Livets seier midt i døden

Preken på påskemorgen 12 april 2020. Forinnspilt gudstjeneste fra Ringsaker kirke.

Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden. For den som er død, er befridd fra synden. Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham. Vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham. For døden han døde, den døde han for synden, én gang for alle, men livet han lever, det lever han for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus. Rom 6,3-11

Hvordan kan vi forkynne livets seier, når vi fortsatt står i lidelse og død? Påskemorgenens budskap er det samme som hvert år: Kristus er oppstanden! Livet seirer, døden er knust! Men i år kan vi ikke som vanlig samles en stor gruppe og synge påskesalmer på kirkegården, vi kan ikke møtes for selskaper og feiring, vi kan ikke dele vin og brød i påskemessen. Eker påskeropet tomt når vi ikke ser livets seier rundt omkring oss, men stillhet og tomhet, og lidelse og død? Selv om vårt land foreløpig ikke er rammet av de verste konsekvensene av pandemien foreløpig hva gjelder dødstall og et overbelastet helsevesen, ser vi helt andre situasjoner mange steder rundt om i verden, også land som er ganske like oss. Og snart kommer smitten slå med full kraft i flyktningleir og slumområder, der mennesker har ingen eller liten mulighet å beskytte seg og knappt noe helsevesen. Her har vi heller ikke sett de langsiktige konsekvensene av smitten og av tiltakene – hvordan vårt samfunn kommer til å være økonomisk, folkehelsemessig og mentalt om en måned eller om et år vet vi ikke noe om. Men det føles ikke akkurat som at døden og lidelsen er beseiret.

Paulus ord fra Romerbrevet om at vi er døpt til Kristi død og oppstandelse, er en av de mest sentrale dåpstekstene i Bibelen. Men vi leser den svært sjelden ved dåp, og selv om den alltid blir lest i påsken, er det nok sjelden vi dveler ved den, og preker over den. Kanskje fordi den dels er litt sterk kost, dels litt abstrakt. Hva betyr det at vi blir døpt til Kristi død, og til hans oppstandelse? De aller fleste dåp i vår tradisjon er jo barnedåp, og da står heller temaer som takknemlighet over livet, velsignelse, at Jesus er med oss alle dager, og å være et Guds barn i sentrum. Det er fine og viktige aspekter av dåpen. Men dåpen har helt siden kirkas begynnelse hatt en tett kobling til påsken, og om en stund skal vi, som hver påskemorgen, bli minna om vår dåp. Det er fordi dåpen henger tett sammen med Kristi død og oppstandelse, som Paulus skriver.

Når Gud blir menneske i Jesus, betyr det at Gud deler livene våre og har erfaring med hva det innebærer å leve et menneskeliv. Og når Jesus dør, deler han alle menneskers erfaring med død og smerte og lidelse. Men når han oppstår, beseirer han destruktiviteten, smerten, døden. Selv om verden på en måte er som den alltid har vært, er den også endret. Døden kommer ikke til å få det siste ordet. Det finnes en kraft som er sterkere enn død og destruktivitet: Guds kjærlighet. Og i dåpen blir vi ett med Kristus – det er ikke bare han som er forent med oss ved erfaringen av liv og død, men vi får del i oppstandelsen. Og en dag skal denne kjærlighetskraft bryte ned døden en gang for alle.

For oppstandelsen er ikke kun en historisk hendelse, noe som skjedde en gang for lenge siden på en plass langt borte. Men den er heller ikke kun et eskatologisk håp, et løfte om noe som kommer til å skje en gang, ved tidens og verdens slut. I tillegg til disse tingene, er vi forent med Kristus her og nå, her i vår verden, i våre liv, får vi leve forent med Kristi død og oppstandelse. Det er et mønster, et håp og en retning også for våre liv her og nå.

