Innafor eller utafor?

Preken på kveldsmese i Trefoldighetskirken 2 søndag i fastetiden, 17 mars 2019.

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.
    Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.» (Lukas 13,22-30)

 Innafor eller utenfor?
Det kan se ut som at denne tekst handler om en sortering, om hvem som får bli med og hvem som ikke får det, hvem som er innafor og hvem som er utenfor. Det gjør den – men kanskje på andre måter enn det vi først hører i teksten.

Det går ikke å komme unna, at det er hard og streng Jesus vi hører her. Nesten nådesløs. Men jeg tror at vi må ha noen nøkler for å se hvem den strengheten er rettet mot. Hva er spørsmålet her, hvem er svaret rettet mot, hva er det underliggende temaet her?

Vi får ikke så mye sammenheng, hvem som taler eller hva situasjonen er – mer enn at Jesus er på vei til Jerusalem – men spørsmålet høres ut som et ledende spørsmål. Er det få som blir frelst – den som spør høres ut til å forvente at svaret er «ja». Og at han hører til de få. De som er innafor, de som hør til riktig gruppe, til de utvalgte.

Det er alltid en risiko, når man taler til en større gruppe og vil si noe strengt, at det er feil mennesker som tar til seg av det man prøver å si. Om noen få stadig kommer for seint, så sier man til hele klassen, så er kanskje de som nesten aldri er seine likevel de som tar til seg. Forskning har vist at når det gjelder miljø og klima, er de som allerede har lave utslipp og bidrar minst til oppvarminga (i hvert fall i vår del av verden) også de som har mest dårlig samvittighet og prøver å endre mest, men de som slipper ut mest bekymrer seg minst. Kanskje er det risiko for det samme fenomenet her: at det ikke er di som er målgruppa for Jesu harde ord, som tar det til seg mest.

For målgruppa til Jesus her, det er ikke de som er redde for om de er fromme og kjærlighetsfulle nok, de som lengter ett Jesus, de i syndanød, eller som uroer seg for fortapelsen som man kanskje sa før. Altfor mange mennesker, ikke minst noen som har vokset opp med streng forkynnelse om dom og fortapelse, lever livene sine med frykt for helvetet. For noen har den frykten nesten blitt traumatisk. Men det er ikke de Jesus snakker til her. De Jesus snakker til, det er de skråsikre, de som tar sin plass for gitt, som i tillegg mener, eller håper, at her finnes kun plass for noen få, for meg og noen flere som også er som meg. Som mener at kun på grunn av bakgrunn, på grunna av hvem de er, skal de og ikke noen andre ha en plass i Guds rike.

Da blir Jesus sint, og skjeller dem ut, nesten litt i overkant. Ikke tro at du er sikker fordi du er «rett», av riktig sort, på rett plass!  Hvis du tror du har noen privilegier og er bedre enn andre, da kan du godt stå der ute og fryse, mens folkena som du ser ned på får spise middag med Abraham!
Denne fortelling kommer fra Lukasevangeliet, og det som er et av de viktigste perspektivene, eller vinklene, til Lukas handler om det universelle. At Jesus ikke kom kun til det jødiske folk, men til alle folk, fra hele jorden. At han ikke kun kom til de som var regna som rettroende, som innafor, men til de fattige, til kvinnene, til syndere. I Jesus Kristus blir Guds løfter utvida, fra Folket med stor F, til alle folkeslag. Det er også kjernekonflikten her, når han sier at folk fra alle retninger skal ha plass i Guds rike.

Denne risikoen, at feil personer tar til seg av Jesu strenge ord, er særlig uheldig i kombinasjon med de sterke bilder som blir brukt her. Kanskje er det flere som ser for seg en trang port, der kun noen få kommer inn og de må kjempe om de få plassene. At kjempa, som Jesus sier, betyr kjempe mot noen andre. Men det er jo ikke det han sier.

