Oppgavene ligger foran oss - om kall

Preken på høymesse med dåp i Gamle Aker kirke 4. søndag i treenighetstiden, 7 juli 2019. 

 Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt 9,35-38

Høsten er stor, men arbeidene få. Jesus taler i dagens tekst om en stor oppgave, og om de som trengs – oss som trengs – for å utføre den. Dette er en søndag som handler om disippelskap og etterfølgelse, og jeg vil utdype litt kring dette med kall: å være kalt til oppgaver.

Man bruker jo ofte ordet kall om å ha en sterk oppfatning og engasjement eller nesten trang til å utføre noe – og i motsetning til at noe er en vanlig jobb eller oppgave. Fortsatt kan noen mene at det å være sykepleier eller å være i omsorgsvirksomhet er et kall, eller at noen som driver med kunst eller kultur føler på et kall å fortelle eller drive med noe selv om de knapt kan leve av det. Og man snakker ikke sjelden om kall i kirken, om prestekall og misjonærkall og å være kalt til en spesifikk plass eller oppgave. Ordet kan nok også ha litt forskjellige assosiasjoner, avhengig av hvilke kristne sammenhenger man er vokst opp eller kjent i.

Jeg tror nok ikke man skal blande sammen dette med et kristent kall, med det å ikke få ordentlig betalt for jobben eller drive med noe under altfor vanskelige kår. Det er heller ikke det jeg har tenkt å belyse i dag. Jeg tror heller ikke at alle kall er noen sterke religiøse eller følelsesmessige opplevelser. Heller vil jeg snakke om kall som oppgaver som ligger foran oss å ta oss av. Og at det kallet kan ha veldig forskjellige detaljer, men i grunn handler om det samme, og i grunn kommer fra en og samme kilde.

For det første har et hvert menneske, uansett hvor vi kommer fra, hva vi tror eller mener, hvem vi er, en kallelse kun i det å være født som menneske. Bare ved å være født, har vi en mulighet og et ansvar som mennesker å leve sammen og respektere hverandre og hele skaperverket. I jødisk-kristen tradisjon taler vi om å være skapt i Guds bilde, om forvalteransvar for skaperverket. I moderne tid taler vi om de menneskelige rettighetene og naturretten, og det er jo ikke i seg noe eksklusivt kristent men noe vi deler med alle mennesker. Bare ved å være født, er vi kalt til å ta vare på hverandre og forlate jorden som en litt bedre plass enn når vi kom.

Et spesifikt kristent kall, er ikke noe helt annet enn dette universelle, eller alminnelig-menneskelige kallet. Det er heller en vis retning, eller en viss kilde. Dåpen er det grunnleggende kallet for hver kristen, og det finnes der uansett om det kun var en liten stund siden vi ble døpt, eller mange tiår siden. I dåpen blir vi satt i sammenheng med Kristus, med kjærligheten som er sterkere enn døden, og vi blir kalt å leve i den og gi den videre samtidig som Gud lover å være nære oss uansett hva som skjer i livet.

Teksten i dag kommer fra Matteusevangeliet, og denne lille passasjen kommer når Jesus skal sende ut disiplene sine. Høsten og arbeidene er metaforer for en forkynnende og misjonerende virksomhet. Den andre metaforen som blir brukt, handler om sauer og gjetere, og blir brukt både andre steder i evangeliene, og gjennom kirkens historie, fremst om ledelse. Når Peter, etter Jesu oppstandelse for oppgaven å lede kirken, sier Jesus til ham å være en gjeter for sauene hans. Ordet pastor betyr også hyrde eller gjeter på latin. Ordene om gjetere og sauer har ofte blitt brukt om forkynnere og prester gjennom kirkehistorien. Men kallet som Jesus gir her, arbeidene som høsten trenger, er ikke begrenset til forkynnelse eller ledelse. Her finnes mange oppgaver, og hver og en av oss har del i den, uansett hva vi jobber med eller hva slags evner og gaver vi har.