For mange år siden, når jeg var student, fikk jeg reise noen måneder til den lutherske kirka i Zimbabwe på et misjonsstipend. Dette var helt i begynnelsen på 00-tallet, og Zimbabwe var hardt rammet av HIV og AIDS. Rundt en fjerdedel av den voksne befolkningen var smittet, det fantes ikke tilgang til medisin og i mange landsbyer var det nesten kun barn og besteforeldre igjen, for så mange i aktiv alder hadde dødd. I tillegg var det tørke og mange mennesker manglet mat. Og på toppen av alt et korrupt og totalitært politisk system med hard undertrykkelse og en fullstendig kollapset økonomi med hyperinflasjon. På mange måter var det som å reise i døden. Hvordan kunde man ha håp i en slik håpløs situasjon? Hvordan kunde det finnes liv der midt i døden?

Men det fantes det. Hver morgen gikk mennesker opp, dyrket sitt korn og tok hånd om sine barn, de organiserte seg og tok seg av hverandre. De kom til kirken og sang og danset. Bare ved å stå opp på morgenen, føltes det som at de lo døden i ansiktet. Livet, kjærligheten og håpet om en morgendag kunde hverken AIDS, tørke eller en diktator knuse. Det ble for meg det sterkeste bilde av oppstandelse jeg har opplevd. Midt i døden finnes fortsatt livet, og det gjør det mulig å tro på at det faktisk finnes en kjærlighet som er sterkere enn døden. At livets seier helt til slutt ikke er et fåfengt håp, men et løfte vi kan leve på her i livet, og holde fast på inn til døden.

Vi er døpt til Kristi død og til hans oppstandelse. At vi er døpt til hans død, tenker jeg betyr at vi, sik som han, er forbundne til alle menneskers lidelse og død. Vi kan ikke snu oss bort og bare ta oss av oss selve, når verden lider. Vi har ansvar for, og del av, hele menneskehetens livskår, og må gjøre hva vi kan for å forhindre lidelse og død så langt det er mulig – her i vår bygd og nabolag, og rundt om i verden. Og vi er døpt til hans oppstandelse, og har del i livets seier over døden. Også vi kan le døden i ansiktet ved å bidra til kjærligheten og livet – gjøre de innsatser vi kan, uansett om det er å holde seg hjemme, hjelpe en nabo, jobbe i helsevesenet eller med samfunnskritiske oppgaver, be for dem som trenger det og holde kontakten med noen som er alene. Og vi får, kanskje alene fremfor skjermen eller sammen med familien, synge påskens salmer og rope påskeropet: Kristus er oppstanden fra det døde! For selv om det kanskje kommer til å føles som langfredag en god stund fremover, vet vi at det ikke er sant at døden får det siste ordet. Det er døden som er død, kjærligheten som seirer, og som et trassig håp for vi holde fast på svaret på påskeropet: Ja, han er sannerlig oppstanden!

En uke fra 1. påskedag kan hele gudstjenesten sees på youtube:

Andakt hjemme - tips og inspirasjon

En liten video med tips om å lage andakt hjemme.

Gudstjenester fra Ringsaker

Vi gjør noen forsøk med andakter og musikk fra RIngsaker. De kommer i denne youtube-spillelisten.

Leve i lyset i mørke tider

Tekstrefleksjon 3. søndag i fastetiden 15 mars 2020. Denne søndag skulle ha vært gudstjeneste i Moelv kirkesenter, som ble avlyst grunnet smittefare.

Krusifiks i Ringsaker kirke

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)

Det er merkelig å skrive en preken, som ingen kommer til å høre. Vi lever i helt spesielle tider – her i Norge er det første gangen i stort sett alle gudstjenester er avlyst, i hvert fall siden krigen, og også den gang var det gudstjenester i en del kirker selv om mange prester la ned arbeidet. Og vi vet ikke når vi kan samles igjen – foreløpig er gudstjeneste avlyst et par uker, men kanskje kommer vi ikke heller få feire påske sammen. Og effektene for hele samfunnet er enorme og ikke mulig å overblikke. Vi aner konturene av den økonomiske kostnaden, og ser prognoser for sykdom og kanskje død. Hva det vil gjøre med mennesker og samfunnet vårt om vi blir ensomme og isolert i hjemmene våre i uke etter uke er vanskeligere å se for seg.

