Guds overveldende kjærlighetsbevis

Preken på Palmesøndag 25 mars 2018, kveldsmesse i Trefoldighetskirken.

Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (Matteus 26,6-13)

Pasjon dreier seg om de store følelsene. Til hverdags er det ord vi mest bruker om romantisk eller erotisk kjærlighet – den irrasjonelle, overveldende kjærligheten som bryter det planlagte og ordenen og setter alt til side. Pasjon er også hva vi kaller fortellingen om Jesu lidelse og død. Pasjonsfortellingen er full av drama og sterke følelser, selv om det dreier seg om andre typer av følelser enn pasjonen vi møter i Hollywood-filmer. Men likevel finnes noen fellestrekk, ikke minst i dagens tekst.

På film uttrykkes ofte pasjonen ved dramatiske, storslåtte handlinger, så kallet «grand gestures». Overdrevne kjærlighetsforklaringer langt bortom det rasjonelle og nødvendige. Vi har nok alle sett scenene der noen løper gjennom en flyplass for å forklare sin kjærlighet før den elskede flyr bort for gott. Eller frierier med ballonger og skilter og dansenummer og orkester. Ja, ni vet hva jeg tenker på. Det liksom hele poenget er å vise hvor store og viktige følelsene er, ved å gjøre noe som ikke er passe eller nøye veiet og nøkternt, men too much. Så stor er kjærligheten at den må uttrykkes på en overveldende måte, så mottakeren nesten blir flau.

Det er noe liknende ved hendelsen i dagens fortelling. Det er ikke noe som tyder på at kvinnens følelser for Jesus har med romantikk eller kjærligheten av den typen å gjøre. Men måten hun uttrykker den på er litt samme overdrevne, nesten litt flaue som i kjærlighetsfilmenes grand gestures. Bare det at hun dukker opp, en kvinne, når mennene spiser sammen er utenom det som passer seg. Og salven hun bruker er verdt en årslønn, altfor mye. I tillegg er det jo en veldig fysisk og sanselig ting, å salve noen, og duften må ha vært sterkt. Fylt opp rommet, og fulgte kanskje Jesus i flere dager fremover. Too much, hela greia. Når disiplene protesterer, sier de at hun burte solgt salven og gitt pengene til det fattige. Kanskje mente de virkelig det, men fra Jesus svar tenker jeg at det kanskje like mye var en unnskyldning, et tilsynelatende rasjonelt argument imot det flaue følelsesutbruddet, den altfor store kjærlighetsforklaringen. Men Jesus tar imot de store følelsene. Viker ikke unna, men tar imot kjærlighetsbeviset.

Fortellingen er fylt med symboler. De viktigste er salvingen som er en dobbel symbol. Jesus sier selv at hun salver ham til gravferd, og det er viktig nøkkel. Denne fortelling kommer i Matteusevangeliet etter at overprestene begynt sammensvergingen mot Jesus og rett før Judas førråder ham. Dramaet er i gang og tiden Jesus har igjen i livet nærmer seg raskt slutten. Han vet det, og prøver å forberede disiplene som ikke vil forstå.

Men salvingen er også et kongetegn. Og ordet Messias betyr akkurat «den salvede». Jesus blir ikke bare salet til gravferd men smurt til konge, til den utvalgte. Men han er en veldig annerledes konge. På palmesøndag leser vi ofte tekstene om hvordan han rir inn i Jerusalem, ikke på en stridshest, men på et esel. På den måten er han en annerledes konge. Og han preker om et rike som er helt annerledes enn riker her på jorden. Men fremfor alt er han en annerledes konge fordi for andre konger, så er døden slutten på deres kongemakt. Men for Jesus er døden ikke slutten på makten, men der den begynner.

Jesus blir salvet til gravferd og salvet til messias, og det er ved døden som han seirer. Graven er ikke slutten på hans rike, men der han viser hvor stor Guds kjærlighet er. Ved å beseire døden kan hans rike være uten ende, som vi sier i trosbekjennelsen.

Og på en måte tenker jeg at hele pasjonen, helse påskehendelsen, er Guds overveldende kjærlighetsbevis ovenfor menneskeheten. Gud elsker oss så mye, så irrasjonelt og overveldende, at ikke ens døden står i veien. Guds kjærlighet er ikke nøktern og passe. Gud løper for så vidt ikke gjennom noen flyplass eller lager frierier med ballonger og skylt, men gjør noe mye større, lar ingenting stå i veien. For å forsone verden med seg selv går Gud gjennom alt, og ikke ens døden kan knuse den kjærligheten.

Vi går inn i påskeuken, i pasjonen. Det er noen dramatiske dager som venter, der i dag noen står og roper Hosianna når Jesus rir inn i Jerusalem som en konge. Om bare noen dager er de samme gatene fylt av folk som roper «Korsfest!» Venner som sviker, maktspill og sammensverginger, vold og blod og til slutt: den forlatte Jesus som dør på korset.  Det er store følelser. Men ikke noen av de følelsene er så sterke, som Guds følelser for oss: Kjærligheten som er sterkere enn døden.