Om porten er trang – hva betyr det? Det betyr i hvert fall ikke nødvendigvis at det er trangt der innafor porten, at kun noen få får plass. Men kanskje må man gå igjennom en og en, bevisst og på egen hånd, selv finne sin vei dit. Man må kanskje også – som Jesus sier andre steder – bli som et barn. I Johannesevangeliet taler Jesus at vi må bli født på ny for å komme inn i Guds rike. Kanskje kan vi se den trange porten som fødseln, som en forløsning. Og det som venter på andre siden, er en fest!

Temaet til Jesus er alvorlig nok, uten å legge på noen lag av angst for fortapelsen. Vi kan ikke kontrollere og sette grensene for Guds kjærlighet, men kun ta den imot og gi den videre. Det spiller rolle hvordan vi lever livene våre, forventningene til hvordan vi forvalter det vi har tatt imot, de er høye. Fastetidens alvor bør ikke lede oss til en lammende angst, men til ransaking av livene våre, og til handling. 

Jesus svarer forresten ikke på spørsmålet om det kun er noen få som kommer til himmelen. Da han svarer ved å skjelle mannen ut, kan nok tro og håpe på, at svaret er nei. Her er ikke kun plass til noen få, men til mange, kanskje alle. Men vi vet, at spørsmålet blir stilt på veien mot Jerusalem, og på veien mot korset og døden. Kanskje er det alvorlige sammenhengen også en del Jesu harde tone. Han er på vei mot lidelse og død. På vei at gi livet sitt for vennene sine, og for hele menneskeheten. På vei at ofre seg selv, for at livet skal seire, for at en gang for alle vise at kjærligheten er sterkere enn døden. Den kjærligheten lar seg ikke begrense av hvem du er, hvor du kommer fra eller om noen syns du hører hjemme. I den kjærligheten er det kun et stort innafor, for den sprenger alle grenser. Den lidende, grensesprengende, seirende kjærligheten til Jesus, det er den vi bæres av – gjennom fastetiden, og gjennom død til liv.

Tjenendets vei - kjærlighetens vei

Tekstmeditasjon på fastegudstjeneste i Lovisenberg kirke, 14 mars 2019.

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham.   Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.   Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.   Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?»   Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
   Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det. (Johannesevangeliet 13,1-17)

Det blir nesten en kamp mellom Peter og Jesus. Så utenkelig er det for Peter, å la mesteren sin vaske føttene hans. Å tenke seg at han den høyeste, skulle fysisk krype på gulvet og søle med vannet. I tillegg var fotvasking en oppgave som ble oppfattet som den laveste, skitneste, noe for slaver og tjenefolk.

Men det er jo akkurat derfor Jesus vil vaske disiplenes føtter. Og det er akkurat derfor han mener at Peter ikke kan ha del i ham, hvis han ikke får vaske føttene hans. Peter har ikke skjønt hva slags vei Jesus er på. Lidelsens og smertenes vei. Tjenerens vei. Veien til korset, som blir veien til livet.

Gjennom årene de har hatt sammen, har Jesus prøvd å fortelle dette i paradokser. Mange som er først skal bli sist, og de minste skal løftes opp. Den som elsker sitt liv skal miste det. Kornet må falle i jorden og dø. Gjennom tegnene og måten han møter mennesker på har han prøvd å vise hvem Gud er, hva Guds rike er. Nå skal han helt snart, om mindre enn et døgn, gå veien helt til enden. Til døden på korset. Der, i smertens og lidelsens dypeste bunnpunkt, der er også kjærlighetens brennpunkt.

Jesus gir disiplene et forbilde, og sier helt eksplisitt at slik skal de tjene hverandre. De skal ikke konkurrere om å være høyest og finest og best, men tjene hverandre og verden. Det er i de minste, som er våre brøder og søstre, som vi møter Jesus.

Men i den symbolhandlingen som Jesus gjør, er han ikke kun et eksempel, et forbilde i hvordan vi skal være mot hverandre. Han viser også sitt blikk på verden, sin plass. Han ydmyker seg, går inn i plassen som den laveste, svakeste. Hans blikk på verden er ikke ovenfra, fra plassen til de bekvemme og privilegerte. Hans blikk er fra gulvet, fra vaskebøtte, fra slavens og tjenerens utsynspunkt. Han viser i handling at han deler våre kår. At kjærlighet er en tjeneste som noen ganger koster på.