Vi er midt i fastetiden. Tekstene som hører til denne søndagen handler om onde ånder, om makten over det onde. Jeg har her valgt å trekke frem epistelteksten fra Efesierbrevet. Den handler om å velge lyset, å snu seg fra det onde for å leve i lyset, og gi lysets gjerninger videre. Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet. Hva det betyr i vår egen krisesituasjon, kan vi si noe om, men vi kan ikke vite alt. I første rekke handler det selvfølgelig om å slutte opp om tiltakene for å beskytte de svakeste i samfunnet mot smitte. Om å passe på de som risikerer å bli veldig isolert og alene når alle tilbud stenger ned, og holde kontakten. Og om å passe på dem som allerede er mest utsatt i samfunnet vårt, som ikke har et hjem å holde seg i, som er avhengig av fellesskapet for mat og varme og en seng å sove i, de som nå risikerer å stå på helt bar bakke. Om å bære hverandre i bønn.

Hva som skjer på litt lenger sikt vet vi ikke, som vi ikke vet om den nåværende situasjonen vil pågå i uker eller måneder eller enda lenger. Etter hvert kommer vi finne veier å være sammen på uten å møtes, samfunnet vil klare mye, og etter hvert kommer vi til en ny hverdag. Men i denne perioden, særlig hvis den blir lang, er det viktigere enn noen gang og holde mot og håp oppe, og holde fast ved lyset. Å ikke la mørker, mismot og frykt ta overhånd. I krisesituasjoner kan menneskets beste og verste sider vise seg. Vi ser sjelden så mye solidaritet, oppofring og hjelpende hender som i kriser. Men det også da vi ser egoisme, utnyttelse og polarisering, viljen å skylde på andre eller ofre noen. Vi har, som kristne og som medmennesker, et stort ansvar til å holde fast på lyset, å velge solidariteten – troen, håpet og kjærligheten – i møte med frykt og krise. En viktig del av det er de grunnleggende tingene jeg nevnt ovenfor, men det handler også om å holde fast på medmenneskeligheten, om å ikke la frykten drive oss til å vike bort fra vår grunnleggende tro og verdier. I Guds rike skal de siste bli først og de minste bli de største. Også hos oss, må omsorgen om de som risikerer å rammes hardest stå først, gjennom hele krisen.

De siste dagene har jeg tenkt mye på historien, hvordan kirken har stått gjennom pandemier, krig, kriser og naturkatastrofer. I vår salmeskatt, i kunsten og teologien finnes spor av pest og nød og vonde tider. Et eksempel er bruket av krusifiks i kirkene, altså avbildninger av den lidende Jesus på korset. De ble vanlige under 1200-tallet, i samband med pesten og svartedauden. Før det var det vanlige med enten tomme kors (der Jesus allerede var oppstått) eller bilder av den oppståtte, seirende Kristus. Men i møtet med den enorme lidelsen og døden i samfunnet, trengtes nye bilder og en ny betoning i teologien: den lidende Kristus. Kristus er ikke bare seierkongen, men også den som lider med oss, som bærer smerten og lidelsen vår. Når vi er i den mørkeste dal, er Jesus der sammen med oss. Også i vår salmebok finnes mange tekster fra perioder med sykdom, nød og krise. Selv om vår verden, og vårt språk og måtene vi tenker på kan være veldig annerledes enn i de tekstene, er det samme menneskelige erfaring av spørsmål, av frykt og usikkerhet, og av behov for trøst, tro og håp. Og selv om språket kan være vanskelig, kan også vi finne trøst i at vi ikke er alene. Sammen med oss står Jesus, men også alle mennesker gjennom historien som deler erfaringen vår.

I usikkerhet, nød og frykt, får vi likevel prøve å leve i lyset. Prøve å ikke la mørkret ta overhånd, men la lyset og lysets frukt fylle oss og bli gitt videre til de som trenger oss. Og vi be for be, for oss selv og for verden, og stole på at Jesus, som går sammen med oss og deler vår smerte, også bærer den kjærlighet som er sterkere enn døden.

Salmer som kan passe denne søndag:

108 Vår Gud han er så fast en borg

464 Velt alle dine veier

120 Du er Guds sønn, den sterke

479 Fordi han kom og var som morgenrøden

Finn dem i salmeboka hvis du har en, eller lytt hos NRK Salmeboka minutt for minutt.

