Jeg vil - om kraften i Guds kjærlighet

Preken på høymesse i Ringsaker kirke 18 søndag i Treenighetstiden 13 oktober 2019. Denne gudstjeneste ble jeg innsatt som sokneprest i Ringsaker.

En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
    Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter. (Mark 1,40-45)

Jeg vil. Jesus uttrykker så sterkt sin vilje her. Jeg vil.

Det er sterke krefter og sterke følelser i denne teksten. Selv om det er korte og kjernefulle beskrivelser, ligger det mye under overflaten.

Mannen var spedalsk, en sykdom som jo var plagsom i seg selv, men som i tillegg ble håndtert med isolasjon. Spedalske bli isolert, støtt ut fra samfunnet, og ikke velkommen i noen sammenhenger. Altså var sykdommen ikke bare en fysisk, somatisk sykdom, men også et stort stigma.

Å røre ved noen som var syk, og særlig spedalsk, var egentlig helt utenkelig. Utøver frykten for å bli smitta, ble den som rørte ved en syk rituelt uren. Så hele denne hendelse burde ha vært helt utenkelig.

Men mannen trosser skammen og frykten og isolasjonen, og kommer frem til Jesus, og faller på kne. Bryter seg ut av det forventede og ber om hjelp i sin desperasjon. Og sier, nesten utfordrende: Om du vil, kan du gjøre meg ren. 

Jesus blir berørt av mannens sterke uttrykk. Han fikk som det står «inderlig medfølelse», ett uttrykk som ofte kommer tilbake i beskrivelser av Jesus møte med mennesker. Og han rører ved han fysisk, det som han ikke burde kunne gjøre, og mannen ble ren, som det står.

Det finnes en spennende detalj her. Hvis man slår opp i bibelkommentarer om akkurat det uttrykket her, at Jesus får inderlig medfølelse, så viser det seg at akkurat her, finnes det flere versjoner av den greske grunnteksten. Og forskjellige moderne oversettelser har valgt forskjellig. I den svenske Bibel 2000 står det at Jesus ble grepet av vrede, altså sinne eller harme, og rører ved mannen. Sannsynligvis betyr det ikke at Jesus ble sint på mannen som kom, da hadde han vel ikke rørt ved ham. Mer trolig er at han ble sint på sykdommen, på hvordan mannen led, og på det urettferdige at mennesker som allerede er plaget av sykdom i tillegg skal bli utstøtt og isolert. I det lyset er det kanskje ikke så forskjellig: å bli rammet av følelsen av at noe er urettferdig, empati og medfølelse med personen det gjelder, og sinne over at ting er så urettferdig. Jesus blir opprørt og engasjert, og går over den usynlige grensen og rører ved mannen. 

Uansett hvilket ord, eller hvilken nyanse som blir brukt for å beskrive hva som skjer med Jesus her, er det tydelig: det er en sterk kraft, og sterk følelse. Og Jesus svar er kort og klart. Jeg vil. 

Denne hendelse skjer helt i begynnelsen av Markusevangeliet, og helt i starten på Jesu virke. Jesus ber mannen å ikke si noe, men bare gå igjennom de prosedyrer som trengs for å bli så å si friskmeldt. Men mannen kan ikke holde tilbake. Selv om han får streng beskjed, gjør han ikke som han blir bedt. Han forteller vidt og bredt og hva som har skjedd, og Jesus må trekke seg unna. Mannens trang å dele gleden sin, lengselen etter å fortelle om hvordan han har fått livet tilbake, er en sterk kraft.  

Dette er en av veldig mange helbredelsesfortellinger i evangeliene. De er forskjellige, men her som i mange av dem, er kanskje ikke det viktigste at mannen blir frisk fra sin fysiske sykdom. Minst like viktig er at Jesus gjør ham frisk, eller fri, fra stigma. Mannen får en mulighet å bryte isolasjonen sin og bli velkommen i fellesskapet, fordi Jesus ser ham, rører ham, oppretter. Akkurat det vi sang i salmen: «Løser ur vanmakt, ur synd och skam». Jesus gjenreiser, gir verdighet og frihet. 

Og den friheten sender mannen ut. Han kan ikke la være. Han har fått livet sitt tilbake – ikke kun helsa, men en plass. Han har blitt sett, anerkjent. Frigjort. 

Denne kraften – den som gjør at Jesus rammes av sterk følelse og går over grensen, og kraften som gjør at mannen ikke kan la vær og snakke om Jesus: det er kraften i Guds kjærlighet. Guds kjærlighet lar seg ikke stenge inne, ut fra hva som passer seg eller hvordan det burde være. Guds kjærlighet er en kraft til liv. 

Å lese disse helbredelsesfortellingene i vår tid – hva sier de til oss. Har de noe med oss å gjøre? Mange har jo erfaring med at det ikke er så enkelt som å be, så blir man frisk. Det er ikke sånn at sykdom og lidelse er borte ur verden – helt motsatt faktisk. Skal vi tenke at dette bare var noe som skjedde på Jesu tid? Eller at fortellingene ikke er troverdige? Eller vil de si oss noe annet?

Jeg tenker at det finnes mange måter å lese disse fortellingene på, og det finnes ikke EN entydig fortolkning eller måte å tenke kring dem på. I Jesu egen tid og virke, var helbredelser og under en viktig del av forkynnelsen hans. Han ikke bare snakket om Guds rike, men viste hva det innebærer. Han snakket om Guds nåde og tilgivelse er større enn de grenser vi mennesker setter opp, og viste det ved å selv oppheve noen av de grensene. Istedenfor å kun fortelle om at Gud vil liv, frihet og helhet, viste han det i handling.

