Elsk hverandre! Hvordan?

Intimasjon/refleksjon på Evensong i Trefoldighetskirken 4 søndag i påsketiden, 22 april 2018.

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Joh 13,30-35

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.
Jesus sier dette til disiplene når de spiser sitt siste måltid sammen, får vi høre i dagens evangelielesing. Et kjent og elsket ord, og nok høres det greit ut: ikke noen lang liste på masse regler, men et enkelt bud: å elske hverandre.
Men, det er jo kanskje ikke så enkelt viser det seg. Det tok ikke mange år i kirkens historie før de som var Jesu disipler og etterfølgere, kranglet og kom i konflikt. Og jeg vet ikke om vi kan si nå mer enn noen gang i historien, att vi som kalles kristne kan kjennes igjen på hvor mye kjærlighet vi viser hverandre.
Augustin, den store kirkefaderen, skal ha sagt at den eneste regelen eller loven en kristen trenger, er denne: elsk Gud, og gjør siden hva du vil. Altså at heller enn å sette opp en masse ting som er lov eller ikke, er det hensikten som er det viktige: hvis vi virkelig prøver å finne ut hva Gud vil, og hvordan vi skal vise kjærlighet til Gud (og våre medmennesker), og siden handler ut fra den kjærligheten og ikke våre egne egoistiske ønsker, så kommer vi oftest å handle riktig.

Her må vi også se hva Jesus mener med kjærlighet. I vår kultur er kjærlighet nesten helt koblet til følelser. Vi er veldig opptatt av den romantiske kjærligheten, men også andre former av kjærlighet – til barn, foreldre og søsken; til venner, eller til dyr, eller plasser eller musikk eller hva andre ting vi elsker, alt dette tenker vi ofte på som hva slags følelser vi har for de. Og det er ikke nødvendigvis feil. Men det blir altfor snevert å tenke at budet Jesus gir oss, er at vi skal være glad i hverandre, eller ha sterke følelser for hverandre. Og i tillegg er det jo vanskelig å styre eller velge sine følelser.

Jeg tror vi skal se dette budet i sammenhengen det blir sagt. Jesus er til bords med disiplene sine, og dette innleder det så kalte avskjedstalen, når Jesus forteller disiplene alt han vil ha sagt før han dør. Der han blant annet sier at ingen har større kjærlighet enn den som gir livet sitt for vennene sine. Denne scene, det siste måltidet, innledes med at Jesus vasker føttene til disiplene. Det var en oppgave slaver eller tjenere vanligvis gjorde, og desidert ikke noen som var de andres mester skulle gjøre. Men Jesus vasker disiplenes føtter, og sier at slik som han har vasket føttene deres, skal de vaske hverandres. Og den som vil være en leder og mester, må være de andres tjener.

Når Jesus sier at vi har i oppgave å elske hverandre, sier han ikke hva vi skal føle for hverandre. Det han sier er at vi skal tjene hverandre. Sånn er det jo også i vår hverdagslige virkelighet – mye av kjærligheten vi føler, viser vi ved handling: Vi tar oss av de barn eller gamle vi har ansvar for, vi hjelper venner å flytte eller gjør en tjeneste for vår nabo. Det er slik kjærlighet vises i handling. Og sånn er det også med vår kjærlighet til Gud og til vår neste: den viser vi ved å tjene eller gi videre av den kjærlighet vi har fått.

Dere skal ha liv og overflod

 Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på 3 søndag i påsketiden, 15 april 2018. Salmen som siteres er nummer 207 i Norsk Salmebok og 153 i Den svenska psalmboken.

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
   Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. (Joh 10,1-10)

Jeg har kommer for at dere skal ha liv og overflod. Jeg vil stanse ved den siste setningen i dagens evangelietekst. Den er full av bilder som mange av dere kjenner godt, og i hodene deres har dere allerede sikkert vandret i vei til milde søndagsskolebilder av den milde Jesus med en lite lamm over skuldrene, eller vandrende i fjell med sauer omkring seg. Noen av dere kanskje er så heldige at dere har en egen relasjon til sauer – fra der dere vokste opp eller hytta eller noe slikt. Mange av oss har noen sterke bilder og tanker om den gode hyrde, eller om gjeteren og sauene. Men jeg vil stanse ved den siste setningen her: om at Jesus har kommer for at vi skal ha liv og overflod.

Vi er i påsketiden, og selv om disse Jesus-ordene kommer langt tidligere i Johannesevangeliet enn oppstandelsen, er det en tekst som skal leses i lyset av Jesus død og oppstandelse. Og vi er i disse ukene mellom påske og pinse i oppstandelsens tid, da forskjellige temaer og tekster kring møtet med den oppstandne Jesus, og perspektiver på oppstandelsen blir løftet fram fra forskjellige vinkler i tekstene. Og det er i den sammenhengen vi denne søndag leser forskjellige hyrdetekster, med litt ulik tyngdepunkt i de tre tekstrekkene.