Troskamp og kvinnekamp

Preken på høymesse i Ringsaker kirke 2. søndag i fastetiden 8 mars 2020.

Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag. Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet. Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob», svarte han. Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Da ba Jakob: «Si meg navnet ditt!» Han svarte: «Hvorfor spør du om navnet mitt?» Og han velsignet ham der. Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» (1 Mos 32,24-30)

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund. (Matt 15,21-28)

Hva kjemper du for? Eller, hva kjemper du med? De to spørsmålene er egentlig ganske forskjellige, selv om kun en liten preposisjon skiller dem. Å kjempe FOR noe, antyder at vi er sikre og overbevist, at vi har en tydelig sak og kanskje en tydelig motstander. Vanskelig, muligens, men likevel tydelig både for en selv og andre. Og kjempe MED noe kan være tøffere. Da er ikke nødvendigvis hverken formålet eller saken like tydelig. Den som kjemper med sykdom eller angst, med tvil eller usikkerhet, den har kanskje ikke så klart for seg hvor den er på vei, eller om man noen gang kan vinne den kampen.

I dagens GT-tekst kjemper Jakob med Gud – eller med en ukjent mann, som han først etter en lang stund skjønner nok er Gud selv. Jakob får et hardt slag over hofta, men sier: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. Og det gjør mannen, og gir ham et nytt navn, Israel. Kvinnen i evangelieteksten kjemper både for og med – kjemper for datteren sin, og kjemper på en måte da med Jesus. Eller gir seg i hvert fall ikke så lett. Kvinnen, som ikke kom fra det jødiske folket, kom til Jesus for å få hjelp med den syke datteren sin. Men Jesus nektet henne, med henvisning til at hun ikke var fra det jødiske folk: Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene. Men kvinnen aksepterer ikke hans nei: «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Og Jesus blir imponert av kvinnens tro, og datteren blir frisk.

Mente Jesus virkelig at han ikke ville hjelpe kvinnen? Var Jesus like rammet av fordommer som andre mennesker? Eller ville han prøve kvinnen? Vi vet ikke, og fortellingen har blitt fortolket på forskjellige måter. Klart er i hvert fall at Jesus først agerer ut fra hvordan det var forventet, folket hans holdt avstand og så ned på andre folk som levde i nærområdene. Og det var ikke vanlig at kvinner fikk ta plass på den måten som kvinnen i teksten her gjør. Så her har kvinnen to ting som kan sies å være hinder, både kjønn og etnisitet.

Sikkert er det mange som med meg reagerer på hvordan Jesus først møter kvinnen her. Fordi det strider mot hvordan vi i dag tenker at man bør møte mennesker, ikke først ignorere, og siden avvise på grunnlag av hvem kvinnen er. Men også fordi det strider mot hvordan Jesus møter mennesker i andre fortellinger. Det er mange fortellinger om hvordan Jesus møter kvinner – ser de, taler til de, løfter de opp. Og det finnes flere fortellinger om hvordan Jesus møter og hjelper mennesker fra andre folk. Så hvorfor ikke denne kvinne?

Men Jesus endrer seg. Kvinnens måte å ta seg av situasjonen er inspirerende – hun vender det Jesus sier mot ham, og viser både sin egen tro, svakheten i det Jesus sier, og sin vilje til å kjempe for datteren sin. Hun stiller seg i en lang tradisjon i Bibelen, av mennesker som tar opp kampen med Gud – bokstavelig, som Jakob, eller i form av en diskusjon, som mange av profetene. På en måte sier kvinnen det samme som Jakob: hun vil ikke gi slipp på Jesus før han velsigner henne. Og også hun får viljen sin. Og selv om vi kanskje reagerer på hvordan Jesus agerer først, var det helt sikkert sluttet av denne fortellingen som de som var tilstede reagerte på – at Jesus la seg overbevise, at han hjelper kvinnen og datteren hennes, at han ser og tiltaler henne høflig.

