Stå sammen med dem som er i nød

Predikan på Storbymesse i Trefoldighetskirken, 15 søndag i Treenighetstiden 6/9 2015.

Det gleder meg stort i Herren at deres omsorg for meg nå skyter nye skudd. Dere har nok hatt omtanke for meg før også, men hadde ikke mulighet til å gjøre noe med det. Jeg sier ikke dette fordi jeg led nød, for jeg har lært å klare meg med det jeg har. Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød. Fil 4,10-14

«Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.»

Det er Paulus som skriver til filliperne, og disse setningene er et lite innskudd i avskjedshilsenen. Hva det er de har gett ham vet vi ikke, men vi kan jo anta at det er en form for økonomisk, praktisk eller materiell hjelp. Paulus pleier jo, som her, å legge vekt på å peke på Kristus. Egentlig trenger han ikke så mye, sier han, for det viktigeste er at han har Kristus. Sannsynligvis er det dette budskapet som gjør at denne teksten blir lest sammen med teksten om Marta og Maria, der Jesus peker på – i den vanligste fortolkningen i alle fall – at det er hans ord som er den gode del, det ene nødvendige. Paulus legger vekt på at han har opplevd både overflod og nød, og at han klarer begge deler takk være Jesus.

Men så kommer den siste setningen: Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.

I uka som er gått har dere kanskje som jeg følget nyhetene om den tiltakende nøden blant flyktningene i og på vei til Europa. I år etter år har vi sett grusomme bilder både fra Syria og andre konflikter, og fra flyktningeleirer og ikke minst fra båtene over Middelhavet der desperate mennesker prøver siste sjanse til et liv i sikkerhet. Men denne uka har bildene spredt seg overalt, og særlig spredning fikk bildet av en druknet guttunge fra Syria. Mange steder i Europa opptrer politiske ledere kaldt og sier at det ikke fins plass. Samtidig er køene lange utenfor politihuset på Tøyen og det er snart fullt på asylmottakene.

Men dette er også uka då mennesker i hela Europa og ikke minst her i Norge har reagert, organisert seg, og vist at de bryr seg om hva som skjer. Titusentalls har gått med i grupper på facebook, men viktigere er at det nå fins mat, klær og leker i tilstrekkelig grad for flyktningene i Oslo – politiet sier nå at det ikke er behov for flere og hjelpe til på plass akkurat nå. Rundt om i Europa bruker mennesker samme slagord – refugees welcome, og viser både i praktisk arbeid og med bannere, politiske manifestasjoner og navninnsamlinger at det fins brei folkelig støtte for en sjenerøs asylpolitikk, og at de flyktninger som kommer er velkomne.

Selvfølgelig trengs mat, klær, hus og trygghet for de som med fare for sitt liv har fluktet hit. Men jeg tror nesten det er like viktig å vise solidaritet, vise at flyktningene er velkomne. At vi står sammen med dem som er i nød. Dels for å forandre den politiske situasjonen, men og for å hjelpe på et personlig plan. Å vise at de ikke er alene, men ønsket her.

Ett er nødvendig, sier Jesus, og det er viktig å huske at det ikke er de gode gjerninger vi gjør som gir oss felleskap med Gud – vi kan ikke vinne Guds kjærlighet gjennom å være flinke eller snille. Guds kjærlighet kommer først, og den kan vi bare ta imot. Men den kjærligheten må vi i takknemlighet gi videre, og kjærlighet i den forstand er ikke en abstrakt følelse. Når nøden er stor, kan Guds kjærlighet speile seg i mennesker som noe så konkret som en varm jakke, et måltid eller leker til barna. Eller tid til å sitte sammen, spille fotball på et asylmottak, bli kontaktperson eller noe annet som trengs – ikke bare den dag vi ser de grusomme bildene på TV men på lang sikt. Bibelen er full av skriftsteder som taler om vektigheten av å gi flyktninger ly, og om å vise hverandre kjærlighet. Det er ikke noe vi skal gjøre for å vinne Guds kjærlighet, og heller ikke noe vi gjør for å føle oss som gode mennesker eller fordi det er utviklende for oss selv. Det kan det godt være – men grunnen er kjærligheten som fløter videre ut og det er ikke for vår egen skyld at vi skal hjelpe men på grunn av de behovene som mennesker har.