Hver og en av oss har forskjellige evner, erfaringer, ressurser og muligheter. Disse kan, på forskjellige måter, bli brukt for Guds rike, på den plass vi er på jorden og i livet. Det som det står i teksten her at Jesus driver med, det er å forkynne evangeliet om riket og å helbrede sykdom og plage. Altså å fortelle om Guds kjærlighet som er større enn alt, om at det ikke er ved våre prestasjoner eller bakgrunn eller fromhet som vi får Guds kjærlighet, om at det finnes tilgivelse og nye muligheter uansett hva vi har vært med om i livet – det er evangeliet om riket. Og å helbrede sykdom og plage tror jeg ikke kun handler om det rent fysiske og helsemessige, men å praktisk hjelpe mennesker og å gjøre verden bedre. Det er i disse oppgavene som Jesus trenger arbeidere, og som vi dåpen er kalt til å hjelpe til – der vi er, som vi er.

For å gjøre dette trenges ikke kun mennesker som jobber heltid i kirken. Faktisk trenges de aller fleste å jobbe med andre ting, samtidig som de arbeider for håp og tilgivelse og for at mennesker skal ha bedre liv, i yrkene sine, og i livene sine utenfor jobbet. Martin Luther kalte dette for det alminnelige prestedømme – enhver kristen har like stor nærhet til Gud og rett å lese og tyde Guds ord som en prest, og enhver kristen tjener Gud i sine oppgaver, uansett hvor. En skomaker tjener Gud og sine medmennesker best, ved å være en god skomaker, er Luthers eksempel. Skal menneskene i vårt samfunn leve gode liv, trenges flinke og engasjerte sykepleiere og lærere, men også noen som lager klær og forvalter bygg og kjører trikk og selger mat. Og uansett hvor vidt vi er ansatt eller ikke, og i så fall med hva, finnes masser med oppgaver som vi kan gjøre: engasjere oss frivillig i kirka men også i nabolag og foreninger, stille til verv og dugnad, ta en telefon til noen som trenger det eller be for andre.

Verden er fylt av oppgaver som ligger rett foran oss, i stort og smått. Alt trenger ikke å handle om å forandre hele verden eller gjøre de store avtrykkene. Det trenger ikke å handle om de store livsvalgene. Men rett foran oss finnes mennesker som trenger å høre og oppleve tegn på håp og tilgivelse, om at Guds trofaste kjærlighet er ny hver morgen. Midt iblant oss er mange som trenger lindring og hjelp med plager og vanskeligheter av alle slag. Det er en stor høst, en til synes uendelig oppgave, og der trengs hver eneste arbeidere. Her og nå, i verden, har Gud ikke noen andre hender og føtter enn våre.

Men vi er ikke alene i dette arbeid. Når Jesus ser hvordan menneskene har det, blir han fylt av en inderlig medfølelse. Denne omsorg, denne kjærlighet, denne pasjon, er den samme kjærlighet som bærer oss gjennom alt. Det er med den kjærligheten Jesus lover i dåpen å være med oss alle dager. Det er den kjærligheten vi er kalt til å gi videre.

Guds Ånd og Guds Fred

Preken på 1. pinsedag i Gamle Aker kirke 9 juni 2019. 4 barn ble døpt i gudstjenesten, så det ble kun lest evangelietekst (i tillegg til dåpstekstene) og preken er kort.

Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.
Joh 14,23-29

Det er pinse, en av kirkens store festhøytider. Og i dag er det jo virkelig fest her i Gamle Aker kirke, der fire barn har blitt døpt. Pinsen har mange år vært en stor helg for vielser, det er helgen for den Hellige Ånd. Her der vi bor kommer den jo midt i den nydelige forsommeren, noe som sikkert har bidratt til stemningen denne helgen. En helg for kjærlighet og forventning, der åndens vind kan ta oss i en uventet retning.