Og jeg tenker at det de viktigste ordene som jeg stanser ved i denne teksten er de jeg startet med: Jeg vil. Jesus uttrykker så sterkt og tydelig: jeg vil. Det er Guds kjærlighets kraft i handling. Jesus vil ikke sykdom og død, ikke isolert og stigma. Han vil frihet, helhet og fellesskap, han vil liv og vokst. Og Guds kjærlighet er kraften som beveger ham dithen. Og det er kraften som beveger oss, og som bærer oss. Også for oss vil Guds kjærlighets kraft gi frihet, liv og helhet. Noen ganger ser vi ikke hvordan den beveger oss, og det er ikke alltid vi får de svar på bønnene som vi håper og ønsker. Men den kan løse oss ur vanmakt, synd og skam. Det kan gi opprettelse og frihet. Og den viser at vi aldri er uønsket, utstøtt og alene i Guds øyne.

Om kjærlighet

Preken på høymesse i Trefoldighetskirken 15 søndag i treenighetstiden, 22 september 2019. Dette var min avskjedsgudstjeneste og siste preken i Trefoldighet.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
         
    Kjærligheten tar aldri slutt.
          Profetgavene skal bli borte,
          tungene skal tie
          og kunnskapen forgå.
         
   For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
         
    Men når det fullkomne kommer,
          skal det som er stykkevis, ta slutt.
         
    Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
          Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
         
    Nå ser vi i et speil, i en gåte,
          da skal vi se ansikt til ansikt.
          Nå forstår jeg stykkevis,
          da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
         
    Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
          Men størst blant dem er kjærligheten. (1 Kor 13,7-13)

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Joh 15,9-12)

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

Dette siste vers i epistelteksten i dag, har blitt ett av de mest kjente og siterte bibelversene. Og ofte bare den siste del – og ikke sjelden i en litt justert form: størst av alt er kjærligheten. Jeg tror at det er sant, at kjærligheten – Guds kjærlighet, kjærligheten som er sterkere enn døden, er størst av alt. Men jeg har tenkt litt på hvordan det verset blir brukt, eller kanskje hvordan vi generelt bruker ordene om Guds kjærlighet for å omtale våre menneskelige relasjoner. Det er ikke feil – men kanskje kan det noen ganger innebære at vi får et litt snevert bilde også av Guds kjærlighet? Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg tenker, muligens med noen omveier, så skal jeg forhåpentligvis ende opp her på samme sted til slutt.

Alle de tre tekstene som vi har lest i dag, blir ofte brukt i vielser. Aller mest vanlig, og mest kjent, er den nevnte teksten fra 1 korintierbrevet, selv om det ofte er et litt annet utsnitt av vers som blir lest. Men også noen av versene fra fortellingen om Rut og Noomi har blitt veldig vanlig i vielser det siste tiåret eller to. Og noen av tekstene om at det nye budet er å elske hverandre fra Johannesevangeliet, enten akkurat denne tekst eller noen av de liknende vers som finnes der, forekommer også ganske ofte. Å sette disse tre tekstene sammen i en tekstrekke er jo da ikke så rart, og man hadde jo kunnet tenke seg at det var bevisst, for å ha en søndag da temaet var kjærlighet og ekteskap. Men det interessante er, at det finnes en slik søndag. Det er 20. søndag i treenighetstiden, som varierer litt mellom tekstrekkene, men som handler om hjem og familie. I en av tekstrekkene handler tekstene om ekteskap – men det er tekster som nå sjelden blir lest i vielser. Tekster som Jesu forbud mot skilsmisse, Paulus som ligner forholdet mellom Kristus og menigheten med forholdet mellom mann og kone; og den skapelsefortelling der kvinnen blir skapt fra mannens revbein. At disse tekstene, og andre som mer direkte omhandler ekteskap, ikke lenger er like brukt i norske vielser tror jeg ikke så mye har sin grunn i at vi nå ha en vigselsliturgi som er lik også for likekjønnede par, men jeg tror at mange par føler at disse tekstene, både i bildebruket og i teologi, føles fremmed. Da er bibeltekster om Guds kjærlighet mer relevante og knytter brudeparenes erfaringer nærmere: de ser at Guds kjærlighet blir speilet i deres erfaring av kjærlighet. Det er godt og fint. Jeg pleier også å anbefale disse tekster når jeg forbereder vielser sammen med brudepar. 

Men dette at tekster om Guds kjærlighet blir så veldig tett knyttet opp mot våre menneskelige erfaringer av kjærlighet og relasjoner, det innebærer også en risiko. Hvis det blir et altfor snevert spektrum av menneskelige erfaringer som får speiles i eller bli brukt for å fortolke Guds kjærlighet, da tenker jeg at vi risikerer at også få en altfor snevert bilde av Guds kjærlighet. Eller enda verre: at kun mennesker med visse erfaringer i livet, også har opplevet, eller kan oppleve, Guds kjærlighet.