Kvinnen stiller seg også i en lang tradisjon av kvinner som gjennom historien har måttet kjempe for sin plass i religiøse sammenheng. Mange kvinner har blitt skvisa ut, og mange har måttet kjempe, mange har levet i marginen eller ikke blitt husket. Selv om det i Bibelen finnes potensiale for likestilling og plass for kvinners erfaringer – i hvordan Jesus møter kvinner, i gudsbilder og i fortellingene om de første kristne – så har kirken gjennom århundrene dessverre ofte blitt en del av strukturer som undertrykker eller forminsker kvinner. På internasjonale kvinnedagen kan vi både løfte opp mye av det positive som finnes av bibelfortellinger og forbilder i historien, men vi må også være ærlige med at kirken og kristne ofte har endt opp på feil side av historien.

For det finnes mange som har kjempet for og med troen på en positiv måte: der troen har blitt en kilde til kraft, en bunn å stå på i kamp for rettferd og menneskeverd. Ikke bare i moderne tid, men gjennom hele historien har mennesker drevets av troen sin til å hjelpe andre, og med utgangspunkt i evangeliet tatt både store og små kamper – for helsehjelp eller mot slaveri, for skolegang til alle eller mot fattigdom og undertrykkelse. Når motstanden er stor, eller oppgaven virker uendelig, kan troen, dette å drives av Kristi kjærlighet, være en utrolig kraft og det som gir motivasjon. Mange har også kjempet med sin egen tro – med tvil eller følelser av meningsløshet og usikkerhet. Dessverre har en god del mennesker gjennom historien også måttet kjempe med troen sin, fordi de mennesker for representerer kirken eller troen ikke har gjort det på en god og oppbyggelig måte. Mange eksempel finnes der evangeliet ikke har blitt en frigjørende kraft, men et fengsel eller en byrde, enten fordi kirken eller religiøse ledere har satt seg på maken side mot mennesker, eller brukt troen til sen egen makt eller vinning. Og altfor mange ganger har prester prekt et budskap som kanskje var godt ment, men ikke gav gode konsekvenser. Bare for å ta ett eksempel: vi vet ikke hvor mange kvinner og barn som har lidd enormt, og kanskje dødd, i voldelige ekteskap fordi prester og pastorer sagt at det viktigste er å bevare husfreden og ikke bryte ekteskapet.

Troen er en sterk kraft, og derfor må vi bruke den til godt. Og derfor må vi prøve å se både hva Gud vil, hva som er godt, sant og rett, men også være våksomme på når troen blir brukt på måter som ikke er i kamp for det gode.

Kvinnen i dagens fortelling bruker ord for å male ett bilde av Gud, bruker et bildespråk som knyter an til det som Jesus bruker, men som snur poenget opp-ned. Hun tar hans eget bildespråk, og vender på det. Det er ikke bare lurt, det viser også på kreativitet, og hvordan vi kan tenke på andre måter i de rammene vi allerede har. Og det er jo ærlig talt en modell Jesus selv bruker i andre fortellinger i Bibelen. Og det er sånn kreativ og god teologi har blitt utviklet gjennom historien. Vi trenger stedig nye ord og bilder, og vi trenger stadig å fortolke og fortelle grunnfortellingen fra evangeliet for å se hva den betyr for oss i dag. Og når nye kamper dukker opp, hvordan vi skal forholde oss til dem.
Jakob og den kanaaneiske kvinnen kjemper med Gud, og kjemper kanskje også med, og for, troen sin. I fastetiden fester vi blikket på Jesus – på lidelsens vei, på verdens urettferd, på hva vi kan og bør endre på i livene våre. Kanskje får vi også sette ord på hva vi kjemper for, og hva vi kjemper med. Og uansett hva kampen vår er, får også vi si til Gud: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.

Kjærlighetens vanskelige vei

Preken på høymesse i Moelv kirkesenter på Fastelavnssøndag 23 februar 2020.

Sett meg som et segl på ditt hjerte,
          et stempel på din arm!
          For kjærligheten er sterk som døden,
          lidenskapen er ubøyelig som dødsriket.
          Den brenner som flammende ild,
          en Herrens brann.
         