I møtet med mennesker som lider– her i vår by eller på TV og i aviser – er det lett å bli oppgitt og føle at det ikke går an å påvirke. Men vi får leve i troa på at Jesus som selv opplevde grusomme lidelser, er der blant flyktningene ved Middelhavet. At våre bønner omslutter dem, og at grusomhetene i verden en dag skal få en ende. Og til den dagen kan vi, på de måter vi kan, minske lidelsene for enkelte og arbeide for en verdensorden der mennesker ikke lenger trenger å flykte, eller i alle fall ikke å risikere å dø på veien. Når vi føler oss utilstrekkelige, får vi be og hvile i guds nåde. Og siden prøve å gjøre noen små ting, og huske Paulus ord: Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.

Med mye makt følger stort ansvar (i følge Jesus og Spiderman)

Betraktning på Evensong i Trefildighetskirken 23 august 2015.

Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?» Herren svarte:
        «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer. Luk 12,41-48

I tekstene for i dag står den gode forvalteren i sentrum. Jesus maler opp bildene av to forskjellige forvaltere, en god og en dårlig. Den gode forvalteren skjønner at han ikke eier det han forvalter, har en oppgave fra sin herre. Han har midlertidig makt over det han forvalter, men han tar hand om eiendommen og leder arbeidene slik som hans herre hadde tenkt. Men den dårlige forvalteren oppfører seg som om han eide ikke bare eiendommen og tjenestefolket. Han gjør seg selv til herre, og når hans herre kommer tilbake straffes han ordentlig.

Teksten høres voldsom ut, mer som en trussel enn en oppmuntring. Gjør slik så det ikke går deg ille. Jeg tror egentlig ikke det er så god pedagogikk. Men i sammenhengen så taler ikke Jesus til folk flest, uten til sine disipler, sine nærmeste. Han er alvorlig, for dette er alvorlige spørsmål.

Vi har alle fått oppgaver i å forvalte, og har forskjellige forutsetninger for det. Jesus henvender seg til disiplene, og kanskje tenker han i denne sammenhengen særlig på ansvaret for ledelsen av kirken. Men hver og en av oss, som kristne og som mennesker, har et ansvar å forvalte det vi har fått. I grunn handler det om å forvalte skapelsen og naturen, som vi mennesker ikke eier men har til låns. Men også andre saker som vi har å forvalte av ressurser, makt og muligheter, inkludert andre mennesker, bør vi ikke se som ting forbruke, men gaver å forvalte.

Denne teksten om den gode forvalteren bør nokk leses med fokus på den siste setningen, der Jesus sier at den som har fått mye, kommer det til å kreves mye av. Vi er alle ansvarlige for å være gode forvaltere av det vi fått, stort eller smått, men for den som har mye makt og penger og innflytelse over mange mennesker, er risikoen for å utnytte dem mye større, og konsekvensene enda større. Det menneske, eller det samfunn, som har fått mye makt og penger, risikerer å begynne å tenke slik som den dårlige forvalteren i teksten: at den – eller vi – ikke har alt til låns som en forvalter, men selv er herre.  At makt og penger risikerer å korrumpere er et velkjent faktum, og har blitt etablert langt inn i populærkulturen i våre dager. Man kan si som Pippi Långstrump: den som er veldig sterk må også være veldig snill. Eller som Spiderman: with great power comes great responsibility. Det høres selvfølgelig ut. Men vi vet godt at det ikke alltid er sånn i virkeligheten – tvert om.  Vi i den rike verden bruker svært mye mer ressurser enn jorden klarer, både naturressurser og menneskelige ressurser. Allerede denne uka, 19 august, kom den såkalla Overshoot day, da verdens ressursen for i år er oppbrukt. Mer enn en tredjedel av året gjenstår, og vi går allerede på overforbruk. Vi vet og at det er vi i de rike landene som bruker mest, og de fattige som oftest betaler prisen i form av miljøødeleggelser, fattigdom og dårlige arbeidsvilkår, noen ganger til og med konflikter og vold.