I pinsen feirer vi hvordan disiplene, etter Jesu død og oppstandelse og himmelfart, fikk ta imot den Hellige Ånd. Ved ånden ble de sent ut til å forkynne evangeliet til alle folkeslag, og derfor kaller man iblant pinsen for kirkens bursdag. 

Prekenteksten i dag er fra Johannesevangeliet, og er fra når Jesus er sammen med disiplene sine siste kvelden før han blir tatt til fange. Der er en lang tale der han forbereder disiplene på hva som skal skje. Og der lover han dem den Hellige Ånd som skal komme, og som altså er det vi feirer i dag. Det finnes mye å si om den Hellige Ånd og om denne teksten, men jeg har kun tenkt å stanse ved to setninger, to ting som Jesus sier.

Den første er om Talsmannen, som skal minne og lære dem alt Jesus har lært dem. Ånden har mange kallenavn i Bibelen, og mange oppgaver. Trøsteren og Hjelperen, Livgiveren og Gudsvinden. Her løfter Jesus frem at Ånden er den som hjelper oss å holde fast ved det vi lært og egentlig vil tro og leve etter, men som noen ganger blir vanskelig, eller bare blir borte. Ikke noen som bare minner om noe passivt, men som gjør levende og aktuelt, vekker noe i oss som ligger der, dypt gjemt. I dåpen tar vi imot Ånden, og de som er døpt her i dag får ved hjelp av ånden lære og oppdage alt mer om livet og troens hemmeligheter. Selv om de ikke skjønner så mye – og på en måte gjør jo ikke alltid vi voksne det heller, når det gjelder Gud – så er løftet at Guds Ånd bærer, trøster, hjelper og inspirerer gjennom hele livet.  

Den andre setningen jeg vil stanse ved er verset rett etterpå: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Det Jesus vil sende med oss er fred. Hjertets fred. Det er noe annet enn kos og hygge – selv om det er fint. Det handler om en grunnleggende trygghet og ro. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet, sier Jesus, og kanskje kjenner noen av dere, slik som jeg, dere igjen. Selv om jeg ikke vil det, blir hjertet mitt av og til grepet av angst og motløshet. Over de store truslene i verden, og over de små og store tingene i mitt eget liv. Men løftet til Jesus er, at vi kan stole på at han er med. Ved Ånden har Gud ikke overgitt oss, men er med oss i verden, og hjelper og trøster når vi trenger det, og utfordrer og inspirerer oss når vi trenger det. Hjertets fred, Guds fred, er tryggheten i at vi ikke er alene. Guds kjærlighet bærer oss. Å være kristen, å være døpt, er ikke noen vaksine mot vanskelige ting eller sorg eller lidelse i livet. Men i dåpen er løftet at vi ikke må gå gjennom de tingene alene.

Uansett om det var noen få minutt eller mange år siden vi ble døpt, eller om det fortsatt er noe som venter i fremtiden, er Guds kjærlighet der for oss. I pinsetiden, når naturen er på vei inn i sin rikeste og flotteste årstid, får vi gledes over livet og Gud som ved sin Ånd kan gjøre alt nytt. Og ta imot og gi videre den fred som kommer ur Guds kjærlighet.

Om forsoning

Preken på Emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken 2. påskedag 22 april 2019.

For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.
    Så kjenner vi ikke lenger noen bare på menneskelig vis. Og har vi før kjent Kristus på menneskelig vis, så kjenner vi ham ikke lenger slik. Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.
2 Kor 5,14-19

Det handler om forsoning. I vår lesetekst i dag gir Paulus en fortolkning av Jesu død og oppstandelse, setter den i et sammenheng. Det handler om forsoning: det er Gud som handler, som forsoner hele verden – alle mennesker, hele skaperverket – med seg selv ved Jesu død og oppstandelse. I det gav han oss forsoningens tjeneste. Men hva vil det bety?