Peter inviterer Jesus til å la ham vaske føttene hans. Selv om det var vanskelig for ham å se sammenhengen, tok ham imot Jesu kjærlighetserklæring, og han tok utfordringen å la fotvaskingen bli et forbilde for hvordan han ble en leder for de første kristne.

Jesus sier: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.

 

Hva vil jeg gi plass for?

Preken på Akseonsdagsmesse, 6 mars 2019 i Trefoldighetskirken. Du kan lese mer om fasteaksjonen til Kirkens Nødhjelp på https://www.fasteaksjonen.no/

Se, når dere faster, blir det strid og trette
          og slagsmål med urettferdige never.
          Dere faster ikke slik i dag
          at stemmen deres kan høres i det høye.
         
Er dette den fasten jeg har valgt,
          en dag da mennesket plager seg selv,
          bøyer hodet som et siv
          og legger seg i sekk og aske?
          Kaller du dette for faste
          og en dag etter Herrens vilje?
         
Nei, dette er fasten jeg har valgt:
          å løse urettferdige lenker,
          sprenge båndene i åket,
          sette undertrykte fri
          og bryte hvert åk i stykker,
         
å dele ditt brød med sultne
          og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
          Du skal se til den nakne og kle ham,
          du skal ikke snu ryggen til dine egne.
         
Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
          brått skal helbredelsen komme.
          Din rettferd skal gå foran deg
          og Herrens herlighet følge etter deg.
         
Da skal du kalle, og Herren skal svare,
          du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»
          Om du tar bort hvert åk hos deg,
          ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,
         
om du gir av ditt eget til den sultne
          og selv metter den som lider nød,
          da skal ditt lys gå opp i mørket,
          din natt skal bli som høylys dag. (Jesaja 58,4-10)

Hva er egentlig poenget til faste? Handler det om å plage seg, sulte seg, lide? Jesaja harselerer med de selvrettferdige, de som vil vise seg opp når de faster, for å vise hvor flinke og fromme de er.

Fastetiden har alltid vært en viktig del i kirkens år, de 40 dagene (utøver søndagene, som ikke teller) frem til påske, da vi følger Jesus på veien mot Jerusalem, mot lidelsen, mot korset. Da vi ser vår egen svakhet, da vi åpner øynene for lidelsen i verden, lever litt strammere for å gi plass til det som er viktig i livet. Da vi forbereder oss på feiringen av påsken – livets seier over døden. I forskjellige kristne tradisjoner har reglene, eller formene, for faste variert. I katolsk og ortodoks tradisjon har man avstått fra kjøtt – og derfor feirer man også karneval før fasten, som betyr akkurat «farvel til kjøtt». Og sukker og bakverk, alkohol og godteri er også vanlige ting å gi opp i fastetiden. I vår kirke har faste som praksis, altså av man avstår fra noe i fastetiden, fått litt av et oppsving kanskje de siste tiårene, og folk gir opp andre ting enn mat: sosiale medier, tv, shopping eller spill.

Å faste har to deler: å gi opp noe, for å gi plass til noe annet. Mange vitner om, at den andre delen faktisk kan være den vanskeligste. Det kan være nok så enkelt å kutte noe ut, men å legge til noe er vanskeligere. Å gi bort de penger man sparer på ikke kjøpe et eller annet er en ting, men det kan være vanskeligere med tid som man sparer. Hva vil man bruke den til? Hvordan kan gi plass for, eller gi videre, til andre? Hvordan finne seg gode, oppbyggelige vaner?

Jesaja er hard i vår tekst i dag, men også tydelig. Han taler for Gud her, og sier at den faste Gud vil se, handler ikke som selvspekelse, men å bryte lenker, sette de undertrykte fri. Å dele resurser med de fattige og gi de svake deres rettigheter. Kanskje kan vi ikke gjøre alt på en gang, men vi kan gjøre noe. Og vi kan rette vår oppmerksomhet på dem vi ellers blunder for.