Jesus er alvorlig og hard i teksten i dag, fordi vi trenger å se alvorlig på vår oppgave som forvaltere av jorden og skapelsen, av de ressursene vi fått som enkelte mennesker og som samfunn. Kanskje særlig vi som i disiplenes etterfølgje har lederoppgaver i kirken. Kirkens oppgave i dette er ikke å stryke makthaverne medhårs, som har skjedd i mange samfunn gjennom historien, men å utfordre makten til å verne skapelsen og menneskene. Til å være gode forvaltere, som mennesker og som kirke ikke minst. Men og til å forkynne at Guds barmhjertighet er større enn vi kan skjønne. Når vi mislykkes fins det alltid en mulighet for tilgivelse og ny begynnelse. Gud er større enn vårt hjerte og vet alt. Det er en trøst å hvile i, og en kilde til ny kraft.

 

Er vi altfor mette?

Preken på høymesse i Lovisenberg kirke og på Kveldsmesse i Trefoldighetskirken, 7 søndag i Treenighetstiden 12 juli 2015.

7 To ting ber jeg deg om,
          nekt meg dem ikke så lenge jeg lever:
         
    8 Hold falskhet og løgn langt borte fra meg!
          Gjør meg verken fattig eller rik,
          men la meg få den maten jeg trenger.
        
    9 Ellers kunne jeg bli så mett
          at jeg fornektet deg og sa:
          «Hvem er Herren?»
          eller bli så fattig at jeg stjal
          og krenket min Guds navn.
             Ordsp 30,7-9

1 Jesus kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. 2 Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. 3 Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. 4 Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. 5 Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» 6 Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. 7 Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» 8 Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» 9 Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. 10 For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» Luk 19,1-10

 Fortellingen om Sakkeus har mange trekk som er typiske for hvordan Lukas taler om Jesus – og samtidig noen ting som er mer uvanlige. Lukas er gjennom hele sitt evangelium opptatt av helbredelse og frigjøring – det er i Lukas vi finner fortellingen om når Jesus kommer til Nasarets synagoge i begynnelsen av sin virksomhet og der leser fra Jesaja:

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri.          
og rope ut et nådens år fra Herren. (Luk 4, 18-19)

Men folket i Nasaret ville ikke lytte, de drev Jesus ut av byen. Denne episoden setter tonen for Jesu virksomhet i Lukasevangeliet – hans budskap handler om Guds rike som betyr legedom og frihet. De han kommer til er de fattige, syke og undertrykte, og når hans egne ikke vil ta han imot, går han over noen grenser og ser de som andre ikke vil ha med å gjøre.

Sakkeus er på en måte et sånt menneske – han er utstøtt og mislikt av menneskene i byen. Men ikke fordi han er fattig eller syk, men fordi han er rik. Eller snarere for måten han har blitt rik på. Han krever inn toll for den romerske okkupasjonsmakten, og har krevd inn mer enn han har lov til.  Han er en korrupt medløper, en kollaboratør som blitt rik fordi han samarbeider med makten og utnytter mennesker. Slike folk blir sjelden populære. Og Sakkeus er sikkert, som de fleste mennesker som blitt rike på en uærlig måte, samtidig veldig redd. Kanskje er han både utstøtt og en som holder seg unna. Han vil se Jesus, men gjør det på avstand, oppe i et tred. Kanskje er det ikke bare en måte å bli litt lengre på, men og en måte å ha overblikk uten at stå i første rad.

Men Jesus ser Sakkeus, der han sitter skjult i tredet. Og denne delen av fortellingen er lik mange andre i Lukasevangeliet – Jesus blir gjest i ett hjem til noen som de rettskafne ikke aksepterer, og inngår i et fellesskap med dem som andre stengte ute. Og der, når Jesus går over grensen og ser dem som andre ikke ser, så skjer noe med dem. Sakkeus vil begynne et nytt liv. Når Jesus ser og bekrefter ham, blir han et nytt menneske. Eller kanskje snarere: han skjønner at alt ikke trenger være som det alltid vært. Ett annet liv er mulig. Sakkeus kan leve på en annen måte, fordi han har erfart et annet blikk. Jesus ser ikke alt han gjort, han ser hans lengsel og hans vilje til fellesskap. Sakkeus blir ikke tilgitt fordi han gir pengene tilbake; men fordi han skjønner at han er tilgitt, vil han leve på en annen måte.