I vår kultur står den romantiske kjærligheten veldig høyt. Den er det hovedsakelige temaet i veldig mye av musikk, film, tv-serier og litteratur. Selv om mange, alt flere, lever alene og det er mye snakk om at relasjoner ikke er varige på samme måte, er det et veldig fokus på relasjoner, ekteskap, å finne og beholde kjærligheten. Det ideale som tegnes er også en pasjonert, følelsesladet kjærlighet, kombinert med mål om selvoppfyllelse og utvikling. Det trenger ikke i seg selv å være feil eller dårlig, men det er ikke noe alle, eller kanskje ens de fleste, lever opp til.

Når Paulus skriver at størst blant dem er kjærligheten, så har jeg veldig vanskelig for å tro, at det han mente var at det største i livet er å bli forelsket, eller å finne noen å være sammen med. Det han skriver er et brev om hvordan menigheten i Korinth, som er på god vei å skli helt ut, må få tilbake fokuset på det viktige. Da er kjærligheten – solidariteten, omsorgen, engasjementet – helt sentral. Kjærligheten her handler om Guds kjærlighet omsatt i handling, i tjeneste, i hvordan menigheten organiserer livet sitt – de må bli bedre på å dele med hverandre, å ta seg av hverandre. Det Paulus er opptatt av her, handler mer om rettferdighet, orden og omsorg, enn om forelske og pasjon, eller ens par- og familierelasjoner.

Jeg tror at forelskelse er en Guds gave, slik som den kjærlighet som vokser i lange relasjoner, og at vi i disse erfaringene aner Guds kjærlighet. Men det finnes også mange andre menneskelige erfaringer som speiler Guds kjærlighet.

For når bibelen og den kristne tradisjon taler om kjærlighet, så handler det i veldig liten grad om en følelse, som det vi ofte tenker, men mye mer om handling. Om tjeneste og omsorg. Om hvordan Gud tar seg av oss, og hvordan Gud solidariserer seg men menneskeheten ved å selv bli menneske i Jesus Kristus. Og det er slik, ved handlinger av tjeneste og omsorg, ved engasjement og oppmerksomhet, som vi kan gi Guds kjærlighet videre i verden.

Den kanskje vanligste og viktigste bildet for kjærlighet utøver den romantiske kjærligheten, både i bibelen og i vår kultur, er mellom foreldre og barn. Mange steder i Bibelen brukes navnet Far om Gud, og Guds kjærlighet lignes ved kjærligheten fra en kjærlig mor. Det er ikke så rart, ettersom den oppofrende kjærligheten er stendig og sterk hos de aller fleste foreldre, og de aller fleste får sin første og mest grunnleggende opplevelse av kjærlighet fra foreldrene sine, i deres omsorg. Men også i selve bibelen finnes en innsikt om dette bildets begrensing. Profeten Jesaja (49,15) skriver: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» Jesaja bruker det beste bildet han har, men vet at også det er begrenset. For selv om de aller fleste mødre klarer å vise kjærlighet og omsorg, så er det ikke alle. Mange mennesker, sikkert mange flere enn det vi vet om, fordi det er vanskelig å anerkjenne, har opplevelser av å bli forlatt, bortglemt, overgitt av foreldre og andre voksne. Utøver det rent psykologiske, at det er vanskelig å elske og bygge relasjoner som voksen om man ikke har fått en god tilknytning som barn, så kan det også være et hinder om vi som kirke helt uproblematisert alltid bruker foreldre-barn-metaforer om Gud. Guds kjærlighet, igjen, er større enn noen enkelt menneskelig relasjon.

For jeg tenker, at vi ikke skal slutte å snakke om at Gud er kjærlighet i samband med kjærlighets-relasjoner, eller at ligne gud ved en kjærlig mor. Men heller at vi skal bruke mange flere bilder, og tenke mye videre om hva det innebærer å speile Guds kjærlighet på jorden. For det første, har jo mange av oss menneskelige relasjoner fylt av kjærlighet selv om vi ikke alltid snakker om dem som slike: søskenrelasjoner, andre familierelasjoner som besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner og tante/onkelbarn og mange flere. For mange er vennerelasjoner like viktige, eller enda viktigere enn familien: man trenger ikke å ha en dårlig familierelasjon, for å samle en tett vennegjeng som kan være nok så viktige støttespillere i livet. For noen, blir en slik valgt vennefamilie helt livsviktig. 

Men jeg tenker også, at kjærlighet i betydningen solidaritet og omsorgshandlinger, den viser og møter vi mennesker også på plasser og i situasjoner som vi ikke tenker på som kjærlighet. I hjelpepleierens vante hender og vaskedama som gjør hotellrommet fint for neste gjest. Hos politibetjenten som kjører hjem en russ som fått i seg for mye og læreren som bruker enda en kveld på foreldresamtaler. Og ikke bare kjærlighet for mennesker: også hundeeieren som går ut kl. seks om morgenen i pøsregn må jo være drevet av kjærlighet. Liksom de ungdommer som plukker plastsøppel på strendene og klimastreiker rundt om hele jorden. Små og store handlinger, der vi setter oss selv til side for noen annen, det er kjærlighet. Det er Guds kjærlighet speilet i oss, gitt videre til andre.

Evangelieteksten vi leste, er et kort utsnitt ur et lenger sammenheng, og jeg tenker at sammenhengen blir enda tydeligere om man har med litt av det som kommer før og etter. Rett før disse vers, taler Jesus om at han er det sanne vintre, at han er vintreet og vi (disiplene) grenene. Så når han sier at vi skal bli i hans kjærlighet, betyr det å forbli koblet inn mot Jesus, forbli med røttene jordet i ham og i kjærligheten. Det handler mindre om å føle noe, men mer å stå i relasjon, å ta imot for å gi videre. Et ankerfeste i tilværelsen.