Syng med Maria

Preken på Maria budskapsdag 18 mars 2018, Storbymesse i Trefoldighetskirken.. Denne gudstjeneste innhold en urfremføring av Saint Mary Songs, nye tonesettninger av gamle Mariahymner av komponisten Kjell Mørk Karlsen, fremført av Oslo Chorale Selskap v/Marius Skjølaas.
Salmene som siteres i prekenen er Vi synger med Maria (Norsk Salmebok 131) og Alle kilder spring frem (Norsk salmebok 130, SvPs 481).

Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.

For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.

Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.

Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.

Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.

Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.

Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn

slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» (Lukas 1, 46-55)

Vi synger med Maria vår store glede ut... Så begynte vi denne gudstjenesten, ved å synge disse ordene i Eivind Skeies gjendiktning av Magnificat, Marias lovsang, som er evangelieteksten i dag. Og hele denne gudstjenesten synger vi med Maria – i den fantastiske kormusikken, i salmene og tenker jeg i hele gudstjenestens budskap. Og rundt om i landet vårt, og jorden vår, i kirker synger kristne mennesker med Maria idag. Og gjennom alle tider har kristne sunget med og om Maria.

Gjennom hele kirkehistorien har Maria vært en sentral skikkelse – ikke minst i musikken men også i kunsten, og i folkelig fromhet. I korstykkene vi hørte i begynnelsen av gudstjenesten fikk vi høre Kjell Mørk Karlsens helt nye – og helt nydelige – musikk til veldig gamle Mariahymner. De er alle fra middelalderen, den eldste helt fra 500-tallet. I disse tekstene møter vi mange bilder av Maria: den milde, den hellige, den ydmyke, den omsorgsfulle, Kristusmoren og Himladronningen. Den som ber for oss syndere og den som gir Gud en kropp i verden.

At Maria gjennom historien har vært en inspirasjon til kunst og musikk, men også har hatt så mange menneskers kjærlighet og hengivelse, det tror jeg beror på at mennesker kjent en nærhet og samtidig fascinering for denne kvinne. At hun, en helt alminnelig jente, fikk oppgaven – og sa ja til oppgaven, å føde Gud selv inn i verden. Når Gud eller Jesus kan ha følets som fjerne eller vanskelige, er Maria en menneske som oss, men likevel med en helt spesiell oppgave. Og kanskje derfor også som det både i kirkens tro men kanskje fremst i folkelig fromhet vokste frem bilder av Maria som nesten guddommelig selv.

Noen ganger gjennom historien har de Mariabilder som legger vekt på det milde og omsorgsfulle vært vanlige. Maria som den adlydende, som stille aksepterer sin oppgave og lar Gud ta plass i kroppen hennes. Disse bildene trenger ikke å være dårlige – i disse har mange kvinner gjennom tidene kjent seg igjen, og kanskje også funnet mening ved å sammenligne kårene sine ved Marias. Hennes glede og smerte ved alt som skjer med Jesus har mange kvinner gjennom historien kunnet speile seg selve i. Men baksiden av dette bilde er at den også har blitt brukt som en ensidig ideal for kvinner, at kvinners ende oppgave eller rolle i livet er å være milde, adlyde og fokusere på morskapet.

Dette er ikke den enda Maria, og det er ikke den vi møter i teksten idag. Selv om dagen vi feirer heter Maria budskapsdag, som er dagen da Maria får besøk av engelen Gabriel, så har det i dagens tekst gått en tid. Hun har reist til sin eldre slektning Elisabet som også er gravid, men i en annen situasjon. Etter mange års barnløshet, til tross for høy alder, venter Elisabet et barn som også har en oppgave fra Gud. Kanskje vil Maria ha støtte og trøst, kanskje vil hun dele gleden sin med noen som også er mitt i et uvanlig svangerskap og som kanskje derfor skjønner noe av hva hun går igjennom. Elisabet, som venter barnet som skal bli Johannes døperen, kjenner hvordan barnet hennes sparker i magen når hun ser Maria og uttrykker sin glede og velsignelse over Marias barn. Det er da Maria brister ut i sang, og formulerer disse ordene, som ofte kalles Magnificat, etter det første ordet i den latinske oversettelsen.

Lovsangen hører til de mest tonesatte tekstene i bibelen, og den blir sunget eller veksellest til vesper, den tidebønn som skjer ved fem-sekstiden om kvelden i tidebønntradisjonen. Her i Trefoldighet vekselleser vi Magnificat hver onsdag i onsdagsmessen. Den er kanskje den mest kjente bibelske lovsangen, men også en av mange liknende lovsanger som finnes både i det gamle og det nye testamentet, og setter Maria inn som en av mange profeter som oppfylt av hellig ånd forteller om Guds verk.

Her er det ikke noen mild og ydmyk Maria som synger. Nei, hun er godt bevisst om den store oppgaven hennes, hennes rolle i at Gud skal bli menneske, at hun ikke kommer bli glemt men for evig blitt skreven inn i historien. Men Marias lovsang handler ikke om henne selv, men om den Gud som lar mektige ting skje – med henne og med verden. Maria blir ikke priset salig gjennom alle tider fordi  hun var så flink eller fremgangsrik i seg selv, men for hva Gud lat skje ved henne.