Dette er en fortelling om nåde, om hvordan Jesus ser mennesker, gir dem håp og tro på at det går an å leve på en annen måte. Det er en fortelling om hvordan Jesus ikke kommer til de som har oppfylt alt og gjort allting rett, men til oss som trenger ham. Men det og en fortelling om at det kan være ting som står mellom oss og Gud, at det fins ting som vi trenger og kvitte oss med for å leve nærmere Kristus.

Like før denne teksten fins en annen tekst om en rik mann som møtte Jesus. Da han spurte Jesus hva han trengte å gjøre, og han allerede hadde følgt loven og profetene, så var svaret at han måtte selge alt han eide for å gi til de fattige. Mannen gikk derfra, fordi han eide mye. Denne teksten, om Sakkeus, er på en måte parallellen. Den første mannen var en som hadde gjort alt rett, men klarte ikke å kvitte seg med den ene tingen som stod mellom han og Gud. Sakkeus hadde på en måte gjort alt feil, men da han ble sett av Jesus, skjønte han direkte hva som var nødvendig for at et nytt liv skulle begynne. 

Kanskje fins det ting for oss og som vi trenger å kvitte oss med, eller som vi trenger å forhålle oss til på en annen måte, om vi skal prøve å leve nærmere Jesus. I den første teksten vi hørte ber forfatteren om å ikke bli alltfor sulten, men heller ikke altfor mett. Det er en fare ved å bli altfor mett, altfor rik. Ikke fordi resurser eller penger i seg selv er av det onde. Men de har evne til å gjøre oss altfor opptatt av dem. I et kjent sted i 1 Timoteusbrevet står det, For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser (1 Tim 6,10).  Det er ikke pengene, men kjærligheten til pengene som leder feil. Og kanskje er den beste måten å teste om man har for mye kjærlighet til pengene eller tingen sine på, å gi dem bort.

Dette å ikke bli altfor rik, tror jeg ikke bare kan forstås på det individuelle plan, men og på et samfunnsplan. Vi bor i et av de rikeste landa i verden, men hvordan lever vi som samfunn? Fins det en fare for at vi som samfunn blir for mette?

Fortellingen om Sakkeus inneholder utfordringer og spørsmål til oss. Den er framfor alt et evangelium –et gledesbudskap: vi får bli sett i Jesu blikk, og uansett hvem vi er eller hva vi har gjort i livet vil Jesus gjeste våre hjem og våre liv. Men spørsmålet er: når vi byr Jesus inn til oss – hva fins da som står mellom meg og ham? Hva trenger jeg og kvitte meg med for å gi plass for å leve litt nærmere Guds rike?

Kirken - mer enn en organisasjon

Preken på högmässa i Gamle Aker Kirke Aposteldagen 5 juli 2015.

13 Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» 20 Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.

Matt 16,13-20

Denne dag i kirkeåret kalles Aposteldagen, og mitt i treenighetstiden forlater vi den grønne liturgiske fargen og bruker den røde – som er åndens og martyrenes farge. I dagens tekst står apostelen Peter i sentrum, men aposteldagen handler om hele kirken.

Når vi snakker om kirken til hverdags, tenker nok mange enten på selve kirkebygget, der vi befinner oss nå, eller på organisasjonen Den norske kirke, som akkurat nå er i en forandringsfase fra å ha vært en del av staten, til å bli et frittstående trossamfunn. Kirken er både bygget og organisasjonen, men også mye mer. Kirken er ikke bare en organisasjon eller forening som alle andre. 