I mange tiår har fasteaksjonen til Kirkens nødhjelp vært en del av fastetiden i den norske kirke. Også her hos oss skal konfirmanter og andre frivillige gå med bøsser for å samle inn penger til KN sitt arbeid rundt om i verden. Det er ingen tilfeldighet at denne aksjonen skjer i fastetiden – det er en mulighet å gi noe av tid, engasjement og penger til andre som trenger dem.

I år, slik som de seineste årene, handler fasteaksjonens innsamlingsdel om vann. Retten til reint vann for de som trenger det – i flyktningleir, i land som er rammet av tørke og katastrofe, på steder den vann er en mangelvare. Vann trengs for livet, men det er også veldig konkret – uten reint vann, og uten avløp og god sanitet, blir folk syke og særlig små barn kan rammes hardt. Med ganske små beløp og innsatser, kan mange liv reddes og mange mennesker få en bedre tilværelse.  

Fasteaksjonen har, i tillegg til innsamlingen, også en kampanjedel sammen med ungdomsorganisasjonen Changemaker. Den handler om klima – at det trengs en rask omstilling, og at klimagasutslippene også i Norge raskt må kuttes – kampanjens mål er at utslippene skal kuttes med 53% til år 2030. Å fokusere på klima i fastetiden kan ha mange grunder: en er at de er de fattigeste og mest utsatte i verden som også rammes hardest av klimaendringene, og dermed en del av samme arbeid for rettferd i verden som står i fokus i fastetiden. Å faste ved å avstå, går jo også fint sammen med å se hva som må endres for å kutte i klimautslippene – og flere ting som gir mye klimagasutslipp er også ting som kan kuttes i fastetiden. Å spise kjøtt er en klassisk ting, men kan man kanskje også i fastetiden se om det er andre ting som vi gjør av vane, eller bekvemmelighet eller litt luksus, som vi egentlig ikke trenger. Hva kjøper vi, hvordan reiser vi, hva bruker vi tid og penger på?

Jesajas harde og tydelige ord kan være litt refsende, men jeg håper også at de er inviterende. De inviterer oss å se på vårt eget liv og vår tilværelse. Hvorfor gjør jeg de tingene jeg gjør? Hvordan tar jeg valg? Hvordan vil jeg leve mitt liv, og klarer jeg av det? Fastetiden kan være en periode av indre refleksjon, men den har ikke blikket festet på oss selv, men på andre – og på Jesus. Det er hans kjærlighet som bærer gjennom fastetiden. Det er hans kjærlighet vi skal gi videre til andre. Det er i hans blikk vi får bli mennesker som tørster etter rettferd, og det er i ham vi får tilgivelse og nye muligheter når livet ikke blir sånn som vi har tenkt og håpet.

Møte mellom himmel og jord

Preken på høymesse med konfirmantpresentasjon 2 søndag i åpenbaringstiden, 13 januar 2019 i Trefoldighetskirken.

Altertavla Trefoldighet. Foto: Kristian E. Kvalem - Eget verk, CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=5081627

Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (Matt 3,14-17)

Et møte mellom himmel og jord. Det handler vår tekst om i dag, men det kan også sies å være et gjennomgående tema i dette kirkerom, i konfirmanttiden, i hver gudstjeneste og i hele kirkas oppdrag.

I evangelieteksten i dag blir Jesus døpt av døperen Johannes i elven Jordan. Himmelen åpner seg og Guds ånd kommer ned, og en stemme hørs som bekrefter at Jesus er Guds elskede sønn. Et møte mellom det himmelske, Guds ånd og stemme, og det fysiske, jordiske: kropp, vann. Slikt er et hvert dåp et møte mellom himmel og jord, selv om det vel sjelden er noen synlige duer eller hørbare stemmer. I hvert dåp – uansett om det er en liten baby, en tenåring eller en godt voksen som blir døpt – så skjer det samme: Guds ånd er tilstede, og uansett alder bekreftes at den som blir døpt er Guds elskede barn. I det jordiske og fysiske, vannet og korstegnet og lyset som tennes, speiles Guds uendelige kjærlighet og nåde, de får en glans av himmel.