Og den Gud hun lovsynger, er den Gud som vi kjenner igjen fra resten av Lukasevangeliet: den som snur opp-ned på ting, som står med de fattige og sultne i lengsel og kamp etter rettferd. En Gud som er både mektig og barmhjertig. Gud som er så engasjert i sitt folk og i hele menneskeheten, som blir en av oss i fostret i Marias mage. Som holder løftene sine og ikke gir opp på oss.

Vi feirer Maria budskapsdag i fastetiden, som nærmer seg slutten og påsken er nær. Det er på en måte en tilfeldighet – Maria budskapsdag er jo ni måneder i forkant av jul, og ikke egentlig plassert i relasjon til påske. Men det betyr likevel at den i stort sett alltid kommer som en festdag i fastetiden. I år går vi rett videre inn mot palmesøndag og fortellingene om Jesus vei mot Jerusalem, mot å først møte folkets jubel, for å siden bli forlatt, overgitt, hånet, mishandlet og dømt til døden. Og i de fortellingene er også Maria med, som var hos Jesus helt til døden på korset. Det er en brå kontrast, fra lovsangen og gleden over barnet og Guds storhet, og den totale ydmykelsen og lidelsen på korset. Og i det, også Marias smerte over å få se barnet sitt dø en grusom død.

Men selv om overgangen mellom lovsang og smerte er brå, så er det et sammenheng. Marias lovsang om Gud som husker på sitt folk, som er en tjenende Gud, som står på de svakes side, det er også den Gud som går korsets vei. Den mektige og barmhjertige Gud som Maria synger om, er samme Gud som vinner over døden.

Maria, uansett om vi møter henne i musikken og kunsten, eller i bibelens fortellinger, og uansett om versjonen av henne vi møter er den milde og ydmyke; den trossig lovsyngende eller den strålende Himladronningen, så peker hun mot Kristus. Når vi synger om og med Maria, er det hans lov vi synger. Og vi kan synge som vi gjorde tidligere i gudstjenesten, igjen med Eivind Skeies ord:

Å, Maria, lær meg dine sanger!
Så jeg alltid elsker ham som vandret
gjennom død og grav til lysets rike.
Du være lovet Kristus!


Bonus: litt av Kjell Mørk Karlsens musikk kan du høre i denne instagram-posten: https://www.instagram.com/p/BgeZRDqlfRN/

Tørst etter vann og rettferd

Preken på Storbymesse med oppstart av Fasteaksjonen til Kirkens nødhjelp. 4 mars 2018 i Trefoldighetskirken.

       
    «Salige er de som er fattige i ånden,
          for himmelriket er deres.
         
    Salige er de som sørger,
          for de skal trøstes.
         
    Salige er de ydmyke,
          for de skal arve jorden.
         
    Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
          for de skal mettes.
         
    Salige er de barmhjertige,
          for de skal få barmhjertighet.
         
     Salige er de rene av hjertet,
          for de skal se Gud.
         
    Salige er de som skaper fred,
          for de skal kalles Guds barn.
         
    Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
          for himmelriket er deres.

Denne teksten kalles saligprisningene, og er en del av Bergprekenen i Matteusevangeliet. Mange kjente Jesusord er samlet der, og disse er noen av de mest kjente. Jesus løfter opp de minste, de mest uheldige, de som står lavest i samfunnet, og gjør dem til forbilde. Slik som han ved andre anledninger løfter frem barna eller de minste, og sier at i Guds rike skal mange som er sist bli først og den minste er den største. Ordet som er oversatt «salige» her, er nok ikke så fromt eller åndelig i originalen, det greske ordet brukes i gratulasjoner og lykkønsker. Så det går å si at det bør oversettes at de er heldige eller lykkelige.

Det er litt av en revolusjon i det Jesus sier, selv om vi hører disse ord som poesi og noe fint og kanskje nesten koselig. Men det Jesus gjør, er å snu opp ned på verdiene og hierarkiene til de som lytter. I det samfunnet han levde i, så man ytre fremgang som tegn på at man gjorde og var «rett». Og ærlig talt er det vel sånn i vårt samfunn og. Men Jesus sier: det spiller ingen rolle hvor flink du er, eller pen eller fremgangsrik. Spiller ikke noen rolle om du er populær eller rik eller har vakre ting – heller egentlig ikke om du jobber hardt. Nei, det som gir fremgang i verden risikerer å gjøre oss blinde for det som egentlig spiller rolle – Guds nåde og kjærlighet. Og at ha blikket festet mot Jesus, og prøve å følge ham og gjøre det som er godt sant og rett, det er viktige. Det kommer oftest ikke å gi status eller fremgang eller rikdom. Men den som tørster etter andre menneskers bekreftelse, eller etter ting og penger, kommer bare bli mer tørst. Men den som hungrer og tørster etter rettferdighet og etter Gud, kommer å mettes.

