eller undertrykke andre. Når vi ikke er enige om fakta eller det mest grunnleggende – hvordan skal man da kunne ha en felles forståelse av verden? Det kan selvfølgelig finnes mange og forskjellige sannheter, når det for eksempel gjelder hvordan et menneske har opplevd noe, eller finnes flere perspektiver. Men å gi plass for flere fortellinger, er å søke etter sannheten. Det er noe annet enn å prøve å tyste ned eller forvirre fra sannheten. Det som er godt eller rett står heller ikke alltid høyt i kurs.

Det kan være vanskelig å snakke høyt og tydelig om ondskap konkret i vår tid, fordi det er lett å oppfattes som at man peker ut den ene eller andre – og det er en risiko som absolutt finnes der, og det er lett å trampe feil. Kanskje også å oppfattes som politisk eller partisk, eller å ta harde standpunkt som risikerer å virke mot sin hensikt, eller å trykke folk ned heller enn å løfte det gode opp. Vi vet alle om eksempler fra kirkas historie der man stilt seg på feil side av historien. Men taushet og stillhet risikerer også å bli feil side av historien, og å ende opp i skyggen, heller enn som lysets barn.

Selv om det er mye i Jesu tale i dag om ånder som føles fremmed, er det noe i det han sier om makt og å bekjempe ondskap, som traff en nerve i meg. Og det handler om hva slags makt, hva slags styrke som vinner over ondskapen.

“Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet.” sier Jesus. Den makt som bygger på vold og våpen, på fysisk styrke og tvang og trussel, den går på en måte å måle i mer vold og våpen og tvang, og det er oftest sånn den møtes, og må møtes. Når man vel er i krig, nytter ikke noe annet enn våpen, noe vi har blitt smertefullt bevisst det siste året. Men kan våpenmakten på ordentlig vinne over ondskapen, sånn på lang sikt? Jeg tror at vi må søke et helt annet sted.

For en del av det som gjør at noen ruster med våpen og vold, men tvang og trusler, er jo frykt. Og i bunn her ligger en annen ting, som jeg tror er en nøkkel til å forstå mye ondskap: forakten for svakhet. Forakten for svakhet, ønsket om en sterk leder og å opphøye det homogene, rene og sterke folket, det er på mange måter kjernen i fascismen, den ideologi som på mange måter har både symbolsk og i virkeligheten utgjort en bunnplate av ondskap under 1900-tallet. I vårt land er det få ting som nå så entydig oppfattes som ondskap, som nazismen. Og med god grunn. Men ondskapen der sitter i uniformene eller symbolene eller noen spesifikke formuleringer, men i ideer, og noen av dem ser vi dessverre komme opp av og til. Og i vår tid, urovekkende nok, alt oftere rundt om i verden, også i land vi oppfatter som demokratier og like oss. Og vi er nok dessverre ikke vaksinert mot det her i Norge heller.

For i forakten for svakheten og opphøyelsen av det rene og sterke, ligger en lokkende men veldig farlig vei. Tenk å bare få ta bort det vanskelige, svake og mørke og ha det enkle og rene og sterke igjen - så flott og enkelt livet og samfunnet skulle være! Men resultatet er det motsatte: for det svake, det vanskelige finnes i hver og en av oss, og det er en sannhet som ikke passer sammen med fascismens søken etter renhet og styrke. Da begynner prosessen med å plassere svakheten hos visse grupper og individer, og siden skylle alt som går galt på dem, for å så “løse problemet”. Endepunktet på det kjenner vi altfor vel: folkemord. Noen som er blitt fullført, noen som gikk å stanse, noen som er på vei. Men skal vi kunne stanse denne ondskapens sluttpunkt, må vi kjenne igjen tegnene mye tidligere i prosessen, i oppdelingen mellom oss og dem, i bruket av syndebukker, i avhumanisering og sortering, i bruken av løgn og forvirring. Og ytterst: i forakten for svakhet.