Men å «bli» eller «forbli» i kjærligheten, tenker jeg heller ikke betyr noe passivt. Å bare være stille og ta imot. Nei, det handler også om å stå opp, tale klar tale når det trengs, og ikke minst gjøre de små og store handlinger av kjærlighet som vi har mulighet til. Å la den strømme videre ut fra oss.

Leser vi videre, etter vår prekentekst i dag, sier Jesus: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Der stilles det på sin spiss: noen ganger krever den selvutgivende kjærligheten mye av oss. Å leve i kjærlighet, i å gi Guds kjærlighet videre i handling, det er ikke bare kos. Vi vet ikke alltid hva den kjærligheten kan komme til å koste oss.

Men fremst sier denne tekst, at Gud allerede elsker oss, med den kjærlighet som er sterke enn døden, og den kjærligheten finnes for hver og en av oss. Vi får forbli i den. Og det er mye mer og større enn vi kan erfare i våre egne relasjoner eller følelser. Uansett hvordan våre relasjoner ser ut, uansett våre erfaringer av menneskelig kjærlighet og uansett våre livsvalg eller hva som har skjedd med oss i livet. Vi forblir i Guds kjærlighet og kan gi den videre på mange flere måter, og bare fantasien vår setter de grensene. Det er en kjærlighet  og en tro som tåler å leve og dø på. Sammenkoblet med troen på Gud som er større enn alt og nær hver og en av oss, og forankret i håpet at Guds rike en dag helt skal bryte igjennom. Men størst blant dem er kjærligheten.

Avskjedsgudstjeneste og ny tjeneste

På søndag 22 september skal jeg holde min siste preken og gudstjeneste i Trefoldighetskirken i Oslo. Den 1 oktober begynner jeg i ny stilling som sokneprest i Ringsaker menighet, i Hedmark. Det kommer nok bli tettere mellom prekenene der, så det kommer til å fortsette å bli flere her på bloggen og.

Har du anledning, er du velkommen til Trefoldighet på søndag 22.9 kl 11!

Den frigjørende sannheten

Preken på høymesse i Trefoldighetskirken 11. søndag i treenighetstiden, 25 august 2019. Dette var også konfirmantenes samtalegudstjeneste.

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.
Joh 8,31-36

Sannheten skal gjøre dere fri – dette kjente Jesusord som nesten blitt et ordtak eller fast uttrykk, står i sentrum i dagens tekst. Det handler om sannhet og frihet. Men frihet står også her i motsetning til slaveri – og at være slave under synden. Det er nesten et litt voldsomt uttrykk. Men jeg skal prøve å sortere litt i hva dette handler om, og kanskje finnes noe her som er relevant også for oss.
Det er nok noen misforståelser ute og går her, mellom Jesus og de han snakker med. Han snakker om frihet på et slags indre plan, men de som lytter misforstår og tror han snakker om fri som motsetning til bokstavelig slaveri. Da bruker Jesus slaveriet som en metafor, et bilde.

For er vi virkelig så frie som vi tror? De som Jesus snakket med, syntes det var viktig å føre frem at de var barn av Abraham som aldri vært slaver. De var frie, og stolte av det. Jeg tenker at mange i dag også syns frihet er utrolig viktig, og vi vil gjerne mene at vi er frie i våre velg og hvordan vi lever livene våre, at det ikke er noen som tvinger eller undertrykker oss. Og i bokstavelig mening er det sant for de fleste i vårt samfunn – selv om det jo også finnes former for moderne slaveri. Dere som er tenåringer har jo fortsatt noen voksne som tar ansvar og dermed også bestemmer noen ting over dere, og dere har skoleplikt en stund til, men jeg tror nok dere fortsatt opplever dere som frie, og ikke slaver under noen.

Men frihet er jo ikke bare motsatsen til tvang og slaveri. Det er masse ting som påvirker våre muligheter til å faktisk leve sånn som vi vil. Vi kanskje ikke har penger eller muligheter nok til å gjøre alt vi vil. Mange av oss er også litt opptatt av hva andre syns og mener, selv om vi ikke vil tilstå det.

Når Jesus sier at de som lytter er slaver under synden, så mener han nok ikke synd som noen enkelte handlinger som er feil eller onde, eller én spesifikk synde. Når han snakker om synden her, er det mer den generelle menneskelige svakheten og manglene han mener. Ikke noen eneste menneske er perfekt; hver og en av oss har trekk og adferd vi hadde ønsket var annerledes men ikke får til. Samtidig som vi har enorme muligheter å gjøre godt, lykkes vi ikke alltid med det. Vi klarer ikke alltid å gjøre det gode vi vil, og noen ganger gjør vi ting som blir skikkelig galt. Enten fordi vi er sinte eller sjalu eller såret; eller kanskje fordi vi ikke klarer å se konsekvensene av handlingene våre, at vi gjør noen ille ikke med bevissthet, men av et uhell. Det er jo også en del av å være menneske at vi har begrensede evner og kapasitet – vi må prioritere, og vi kan ikke gjøre alt for alle.