Kanskje var det også forsoning som Jesus snakket om, der på veien til Emmaus. Disiplene kjenner ham ikke igjen, men lytter til hvordan han snakker om oppstandelsen ut fra Moses og profetene. At Messias ikke er en vanlig konge, som kom for å opprette et rike i denne verden, men noe mye større. Som kom for å opprette relasjonen mellom Gud og menneskene, hele skaperverket. At det verden trenger ikke er maktkamp og splid, men noen som oppretter, heler, forsoner.

For nok trenger verden forsoning. Vi var mange som i går så med forskrekkelse hvordan gleden over oppstandelsen ble bytt til fortvilelse over de grusomme attakkene i Sri Lanka. Alle attakker der så mange mennesker blir drept er selvfølgelig grusomme, men det er noe ekstra grusomt når mennesker som ber og feirer gudstjeneste rammes. Det som skulle være en feiring av livets seier ble en langfredag. Og i tillegg skjer store og små grusomheter rundt om i verden her dag. Mennesker skader hverandre, bygger murer og dyrker splid, hat og motstand mot andre mennesker. I en tid av alt sterkere polarisering er risikoen høy for å se mennesker som er annerledes, eller tenker annerledes, som fiender og motstandere.

Og ikke kun menneskene trenger forsoning. Hele skaperverket roper etter forsoning, etter å slippe de utslipp som holder på å ødelegge kloden, eller i hvert fall forutsetningene for menneskelig og annet liv som vi kjenner det. Denne våren har diskusjonen om klima tatt ny fart i og med de store klimastreikene, men spørsmålet er om det finnes nok politisk vilje til å snu utviklingen før det er altfor seint. Klima handler om forsoning mellom menneskene og naturen, men også om menneskers relasjoner til hverandre – mellom rike og fattige, mellom de som slipper ut og de som møter konsekvensene, mellom generasjoner.

Når Paulus prøver å forklare betydningen av Jesu død og oppstandelse, og snakker om forsoning, er det dels en teologisk term, noe som rør de evige, kosmiske sammenhengene. Men det er også noe veldig konkret og mellommenneskelig.

Paulus legger vekt ved flere viktige ting i disse korte radene. Det er Gud som forsoner verden med seg selv: forsoningen er ikke vår prestasjon, men helt Guds verk. Det er også hele skaperverket som blir forsont, ikke kun individuelle mennesker, men en relasjon som innbegreper alt. Og det gjelder for alle – ikke kun noen få, eller kun et utvalgt folk, men alle. Her er vi i spenningen mellom allerede her og nå – og ikke enda. Forsoningen er et faktum, men den fullstendige forsoningen, når Gud skal bli alt i alle, når lidelsen og smerten og splittelsen helt er over, den skjer først ved tidens slutt.

Men det rører også forsoning her i tiden. Kristus ga oss forsoningens tjeneste, og Kristi kjærlighet tvinger oss ut i den forsoningens tjeneste. Oppstandne med Kristus, lever vi ikke for oss selve, men for Kristus, og da må vi også gi den kjærligheten videre. Når disiplene i Emmaus til slutt kjente Jesus igjen, ble de ikke igjen i sitt eget, men dro til de andre, og fortalte videre om den oppstandne Herren, og om alt han sagt og gjort. Og det er ikke tilfeldig hva som skjedde når de kjente ham igjen: det var når han brøt brødet. Slik som han gjort den siste kvelden de var sammen, og slik som vi gjør i hver gudstjeneste der vi feirer nattverd. I denne solidaritetens og forsoningens felleskap møter vi også Jesus selv.

Gud vil forsoning, og i Kristus viser Gud sin uendelige kjærlighet til oss og forsoner hele verden med seg selv. Den forsoningen kan vi ikke skape på egen hånd, men vi kan prøve å leve i den – med Gud, men også med andre mennesker og skaperverket. Vi får prøve å kjenne Jesus igjen – i måltidets fellesskap og i våre medmennesker som Jesus kaller sine brødre og søstre. Og vi får prøve å leve i oppstandelsens kjærlighet og forsoning, og dele den videre.