Vi er i Åpenbaringstiden, den tid i kirkens år som kommer mellom juletid og fastetid. Søndagene i denne tiden handler om at det viser seg, åpenbares, hvem Kristus er. Ikke kun mennesket Jesus men herligheten til den oppstandne Kristus. Kristus er verdens lys, sang vi i den første salmen. I julens fortelling hører vi om det vesle barnet, hvordan Gud blir menneske i jesusbarnet og deler våre levekår. I åpenbaringstidens tekster legges vekt på den andre siden av Jesus Kristus – han er både Gud og menneske, og den gudommelige herligheten i den oppstandne Kristus lyser om ham. I Jesus selv skjer dette møte mellom jord og himmel, i ham forsoner Gud alt med seg selv.

Hvis dere har sett nøye her i kirkerommet, så kjenner dere igjen hva som skjer på altertavla her fremme. Det er jo nettopp det som vi hørte om i bibelteksten: Jesu dåp. Men møtet mellom himmel og jord er tydelig også på andre måter i dette kirkerom utøver altertavla. Jeg vet ikke om dere tenkte på det når dere kom inn i kirka, men det er rett mørkt når man kommer inn i våpenhuset, men når man kommer opp trappa åpner seg rommet opp, og fortsetter man frem, helt til alteret, har man beveget seg fra nede i mørkret til opp mot lyset. Den fantastiske lysekrona der en engel ser ut til å komme med fra himmelen med et lite barn, kanskje Jesus-barnet. De storslåtte arkitektoniske løsningene her, fra den gigantiske kuppelen til buene i sidegangene, de forskjellige grunnplanene, altså formene for kirkerommet som sammen rommer nesten hele kirkehistorien, sammen er hele dette monumentale bygg et forsøk på å skape en glimt av himmel på jord. Midt i byen, mellom regjeringskvartal og bankkontor og togstasjoner og bymisjon, her der de rikeste og mektigste og de mest fattige og utsatte beveger seg, her er en plass for møte mellom himmel og jord.

Denne søndag leser vi om Jesu dåp, og minnes om vår egen dåp, selv om det skjedde en gang før jeg selv kan minnes. For den som ikke enda er døpt, er det kanskje også en invitasjon. Dåpen er ikke kun et møte mellom himmel og jord ved et enkelttilfelle. Dåpen lever vi i hele livet, det er et kall å prøve å følge Kristus. Særlig for den som er døpt som barn, er det noe vi får lære mere om, og ta opp den tråden om og om igjen. Og der er konfirmanttiden en helt spesiell anledning. Dere er en gjeng her, som akkurat har begynt en vei sammen med hverandre, med meg og Kristian og andre dere kommer å møte, og selvfølgelig sammen med Gud. Konfirmanttiden er en mulighet å få teste, prøve på hvordan det er å ta opp dette kall, denne tråd fra dåpen, uansett om dere ble døpt som barn eller skal døpes nå i løpet av konfirmanttiden. Dere kommer å få lære ting, og kanskje enda mere kommer dere få bli kjent med ting – nye sanger og ord, hvordan man gjører ting i kirka, hvordan det kan være å leve som kristen. Uansett hva dere tenker om dette, er dere velkommen å prøve. Konfirmasjonen er ikke en eksamen, og heller ikke erklæring av hvor overbevist du er. Konfirmasjon betyder bekreftelse, og i konfirmasjonsgudstjenesten bekreftes dåpens løfter, at vi fortsatt er Guds elskede barn. At Jesus fortsatt er med oss alle dager til tidens ende. At den kjærlighet som er sterkere enn døden fortsatt finnes for hver og en av oss.

Møte mellom himmel og jord skjer hele tiden, ikke kun i dåpen. Enhver gudstjeneste er til hele sitt vesen møte mellom Gud og menneske. På en spesiell måte skjer det i nattverden, der Gud selv møter oss i de jordiske elementene, brød og vin. Selv om det kanskje ikke er så hverdagslig for den som ikke er så vant, med ukjente sanger og ord, med den tynne lille biten oblat og kirkevin, likevel er det noe veldig fysisk og praktisk, der vi tar imot Gud selv. Slik som det fysiske vannet i dåpen bærer Guds nåde på en måte vi ikke helt kan forklare, gjør nattverdens brød og vin det samme. Mitt i det jordiske åpnes noe opp, der vi kan ane himmelen.