For svakheten er i hver og en av oss. Det er i svakheten og sårbarheten som vi mennesker kan møtes på dypet, ikke i vår styrke. Ondskapen kan aldri beseires med mer makt, mer våpen, mer styrke. Den kan bare ytterst bekjempes med det mest paradoksale: kjærligheten som vinner over døden ved å selv dø. Hvetekornet. Korset. Jesus går ikke i kamp med ondskapen med samme midler, med samme slags makt. Han bruker ikke ondskapens maktmidler for å bekjempe den. Han går i kamp med svakhet og sårbarhet og sitt eget liv. Der er seieren.

Derfor kan forakten for svakhet aldri være forenlig med kristen tro. Viljen å sortere og gjøre forskjell, søken etter å med vold og tvang ta bort noen mennesker for å gjøre samfunnet bedre, står i total kontrast mot Jesus selv, og det Guds rike han forkynte. Han gjorde det motsatte: vendte seg til de utstøtte, syke og marginaliserte, han møtte mennesker i deres menneskelighet og svakhet. Og han visste at den aller sterkeste kraften i verden, ikke er vold eller makt, men den utgivende og sårbare kjærligheten.

Verden lar seg ikke alltid lett sortere. Men om vi søker etter å leve som lysets barn, søker etter det som er godt, sant og rett, da kan vi, som Paulus oppfordrer i teksten, avsløre mørkrets og ondskapens handlinger. Vi kan få mot til å snakke sant når det trengs, gjøre motstand når det trengs, gjøre gode handlinger selv om det ikke er enkelt. Vi får vende oss mot lyset og stole på den makt som vinner til sist: kjærligheten som er sterkere enn døden.

Dåpens løfte bærer gjennom liv og død

 

Ringsaker kirke

Preken på gudstjeneste med dåp og konfirmantjubileum (1971 og 72) i Ringsaker kirke 13 november 2022. Denne søndag brukte vi ikke kirkeårets tekster, men tekster fra liturgi for dåp og konfirmasjonsgudstjeneste. Salmen som jeg nevner i preken, er 530 Kirken den er et gammelt hus.

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerbrevet 8,35.38-39)

 Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matteusevangeliet 28,18-20)

Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Det er dåpens løfte, som vi hørte lest her litt tidligere i gudstjenesten. Ordene som er det siste Jesus sier til disiplene i Matteusevangeliet, leser vi ved alle dåp, og er løftet som bærer oss gjennom livet.

For dåpen er ikke bare en ting hender én gang, men noe som bærer. Vi har akkurat fått være med når tre små gutter har blitt døpt. I dåpens vann er de blitt gitt akkurat dette løfte. Når små barn blir døpt, er det tydelig at dåpen er en gave, noe vi tar imot uten egen prestasjon. Sånn som all Guds nåde, alle Guds gode gaver. Men det er ikke bare en gave som blir gitt en gang, en enkelthendelse. Det bare begynnelsen på det kristne livet. Og Gud, som har kjent og elsket barnet fra første stund, gir i dåpen sitt løfte.

Og det løftet bærer gjennom livet. Vi som er samlet her i dag er i forskjellig alder, forskjellige livsfaser, og har kanskje forskjellige relasjoner til kirka og til dåp. Noen er kanskje ikke døpt, eller har ikke tenkt på dåpen særlig ofte. Noen av dere er her for å være med og feire et av disse nydøpte barna. Noen er her for at dere er konfirmanter, eller har en konfirmant i familien. Ganske mange av dere er her for å feire konfirmantjubileum. Noen er her fordi dere har oppgaver, og noen er her fordi de av mange forskjellige grunner hadde lyst eller lengtet til kirka i dag. Det finnes mange gode grunner til å komme til kirka.

For dere som er konfirmantjubilanter er jo dette en dag for gjensyn og mimring. Noen av dere har kommet reisende hit, andre bor i området, men det var kanskje uansett lenge dere så hverandre, og kanskje en stund siden dere var her i Ringsaker kirke sist. Noen ting er som det alltid har vært, i hvert noen hundre år, andre ting er annerledes enn når du var her sist. Sånn er det sikkert også når dere ser hverandre – noen trekk kjenner dere igjen siden tenårene selv om mye annet er forandret. Og også i gudstjenesten er noen ting veldig likt, og noen ting nye.