 Veldige vann slukker ikke kjærligheten,
          elver skyller den ikke bort.
          Om noen gir alt han eier
          for å kjøpe kjærlighet,
          møter han bare forakt. (Høysangen 8,6-7)

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.» (Johannesevangeliet 17,20-26)

Det er alltid hyggelig når man får lese og preke over tekster om kjærlighet. Men på fastelavnssøndag er det ikke bare kos og hygge og glitter i kjærlighetstekstene. Det er et dypt og alvorlig strøk i tekstene og i denne søndag. Fordi vi står på terskelen til fastetiden, der vi skjerper blikket inn mot Jesu lidelse og død. Fastelavn er jo karnevalstid, der man dels spiser alt søtt og godt og alt man har tenkt å ikke spise i fastetiden, og mange steder er det utkledning og spøk og dans og fest. Det er fest, men med samme strøk av alvor: nå er det fest og glam og gøy, men fordi vi vet at det snart er over. På samme vis som selve livet: gleden og kjærligheten har alltid en alvorlig side, for vi vet at den som elsker og den som gleder seg, har noe å miste. Den er sårbar. Kjærligheten bærer sorgens frø.

Og det er denne smertefulle og lidende kjærlighet som egentlig står i sentrum denne søndag. Det er fest og moro, ja, men også en bevissthet om at kjærligheten ikke er noe lettvint. Det er disse to aspektene av kjærligheten jeg vil trekke frem i dag: at det ikke alltid er så enkelt å elske, og når man likevel gjør det, så kan det koste på.

Det er ikke lett å elske, fordi vi kan ikke alltid kan velge. Noen i livet velger vi – livspartner og en del venner, men vi kan ikke velge alle. VI velger ikke våre foreldre eller søsken eller barn, ikke våre naboer og kolleger og de andre i menigheten eller foreningene vi er med i. Her må jeg kanskje nevne, at det å elske ikke er det samme som å like noen. Gang på gang i evangeliene sier Jesus at vi skal elske hverandre, at vi skal elske våre søsken, og til og med at vi skal elske våre fiender. Det betyr noe annet, og noe mer, enn å være glad i eller like.

Evangeliet i dag kommer fra avskjedstalen, når Jesus i Johannesevangeliet under det siste måltidet sammen forbereder disiplene på alt som skal skje. Hans død og oppstandelse, og oppgavene som ligger foran dem etter det. Han kommer med en tydelig bønn og oppgave: de kristne skal være et. Det er ikke en prestasjon men et faktum, vi kristne hører sammen, er et, uansett hva vi syns om hverandre. Det setter oss på et spor, viser oss en retning. 

Også andre medmennesker hører vi sammen med, ikke bare de kristne. Vi «får» masser av mennesker i livene våre, som vi ikke har valgt – utøver familie, også naboer, kolleger, bekjente. Noen av dem har vi lett å like – andre ikke i det hele tatt. Noen mennesker er ærlig talt vanskelige å ha å gjøre med, noen trenger oss eller krever mye av oss, noen har vi vanskelig for å skjønne oss på. I vår kultur, kanskje særlig om man leser selvhjelpbøker eller magasiner om hvordan man får et bedre liv, så finnes det ikke sjelden en tendens å prøve å velge bort folk. Altså at en enkel og god måte å gjøre livet bedre på, helt enkelt er å kutte ut alle som gjør livet litt mer krevende eller vanskelig – folk som «tar» for mye, vanskelige folk, folk som trenger oss og tar energi. Ekstremversjonen av dette er rådet å kun omgås folk som kan gi deg noe, som du blir bedre av eller som kan være til nytte. Det høres jo enkelt og deilig ut, men det er motsatsen til et kristent menneskesyn. Vi har ansvar for våre søsken og de mennesker som kommer i vår vei. Når noen trenger noe fra oss, må instinktet være å se om vi kan hjelpe, selv om det koster, selv om det ikke er det enkleste eller mest bekvemme for oss. Det kommer alltid å være mennesker i livene våre, som trenger mer av oss enn vi kan få av dem. Og på samme måte finnes det mennesker vi har behov for, og som kanskje ikke vinner så mye på å omgås oss. Å vise kjærlighet er mer og større enn å like noen. Siden er jo også en effekt av dette, at når man faktisk blir kjent med folk, når man får til å laga de inkluderende felleskapene, så viser det seg jo nesten alltid, at det var noe mer der enn det man først så. At det er en rikdom å bli kjent med et annet menneske selv om man ikke så de sidene ved første eller ens ved det tiende blikk. 