La riket ditt komme, la viljen din skje

Preken på kveldsmesse med soknets konfirmanter som oppstart på Fasteaksjonen til Kirkens nødhjelp, 31 mars 2019 i Trefoldighetskirken.

La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. (Matteus 6,10)

La riket ditt komme, la viljen din skje. Disse ordene ber vi ofte, i Herrens bønn. Denne enda verset er trukket ut som prekentekst i dag. Men hva er Guds rike? Og hva med Guds vilje?

Det er mange steder i evangeliene som Jesus snakker om Guds rike. Noen ganger bruker han akkurat det ordet, og noen ganger snakker han om himmelriket. Oftest bruker han lignelser, for det er ikke så lett å forklare hva det er. Men det er ikke et vanlig rike, en nasjonalstat eller en revolusjon som tar politisk makt. Men det er heller ikke kun noe som skjer etter døden, utenom vår verden. Jesus sier ved en annen anledning når noen spør ham, «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.» (Luk 17,20-21). I sine lignelser sier Jesus at Guds rike er som en surdeig som gjennomsyrer en svær deig. Eller som et bitte litte sennepskorn som vokser opp og rommer hele himlenes fugler som bygger boene sine der. I guds rike blir de siste første først og de minste størst. Man må være som et barn for å ta det imot, og samtidig er det vært å gi bort alt man eier for å få.

Guds rike er altså ikke en plass, men kanskje mer et tilstand. Sånn som livet er når, Guds vilje skjer, når livet og verden er slik som Gud vill. Dette Gudsrike, dette tilstand kan vi ikke helt skape, og i vår verden kommer det ikke kunne bli totalt. Men vi kan ane det i små glimt, og vi kan gjøre hva vi kan for at verden skal bli litt mer sånn, at vi og andre skal kunne ane dette gudsrike i disse små glimt.

Gjennom alle tider har kristne mennesker, på egen hånd og sammen i kirker og organisasjoner, tatt ordene om Guds rike til inspirasjon for å gjøre verden bedre, og engasjere seg for andre mennesker. Kristen tro kan aldri kun handle om å fokusere på sitt indre liv og relasjonen til Gud, men den får sitt uttrykk i handling og tjeneste for andre. Vi ber ikke kun for oss selv, men for andre. Det handler jo selvfølgelig om at mennesker trenger mat og vann og omsorg og fellesskap og varme klær og alt annet. Men det handler også om å vise på dette Gudsrike. Å prøve å gjøre ting som snur verden i en retning der vi deler mer likt, der mennesker ikke sulter og fryser, der mennesker ikke blir diskriminert eller kasta ut av felleskapet basert på hvem de er eller hvor de kommer fra. Kirka har virkelig alltid klart dette så godt, men i hver tid prøver vi å vise på hva Guds rike kan være.

De siste 70 årene har Kirkens nødhjelp vært en av mange organisasjoner som prøver på dette: å dele vårt overflod, å hjelpe dem som trenger mat og vann – både akutt og i mer langsiktig utviklingsarbeid. Samtidig viser KN i sitt kampanjearbeid, at det ikke kun holder at vi rike gir litt av vårt overflod, det trenges også større endring i hvordan verdens ressurser blir fordelt. I årets fasteaksjon finnes alle disse deler med. Akkurat nå har det vært en svær flom i etterkant av syklonen Idai som rammet blant annet Malawi, Mocambique og flere andre land i Afrika. Hundretusenvis av mennesker har mistet hus og hjem, de kan ikke dyrke marken og har ikke tilgang til rent vann. Som oftest, er det de som allerede er mest fattige som rammes hardest. I Malawi er Kirkens nødhjelp tilstede siden mange år og arbeider langsiktig, og er nå på plass med nødhjelp for å sikre rent vann og akutt hjelp til mennesker som har mist alt. Det er et av mange prosjekt og pågående arbeid som vi kan bli med og støtte i fasteaksjonen i år.