At kalle dette for synd høres kanskje rart ut, fordi i vårt moderne språk tenker vi på synd som enkelte, feilaktige handlinger. Men i Bibelsk betydning, og kanskje fremst som det er brukt i den lutherske tradisjon, handler ikke synd så mye om de enkelte handlingene, men hele det menneskelige tilstand som gjør at vi stadig gjør hverandre og verden ille.

På samme måte kan de systemer vi lever innenfor også være uttrykk for det som noen ganger kalles strukturell synd – altså ikke handlinger som vi som enkeltmennesker bevisst gjør, men hvordan samfunnet vårt er organisert der vi ved våre handlinger bidrar til at for eksempel noen er fattige og ikke for ordentlig betalt når de syr klærne våre, eller andre former for økonomiske urettferdigheter.

Det kanskje tydeligste eksemplet er jo klimasituasjonen, der noen betaler et veldig høyt pris med store konsekvenser når ekstremværet øker grunnet utslipp som masser med mennesker har gjort over lang tid, og der ikke noen enkelt av oss kan sette seg utenfor samfunnet. Selv om vi kan prøve å gjøre gode valg, og prøve å påvirke for å forandre, er vi del av ordninger og systemer som rammer andre.

Dette å leve under menneskelighetens kår av å stendig prøve å gjøre det som er godt, sant og rett, men aldri lykkes helt, det er det som jeg tror Jesus fremst mener når han snakker om å leve under synden. Og når han sier at de er slaver under synden, så tenker jeg at det er av vi ikke er frie, at alt dette på forskjellige måter binder oss, holder oss tilbake, og påvirker våre valg i livet.

Noen ting som holder oss nede, eller tilbake, som vi kan være slaver under, kan være konkret. Den som selv har opplevet, eller har levet nær noen, som har en eller annen form for avhengighet – rus, alkohol, spill – vet at det kan være utrolig vanskelig å bryte og nesten som et slaveri. Den som er satt i stor gjeld, kan også oppleve noe lignende, eller den som av andre grunner har økonomiske vansker og ikke har penger nok å klare seg.

Men også den som ikke har så konkrete bånd som holder en nede ser nok, når vi ser med et ærlig blikk, at vi ikke er så frie som vi tror. Mange opplever at de må oppfylle egne eller andres forventninger – på hvordan man skal se ut, hvordan man skal leve, hvilke som er ens venner, hvordan man presterer på skole og jobb. Og det finnes også forventninger på at vi skal gjøre alt dette på en unik og personlig måte, finne oss selve og være ekte og sann mot seg selv. Det er ikke lett når man er tenåring, og jeg kan dessverre avsløre at det ikke alltid blir så mye enklere når man blir voksen.

En annen ting som også holder mange nede, nesten som et slaveri, er frykt. Mange lever med forskjellige typer frykt – noen ganger helt reell frykt for vold eller for å ikke klare seg økonomisk eller at det skal skje noe med familie eller en selv. Men mange lever også med en mer uartikulert, generell frykt som vi ikke kan sette ord på – frykt for å mislykkes, for å tape, for å ikke være tilstrekkelige, for å ikke være gode nok. Og denne frykt blandes også mange ganger med følelser av skyld og skam.

Når vi ser på oss selv med dette ærlige blikket, kan det være smertefullt. Sannheten er det noen ganger. Men det er her Jesus ord om sannheten kommer inn. For om vi bare later som at alt er greit, som at vi kan klare alt på egen hånd og vi er helt frie, så kommer vi ikke til å bli det. Sannheten er at vi ikke får til alt, at vi ikke kan gjøre alt selv, at vi noen ganger, bevisst og ubevisst ødelegger eller gjør ting som blir feil og galt. Den innsikten kan være smertefull. Men det er når vi snakker sant om livet, når vi ser på oss selv uten selvbedrag, når vi anerkjenner svakhetene våre, som vi også kan la forandring skje. Det er da vi kan sette ord på ting som andre har gjort mot oss, men som vi skammet oss før eller ikke har klart å anerkjenne. Det er da vi kan stå frem med ting vi har gjort, selv om det er vanskelig. Når hemmelighetene er avslørt, finnes ikke noe lenger å være redd for. Det er først når sannheten blir fortalt, selv om det er vanskelig, som forsoning, tilgivelse og forandring kan skje.

Jesus snakker om frigjørelse, om å bli virkelig fri, ved å følge ham. Da mener han ikke at alt det ytre som kan bilde oss bare forsvinner om vi tror på ham. Heller forsvinner jo ikke heller vår menneskelige natur, eller de systemer og nettverk som holder mennesker i fattigdom eller naturen i fare for å bli ødelagt. Å tro på Jesus er ikke en quick fix som endrer alt i det ytre i livene våre. Men det Jesus vil vise på, er at svaret på mye av det som uroer oss og som binder oss, allerede er der: vi er allerede elsket. Vi er ikke avhengige av å se rett ut eller gjøre de riktige tingene eller ta de riktige valgene for å høre hjemme i Guds rike. Gud elsker oss ikke mer eller mindre fordi vi klarer å spise nyttig mat eller ha et vakkert hjem. Og ved Jesus får vi også tro på friheten fra frykt: selv om det finnes mye å være redd for i verden, bærer Guds kjærlighet oss gjennom død og liv. Og en dag skal den kjærligheten vinne over ondskap og smerte og lidelse, en gang for alle. Døden og lidelsen kommer ikke til å få det siste ord, men kjærligheten. Vi er ikke alene, og det finnes håp for oss alle.