Fortsatt, 2000 år seinere, hungrer og tørster mennesker fortsatt etter penger og status, men også rent fysisk etter mat og vann. Selv om det finnes mat og vann nok til alle mennesker i verden, er de ikke rettferdig fordelt. Her i den rike delen av verden har vi mer enn nok av alt vi trenger – så mye at vi kaster masser med mat, og vann rinner utav kranen uten at vi tenker på det. I andre deler av verden Er det ikke sånn. Noen har kanskje sett på nyhetene de siste ukene om vannmangelen i Cape Town i Sør-Afrika. Til tross for at man lenge sett at det er problem med å få vann nok til alle har ikke nok tiltak blitt gjort, og nå må mennesker stå i kø for å få sin rasjonerte del av vannet. Dette er første gang jeg vet som en slik situasjon har oppstått i en storby, men sannsynligvis ikke den siste. Ikke minst som klimaendringene gjør at det mange steder blir mer ekstremvær, mer tørke, mer stormer, mer flom, mer ødeleggelse. Og alt det gjør på forskjellige måter at det blir mindre rent vann, og risikerer å slå ut jordbruk og mattilgang.

Denne gudstjenesten er opptakt til årets Fasteaksjon for Kirkens Nødhjelp – for vårt sokn sammen med hele kirken rundt om i landet. Temaet er som vi har hørt om rent vann, men også en påvirkningskampanje som handler om klimaendringer. Disse ting henger sammen. Vi trenger konkret arbeid for at mennesker skal få rent vann – brønner, vannleveranser, kloakker og så videre, og det koster penger som vi hjelper til å samle inn. Men vi må også se hva vår livsstil, hva vi i vår del av verden kan gjøre utøver individuelle valg, som gjør fremtiden og verden mer rettferdig.

Det er ikke noen tilfeldighet at Kirkens nødhjelp har nettopp en fasteaksjon, at den store innsamlingskampanjen til KN skjer i fastetiden. Denne tid i kirkens år forbereder vi oss til påske, for at Jesus skal lide og dø. Det er en periode da vi oppfordres til å leve enklere, få blikk for verden utenfor, og til å dele med oss av hva vi har. Men det er også en periode da vi blir minna på at Jesus ikke var redd for smerten eller det som vanskelig, men av kjærlighet til verden gikk rett inn i det som hans oppgave selv om det var grusomt. Hans tørst etter fred og rettferdighet, etter et fellesskap mellom Gud og menneskeheten, den var så sterk at han gikk helt i døden. Og han kaller oss til å følge ham.

De fleste av oss kommer sannsynligvis ikke å dø i kampen for det som er godt sant og rett. Når vi vil følge ham i å spre Guds rike, og prøve å få til litt mer av rettferdighet i verden her og nå, kommer vi kanskje å synes det er vanskelig noen ganger, og noen ganger få avstå fra ting vi egentlig hadde hatt lyst på. Og uansett hvordan vi lever livene våre, kommer vi at møte vanskelige, kanskje til og med grusomme ting. Men da trenger vi ikke å møte dem alene. Jesus, som gått helt i døden og lidelsen, han går der sammen med oss.

Han kaller oss til å bli med ham, følge ham i kampen for det som er godt, sant og rett. Han minner oss på, at det ikke nødvendigvis er de som ser ut som de mest vellykket eller fremgangsrike som lever et liv med plass til det som er viktig på ordentlig. At den som ikke søker sin egen fremgang, men tørster etter rettferd selv når det koster på, det er den som heldig. Og utfordrer oss til å både søke etter å følge Jesus, og gjøre verden litt mer rettferdig.

Vi ber:
Gud, la alle de som hungrer og tørster i verden, få tilgang til mat og vann. Og la oss som har alt vi trenger, få en hunger og tørst etter rettferdighet. Amen.

Fristelsen i å vende blikket bort

Preken på 1 søndag i fastetiden 18 februar 2018, på kveldsmesse i Trefoldighetskirken.

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Matt 16,21-23)

Jeg syns det er lett å føle med Peter her, når han reagerer på at Jesus begynner å snakke om at han skal lide og dø. Han er jo liksom så menneskelig og sier det mange av oss instinktivt tenker eller sier når vi hør noe fælt. Nei da, det skal nok gå fint. Det ordner seg. Vi skal passe på deg, uroe deg ikke for det. Det er nok ikke så farlig. Og så reagerer Jesus veldig sterk, vender seg til Peter å sier «Vik bak meg, Satan!» Kanskje ikke den reaksjon man håper på når man prøver å si noe trøstende og hyggelig til vennen og mesteren sin.

Jesus reaksjon er kraftfull. Men så kjenner han også igjen fristelsen som ligger i Peters ord. En fristelse som er nok så sterk i våre dager: fristelsen til å ikke se ubehagelige sannheter, fristelsen til å vende blikket bort og late som at alt er greit. Og det er en farlig og sterk fristelse.
Kanskje er denne fristelse enda sterkere, enda mer lettvint, og enda farligere nå i vårt samfunn. Mange av oss lever bekvemme liv, og selv om mange ubehagelige og grusomme sannheter finnes både rett rundt oss, og når oss via skjermene, så er det også enklere enn noen gang å stenge av. I hvert fall for oss som har det rett bra.

Det det vonde forsvinner ikke fordi vi later som det ikke finnes. Dessverre kan det være stikk motsatt – at det vonde blir verre av at vi later som at det ikke finnes. Forfatteren Charles Baudelaire skal ha sagt i et kjent sitat at det lureste trikket djevelen noen gang har klart, er å få oss å tro at han ikke finnes. Uansett hva man tenker om det vonde som en personifisert Satan, er det åpenbart at mye vondt skjer fordi vi ikke vil ta inn over for oss konsekvensene av det vonde. Hvor ille det faktisk er.