Men løftene, de er de samme. For de fleste av dere jubilanter er det vel sånn 64 til 66 år siden dere ble døpt, og dere har mange flere erfaringer enn disse nydøpte. Men løftene, de bærer gjennom livet. Kirka står her, slik som før. Og vi kan alle, uansett hvor vi er i livet, stole på at løftene om at vikke er alene bærer, og at vi har et hjem i kirka uansett hvor livet fører oss.

For dåpens løfte og kirka som vårt hjem, det gjelder ikke bare på høytidsdager. Også når livet er vanskelig gjelder det – og kanskje aller særlig da. Når ting ikke ble som vi tenkt eller håpet, når sorgen rammer eller når bare hverdagen tar overhånd og vi føler at vi mister oss selv. Løftet om Guds nærvær, om at vi er sett, kjent og elsket av Gud, de gjelder. Som vi hørte i de andre tekstene – det er ikke noe som kan skille oss fra Guds kjærlighet – hverken det aller vanskeligste eller de største kreftene i verden. Og Gud er også med i hverdagen vår – Jesus minner oss om Guds gode gaver. I vanskelige tider, når vi bekymrer oss for morgendagen eller plages av mismot og uro, er løftet også der. Gud er med. 

 Tidene og livet forandrer seg, og ting endres i kirka, selv om Gud består. En forskjell i dag sammenlignet med tidlig på 70-tallet, er at vi mye oftere feirer nattverd. Det skal vi også gjøre i dag. Jeg har ikke funnet ut om dere hadde nattverd på konfirmasjonene deres i 1971 og 72, jeg vil kanskje tro at det var nattverdgang i hvert fall noen gang i samband med konfirmanttiden. Men generelt var det mye mer sjelden nattverd da, og mange av dere har kanskje ikke vært til nattverd på mange år. For dere som har vart konfirmanter de siste 10-20 årene, og dere som er konfirmanter i dag, er det nok annerledes, og det har vært mer selvfølgelig. Og nå er det nettverd her i Ringsaker kirke de aller fleste søndager. Det er selvfølgelig frivillig å gå frem, men jeg vil gjerne betone at dere er velkomne frem. Nattverden er et rikt og dypt sakrament, som har mange aspekter og motiver. Før var kanskje betoningen mer på bot og syndenes forlatelse, og at mange følte på at krevdes mye for å være verdig. Den betoningen er endret i vår tid. Nåde og tilgivelse er viktige momenter, men også fellesskapet, men Gud og hverandre. At vi deler likt, som et tegn på solidariteten og fellesskapet over andre mennesker gjennom tid og rom. En rasteplass på pilegrimsvandringen gjennom livet. Og en forsmak ev evigheten. Uansett hva vi vil legge tyngdepunkt på, så er invitasjonen der: dåp og nattverd henger sammen som vår kirkes to sakramenter, og nattverdbordet er alle døptes hjem.

Guds løfter, og Guds kjærlighet, de er til stede hele livet. Når vi utforsker verden og når vi mimrer bakover. De gir en himmel over høytidene, og de bærer i sorg og smerte. Og de er grund å stå på når verden vakler. De bærer i liv og død. Og gjennom livet kan vi stole på Guds løfter. Kirka – enten den her i Ringsaker, eller en annen kirke du har i din nærhet, er der med mulighet å tenne lys eller be i stillhet, delta i fellesskapet i sang eller gudstjeneste eller nattverd. Og løftene bærer i liv og død.

Når jeg skulle skrive preken i dag, tenkte jeg først at det var litt unødvendig. Fordi nesten alt jeg ville si, det har Grundtvig formulert så pregnant i salmen som vi straks skal synge. Selv om kirka er gammel, er vi i hver generasjon nye, levende stener, og for hver generasjon finnes kirka der med trøst og håp. Og gjennom alle tider så bærer Guds løfte:

Jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.