Dagens tekst er kanskje en av de mindre kjente. Forrige år leste vi den tekst som er fortsettelsen på dagens tekst, da Jesus sier at han er den gode hyrde som gir livet sitt for sauene. Og neste år skal vi lese den elskede hyrdesalmen, salme 23. Men i år står vi altså med denne teksten, der Jesus er både gjeter og port inn til sauene. Det er også en tekst som, hvilket ikke er uvanlig i Johannesevangeliet, maler opp kontrastene. Den gode gjeteren kjenner sauene, men de andre tyver og røvere som ødelegger. Tyven kommer med død og ødeleggelse, Jesus kommer med liv og overflod.

Det går å gjøre mange lesninger eller fortolkninger av denne lignelse, og Jesus gir jo en fortolkning direkte etter sin første lignelse her. Det går å lese den på flere måter og jeg er ikke sikker på at en heldig lesning av denne teksten er å prøve å finne ut altfor konkrete forhold, særlig i samtiden, som den kan appliseres på. Denne søndag og tekstene som vi leser kobles ofte til ledelse og lederskap, og vi har jo også snakket en god del om det i samtalen her tidligere. Og det kan jo sies at denne lignelse også handler om å skille på god og dårlig ledelse, men så mye tydeligere enn så blir han ikke her. Jesus viser for så vidt stor tiltro til sauenes egen dømmekraft – de vet hvem de skal følge og ikke. Vi får håpe at det er sant. Men ser vi oss om, både bak i historien og i vår egen tid, finnes det mange ledere som samler mange folk omkring seg, selv om de heller åt splittelse og ødeleggelse snarere enn samling og omsorg.  Og Jesus som porten, det kan forstås på flere måter. Den mest opplagte, at Jesus er veien til Gud, men også porten til friheten og livet på den grønne beitemarken. Men igjen, tror jeg at Jesu død og oppstandelse er en nøkkel her.

Jesus sier i fortsettelsen av teksten, at han er den gode gjeter som gir livet sitt for sauene. Det som gjør Jesus til den gode gjeter, er ikke hans lederevner eller autoritet eller hvor flink han er. Heller ikke, bare, at han kjenner sauene og tar vare på de. Det er at han er beredt til å gå i døden for dem, for oss, og også gjør det. Jesu troverdighet her, og i hele hans virke, kommer fra korset. Det finnes handling bak ordene, og en villighet å gå hele veien. Og ved å lese disse lignelsene i lyset av hans død og oppstandelse, så får de en betydning som blir dypere enn søndagsskolebildene av den milde mannen med lammet på skuldrene, og dypere enn et management-seminar om hva som er en god ledelse. Ikke noe feil verken ved søndagsskolebildene eller ledelses-seminar, men Jesus oppstandelse er mer enn et forbilde. Jesus er porten, for det er ved hans død og oppstandelse, som vi får dele, som porten til det overflodene liv står åpen. Ved oppstandelsens seier over døden finnes den frihet som Jesus sier skal finnes for sauene – til å bevege oss for å finne kilden til liv.

Om en stund skal vi synge en påskesalme som kanskje er min favoritt av alle, Livet vant. I Eivind Skeies fine norske oversettelse av den finnes en alludering på dagens evangelietekst: «Av vår hyrde, sterk og god, får vi liv og overflod.»  Men i Olov Hartmanns svenske original uttrykks samme sak i min mening enda tydeligere, selv om hyrdebilden ikke er med: «Öppnade är Guds förråd, källan flödar som var dold.» Det evige liv er ikke kun liv i evigheten, men også det overflodende liv her og nå. Guds spiskammer er fult åpen, kilden flommer av levende vann, det finnes liv i overflod for oss. Og det er ikke en tilfeldighet at vi synger den salmen i tilknytningen til nattverden: der er den oppstandne Jesus selv tilstede og møter oss. Og når brødet brytes og vinen deles er han midt ibland oss, og sender oss ut til å dele brød, liv og kjærlighet videre til andre mennesker.

Den gode gjeter kjenner sauene, og sauene kjenner stemmen hans. Vi kjenner stemmen til Jesus – det er stemmen til ham som lat kjærligheten lede seg enda til døden på korset. Stemmen til ham som ikke lat døden vinne, men som ved den kjærlighet som er sterke enn døden, kunde beseire den. Stemmen til ham som åpner opp for liv og overflod, og vil at skal dele det med hverandre.

Oppstandelsens glede

Preken på Emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken, 2 påskedag 2 april 2018.

Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.»  Dermed viste han dem hendene og føttene sine. Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Så sa han til dem: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene.  (Luk 24,36-45)

Det er gleden som driver bort frykten. Selvfølgelig blir disiplene livredde når Jesus plutselig står midt i blant dem. Selv om de allerede har hørt fra kvinnene som kom fra graven at den var tom. Og nå kom disse to, Kleopas og en til som kanskje var kona hans, kanskje en bror eller venn, og fortalte at de óg møtt ham. Og så plutselig stod han der, og de ble selvfølgelig livredde.

Det er jo ærlig talt den vanlige måten som folk reagerer på i bibelen når de møter engler eller hører Guds stemme, så det er kanskje ikke så merkelig at det samme skjer når de møter den oppstandne Jesus selv. Sist de så ham var utvilsomt død, og nå står han her. Men han roer dem ned, viser dem kroppen sin, til og med spiser sammen med dem. Og gleden tar overhanden.

Men de skjønner fortsatt ikke så mye. Slik som de to på vei mot Emmaus ikke kjente ham igjen, kan de ikke se hele meningen og mønstret enda, selv om Jesus prøver å forklare. Og det kommer ta sin tid – det tar noen tiår før apostlene, evangelistene og Paulus og de andre brevskriverne har klart å formulere en mer sammenhengende fortolkning av hva som har skjedd. Og enda noen hundre år før kirken formulerer trosbekjennelser, dogmer og en systematisk teologi om inkarnasjonen, forsoningen, oppstandelsen. Her og nå er forvirringen stor, men det er ikke noen tvil om gleden.

For det er gleden som er sentrum i dag. Det har vært mange følelser den siste tiden for disiplene. Livredde har de vart, selvfølgelig, for å bli tatt de også. Fortvilelse og sorg over at deres mester dødde en grusom død. Sikkert også skuffelse over at Jesus ikke ble den konge de trodde, men ble henrettet som en røver. Skuld over at de fornektet og forlatt ham. Men nå er andre følelser på vei inn: kanskje først håpet, anelsen at alt kanskje ikke var så helt over som de først trott. Og nå, når de kjenner ham igjen, gleden. Den fullkomne kjærligheten driver ut frykten, står det i 1 johannesbrev, og det er Jesu kjærlighet og gleden over den som denne gang driver frykten ut fra disiplene.

Gleden er også det vi vil skal prege påskefeiringen i kirkene våre. Med salmer og musikk, påskeliljer og kake, ropet at Kristus er oppstanden fra de døde, vil vi formidle og gi videre gleden over livet seier. Og noen ganger lykkes vi ganske godt. Men personlig har jeg alltid synts at vi nok lykkes litt bedre med lidelsen enn med gleden – ikke akkurat jeg, eller her i Trefoldighet, men sånn kirken som helhet. Ikke minst i kunsten og musikken. Detaljene i sårene på krusifikser sundt om i kirker, malerier med den lidende Jesus som bærer korset sitt, skildringene en smertenes vei Via dolorosa, de malende fortellingene om alt grusomt på korset i langfredagens salmer, den lidende moren Marias uendelige smerte malt i en Pieta-bilde eller nesten som lyden av gråt i Stabat mater eller Bachs pasjoner. Noen av de største kunstneræren i menneskehetens historie har i detalj fanget og skildret Jesu lidelse og vi får bruke de til å gå inn i de følelsene hver fastetid og stille uke. Når så påskegleden kommer over oss, er det som at de menneskelige ordene og tonene og bildene ikke rekker til. Visst finnes det en Halleluja-kor av Händel, malerier av Emmausfortellingen og altertavler med den kronte himmelkongen Jesus og noen storslåtte påskesalmer, men helt det samme er det ikke. En stor del av påskegleden er jo det som ikke er der: den døde kroppen, tomheten og ensomheten. Men vi kan ikke helt se for oss hva den endelige seieren over døden kommer se ut, eller hvordan Guds rike som en gang skal bli alt i alle, skal høres ut. Jesu lidelse kan vi skjønne, for den har vi delt. Jesu oppstandelse skal vi også dele, men ikke enda. Da blir fortellingene, bildene, musikken annerledes. Den bæres av håp mer enn erfaring, men gleden er likevel der.

Der står nå disiplene, forvirret men glade. De skjønner ikke hva som skjer, men de vet en sak: Jesus lever, og han er der, sammen med dem. Når han deler brødet har de ett fellesskap – med ham og med hverandre, og selv når de ikke ser ham lenger, er han der. Slik er han også her. Når vi deler brød og vin er han tilstede, og gir oss del i håpet og gleden over livets seier. Ikke synlig, kroppslig tilstede, med etter hans løfte er det ham selv vi tar imot i nattverden. Og når vi gir videre av det vi har fått, til noen av de minste som Jesus kaller sine brøder og søstre, gjør vi det for ham selv. Vi kan ikke se ham men han er her hos oss. Og den gleden får vi prøve å leve i og dele.

såkorn som dør i jorden gir liv gjennom død og grav

Preken på Skjærtorsdagsmesse i Gamle Aker kirke 29 mars 2018. Salmen Såkorn som dør av Svein Ellingsen er nummer 162 i Norsk Salmebok 2013.

Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere.  For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere. Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette. (Luk 22,14-23)

Såkorn som dør i jorden, oppstår til fylte aks.
Druer som knuses i gjærkar, modnes til gyllen vin.
Gud, gi oss troen tilbake: tro gjennom dypest mørke, liv gjennom død og grav!

Svein Ellingsens salme er nesten en skjærtorsdagspreken i seg selv. I noen korte linjer med veldig metta språk, setter han oss rett inn i sentrum for skjærtorsdagen og nattverden. Enkelt brød og vin, deles og gjør oss til ett med Kristus; kornet som faller i jorden og dør er både nattverdsbrødet og Jesus selv, oppstandelsen og håpet gis oss ved ham.

Jesus er samlet med disiplene, vill dele denne siste stund med dem før alt grusomt som skal skje, men de skjønner fortsatt ikke hva som skal skje. Her, i dødens nærhet er samtidig fellesskapet. Her gir ham dem et sakrament, en ny pakt, et mønster for dem.

Nattverden er ikke én ting, den har ikke én betydning. Heller snakker teologer om at nattverden har mange forskjellige motiver. Disse ser vi allerede her i bibelteksten, men kanskje enda tydeligere i liturgien, i salmer og bønner og hvordan vi feirer nattverd. Noen av disse kommer tydeligere frem, og noen er mer markert visse tider og i visse kirker og tradisjoner.

Nattverden er til syndenes tilgivelse, der Jesus kropp som dog for oss er tilstede for oss. Vi tar imot lammet som bærer verdens synder. Men nattverden er også lovsang og tilbedelse. Nattverd er fellesskap og solidaritet, et enkelt måltid der alle får likt, som et mønster for hvordan vi kan dele liv og ressurser i verden. Nattverden et en kort spisepause på pilegrimens vandring gjennom livet, der vi får ny kraft på veien videre. Nattverden er himmelrikets måltid her og nå, der tid og rom brytes opp og vi deler felleskap med kristne gjennom alle tider, også de som gått hjem til Gud, og får en forsmak av hvordan Guds rike en gang skal bli.

Men felles for alle disse motivene, er at de skjer her og nå samtidig som de trekker inn noe over tid og rom. Nattverden er ikke en symbol, et minnemåltid i meningen et vi husker på noe som har skjedd for lenge siden. Nei, i nattverden skjer noe her og nå. Jesus selv er tilstede i brød og vin, selv om vi ikke skjønner hvordan. I nattverdens liturgi er vi her og nå, deler vanlig enkel oblat og vin, og samtidig er del i noe som går gjennom alle tider og alt som er større enn vi kan tenke. Slik som Jesu død og oppstandelse er bortom hva vi kan skjønne, og samtidig finnes nåden og tilgivelsen for hver og en av oss.

Vi som ble døpt til Kristus, døpt til hans død og grav,
Eier oppstandelsens løfte: lovsang og evig liv.
Himmelens lovsang begynner her hvor du selv er nær oss, midt i vår natt og død. 

Skjærtorsdag deler Jesus brød og vin med disiplene, på vei mot sveket, lidelsen, døden. Han vet hva som venter. Vi vet at påskelyset venter bortom død og grav, at grusomheten ikke kommer få det siste ordet. Vi kan feire nattverd som livets og håpets felleskapsmåltid. Men vi vet også at det ikke er noen vei utenom. Kornet må falle i jorden og dø, Jesus må bære sitt kors. Og når vi må bære vår egen kors, kan vi gjøre det sammen med ham.

Allerede i nattverdens innstiftelse, er sveket og døden nær. Kort etter måltidet går Jesus ut og ber i Getsemane, og når angsten nesten overmanner ham, klarer vennene hans ikke ens å holde seg våkne. Når han til slutt blir tatt av militær og politi, stikker de av og fornekter ham. I sin verste stund er han i tillegg forlatt og overgitt av vennene sine. Og snart venter tortur, vold, død.

Men hans kjærlighet er større. Den bærer gjennom svek og feighet. Den er liv gjennom død og grav. Og i nattverden møter ham oss, uansett hvilke vi er og hva vi gjort og tenkt og følt. Her, ved nattverdens vin og brød, står vi hver og en på lik linje, og kan bare ta imot. Brød og vin, tilgivelse og felleskap, solidaritet og håpet om himmelen. Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, utgitt for deg.