 

Jeg vet ikke om dere tenkte på det da vi rett før dåpen leste trosbekjennelsen, men der var faktisk kirken med. Jeg tror på en hellig allmenn kirke. Det høres kanskje litt rart ut når man løfter det ut av sammenhengen. Vi sier att vi tror på Gud skaperen, på Jesus og på den hellige Ånd. Men at vi tror på kirken på samme måte? Kirken fins jo åpenbart der som et historisk og sosiologisk faktum. 

 

Att vi bekjenner troen på kirken, handler nettopp om at kirken er noe mer enn ett bygg, noe mer enn en organisasjon, noe mer enn det historiske og sosiologiske som det går an å telle og beskrive. Det handler om at vi tror at kirken er på en spesiell måte. En, hellig, allmenn kirke, sa vi. I den andre versjonen av trosbekjennelsen beskrives den med ett ord til: apostolisk. Det fi

ns mange forskjellige kirker i verden, men allikevel er det på en måte en eneste – vi hører sammen med kristne i andre tider og på andre plasser i verden. Kirken er over hele verden ett fellesskap som er større.

Jeg tror nok ikke at Peter så for seg at det skulle gå flere tusen år da Jesus gav ham oppdraget å bygge hans kirke, eller at han så for seg hele den verden som kirken har nådd ut til. Og oppgaven ble jo ikke gitt til Peter alene, for da han svarte på Jesus spørsmål, hvem sier dere at jeg er, så svarer han for hele gruppen av disipler. Peter får likevel en særstilling i å lede kirken. 

 

I denne korte teksten får vi vite noen sentrale ting om kirken. For det første, at den ikke er et helt menneskelig påfunn, siden den er danna på oppdrag av Jesus selv: Jesus sier att det er han som skal bygge sin kirke på klippen, Peter. For det andre, at kirkens grunn er troen på og bekjennelsen til Jesus. Uten troen og bekjennelsen blir kirken bare en sammenslutning som andre. Vi får og vite at den troen på, eller forståelsen av, at Jesus er Messias, ikke er noe som Peter finner ut selv. Nei, troen er en gave fra Gud. Så kommer en ting som kanskje det er litt mindre selvfølgelig vad det betyr, om himmelrikets nøkler og at det som blir bundet eller løst på jorden og er bundet eller løst i himmelen. Det har ofte blitt tolket som at Peter, og dermed apostlene og kirken, har makt og mulighet til å tilgi menneskenes synder. Seinere i evangeliene og berettelsene blir apostlene gitt andre oppgaver: å dele nattverd, å døpe og å lære opp. Men det er en sentral del av kirkens oppgave å bringe tilgivelse, nåde og befrielse til mennesker.

Jesus sier at Peter er klippen som han skal bygge sin kirke på. Dette er sannsynligvis en referanse til tempelklippen, den plass der det hellige møter det menneskelige. Men klippen er et menneske, ikke en stein eller en geografisk plass. Kristi kirke er ikke bare et spesielt sted for ett spesielt folk på en spesiell plass – den er et fellesskap. Peter kom fra samme folk som Jesus, men snart fantes kristne i forskjellige grupper og forskjellige steder og det ble fortalt om Jesus på forskjellige språk. Teologer har kalt det for evangeliets grunnleggende oversettbarhet – Jesus snakket arameisk, men evangeliene ble skrevet på gresk, vi har alle møtt fortellingen om Jesus i oversettelse. Det betyr og att kirken kan, og må, anta forskjellige språklige og kulturelle former for å Gjøre seg forståelig på enhver plass til enhver tid, for å bli en plass der Gud og mennesker møtes.

Kirken får sitt liv gjennom Jesus. Den er et fellesskap – men mer enn en forening av mennesker. Den er bygget på et oppdrag, men er mer enn en virksomhetsplan eller en forretning med en eneste ting på dagsorden. Det er i fellesskapet med Jesus, i å dele sakramentene, forkynne Guds ord og tjene mennesker at kirken blir til som kropp i verden. Og der har vi alle en oppgave. Kirken har sin grunn i Jesus, men uten mennesker som utfører hans oppdrag hadde ikke kirken vært alle disse ting.