Sannheten er, at du ikke kan få til alt, ikke kan leve livet ditt helt på egen hånd, ikke kommer klare av alt du vil, at du kommer til å gjøre noen ille. Men sannheten er også, at du er elsket, at Guds kjærlighet er større enn dine svakheter, at det finnes tilgivelse og håp og nye muligheter. Og du er ikke alene.

Oppgavene ligger foran oss - om kall

Preken på høymesse med dåp i Gamle Aker kirke 4. søndag i treenighetstiden, 7 juli 2019. 

 Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt 9,35-38

Høsten er stor, men arbeidene få. Jesus taler i dagens tekst om en stor oppgave, og om de som trengs – oss som trengs – for å utføre den. Dette er en søndag som handler om disippelskap og etterfølgelse, og jeg vil utdype litt kring dette med kall: å være kalt til oppgaver.

Man bruker jo ofte ordet kall om å ha en sterk oppfatning og engasjement eller nesten trang til å utføre noe – og i motsetning til at noe er en vanlig jobb eller oppgave. Fortsatt kan noen mene at det å være sykepleier eller å være i omsorgsvirksomhet er et kall, eller at noen som driver med kunst eller kultur føler på et kall å fortelle eller drive med noe selv om de knapt kan leve av det. Og man snakker ikke sjelden om kall i kirken, om prestekall og misjonærkall og å være kalt til en spesifikk plass eller oppgave. Ordet kan nok også ha litt forskjellige assosiasjoner, avhengig av hvilke kristne sammenhenger man er vokst opp eller kjent i.

Jeg tror nok ikke man skal blande sammen dette med et kristent kall, med det å ikke få ordentlig betalt for jobben eller drive med noe under altfor vanskelige kår. Det er heller ikke det jeg har tenkt å belyse i dag. Jeg tror heller ikke at alle kall er noen sterke religiøse eller følelsesmessige opplevelser. Heller vil jeg snakke om kall som oppgaver som ligger foran oss å ta oss av. Og at det kallet kan ha veldig forskjellige detaljer, men i grunn handler om det samme, og i grunn kommer fra en og samme kilde.

For det første har et hvert menneske, uansett hvor vi kommer fra, hva vi tror eller mener, hvem vi er, en kallelse kun i det å være født som menneske. Bare ved å være født, har vi en mulighet og et ansvar som mennesker å leve sammen og respektere hverandre og hele skaperverket. I jødisk-kristen tradisjon taler vi om å være skapt i Guds bilde, om forvalteransvar for skaperverket. I moderne tid taler vi om de menneskelige rettighetene og naturretten, og det er jo ikke i seg noe eksklusivt kristent men noe vi deler med alle mennesker. Bare ved å være født, er vi kalt til å ta vare på hverandre og forlate jorden som en litt bedre plass enn når vi kom.

Et spesifikt kristent kall, er ikke noe helt annet enn dette universelle, eller alminnelig-menneskelige kallet. Det er heller en vis retning, eller en viss kilde. Dåpen er det grunnleggende kallet for hver kristen, og det finnes der uansett om det kun var en liten stund siden vi ble døpt, eller mange tiår siden. I dåpen blir vi satt i sammenheng med Kristus, med kjærligheten som er sterkere enn døden, og vi blir kalt å leve i den og gi den videre samtidig som Gud lover å være nære oss uansett hva som skjer i livet.

Teksten i dag kommer fra Matteusevangeliet, og denne lille passasjen kommer når Jesus skal sende ut disiplene sine. Høsten og arbeidene er metaforer for en forkynnende og misjonerende virksomhet. Den andre metaforen som blir brukt, handler om sauer og gjetere, og blir brukt både andre steder i evangeliene, og gjennom kirkens historie, fremst om ledelse. Når Peter, etter Jesu oppstandelse for oppgaven å lede kirken, sier Jesus til ham å være en gjeter for sauene hans. Ordet pastor betyr også hyrde eller gjeter på latin. Ordene om gjetere og sauer har ofte blitt brukt om forkynnere og prester gjennom kirkehistorien. Men kallet som Jesus gir her, arbeidene som høsten trenger, er ikke begrenset til forkynnelse eller ledelse. Her finnes mange oppgaver, og hver og en av oss har del i den, uansett hva vi jobber med eller hva slags evner og gaver vi har.

Hver og en av oss har forskjellige evner, erfaringer, ressurser og muligheter. Disse kan, på forskjellige måter, bli brukt for Guds rike, på den plass vi er på jorden og i livet. Det som det står i teksten her at Jesus driver med, det er å forkynne evangeliet om riket og å helbrede sykdom og plage. Altså å fortelle om Guds kjærlighet som er større enn alt, om at det ikke er ved våre prestasjoner eller bakgrunn eller fromhet som vi får Guds kjærlighet, om at det finnes tilgivelse og nye muligheter uansett hva vi har vært med om i livet – det er evangeliet om riket. Og å helbrede sykdom og plage tror jeg ikke kun handler om det rent fysiske og helsemessige, men å praktisk hjelpe mennesker og å gjøre verden bedre. Det er i disse oppgavene som Jesus trenger arbeidere, og som vi dåpen er kalt til å hjelpe til – der vi er, som vi er.