Såkorn som dør i jorden lever i nye korn,
Kristus, i måltidets samfunn gir du oss livets brød.
Deg skal vi takke og tilbe! Slektenes evige lovsang stiger fra natt og død!

Guds overveldende kjærlighetsbevis

Preken på Palmesøndag 25 mars 2018, kveldsmesse i Trefoldighetskirken.

Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (Matteus 26,6-13)

Pasjon dreier seg om de store følelsene. Til hverdags er det ord vi mest bruker om romantisk eller erotisk kjærlighet – den irrasjonelle, overveldende kjærligheten som bryter det planlagte og ordenen og setter alt til side. Pasjon er også hva vi kaller fortellingen om Jesu lidelse og død. Pasjonsfortellingen er full av drama og sterke følelser, selv om det dreier seg om andre typer av følelser enn pasjonen vi møter i Hollywood-filmer. Men likevel finnes noen fellestrekk, ikke minst i dagens tekst.

På film uttrykkes ofte pasjonen ved dramatiske, storslåtte handlinger, så kallet «grand gestures». Overdrevne kjærlighetsforklaringer langt bortom det rasjonelle og nødvendige. Vi har nok alle sett scenene der noen løper gjennom en flyplass for å forklare sin kjærlighet før den elskede flyr bort for gott. Eller frierier med ballonger og skilter og dansenummer og orkester. Ja, ni vet hva jeg tenker på. Det liksom hele poenget er å vise hvor store og viktige følelsene er, ved å gjøre noe som ikke er passe eller nøye veiet og nøkternt, men too much. Så stor er kjærligheten at den må uttrykkes på en overveldende måte, så mottakeren nesten blir flau.

Det er noe liknende ved hendelsen i dagens fortelling. Det er ikke noe som tyder på at kvinnens følelser for Jesus har med romantikk eller kjærligheten av den typen å gjøre. Men måten hun uttrykker den på er litt samme overdrevne, nesten litt flaue som i kjærlighetsfilmenes grand gestures. Bare det at hun dukker opp, en kvinne, når mennene spiser sammen er utenom det som passer seg. Og salven hun bruker er verdt en årslønn, altfor mye. I tillegg er det jo en veldig fysisk og sanselig ting, å salve noen, og duften må ha vært sterkt. Fylt opp rommet, og fulgte kanskje Jesus i flere dager fremover. Too much, hela greia. Når disiplene protesterer, sier de at hun burte solgt salven og gitt pengene til det fattige. Kanskje mente de virkelig det, men fra Jesus svar tenker jeg at det kanskje like mye var en unnskyldning, et tilsynelatende rasjonelt argument imot det flaue følelsesutbruddet, den altfor store kjærlighetsforklaringen. Men Jesus tar imot de store følelsene. Viker ikke unna, men tar imot kjærlighetsbeviset.

Fortellingen er fylt med symboler. De viktigste er salvingen som er en dobbel symbol. Jesus sier selv at hun salver ham til gravferd, og det er viktig nøkkel. Denne fortelling kommer i Matteusevangeliet etter at overprestene begynt sammensvergingen mot Jesus og rett før Judas førråder ham. Dramaet er i gang og tiden Jesus har igjen i livet nærmer seg raskt slutten. Han vet det, og prøver å forberede disiplene som ikke vil forstå.

Men salvingen er også et kongetegn. Og ordet Messias betyr akkurat «den salvede». Jesus blir ikke bare salet til gravferd men smurt til konge, til den utvalgte. Men han er en veldig annerledes konge. På palmesøndag leser vi ofte tekstene om hvordan han rir inn i Jerusalem, ikke på en stridshest, men på et esel. På den måten er han en annerledes konge. Og han preker om et rike som er helt annerledes enn riker her på jorden. Men fremfor alt er han en annerledes konge fordi for andre konger, så er døden slutten på deres kongemakt. Men for Jesus er døden ikke slutten på makten, men der den begynner.

Jesus blir salvet til gravferd og salvet til messias, og det er ved døden som han seirer. Graven er ikke slutten på hans rike, men der han viser hvor stor Guds kjærlighet er. Ved å beseire døden kan hans rike være uten ende, som vi sier i trosbekjennelsen.

Og på en måte tenker jeg at hele pasjonen, helse påskehendelsen, er Guds overveldende kjærlighetsbevis ovenfor menneskeheten. Gud elsker oss så mye, så irrasjonelt og overveldende, at ikke ens døden står i veien. Guds kjærlighet er ikke nøktern og passe. Gud løper for så vidt ikke gjennom noen flyplass eller lager frierier med ballonger og skylt, men gjør noe mye større, lar ingenting stå i veien. For å forsone verden med seg selv går Gud gjennom alt, og ikke ens døden kan knuse den kjærligheten.