Her er kanskje det mest interessante i dagens tekst, det som ikke står der. Nemlig at Peter ikke alltid klarte sin oppgave så bra som han ville. Han var lederen for disiplene, han var ambisiøs og lovte å aldri svike Jesus. Men når det virkelig ble alvor, da Jesus ble tatt til fange for å bli dømt, fornekta Peter Jesus tre ganger. Peter var ikke så klippefast som han selv håpet. Men Peter fikk mulighet, etter Jesus oppstandelse, til å be om tilgivelse og da gav Jesus ham oppdraget på nytt. 

 

Jesus har oppgaver for oss. For at kirken skal kunne være et sted for fellesskap, befrielse og tilgivelse, for møter mellom Gud og menneske, så trengs vi alle. Og vi trenger ikke være perfekte – det kan ingen være. At kirken er hellig, og det helliges samfunn, betyr ikke ufeilbar eller at bare de som lever opp til idealbildene av kristent liv får være med, eller ha en oppgave. Tver tom. Peter, med all sine brister fikk lede kirken i dens første tid. Vi har alle våre svakheter og styrker, hver våre lengsler og håp, og i dag får vi alle bidra med det vi har, det vi kan, og det vi vil i kirken. Men vi trenger ikke gjøre det alene eller bare av vår egen kraft. Med Guds ord, guds ånds nærvær og på Jesu oppdrag klarer vi mer enn vi gjør på egen hånd. Og vi får stole på att Guds kjærlighet bærer oss og tilgir oss de dager da vi mislykkes. Sammen med hverandre, og sammen med Guds ånd, er kirken mer enn summen av menneskene i den, og der er vi båret og får bære hverandre.

Guds folk - ett inkluderende fellesskap i dåpen (en inneslutande gemenskap i dopet)

Inträdespredikan för min tjänst som menighetsprest i Sentrum & St Hanshaugens sokn, på 2 söndagen i treenighetstiden 7 juni 2015, Trefoldighetskirken i Oslo. Bibeltexterna finns på svenska här: Ps 67:2-6, Gal 3:23-29, samt den sista texten (som bara nämns kort i preikan) på norska Joh 3,26-30 och på svenska Joh 3:26-30

2 Gud være oss nådig og velsigne oss,
          Gud la sitt ansikt lyse for oss!
          
    3 Da skal din vei bli kjent på jorden,
          din frelse blant alle folkeslag.
          
    4 Folkene skal prise deg, Gud,
          alle folk skal prise deg!
          
    5 La folkeslag glede seg og juble,
          for du dømmer folkene med rettferd
          og leder folkeslagene på jorden.
          
    6 Folkene skal prise deg, Gud,
          alle folk skal prise deg!

Salme 67,2-6

Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart.  Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro.  Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.

Galaterbrevet 3,23-29 

 

Pris Gud, alle folkeslag. Det er en tydelig oppfordring i salmen att alle folkeslag skal prise Gud, fordi han velsigner oss, og i hans velsignelse blir hans vei kjent og guds frelse kjent blant alle folkeslag. Salmenes bok har forskjellige sjangrer og denne salmen burde bli klassifisert som en hymne, altså en lovprisning av Guds navn og en presentasjon av hva det er verdt å love Gud for. I denne salmen er det Guds velsignelse som lovsynges; den gir kunnskap om Gud til alle; Gud er en Gud for alle.

 

Det som er slående i denne salmen, i alle fall for meg da jeg leste den nå, var att ordet folk i forskjellige former – folkene, folkeslagene, alle folk – brukes så mange ganger. På fire vers blir ordet brukt åtte ganger!

Guds folk er et begrep som fins i hele bibelen. Det brukes ofte for å beskrive kirken. Det er et sentralt bilde for å beskrive relasjonen mellom Gud og mennesker. Guds folk er en gruppe mennesker som hører sammen med hverandre og med Gud, og i Kristus har vi vårt samlingspunkt (?) og vår ledestjerne. I det vi kaller Gamle testamentet følgjer vi berettelsene om folket Gud valgte gjennom Abraham, vi leser om hvordan Gud følgjer og leder sitt folk. I Det nye testamentet brukes også bildet av folket, og særlig Paulus knytter an til den gamle pakt, at Gud oppfyller sine løfter i Kristus, og at vi alle nå kan inngå i Guds folk gjennom dåpen i Kristus.