Bare for å ta noen få eksempel: Måten vi lever livene våre på i vesten, og ikke minst her i Norge, har noen veldig vonde konsekvenser. Måten vi reiser på, i snitt flere flyturer i året, gir enorme klimautslipp. Mange av de varer vi tar som en selvfølge at konsumere, er lagd av barn eller underbetalte arbeidere med usle kår, gir utslipp og ødelegger lokalmiljøet og fraktes langt. Men vi ser veldig lite av de konsekvensene, og kan late som de ikke finnes. Det er vanskelig å ta inn ovenfor seg, og det er ærlig talt ikke helt enkelt å sette seg selv utenfor samfunnet vi lever i. Men det er mulig å prøve å ærlig se sannheten og prøve å gjøre noen forandringer.

Et annet, mer konkret eksempel på fristelsen i å ikke se sannheten, har vi fått denne høst og vinter i og med fortellingene om #metoo. De mest kjente har jo dreid seg om skuespillere, politikere, mediefolk og liknende enkeltpersoner, men rundt om i verden har mengder av kvinner fortalt om overgrep og maktmisbruk i mange forskjellige situasjoner og bransjer. En gjenkommende ting har vært hvor vanskelig det har vært å varsle, at det har vært vanlig mange steder at slik adferd egentlig har vært kjent, eller i hvert fall anet. Men å ta slike advarsler om mektige og populære personer er ikke lett – mange vil rett og slett ikke tro at det er sant. De er kanskje redde om sin egen posisjon, eller urolige for hva som vil skje med hele organisasjonen eller saken om alt blir vendt på ende. Så er det fristende å bare late som at man ikke har skjønt hvor ille det kan være. Risikoen er jo da – som vi også har sett – at konsekvenser blir enda flere overgrep, og ofrene ikke har noen mulighet å få opprettelse.

Det er veldig fristende å bara håpe et det går over eller det ikke er så farlig egentlig. Men sånn er det ikke. Sannheten er at det er masse vondt i verden, og vi er vitner til eller delaktige, og noen gang til og med årsak, til en del av det. Vi kan ikke forandre en eneste ting, før vi kan ta inn sannheten.
Dette visste Jesus. Det hadde selvfølgelig kunnet være lokkende for ham å også late som ingenting og la vær å gå opp til Jerusalem. Kanskje reagerer han så kraftig på Peters utsagn, nettopp fordi det lå en stor fristelse i den, for ham. Men han vet hva oppgaven hans er, og at det ikke finnes noen vei utenom. Kanskje vet han, eller aner, nøyaktig hvor grusomt det kommer til å bli. Fysisk – voldelig og brutal. Men også følelsesmessig, at alle vennene hans kommer til å gi opp og forlate ham så fort det begynner å bli vanskelig. At han kommer til å bli nedbrutt, slått, lide å dø aleine. Det er ikke noen hyggelig sannhet, men sannheten likevel. Og han prøver å fortelle disse vennene, så de ikke skal bli så redde, at de skal skjønne hvorfor, at han gjør det for dem. Men de klarer ikke å ta det inn.
Men så var det, og sånn ble det. Selv om disiplene ikke klarte å forholde seg til det i forkant, og det tok litt tid for dem å skjønne det etterpå, så var hele dette grusomme noe som gav oss en enda større sannhet: at Jesus, ved å lide og dø, vant over døden.

Vi må se sannheten og ikke falle for fristelsen at late som at det ikke finnes noe vondt i verden. Uten den innsikten kan vi ikke gjøre noe for å gjøre verden bedre. Men ved Jesus, kan vi samtidig se den andre sannheten: at lidelse, død og ondskap ikke har det siste ordet. Kornet faller i jorden og dør, men det står opp til noe nytt. Jesu kjærlighet til menneskeheten er så sterk at ikke døden kunde knuse den. Den trøsten og det håpet finnes også for oss i dag, i møtet med alt det vonde i verden, også det vi selve har del i.

Ved kraften av hans kjærlighet, kan vi se og fortelle sannheten selv når det koster på. Båret av den, og i kjærlighet til medmennesker og skaperverket kan vi prøve å gjøre noen forandringer for å få både samfunnssystemene og vår egen adferd til å få litt mindre dårlige konsekvenser. Kanskje kan denne fastetid bli en periode av å prøve å ikke vende blikket bort, men klare av å se en del av verdens lidelse. Noen uker da vi klarer å se disse sannhetene i øyet samtidig: verden er fylt av lidelse og død, der vi kan gjøre en forskjell; og at all denne vondskap ikke kommer få det siste ordet, men den kjærlighet som er sterkere en døden.

Fra tro til kjærlighet

Preken på askeonsdagsmesse i Trefoldighetskirken, 14 februar 2018.