Vi går inn i påskeuken, i pasjonen. Det er noen dramatiske dager som venter, der i dag noen står og roper Hosianna når Jesus rir inn i Jerusalem som en konge. Om bare noen dager er de samme gatene fylt av folk som roper «Korsfest!» Venner som sviker, maktspill og sammensverginger, vold og blod og til slutt: den forlatte Jesus som dør på korset.  Det er store følelser. Men ikke noen av de følelsene er så sterke, som Guds følelser for oss: Kjærligheten som er sterkere enn døden.

Syng med Maria

Preken på Maria budskapsdag 18 mars 2018, Storbymesse i Trefoldighetskirken.. Denne gudstjeneste innhold en urfremføring av Saint Mary Songs, nye tonesettninger av gamle Mariahymner av komponisten Kjell Mørk Karlsen, fremført av Oslo Chorale Selskap v/Marius Skjølaas.
Salmene som siteres i prekenen er Vi synger med Maria (Norsk Salmebok 131) og Alle kilder spring frem (Norsk salmebok 130, SvPs 481).

Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.

For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.

Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.

Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.

Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.

Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.

Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn

slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» (Lukas 1, 46-55)

Vi synger med Maria vår store glede ut... Så begynte vi denne gudstjenesten, ved å synge disse ordene i Eivind Skeies gjendiktning av Magnificat, Marias lovsang, som er evangelieteksten i dag. Og hele denne gudstjenesten synger vi med Maria – i den fantastiske kormusikken, i salmene og tenker jeg i hele gudstjenestens budskap. Og rundt om i landet vårt, og jorden vår, i kirker synger kristne mennesker med Maria idag. Og gjennom alle tider har kristne sunget med og om Maria.

Gjennom hele kirkehistorien har Maria vært en sentral skikkelse – ikke minst i musikken men også i kunsten, og i folkelig fromhet. I korstykkene vi hørte i begynnelsen av gudstjenesten fikk vi høre Kjell Mørk Karlsens helt nye – og helt nydelige – musikk til veldig gamle Mariahymner. De er alle fra middelalderen, den eldste helt fra 500-tallet. I disse tekstene møter vi mange bilder av Maria: den milde, den hellige, den ydmyke, den omsorgsfulle, Kristusmoren og Himladronningen. Den som ber for oss syndere og den som gir Gud en kropp i verden.

At Maria gjennom historien har vært en inspirasjon til kunst og musikk, men også har hatt så mange menneskers kjærlighet og hengivelse, det tror jeg beror på at mennesker kjent en nærhet og samtidig fascinering for denne kvinne. At hun, en helt alminnelig jente, fikk oppgaven – og sa ja til oppgaven, å føde Gud selv inn i verden. Når Gud eller Jesus kan ha følets som fjerne eller vanskelige, er Maria en menneske som oss, men likevel med en helt spesiell oppgave. Og kanskje derfor også som det både i kirkens tro men kanskje fremst i folkelig fromhet vokste frem bilder av Maria som nesten guddommelig selv.

Noen ganger gjennom historien har de Mariabilder som legger vekt på det milde og omsorgsfulle vært vanlige. Maria som den adlydende, som stille aksepterer sin oppgave og lar Gud ta plass i kroppen hennes. Disse bildene trenger ikke å være dårlige – i disse har mange kvinner gjennom tidene kjent seg igjen, og kanskje også funnet mening ved å sammenligne kårene sine ved Marias. Hennes glede og smerte ved alt som skjer med Jesus har mange kvinner gjennom historien kunnet speile seg selve i. Men baksiden av dette bilde er at den også har blitt brukt som en ensidig ideal for kvinner, at kvinners ende oppgave eller rolle i livet er å være milde, adlyde og fokusere på morskapet.

Dette er ikke den enda Maria, og det er ikke den vi møter i teksten idag. Selv om dagen vi feirer heter Maria budskapsdag, som er dagen da Maria får besøk av engelen Gabriel, så har det i dagens tekst gått en tid. Hun har reist til sin eldre slektning Elisabet som også er gravid, men i en annen situasjon. Etter mange års barnløshet, til tross for høy alder, venter Elisabet et barn som også har en oppgave fra Gud. Kanskje vil Maria ha støtte og trøst, kanskje vil hun dele gleden sin med noen som også er mitt i et uvanlig svangerskap og som kanskje derfor skjønner noe av hva hun går igjennom. Elisabet, som venter barnet som skal bli Johannes døperen, kjenner hvordan barnet hennes sparker i magen når hun ser Maria og uttrykker sin glede og velsignelse over Marias barn. Det er da Maria brister ut i sang, og formulerer disse ordene, som ofte kalles Magnificat, etter det første ordet i den latinske oversettelsen.