Det er et sterkt bilde, som rommer et stort potensial til frigjøring og samhørighet, til likestilling og til utfordring av makt og hierarkier. Det er dette motiv vi møter i Galaterbrevet, likestillingen i Kristus gjennom dåpen. Men dette bildet er også risikabelt dersom vi blander sammen Guds folk med hvordan vi i et moderne samfunn tenker om vad et folk er. 

 

I Bibelen og gjennom den kristne historien finns en spenning mellom to syn: mellom det inklusive og det eksklusive, mellom det universelle, eller allmenne, og det partikulære, eller spesifikke, altså mellom det som åpner opp, slipper inn og det som henger om og stenger ute.

I salmen blir det lagt vekt på at alle folk skal prise Gud, og at Guds velsignelse skal gjøre Guds vei og frelse kjent blant alle folk. Dette er ett eksempel på det universelle eller allmenne sporet/synet. Gud ønsker frigjøring og velsignelse for alle. Da Abraham får vite at han skal bli far til Guds utvalgte folk, så tenker Gud (1 Mos 18:18) at i ham skal alle folkeslag bli velsigna. Samtidig fins det partikulære elementet der, utvalgtheten. Guds folk, som skiller seg fra andre folk. 

 

En vanlig kristen lesemåte gjennom historien har vært at dette var den gamle pakt, men nå er det isteden den nye pakten i Kristus som gjeller, og i dåpen er vi alle like. Uansett etnisitet eller bakgrunn, uansett sosial status eller kjønn er vi like i dåpen. Det er Paulus hovedbudskap i teksten vi leste, og den er en sentral dåpstekst. Det er et sant og viktig aspekt ved dåpen. Men hvis vi ikke har rett fokus, er det en fare for at vi leser teksten feil – på to måter: Den ene feillesningen fører til en erstatningsteologi, altså et forenklet bilde av at Guds løfter til det jødiske folket har opphørt og at den kristne kirken nå har erstatta jødene som guds folk. Det er en farlig vei som har ført til mange uheldige antisemittiske tolkninger gjennom tidene. Dette var ikke Paulus synsmåte, i Romerbrevet for eksempel argumenterer han for at Guds løfter til jødene ikke har opphørt med Kristus.

Den andre feillesningen går ut på å tenke seg dåpen som noe som danner et nytt «vi» som dermed trenger et «dem», de andre som ikke telles in og som vi kan bruke for å definere oss som kristne. I dåpen er vi elle like, men bare vi som er på innsida.

Den svenske teologen Sven Hillert har beskrevet dette gjennom å bruke bildet av en favn som blev til en mur. Loven i den gamle pakt var tenkt som en inkluderende favn, til beskyttelse for et sterkt sosialt ansvar. Hevn skulle ikke bli brukt, og rettsordenen skulle bygges på proporsjonalitet; det fins et særlig ansvar for enker og fremmede, altså de svakeste i samfunnet. Hensikten med loven var ikke utelukking, men en inkluderende favn. Men den ble brukt for å skape et skille mellom mennesker, en grense som pekte ut di som var rettferdige og de som var utenfor. Hillert mener at det, fins en fare for at dåpen blir brukt på samme måte. Hensikten er inkludering, en total likestilling mellom mennesker for Gud og i fellesskap med Kristus. Men det fins en fare for att dåpen blir en mur, en grense mellom vi og dem, at vi kristne på innsida stenger andre ute og bruker dem som motbilde.