Her skal jeg dog sette en stor parentes: det finnes grenser. Selv om hovedinstinktet bør være å åpne opp for alle og ikke avvise mennesker, så finnes det relasjoner som er så destruktive at de er farlige: på grunn av vold, misbruk, utnyttelse, grenseløshet eller noe annet. Noen ganger må vi beskytte oss selv og andre, og noen relasjoner går ikke å redde. Det kan være i nære relasjoner eller familie, eller det kan være i et nabolag eller en menighet eller på en arbeidsplass. Den som behandler andre ille, enten av ond vilje eller av misbruk eller sykdom, må ta noen konsekvenser av det. Forhåpentligvis kan den få hjelp, men i den prosessen kan det være nødvendig å sette noen harde grenser. Det er en sorg å måtte bryte relasjoner, noen gang også i den egne familien, men det er sjelden noen gir opp for lett, og det jeg sagt her handler ikke om å skamme noen som må bryte en kontakt. Det er noen ganger nødvendig. Men det er noe annet enn å kun omgås folk man liker eller som gjør livet enklere.

Kjærligheten kan også i seg selv være smertefull: kjærligheten som ikke gir gjensvar, til noen som ikke elsker en tilbake. Kjærligheten til noen som er syk eller lider. Kjærligheten til noen som sårer en gang på gang – mange som for eksempel har en forelder som har overgitt dem, eller en familiemedlem som ruser seg, forteller om smerten i å gang eller gang bli såret når de blir sviktet eller blitt lurt igjen og igjen. Men de kan ikke slutte å elske selv når det er smertefullt.

Kjærligheten koster. Den kjærligheten gjør en sårbar. Det blir tydelig i den typen av åpenbart smertefull kjærlighet: ved sykeleiet eller i vanskelige relasjoner. Men egentlig gjør all kjærlighet oss sårbar. Den som elsker gir av seg selv, og kan alltid bli såret. Og det gjelder i alle typer av kjærlighet, ikke bare i de romantiske relasjonene eller i den nære familien. Den som men kjærlighet tar seg av venner og naboer og andre omkring seg, risikerer også mye. Motsatsen til den sårbare kjærligheten, er å prøve å beskytte oss, med hardhet, med å ikke slippe mennesker inn, med distanse. Det kan fungere ganske greit, og er jo et vanlig psykologisk forsvarsmekanisme. Men da kan vi heller ikke elske, og la oss bli elsket, fult ut. Kjærligheten forutsetter åpenhet og at vi dermed gjør oss sårbare. Risikerer noe.

Det er denne kjærlighet som er fastetidens fokus. Hvordan Jesus går inn i vår lidelse, vår smerte og sorg. Ved sitt liv på jorden går Jesus inn i akkurat denne kjærlighet, og denne sårbarhet. Men sårbarheten er ikke en trussel, men selve forutsetningen for kjærligheten. Hadde Gud kunnet elske oss så fullstendig, uten å risikere noe, uten å åpne seg selv for smerten og risikoen? Paulus skriver i en kjent passasje, at det er i svakheten styrken er som størst. Og det er i sårbarheten vi virkelig elsker, og virkelig risikerer noe. Og det er først da vi kan ta imot nåden, når vi skjønner at vi ikke kan bygge murer som beskytter oss for alt farlig i verden. At vi er elsket, akkurat som vi er.  

Kjærlighetens vei er en vanskelig vei. Men det finnes ikke noen annen. Ikke for Jesus, på vei mot korset, og ikke for oss som prøver å leve i hans etterfølgelse. I den gammeltestamentlige teksten hørte vi om kjærligheten som er sterk som døden. De ordene klinger igjen i det vi sier i nattverdliturgien snart: ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden. Vi går inn i fastetiden med blikket rettet mot ham, og i åpenhet for å prøve å ta imot den: kjærligheten som er sterkere enn døden.