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt,  innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt,  gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle.  For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus.  Men den som mangler dette, er nærsynt, ja, blind, og har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder.
   Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere. (2 Petrusbrev 1,5-11)

Er det mulig å leve et helt rett liv? Kan vi finne noen regler, og om vi bare følger de så blir alt riktig?  De fleste av oss Vet at det ikke er riktig sånn det funker. Selv om vi vil gjøre det som er godt, sant og rett, klarer vi ikke av det alle ganger. Og det er ikke alle ganger det er så åpenbart hva som er godt sant og rett – og noen ganger gir regler, som i seg selv kan være nok så riktige og gode, resultater eller effekter som hverken er gode eller rette. Dette er en gjenkommende tema i Jesus mæter med mennesker, og en årsak at nåde og tilgivelse har en så viktig plass i kristen tro. Det er ikke på grund av vi gjør alt riktig og følger reglene som vi kan ha en relasjon til Gud, men for at Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse er større enn vi kan tenke.

Men spiller det da ikke noen rolle hvordan vi lever livene våre? Det forrige året, 2017, var jubileumsår for den lutherske reformasjon, og vi som var mye i kirken det året fikk høre mye om nåde og tilgivelse, og at det er troen og tilliten til Gud som er greia, ikke handlinger og prestasjoner. Det er viktig og riktig, vi kan ikke ha en relasjon til Gud basert på vår egen flinkhet. Vi kan aldri fortjene Guds kjærlighet, den har vi allerede fått som gave. Men, basert på denne kjærlighet er det ikke likegyldig hvordan vi lever livene våre og hvordan vi bruker de gaver og ressurser vi har fått. Og her er fastetiden en god øvelsesperiode.

Fastetiden begynner i dag, og går 40 dager (man teller ikke søndagene) frem til påske. 40 dager var Jesus i ørkenen og forberedte seg for oppgaven sin, 40 år gikk Mose og det israelittiske folk i ørkenen før de kom til landet. Og i 40 dager får vi prøve oss å fokusere på det viktige i livet, ta vekk noe for å få plass med det som er viktig på ordentlig.

I teksten fra 2 Petrusbrev nevnes noen dyder som kobler sammen tro og kjærlighet. La troen føyes sammen med ett rett liv, så leder det til innsikt, selvbeherskelse, utholdenhet, gudsfrykt, søskenkjærlighet og kjærlighet til alle. Noen av disse dyder er ikke akkurat på moten. Selvbeherskelse, utholdenhet og gudsfrykt føles kanskje ikke som det som er rett i tidsånden. Men jeg tror det finnes en utfordring til oss her. Tro og kjærlighet tenker vi ofte på som følelser, eller muligens som tanker, synspunkter, holdninger. Sånn er det. Men både tro og kjærlighet viser seg fremst handling. Ikke sånn at den som viser opp et fromt beteende er den som tror mest, eller den som gjør de mest storslåtte kjærlighetsforklaringene er den som elsker mest. Men at det er i hvordan vi prioriterer vår tid, våre ressurser, hva vi er opptatt av, som det viser seg hva vi egentlig mener er viktigst.

Da kan det være en hjelp å ha gode vaner. Sikkert er det mange flere en jeg som egentlig hadde hatt lyst å legge mer tid på visse ting, men så somler man bort tiden eller glemmer eller blir altfor opptatt av det man har for hånden akutt, så blir det ikke av likevel. Da kan bevisste valg og gode vaner hjelpe en til å prioritere det man egentlig har lyst å legge fokus på, selv om man har annet som ligger litt nærmere akkurat nå. Fastetiden kan være en slik tid, da man ved å rydde vekk noe, eller legge til en god vane, kan øve seg på å legge vekt på ting som er viktige på ordentlig. Selvbeherskelse og utholdenhet kan være slike verktøy som, når vi øver dem opp, kan hjelpe oss til å utsette de mest lettvinte tingene som lokker vår oppmerksomhet, og isteden legge vekt på ting som trenger litt mer. Ved å gjøre dette i en fast oppsatt periode, blir det også en felles ting sammen med andre – enten i organisert form, for eksempel ved å delta i retreat i fastetiden, eller å delta i fastegudstjenester, eller mer i et felleskap fordi man vet at mange andre kristne rundt om i vårt land og faktisk hele verden, har dette fokuset nå noen uker frem til påske.

Hva da med kjærligheten? Det er jo litt pussig at det akkurat i dag er både askeonsdag og Valentindagen. De kan jo synes som to dager med veldig forskjellig preg og tema. Og riktig nok er det ikke mye rose hjerter og sukkertøy og roser her i kirken i dag. Men i grunn er også fastetiden en tid som handler om kjærlighet. Om Guds kjærlighet til hver og en av oss. Om Jesus som av sånn utrolig kjærlighet til menneskeheten delte våre kår helt til døden på korset. Om kjærligheten som er sterkere enn døden. Og for oss, som kan bruke fastetiden til å gå fra tro til kjærlighet. For målet med disse gode vaner eller skiftet fokus i fastetiden, det er ikke oss selv. Ikke noen form for selvutvikling eller å bli opptatt av meg selv. Nei, det er hele tiden å gi den kjærligheten vi har fått ta imot videre til andre. I praktisk handling, i bønn eller på andre måter. Trons uttrykk er kjærlighet – og ikke da fremst den romantiske kjærligheten, men som det ble nevnt i teksten, søskenkjærlighet og kjærlighet til alle mennesker. Den kjærligheten som ikke fokuserer på meg selv, men den som bærer gjennom liv og død og som er sterkere enn alt.