Denne prosessen, å skape et «dem» for å konstituere et «vi», har blitt studert mye i den postkoloniale forskningstradisjonen der en viktig metode er å nærlese tekster på en maktkritisk måte. Der kalles denne prosessen andregjøring, eller othering på engelsk; gjennom måten man beskriver mennesker og grupper på, skaper man på en uuttalt måte en tydelig forskjell mellom oss og dem; de beskrives på en måte som gjør dem til noe helt forskjellig, noe helt annet enn oss som inngår i vi. På den måten kan tankemåter opprettholdes der det framstår som rimelig å gjøre forskjell på mennesker, der de som inngår i dem ikke kan ha de samme rettigheter og muligheter som «vi»; menneskene som regnes til «dem» blir ikke sett som hele mennesker med samme drømmer og lengsler, kapasiteter og utfordringer, styrker og svakheter som «vi».

Denne typen andregjøring er mye vanligere enn vi kanskje vil tro i våre hverdagslige sammenhenger – i stereotype mediebilder, i politiske taler, i måten som mennesker snakker sammen på. Ikke minst i tider preget av økt spenning mellom grupper er andregjøringen lett å gripe til. Vi kan kanskje se det tydeligst i måten som utsatte grupper beskrives på – romer, asylsøkere, flyktninger, men og andre sosialt svake grupper i vårt eget samfunn. Det kan og vare måten som konflikter langt borte brukes før å mistenkeliggjøre mennesker i vår nærhet på, hvilket ofte gjørs når det gjeller muslimer for eksempel. Og hvis vi kristne ikke er på vakt, er det en fare for at samme tankesett kommer in også hos oss. At vi begynner å definere oss i kontrast eller til og med i konflikt med noen som vi tenker er de «andre».

Men en kristen identitet, det å være Guds folk, kan aldri være noe som defineres i forhold til noe «annet», eller i forhold til en grense til noen som ikke får være med. Guds folk defineres ut ifra hvem vi hører til, og det er Kristus. Når vi i dåpen iklæs Kristus, og dåpen gjør os likestillte, er det ikke for å markere innafor og utenfor, men for å betone hvem som er sentrum – Kristus. Favnen trenger ikke bli en mur, hvis vi kan se hvem som står i sentrum istedenfor å være opptatt med grenser eller å definere hvem som er inne og ute. Kristus, ikke meg. I dåpen blir vi kledd i Kristus, og Kristus får ta plass i oss. I evangelieteksten sier Døperen Johannes at nå var tiden da Jesus skulle vokse -- han selv skulle avta. Det er og ett mønster for hvordan vi kan leve i våres dåp: vårt jeg, vårt ego får avta mens Kristus og vårt fellesskap med ham får vokse i oss.

Dåpens sak er tilhørighet, inkludering og likestilling – frigjøring i dess videste mening. Frigjøring fra synd og død til nytt liv. Frigjøring fra de makthierarkier mennesker bygger, og til likestilling og kjærlighet. Frigjøring fra ensomheten, og til et fellesskap med Kristus og med Guds folk i alle tider og på hele jorden.

I salmen synger alle folkeslag Guds lov. For å være Guds folk og synge med i sangen trenger vi ikke å bli like, og vi trenger ikke stenge andre ute. I Kristus fins plass for ulikhet og mangfold, og hvordan Guds relasjon til andre ser ut er ikke opp til oss å dømme. En annen svensk teolog, Anna Karin Hammar, har kalt dette for en partikulær universalisme - vi kan møtes over grensene i fellesskap nettopp i det som er våre partikulære fortellinger. 

 

Vår fortelling er den om Kristus, hvordan Gud av kjærlighet selv ble menneske og gjennom sin egen død og oppstandelse har vunnet seier over døden, en seier vi får del av i dåpen. Det er det partikulært kristne. Men hvordan andres fortellinger om Gud ser ut, og om vår er den eneste mulige og sanne, det er det ikke vår oppgave å avgjøre; vi kan møte andres erfaringer av Gud i deres partikulære fortellinger.

Vår oppgave, er å prøve å leve i vår dåp. Å gi plass for Kristus, å gi den kjærligheten og frigjøringen videre, gjennom å fortelle om Jesus, ved å dele vin og brød, gjennom tjeneste til våres naboer. Og når vi mislykkes, be om tilgivelse og stole på at Guds nåde bærer oss gjennom livet og bortom døden. Og at vi sammen med alle folkeslag får synge Guds lov og pris.