Forklarelsens lys sender oss til verden

Tekstrefleksjon på kveldsmesse med mottakelse av ny diakon i Ringsaker kirke på Krist forklarelsesdag 16 februar 2020.

En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på. Det var dette du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen dere var samlet: «La meg aldri mer høre Herren min Guds røst eller se denne veldige ilden; for da kommer jeg til å dø.»
    Da sa Herren til meg: De har rett i det de sier. Jeg vil la det stå fram en profet som deg, en av deres landsmenn. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal forkynne for dem alt det jeg pålegger ham. 5 Mos 18,15-18

 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
   På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.» Matt 17,1-9

Alt virker så enkelt der på fjellet. Alt er forklaret, åpenbart, ikke noe tvil. Disiplene som har blitt med Jesus opp, ser helt tydelig og klart hvordan alt er. Jesus opplyst, guddommelig, som snakker med profetene. Ikke rart Peter vil bli igjen. Hadde det ikke vært deilig, og slå rot der i forklaringens lys. Ha fjellets vide blikk på livet og verden, langt der borte fra hverdagens kluss og mas.

Men sånn kan vi ikke leve. Ikke Jesus, ikke Peter, og ikke vi. Hvis vi er heldige, kan vi får noen slike øyeblikk av forklart lys i løpet av livene våre. Men resten av livet lever vi i virkeligheten, i hverdagen, i skyggespillet mellom lys og mørke. Jesu oppgave var ikke fremst der i forklaringen, men i å dele livene våre og leve, dø og oppstå med og for oss. Heller ikke Peters og de andre disiplenes oppgave lå der, men i å fortelle om evangeliet og lede de første kristne.

Vår oppgave er ikke å trekke oss unna, men å leve i og for verden. I denne fortelling finnes en uuttalt sendelse. Jesus og disiplinene går ned igjen fra fjellet, ut i oppgavene sine. Og dit sendes også vi. Til å fortelle, og til tjeneste for Gud og våre medmennesker.

Med oss i den tjenesten, har vi lyset fra Kristus, og inspirasjonen fra profetene. I Moseboksteksten hørte vi om hvordan Gud lover Mose å sende profeter, og gjennom historien har de dukket opp i forskjellige former. Noen har profetert om fremtiden, sånn som vi kanskje oftest tenker på det, men de fleste profetene snakket om den egna tiden sin. De snakket makten mitt imot, snakket sant om Gud og livet, og refset dem som i sin bekvemmelighet ikke levde opp til forventningene: som ikke delte av sitt overflod, som ikke gav de fattige og utsatte sin rett, som brukte makt og ressurser til sin egen vinning.

Når Jesus står der i forklaringens lys, står han med profetene. For å vise på sammenhengen, at han er den som oppfyller løftene. Men han bærer også profetenes budskap med seg. Og når han, disiplene og vi går ned fjellet og ut i verden, er det med forklaringens lys og profetenes inspirasjon.

Det en sendelse med både ord og handling. I dag, når vi tar imot en ny diakon i vår menighet, står tjenesten og handlingen i sentrum. Men diakonien er ikke noe annet enn budskapet, er ikke avskåret fra evangeliet, står ikke i motsetning til ord og forkynnelse. Den profetiske diakonien snakker man om noen ganger, og det handler både om å forkynne med handling, at vise hva kjærlighet og nåde er i tjeneste. Men også noen ganger å sette ord på grunnene til at disse handlinger trengs. Kampen for rettferd og vern om skaperverket er viktige deler av diakonien, og det er ikke kun diakonens ansvar å lede an i dette. Hele kirka må noen ganger ta mot fra profetene og snakke sant om urettferd, om fattigdom, om lidelse som er mulig å unngå, om vårt ansvar for hverandre og for skaperverket.

Kristi lys leder oss til tjeneste i en verden som har mye gråskalaer og skygger, der ting sjelden er enkelt og klokkeklart. Men akkurat derfor trenges vi, hver og en, i den tjenesten. I dalfører og skygger bærer vi med oss fjellets klare blikk, og bærer videre den kjærlighet som bærer oss.