For å gjøre dette trenges ikke kun mennesker som jobber heltid i kirken. Faktisk trenges de aller fleste å jobbe med andre ting, samtidig som de arbeider for håp og tilgivelse og for at mennesker skal ha bedre liv, i yrkene sine, og i livene sine utenfor jobbet. Martin Luther kalte dette for det alminnelige prestedømme – enhver kristen har like stor nærhet til Gud og rett å lese og tyde Guds ord som en prest, og enhver kristen tjener Gud i sine oppgaver, uansett hvor. En skomaker tjener Gud og sine medmennesker best, ved å være en god skomaker, er Luthers eksempel. Skal menneskene i vårt samfunn leve gode liv, trenges flinke og engasjerte sykepleiere og lærere, men også noen som lager klær og forvalter bygg og kjører trikk og selger mat. Og uansett hvor vidt vi er ansatt eller ikke, og i så fall med hva, finnes masser med oppgaver som vi kan gjøre: engasjere oss frivillig i kirka men også i nabolag og foreninger, stille til verv og dugnad, ta en telefon til noen som trenger det eller be for andre.

Verden er fylt av oppgaver som ligger rett foran oss, i stort og smått. Alt trenger ikke å handle om å forandre hele verden eller gjøre de store avtrykkene. Det trenger ikke å handle om de store livsvalgene. Men rett foran oss finnes mennesker som trenger å høre og oppleve tegn på håp og tilgivelse, om at Guds trofaste kjærlighet er ny hver morgen. Midt iblant oss er mange som trenger lindring og hjelp med plager og vanskeligheter av alle slag. Det er en stor høst, en til synes uendelig oppgave, og der trengs hver eneste arbeidere. Her og nå, i verden, har Gud ikke noen andre hender og føtter enn våre.

Men vi er ikke alene i dette arbeid. Når Jesus ser hvordan menneskene har det, blir han fylt av en inderlig medfølelse. Denne omsorg, denne kjærlighet, denne pasjon, er den samme kjærlighet som bærer oss gjennom alt. Det er med den kjærligheten Jesus lover i dåpen å være med oss alle dager. Det er den kjærligheten vi er kalt til å gi videre.

Guds Ånd og Guds Fred

Preken på 1. pinsedag i Gamle Aker kirke 9 juni 2019. 4 barn ble døpt i gudstjenesten, så det ble kun lest evangelietekst (i tillegg til dåpstekstene) og preken er kort.

Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.
Joh 14,23-29

Det er pinse, en av kirkens store festhøytider. Og i dag er det jo virkelig fest her i Gamle Aker kirke, der fire barn har blitt døpt. Pinsen har mange år vært en stor helg for vielser, det er helgen for den Hellige Ånd. Her der vi bor kommer den jo midt i den nydelige forsommeren, noe som sikkert har bidratt til stemningen denne helgen. En helg for kjærlighet og forventning, der åndens vind kan ta oss i en uventet retning.

I pinsen feirer vi hvordan disiplene, etter Jesu død og oppstandelse og himmelfart, fikk ta imot den Hellige Ånd. Ved ånden ble de sent ut til å forkynne evangeliet til alle folkeslag, og derfor kaller man iblant pinsen for kirkens bursdag. 

Prekenteksten i dag er fra Johannesevangeliet, og er fra når Jesus er sammen med disiplene sine siste kvelden før han blir tatt til fange. Der er en lang tale der han forbereder disiplene på hva som skal skje. Og der lover han dem den Hellige Ånd som skal komme, og som altså er det vi feirer i dag. Det finnes mye å si om den Hellige Ånd og om denne teksten, men jeg har kun tenkt å stanse ved to setninger, to ting som Jesus sier.

Den første er om Talsmannen, som skal minne og lære dem alt Jesus har lært dem. Ånden har mange kallenavn i Bibelen, og mange oppgaver. Trøsteren og Hjelperen, Livgiveren og Gudsvinden. Her løfter Jesus frem at Ånden er den som hjelper oss å holde fast ved det vi lært og egentlig vil tro og leve etter, men som noen ganger blir vanskelig, eller bare blir borte. Ikke noen som bare minner om noe passivt, men som gjør levende og aktuelt, vekker noe i oss som ligger der, dypt gjemt. I dåpen tar vi imot Ånden, og de som er døpt her i dag får ved hjelp av ånden lære og oppdage alt mer om livet og troens hemmeligheter. Selv om de ikke skjønner så mye – og på en måte gjør jo ikke alltid vi voksne det heller, når det gjelder Gud – så er løftet at Guds Ånd bærer, trøster, hjelper og inspirerer gjennom hele livet.  

Den andre setningen jeg vil stanse ved er verset rett etterpå: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Det Jesus vil sende med oss er fred. Hjertets fred. Det er noe annet enn kos og hygge – selv om det er fint. Det handler om en grunnleggende trygghet og ro. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet, sier Jesus, og kanskje kjenner noen av dere, slik som jeg, dere igjen. Selv om jeg ikke vil det, blir hjertet mitt av og til grepet av angst og motløshet. Over de store truslene i verden, og over de små og store tingene i mitt eget liv. Men løftet til Jesus er, at vi kan stole på at han er med. Ved Ånden har Gud ikke overgitt oss, men er med oss i verden, og hjelper og trøster når vi trenger det, og utfordrer og inspirerer oss når vi trenger det. Hjertets fred, Guds fred, er tryggheten i at vi ikke er alene. Guds kjærlighet bærer oss. Å være kristen, å være døpt, er ikke noen vaksine mot vanskelige ting eller sorg eller lidelse i livet. Men i dåpen er løftet at vi ikke må gå gjennom de tingene alene.