Døden er (nesten) overalt. Kjærligheten også.

 Preken på Langfredagsgudstjeneste i Ringsaker kirke 15 april 2022.
Lidelseshistorien fra Johannesevangeliet ble lest - den er altfor lang for å sitere her. Les Johannes kapittel 18 og 19.

Døden er overalt. 

En vanlig nyhetssending innebærer i stort sett alltid møte med døden: i krigens Ukraina. I de synkende båtene med flyktninger som drukner. I klimaendringenes naturkatastrofer. I trafikkulykkene, i familiedrapene, i snøskredene. I de døde fremmedarbeiderne som bygger fotballstadium i Qatar. I nya koronabølger i fattige land uten nok vaksiner og helsehjelp. 

Og all den død som ikke når nyhetssendingene. Barna som år etter år dør av tørke og sult uten at det blir nyheter. De skjulte overgrep og fortrykk som skjer når verdens blikk er vendt et annet sted. Og den helt vanlige døden, som for hver av oss kommer nærmere for hvert år: vår egen dødelighet, og at mennesker rundt oss dør, flere og flere, jo eldre vi blir. 

Døden er overalt.

Trenger vi da å dukke ned i den, nesten fråtse i døden på Langfredag? Med salmer, lange tekster og musikk virkelig dvele ved all smerten, alt blod, torturen, korset. Til og med tilbe den Gud som er i smertens laveste punkt, på vei i døden på den mest grufulle og fornedrende måten. Har vi ikke nok død som det er?

Denne våren, når vi trodde at vi nådd et bunnpunkt etter flere år med pandemi, åpnet seg en ny avgrunn i kriget i Ukraina. Selv om vi helst vil glemme det, har vi blitt påmint om den uhyre ubegripelige ondskapen mennesker er kapable til. Selv om vi vet fra historien at det ikke er noen grenser for hva mennesker kan utsette andre for, bare "fienden" blir avhumanisert nok. Selv om vi vet det, er det rystende å bevitne det, i vår tid, i vår nærhet. Fra bomberommene, fra massegravene, fra flyktningleirene stiger det rop som har steget fra mennesker i nød gjennom historien: Min Gud, hvorfor har du forlatt meg. 

Døden er overalt. Men ikke fullstendig. Og ikke til evig tid. 

Langfredagens dvelende ved smerten, lidelsen og døden hjelper oss å sette ord på den smerte og lidelse som er virkelig nok i våre liv. Og den viser at Gud, og den kristne tro, ikke skygger vekk fra den smerten og lidelsen. Og når vi står der, mitt i avgrunnen, på bunn, i dødens og smertens grep, da er korset der. Døden må oppleves som at den er overalt, men den kan ikke drepe kjærligheten. Den kan ikke drepe Guds nærvær. Det finnes ikke en plass så mørk, så smertefull, så fylt av skam og lidelse, at ikke Jesus allerede er der før oss.

Vi, som vet hvordan det går, kan stille vente til påskemorgen. Vi vet at Jesu død er langt fra meningsløs. Vi vet at døden ikke har det siste ord, at han seirer over døden, og at det er all grunn til å håpe. At kjærligheten virkelig er sterkere enn døden. Men ved korsets fot er det langt dit. Noen ganger er smerten så dyp at sikten er kort. Men også der er ikke mørket kompakt. Der er en hånd å gripe. En hånd med sår og splinter, med erfaringen av å bære sitt eget kors. 

Døden ser ut til å være overalt. Men det som virkelig er overalt, er den kjærlighet som er sterkere enn døden. Når vi står der ved korsets fot, ved sykehussengen, ved skyttergraven eller i bomberommet; i vår sjels mørke natt, da er den vårt håp. Vissheten om at vi ikke der alene, og håpet om at den kjærlighet som gikk i døden en dag fullstendig skal seire. Og der, i døden og mørket som virker å være overalt, er det likevel en stemme som visker: Jeg har vært her før. Du er ikke alene.