Dåpens (opp)gave

Preken på høymesse med dåp og konfirmantpresentasjon i Trefoldighetskirken 2 søndag i Åpenbaringstiden, 14 januar 2018.

En røst roper i ødemarken:
           Rydd Herrens vei,
           gjør hans  stier rette!
 Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»
På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Mark 1,3-11)

Det er en litt annerledes dåp som ble beskrevet her i teksten, enn det vi var med om for en litt stund siden. Jesus, en voksen mann, ble døpt i elven Jordan – der han nok steg ned i elven med hele kroppen. A, en kun noen måneder gammel jente, ble båret frem og fikk kun litt vann på hode. Folk som kom til Johannes døperen for å bli døpt, gjorde det som en omvendelse, de ville snu opp ned på livet sitt og begynne noe helt nytt. Når vi døper barn i kirken, er det også en begynnelse, men ofte som en i en lang rekke, der vi setter barnet inn i et sammenheng. Kontinuitet mer enn oppbrudd.
Men noen ting er likt. Vannet, selvfølgelig, og Guds Ånd. Selv om dere kanskje ikke så himmelen åpne seg og ånden vise seg som en due, så tror vi at Guds ånd er nærværende og gis til barnet som blir døpt. Og det gjelder alle som blir døpt – uansett alder.

Vår dåp henger sammen med Jesu dåp. Og vår dåp henger sammen med Jesu liv, og ikke minst Jesu død og oppstandelse. I påskens fortellinger hører vi hvordan Jesus beseiret lidelse og død ved å oppstå, og påsken var opprinnelig dåpsdagen – de første kristne hadde dåp på påsken. Nå kan man bli døpt når som helst på året, men sammenhengen mellom dåp og oppstandelse finnes fortsatt der. I dåpen møter vi den kjærlighet som er sterkere enn døden. Dåpen minner oss på livet som er sterkere enn alt, og at Gud som møter oss her vil liv, vokst og kjærlighet. Gud elsker alle mennesker, uansett om man er døpt eller ikke, og hver og en av oss er skapt i Guds bilde uansett hvem vi er. Men i dåpen får vi et særlig bånd, og et løfte: Jesus som sier at han er med oss alle dager inntil verdens ende.

Uansett om vi ble døpt som liten baby, som tenåring eller voksen, er det samme dåp og samme løfte. Dåpen er en gave uansett om vi valgt det selv, eller om vi båret frem som barn. Dåpen er også et kall, en utfordring. I dåpen blir vi disipler, de som følger Jesus, og han utfordrer oss til å ta det på alvor. For en liten baby dreier det seg jo først om å få lære seg om bønn og Jesus og den kristne tro, i takt med at man lærer alle andre ting om livet og verden. Og en særlig tid for dette er jo konfirmanttiden.
Dere 16 konfirmanter som skal følge undervisningen her i Sentrum og St Hanshaugen, har en spesiell tid fremfor dere, som vi så vidt begynt. En del handler om å lære seg ting, om bibelen og Gud og Jesus og kirken og slikt. Mye handler om å bli kjent – med å feire gudstjeneste og be, synge salmer, kjent med nye venner og forhåpentligvis også noen nye sider ved deg selv. Jeg håper at du skal oppdage nye ting, bli utfordret til å prøve nye ting og tenke på nye måter.

Konfirmasjon betyr bekreftelse, og det er dåpen som bekreftes. Konfirmanttiden henger på den måten tett sammen med dåp – uansett om dere er døpt som barn eller blir det rett før eller i løpet av konfirmanttiden. Men det henger ikke bare sammen formelt tenker jeg, uten også ved at det løftet som gis i dåpen, og det kall som finnes der, er noe som kommer igjen i konfirmanttiden.

Kallet, eller utfordringen og oppgaven, i dåpen det er å følge Jesus. Og i det ligger også å prøve å gi videre det vi har fått. Den kjærlighet som er sterkere enn døden, og håpet om at livet skal vinne til slutt, det er det vår oppgave å spre videre. Det er mange mennesker i verden, ikke minst de vi hører i nyheter og medier, som gjerne løfter frem problemer. Som advarer for ting og maler opp bilder av at verden blir dårligere og farligere. Noen møter de utfordringene med kynisme, og at det kun er naive som vil kalle seg gode – det er bedre å være smart og beskytte seg selv. Andre prøver å tjene penger på andres uro, eller vinne politiske poenger ved å sette folk opp mot hverandre og skape konflikt.

Men oppgaven i Jesu etterfølge, er å ikke la seg overvinne av redsel, eller ta de enkle veiene eller gi opp på det gode. Hans utfordring til oss er å spre kjærlighet og håp, selv i en kynisk verden. Å søke etter det som er godt, sant og rett, og prøve å gjøre det selv når det gjør tilværelset litt vanskeligere. Å prøve å se hver menneske vi møter med hans blikk, så vi ikke fester oss mest ved det som skiller oss åt, men heller det vi har til felles.