Uansett om det var noen få minutt eller mange år siden vi ble døpt, eller om det fortsatt er noe som venter i fremtiden, er Guds kjærlighet der for oss. I pinsetiden, når naturen er på vei inn i sin rikeste og flotteste årstid, får vi gledes over livet og Gud som ved sin Ånd kan gjøre alt nytt. Og ta imot og gi videre den fred som kommer ur Guds kjærlighet.

Om forsoning

Preken på Emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken 2. påskedag 22 april 2019.

For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.
    Så kjenner vi ikke lenger noen bare på menneskelig vis. Og har vi før kjent Kristus på menneskelig vis, så kjenner vi ham ikke lenger slik. Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.
2 Kor 5,14-19

Det handler om forsoning. I vår lesetekst i dag gir Paulus en fortolkning av Jesu død og oppstandelse, setter den i et sammenheng. Det handler om forsoning: det er Gud som handler, som forsoner hele verden – alle mennesker, hele skaperverket – med seg selv ved Jesu død og oppstandelse. I det gav han oss forsoningens tjeneste. Men hva vil det bety?

Kanskje var det også forsoning som Jesus snakket om, der på veien til Emmaus. Disiplene kjenner ham ikke igjen, men lytter til hvordan han snakker om oppstandelsen ut fra Moses og profetene. At Messias ikke er en vanlig konge, som kom for å opprette et rike i denne verden, men noe mye større. Som kom for å opprette relasjonen mellom Gud og menneskene, hele skaperverket. At det verden trenger ikke er maktkamp og splid, men noen som oppretter, heler, forsoner.

For nok trenger verden forsoning. Vi var mange som i går så med forskrekkelse hvordan gleden over oppstandelsen ble bytt til fortvilelse over de grusomme attakkene i Sri Lanka. Alle attakker der så mange mennesker blir drept er selvfølgelig grusomme, men det er noe ekstra grusomt når mennesker som ber og feirer gudstjeneste rammes. Det som skulle være en feiring av livets seier ble en langfredag. Og i tillegg skjer store og små grusomheter rundt om i verden her dag. Mennesker skader hverandre, bygger murer og dyrker splid, hat og motstand mot andre mennesker. I en tid av alt sterkere polarisering er risikoen høy for å se mennesker som er annerledes, eller tenker annerledes, som fiender og motstandere.

Og ikke kun menneskene trenger forsoning. Hele skaperverket roper etter forsoning, etter å slippe de utslipp som holder på å ødelegge kloden, eller i hvert fall forutsetningene for menneskelig og annet liv som vi kjenner det. Denne våren har diskusjonen om klima tatt ny fart i og med de store klimastreikene, men spørsmålet er om det finnes nok politisk vilje til å snu utviklingen før det er altfor seint. Klima handler om forsoning mellom menneskene og naturen, men også om menneskers relasjoner til hverandre – mellom rike og fattige, mellom de som slipper ut og de som møter konsekvensene, mellom generasjoner.

Når Paulus prøver å forklare betydningen av Jesu død og oppstandelse, og snakker om forsoning, er det dels en teologisk term, noe som rør de evige, kosmiske sammenhengene. Men det er også noe veldig konkret og mellommenneskelig.

Paulus legger vekt ved flere viktige ting i disse korte radene. Det er Gud som forsoner verden med seg selv: forsoningen er ikke vår prestasjon, men helt Guds verk. Det er også hele skaperverket som blir forsont, ikke kun individuelle mennesker, men en relasjon som innbegreper alt. Og det gjelder for alle – ikke kun noen få, eller kun et utvalgt folk, men alle. Her er vi i spenningen mellom allerede her og nå – og ikke enda. Forsoningen er et faktum, men den fullstendige forsoningen, når Gud skal bli alt i alle, når lidelsen og smerten og splittelsen helt er over, den skjer først ved tidens slutt.

Men det rører også forsoning her i tiden. Kristus ga oss forsoningens tjeneste, og Kristi kjærlighet tvinger oss ut i den forsoningens tjeneste. Oppstandne med Kristus, lever vi ikke for oss selve, men for Kristus, og da må vi også gi den kjærligheten videre. Når disiplene i Emmaus til slutt kjente Jesus igjen, ble de ikke igjen i sitt eget, men dro til de andre, og fortalte videre om den oppstandne Herren, og om alt han sagt og gjort. Og det er ikke tilfeldig hva som skjedde når de kjente ham igjen: det var når han brøt brødet. Slik som han gjort den siste kvelden de var sammen, og slik som vi gjør i hver gudstjeneste der vi feirer nattverd. I denne solidaritetens og forsoningens felleskap møter vi også Jesus selv.

Gud vil forsoning, og i Kristus viser Gud sin uendelige kjærlighet til oss og forsoner hele verden med seg selv. Den forsoningen kan vi ikke skape på egen hånd, men vi kan prøve å leve i den – med Gud, men også med andre mennesker og skaperverket. Vi får prøve å kjenne Jesus igjen – i måltidets fellesskap og i våre medmennesker som Jesus kaller sine brødre og søstre. Og vi får prøve å leve i oppstandelsens kjærlighet og forsoning, og dele den videre.