Men fasteaksjonen, og KN sitt arbeid, handler ikke bare om å hjelpe når katastrofen skjer. Det handler også om å prøve å endre verden og gjøre den mer rettferdig i utgangspunktet. I årets påvirkningskampanje står klimamålene i fokus. I år skal alle land som har skrevet under Parisavtalen sette sine konkrete klimamål, for hvor mye hvert land skal kutte sine klimagassutslipp. Kirkens nødhjelp, sammen med ungdomsorganisasjonen Changemaker, vil nå drive at Norge skal sette målet sitt til 53%, som er hva som trengs for at Norge skal bære sin del. Som del i kampanjen kan du selv sette et klimamål for noe du vil kutte eller minske, for å vise at vi er mange som er beredde til å gjøre vår del av klimadugnaden. Vi ser allerede effektene av den globale oppvarmingen, og som vanlig er det de som allerede er fattigst og mest utsatt som også rammes hardest av mer ekstremvær og høyde havsnivåer.

Fasteaksjonen har i mange år vært en innsats for andre mennesker i fastetiden – konkret i at vi samler inn penger, og i holdnings- og påvirkningskampanjer. Men jeg tror også at det påvirker oss på andre måter. Når vi gjør noe for andre, og engasjerer oss, så kan vi også ane noe av Gudsriket. Vi får legge fokus på noe annet enn oss selv og det egne livet vårt. Vi kan prøve å se på verden med Jesu blikk, og da blir andre ting viktige. Det er andre ting som teller i Guds rike. 

Vi kan ikke skape Gudsriket på jorden. Men her og nå har Gud ikke noen andre hender og føtter i verden, enn våre. Vi kan gjøre vår del for andre, og for å vise på hvordan kunde være, og kan være, når glimtet av gudsriket får bryte inn i verden. Samtidig som vi gjør hva vi kan for andre, og for skaperverket, får vi be: Gud, la riket ditt komme, la viljen din skje. Amen.

Innafor eller utafor?

Preken på kveldsmese i Trefoldighetskirken 2 søndag i fastetiden, 17 mars 2019.

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.
    Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.» (Lukas 13,22-30)

 Innafor eller utenfor?
Det kan se ut som at denne tekst handler om en sortering, om hvem som får bli med og hvem som ikke får det, hvem som er innafor og hvem som er utenfor. Det gjør den – men kanskje på andre måter enn det vi først hører i teksten.

Det går ikke å komme unna, at det er hard og streng Jesus vi hører her. Nesten nådesløs. Men jeg tror at vi må ha noen nøkler for å se hvem den strengheten er rettet mot. Hva er spørsmålet her, hvem er svaret rettet mot, hva er det underliggende temaet her?

Vi får ikke så mye sammenheng, hvem som taler eller hva situasjonen er – mer enn at Jesus er på vei til Jerusalem – men spørsmålet høres ut som et ledende spørsmål. Er det få som blir frelst – den som spør høres ut til å forvente at svaret er «ja». Og at han hører til de få. De som er innafor, de som hør til riktig gruppe, til de utvalgte.

Det er alltid en risiko, når man taler til en større gruppe og vil si noe strengt, at det er feil mennesker som tar til seg av det man prøver å si. Om noen få stadig kommer for seint, så sier man til hele klassen, så er kanskje de som nesten aldri er seine likevel de som tar til seg. Forskning har vist at når det gjelder miljø og klima, er de som allerede har lave utslipp og bidrar minst til oppvarminga (i hvert fall i vår del av verden) også de som har mest dårlig samvittighet og prøver å endre mest, men de som slipper ut mest bekymrer seg minst. Kanskje er det risiko for det samme fenomenet her: at det ikke er di som er målgruppa for Jesu harde ord, som tar det til seg mest.