Det er ikke så enkelt. Men vi får prøve oss på dette, båret av løftet i dåpen. Løftet at Guds kjærligheten er sterkere enn døden, og at den er med oss alle dager til verdens ende.

Han selv er en stjerne, ren og ny som varsler Guds store morgengry

Preken på Kveldsmesse i Trefoldighetskirken Kristi Åpenbaringsdag, 7 januar 2018. Salmeverset som er sitert er fra Norsk Salmebok nr 91, En stjerne steg opp vv Eivind Skeie.

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
         
     Du Betlehem i Juda land
           er slett ikke  den ringeste av fyrstene i Juda.
           For fra deg skal det komme en fyrste
           som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
 Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. (Matt 2, 1-12)

Han selv er en stjerne, ren og ny
Som varsler Guds store morgengry,
For Gud har i dette barnet lagt
all kongelig glans og herskermakt.

Dette salmeverset, som vi sang i begynnelsen av gudstjenesten, samler veldig fint åpenbaringstidens, og Kristi Åpenbaringsdags, budskap. Dette er en dag da vi utdyper julens budskap om møte mellom himmel og jord, om guds menneskeblivende, og i ukene som følger dveler vi ved Kristi guddommelighet og Kristus som verdens lys.

Fortellerteksten vi hørte, om de tre vismennene som så stjernen og søkte kongen, men først kom til Herodes før de fant veien til barnet i Betlehem, er en av de kjente og elskede tekstene i juletiden. I mange julesanger, i julekrybbenes figurer og bilder, går julefortellingene inn i hverandre. Stallen, Josef, Maria og det nyfødte Jesus-barnet, englene og hyrdene, og de vise mennene. Men her, i Matteusevangeliet, er det kun den siste delen med stjernetyderne som søkte kongen men fant et barn, som er med.

Julens hele budskap er at Gud blir menneske, det som med et latinsk teologisk begrep kalles inkarnasjonen. Det betyr bokstavelig «i kjøttet» - ordet ble kjøtt, Gud ble født som menneske i en kropp. Det er samtidig helt ubegripelig, og samtidig det som gjør Gud begripelig og nær. Gud er ikke en abstrakte prinsipp, men noen som valgte livet, som har erfaring av menneskelig liv, og som møter oss akkurat der vi er.

Gjennom hele Jesu virksomhet som vi møter den i evangeliene, helt til hans død og oppstandelse, er dette møte mellom himmel og jord, mellom guddommelig og menneskelig, et tema. Og at det som virker som lite og fattig og svag, er det som virkelig teller og er størst og sterkest. Allerede her i fortellingen om vismennene, blir dette tema tatt opp. Disse kalles jo hellige tre konger, men vi vet jo egentlig ikke hverken hvor mange de var, eller at de var konger. Troligere stjernetydere, eller rådgivere ved tempel eller hoff, kanskje øst for det som nå er Syria. Uansett deres formelle status, reiste de langt, og de hadde kongelige gaver med seg, og de regnet jo med at det var en vanlig konge de søkte da de henvende seg til kongen i Jerusalem. Men allerede her er det tydelig, at Jesus ikke er noen vanlig konge. Langt fra palasset i Jerusalem, i et enkelt skur i Betlehem, finner til slutt de langveis gjestene sin konge. Møtet der de kongelige gavene fra gjestene som reist langt blir gitt til en liten gutt født av vanlige mennesker i et enkelt hus, er et bilde for møtet mellom himmel og jord som skjer i Jesus. De som virker som de rikeste og høyeste, faller ned og tilber den svakeste og enkleste. For Gud i dette barnet lagt all kongelig glans og herskermakt.

Allerede fra begynnelsen er det tydelig at Jesus ikke er noe vanlig barn – det er tydelig i fortellingen om hvordan Maria for vite at hun skal føde en sønn, hvordan Josef får vite i en drøm at han skal ta seg av barnet, av hyrdenes beskjed fra englene på julenatten og at de kom til krybben. Jesus er mer enn et vanlig menneske. Men det som er særlig ved ham, er annerledes enn det vi er vant til, når det er noe særlig. Han selv er en stjerne, ren og ny som varsler Guds store morgengry – han er ikke en slik konge som vi og vismennene kjente, og heller ikke noen som viser sin makt på mater vi er kjent ved. Han er stjernen som selv er Gud, men som også varsler Guds store morgengry – alt som han er og gjør, viser på hvem Gud er. I åpenbaringstiden fokuserer vi Kristi herlighet og guddommelighet, men det er en herlighet som peker mot Gud selv. Som viser hvem Gud er. Gud som ikke velger å bli født i en palass, men i et skur. Guds morgengry, Guds rike, det er ikke en plass der de sterke bestemmer men der den som er sist skal bli først. Der det minste frøet kan bli den største busk, og der det som virket som dødd kan få liv på nytt. Der det i den aller mørkeste natt, når det virker som mest håpesløs og fortvilt, lyser en stjerne som minner oss på at mørker og død ikke har det siste ordet. Der kongelige gjester tilber et lite barn. Der Guds løfte hele tiden bærer oss, vi er ikke alene – og den kjærlighet som bærer verden og er sterkere enn døden, er den kjærlighet som møter oss i det lille Jesus-barnet.