Lovsangen hører til de mest tonesatte tekstene i bibelen, og den blir sunget eller veksellest til vesper, den tidebønn som skjer ved fem-sekstiden om kvelden i tidebønntradisjonen. Her i Trefoldighet vekselleser vi Magnificat hver onsdag i onsdagsmessen. Den er kanskje den mest kjente bibelske lovsangen, men også en av mange liknende lovsanger som finnes både i det gamle og det nye testamentet, og setter Maria inn som en av mange profeter som oppfylt av hellig ånd forteller om Guds verk.

Her er det ikke noen mild og ydmyk Maria som synger. Nei, hun er godt bevisst om den store oppgaven hennes, hennes rolle i at Gud skal bli menneske, at hun ikke kommer bli glemt men for evig blitt skreven inn i historien. Men Marias lovsang handler ikke om henne selv, men om den Gud som lar mektige ting skje – med henne og med verden. Maria blir ikke priset salig gjennom alle tider fordi  hun var så flink eller fremgangsrik i seg selv, men for hva Gud lat skje ved henne.

Og den Gud hun lovsynger, er den Gud som vi kjenner igjen fra resten av Lukasevangeliet: den som snur opp-ned på ting, som står med de fattige og sultne i lengsel og kamp etter rettferd. En Gud som er både mektig og barmhjertig. Gud som er så engasjert i sitt folk og i hele menneskeheten, som blir en av oss i fostret i Marias mage. Som holder løftene sine og ikke gir opp på oss.

Vi feirer Maria budskapsdag i fastetiden, som nærmer seg slutten og påsken er nær. Det er på en måte en tilfeldighet – Maria budskapsdag er jo ni måneder i forkant av jul, og ikke egentlig plassert i relasjon til påske. Men det betyr likevel at den i stort sett alltid kommer som en festdag i fastetiden. I år går vi rett videre inn mot palmesøndag og fortellingene om Jesus vei mot Jerusalem, mot å først møte folkets jubel, for å siden bli forlatt, overgitt, hånet, mishandlet og dømt til døden. Og i de fortellingene er også Maria med, som var hos Jesus helt til døden på korset. Det er en brå kontrast, fra lovsangen og gleden over barnet og Guds storhet, og den totale ydmykelsen og lidelsen på korset. Og i det, også Marias smerte over å få se barnet sitt dø en grusom død.

Men selv om overgangen mellom lovsang og smerte er brå, så er det et sammenheng. Marias lovsang om Gud som husker på sitt folk, som er en tjenende Gud, som står på de svakes side, det er også den Gud som går korsets vei. Den mektige og barmhjertige Gud som Maria synger om, er samme Gud som vinner over døden.

Maria, uansett om vi møter henne i musikken og kunsten, eller i bibelens fortellinger, og uansett om versjonen av henne vi møter er den milde og ydmyke; den trossig lovsyngende eller den strålende Himladronningen, så peker hun mot Kristus. Når vi synger om og med Maria, er det hans lov vi synger. Og vi kan synge som vi gjorde tidligere i gudstjenesten, igjen med Eivind Skeies ord:

Å, Maria, lær meg dine sanger!
Så jeg alltid elsker ham som vandret
gjennom død og grav til lysets rike.
Du være lovet Kristus!


Bonus: litt av Kjell Mørk Karlsens musikk kan du høre i denne instagram-posten: https://www.instagram.com/p/BgeZRDqlfRN/

Tørst etter vann og rettferd

Preken på Storbymesse med oppstart av Fasteaksjonen til Kirkens nødhjelp. 4 mars 2018 i Trefoldighetskirken.

       
    «Salige er de som er fattige i ånden,
          for himmelriket er deres.
         
    Salige er de som sørger,
          for de skal trøstes.
         
    Salige er de ydmyke,
          for de skal arve jorden.
         
    Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
          for de skal mettes.
         
    Salige er de barmhjertige,
          for de skal få barmhjertighet.
         
     Salige er de rene av hjertet,
          for de skal se Gud.
         
    Salige er de som skaper fred,
          for de skal kalles Guds barn.
         
    Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
          for himmelriket er deres.

Denne teksten kalles saligprisningene, og er en del av Bergprekenen i Matteusevangeliet. Mange kjente Jesusord er samlet der, og disse er noen av de mest kjente. Jesus løfter opp de minste, de mest uheldige, de som står lavest i samfunnet, og gjør dem til forbilde. Slik som han ved andre anledninger løfter frem barna eller de minste, og sier at i Guds rike skal mange som er sist bli først og den minste er den største. Ordet som er oversatt «salige» her, er nok ikke så fromt eller åndelig i originalen, det greske ordet brukes i gratulasjoner og lykkønsker. Så det går å si at det bør oversettes at de er heldige eller lykkelige.