For målgruppa til Jesus her, det er ikke de som er redde for om de er fromme og kjærlighetsfulle nok, de som lengter ett Jesus, de i syndanød, eller som uroer seg for fortapelsen som man kanskje sa før. Altfor mange mennesker, ikke minst noen som har vokset opp med streng forkynnelse om dom og fortapelse, lever livene sine med frykt for helvetet. For noen har den frykten nesten blitt traumatisk. Men det er ikke de Jesus snakker til her. De Jesus snakker til, det er de skråsikre, de som tar sin plass for gitt, som i tillegg mener, eller håper, at her finnes kun plass for noen få, for meg og noen flere som også er som meg. Som mener at kun på grunn av bakgrunn, på grunna av hvem de er, skal de og ikke noen andre ha en plass i Guds rike.

Da blir Jesus sint, og skjeller dem ut, nesten litt i overkant. Ikke tro at du er sikker fordi du er «rett», av riktig sort, på rett plass!  Hvis du tror du har noen privilegier og er bedre enn andre, da kan du godt stå der ute og fryse, mens folkena som du ser ned på får spise middag med Abraham!
Denne fortelling kommer fra Lukasevangeliet, og det som er et av de viktigste perspektivene, eller vinklene, til Lukas handler om det universelle. At Jesus ikke kom kun til det jødiske folk, men til alle folk, fra hele jorden. At han ikke kun kom til de som var regna som rettroende, som innafor, men til de fattige, til kvinnene, til syndere. I Jesus Kristus blir Guds løfter utvida, fra Folket med stor F, til alle folkeslag. Det er også kjernekonflikten her, når han sier at folk fra alle retninger skal ha plass i Guds rike.

Denne risikoen, at feil personer tar til seg av Jesu strenge ord, er særlig uheldig i kombinasjon med de sterke bilder som blir brukt her. Kanskje er det flere som ser for seg en trang port, der kun noen få kommer inn og de må kjempe om de få plassene. At kjempa, som Jesus sier, betyr kjempe mot noen andre. Men det er jo ikke det han sier.

Om porten er trang – hva betyr det? Det betyr i hvert fall ikke nødvendigvis at det er trangt der innafor porten, at kun noen få får plass. Men kanskje må man gå igjennom en og en, bevisst og på egen hånd, selv finne sin vei dit. Man må kanskje også – som Jesus sier andre steder – bli som et barn. I Johannesevangeliet taler Jesus at vi må bli født på ny for å komme inn i Guds rike. Kanskje kan vi se den trange porten som fødseln, som en forløsning. Og det som venter på andre siden, er en fest!

Temaet til Jesus er alvorlig nok, uten å legge på noen lag av angst for fortapelsen. Vi kan ikke kontrollere og sette grensene for Guds kjærlighet, men kun ta den imot og gi den videre. Det spiller rolle hvordan vi lever livene våre, forventningene til hvordan vi forvalter det vi har tatt imot, de er høye. Fastetidens alvor bør ikke lede oss til en lammende angst, men til ransaking av livene våre, og til handling. 

Jesus svarer forresten ikke på spørsmålet om det kun er noen få som kommer til himmelen. Da han svarer ved å skjelle mannen ut, kan nok tro og håpe på, at svaret er nei. Her er ikke kun plass til noen få, men til mange, kanskje alle. Men vi vet, at spørsmålet blir stilt på veien mot Jerusalem, og på veien mot korset og døden. Kanskje er det alvorlige sammenhengen også en del Jesu harde tone. Han er på vei mot lidelse og død. På vei at gi livet sitt for vennene sine, og for hele menneskeheten. På vei at ofre seg selv, for at livet skal seire, for at en gang for alle vise at kjærligheten er sterkere enn døden. Den kjærligheten lar seg ikke begrense av hvem du er, hvor du kommer fra eller om noen syns du hører hjemme. I den kjærligheten er det kun et stort innafor, for den sprenger alle grenser. Den lidende, grensesprengende, seirende kjærligheten til Jesus, det er den vi bæres av – gjennom fastetiden, og gjennom død til liv.