Det er litt av en revolusjon i det Jesus sier, selv om vi hører disse ord som poesi og noe fint og kanskje nesten koselig. Men det Jesus gjør, er å snu opp ned på verdiene og hierarkiene til de som lytter. I det samfunnet han levde i, så man ytre fremgang som tegn på at man gjorde og var «rett». Og ærlig talt er det vel sånn i vårt samfunn og. Men Jesus sier: det spiller ingen rolle hvor flink du er, eller pen eller fremgangsrik. Spiller ikke noen rolle om du er populær eller rik eller har vakre ting – heller egentlig ikke om du jobber hardt. Nei, det som gir fremgang i verden risikerer å gjøre oss blinde for det som egentlig spiller rolle – Guds nåde og kjærlighet. Og at ha blikket festet mot Jesus, og prøve å følge ham og gjøre det som er godt sant og rett, det er viktige. Det kommer oftest ikke å gi status eller fremgang eller rikdom. Men den som tørster etter andre menneskers bekreftelse, eller etter ting og penger, kommer bare bli mer tørst. Men den som hungrer og tørster etter rettferdighet og etter Gud, kommer å mettes.

Fortsatt, 2000 år seinere, hungrer og tørster mennesker fortsatt etter penger og status, men også rent fysisk etter mat og vann. Selv om det finnes mat og vann nok til alle mennesker i verden, er de ikke rettferdig fordelt. Her i den rike delen av verden har vi mer enn nok av alt vi trenger – så mye at vi kaster masser med mat, og vann rinner utav kranen uten at vi tenker på det. I andre deler av verden Er det ikke sånn. Noen har kanskje sett på nyhetene de siste ukene om vannmangelen i Cape Town i Sør-Afrika. Til tross for at man lenge sett at det er problem med å få vann nok til alle har ikke nok tiltak blitt gjort, og nå må mennesker stå i kø for å få sin rasjonerte del av vannet. Dette er første gang jeg vet som en slik situasjon har oppstått i en storby, men sannsynligvis ikke den siste. Ikke minst som klimaendringene gjør at det mange steder blir mer ekstremvær, mer tørke, mer stormer, mer flom, mer ødeleggelse. Og alt det gjør på forskjellige måter at det blir mindre rent vann, og risikerer å slå ut jordbruk og mattilgang.

Denne gudstjenesten er opptakt til årets Fasteaksjon for Kirkens Nødhjelp – for vårt sokn sammen med hele kirken rundt om i landet. Temaet er som vi har hørt om rent vann, men også en påvirkningskampanje som handler om klimaendringer. Disse ting henger sammen. Vi trenger konkret arbeid for at mennesker skal få rent vann – brønner, vannleveranser, kloakker og så videre, og det koster penger som vi hjelper til å samle inn. Men vi må også se hva vår livsstil, hva vi i vår del av verden kan gjøre utøver individuelle valg, som gjør fremtiden og verden mer rettferdig.

Det er ikke noen tilfeldighet at Kirkens nødhjelp har nettopp en fasteaksjon, at den store innsamlingskampanjen til KN skjer i fastetiden. Denne tid i kirkens år forbereder vi oss til påske, for at Jesus skal lide og dø. Det er en periode da vi oppfordres til å leve enklere, få blikk for verden utenfor, og til å dele med oss av hva vi har. Men det er også en periode da vi blir minna på at Jesus ikke var redd for smerten eller det som vanskelig, men av kjærlighet til verden gikk rett inn i det som hans oppgave selv om det var grusomt. Hans tørst etter fred og rettferdighet, etter et fellesskap mellom Gud og menneskeheten, den var så sterk at han gikk helt i døden. Og han kaller oss til å følge ham.

De fleste av oss kommer sannsynligvis ikke å dø i kampen for det som er godt sant og rett. Når vi vil følge ham i å spre Guds rike, og prøve å få til litt mer av rettferdighet i verden her og nå, kommer vi kanskje å synes det er vanskelig noen ganger, og noen ganger få avstå fra ting vi egentlig hadde hatt lyst på. Og uansett hvordan vi lever livene våre, kommer vi at møte vanskelige, kanskje til og med grusomme ting. Men da trenger vi ikke å møte dem alene. Jesus, som gått helt i døden og lidelsen, han går der sammen med oss.

Han kaller oss til å bli med ham, følge ham i kampen for det som er godt, sant og rett. Han minner oss på, at det ikke nødvendigvis er de som ser ut som de mest vellykket eller fremgangsrike som lever et liv med plass til det som er viktig på ordentlig. At den som ikke søker sin egen fremgang, men tørster etter rettferd selv når det koster på, det er den som heldig. Og utfordrer oss til å både søke etter å følge Jesus, og gjøre verden litt mer rettferdig.

Vi ber:
Gud, la alle de som hungrer og tørster i verden, få tilgang til mat og vann. Og la oss som har alt vi trenger, få en hunger og tørst etter rettferdighet. Amen.