I dåpen er kallet å følge Kristus, og å vise på Kristi herlighet – men det står ikke i motsetning til det vanlige livet og verden. Helt motsatt faktisk. Vi er mennesker på en viss plass, i en viss tid, og vår oppgave er å leve her og nå, vise på Guds kjærlighet i ord og handling. Som individer, men også som kirke. Oslo bispedømme har tatt akkurat dette som mål eller visjon: mer himmel på jord. Det er jo kanskje ikke lett å måle eller ens være sikker på hvordan man skal få til som organisasjon. Men kirka kan aldri være til for seg selv. Den himmel som vi vil at flere skal få ane på jord, er det som Jesus også taler om som Guds rike. Det kommer dere konfirmanter få lære mye om etter hvert. Når Jesus taler om Guds rike eller himmelriket er det ikke mest en plass men et tilstand. Guds rike handler om at maktens orden snus opp-ned, der de minste blir størst og de siste blir først. Der blinde ser og fanger blir frie, der det som er ødelagt blir helt og den sørgende og motløse får trøst og håp. Der et lite frø kan gro til noe mye større enn den som plantet det ante.

Når vi vil følge Kristus og prøve å få til møter mellom himmel og jord, innebærer det også å gi rom for Guds ånd, og den kan blåse oss steder vi ikke tenkt og den kan gi oss oppgaver vi ikke sett for oss, eller bedt om. Men i alt dette, er det den oppstandne Kristus vi følger, han som delt våre liv men også seiret over døden. Vi går ikke alene, og alt vi vil prøve å få til, gjør vi ikke bare med våre egne evner og kunnskaper, men med Guds hjelp. Vi kan ikke skape himmel på jord, men vi kan kjenne igjen den, og snu oss i retning mot lyset. Og vi får øve oss i å gi videre den kjærlighet vi har fått i møtet mellom himmel og jord.

Å følge Jesus - selv når det koster på

Preken på 2. julidag 26 desember 2018, på høymesse i Gamle Aker kirke

Bilde av Ikonet Flukten fra Egypt. Bilde fra Svenska Kyrkans Twitterkonto twitter.com/svenskakyrkan

Dette har jeg sagt dere for at dere ikke skal bli ført til fall. De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Det skal de gjøre fordi de verken kjenner min Far eller meg. Dette har jeg sagt dere for at dere skal huske at jeg sa dette om dem, når deres tid kommer. (Johannesevangeliet 16,1-4a)

Dere har fått et bilde på agendaen i dag. Det er ikke bare en fin bilde for å få litt farge på fremsiden, men også et utgangspunkt for preken i dag. Bilden er av et ikon, med motivet Flukten til Egypt. Vi ser Maria, Josef og jesusbarnet på vei på et esel. Og vi ser at de er i Egypt – de går langs Nilen, og til høyre ser vi pyramidene. De er på flukt fra kongen Herodes, som har blitt varselet av de vise mennene at en konge er blitt fødd i Betlehem, og de har skjønt at de ikke kan bli. Og dessverre har de rett, Herodes dreper alle små guttebarn i Betlehemsområdet, for å sikre seg makten sin.

Dette ikon-motiv er særlig elsket bland koptene, den ortodokse kristne kirka i Egypt – de er stolte av å ha fått husere den hellige familien på flukt. Men de er også en liten minoritet, omtrent 10 prosent av befolkningen, og stadig utsatte for press av myndigheter og ekstremistiske grupper, og stadig får vi høre på nyhetene om angrep og terror rettet mot kristna i Egypt. Hvis noen av dere tilfeldigvis leste Klassekampen på julaften, var det et fint reportasje fra en kirke i Kairo som berører dette tema. Det er dessverre en situasjon de deler med kristne i mange andre, dels i Midtøsten men også for eksempel i Pakistan.

I noen land er kristne aktivt og direkte forfølgt – offer for strider og maktkamper som fått religiøse fortegn og der kristne er en av flere utsatte minoriteter. I flere land i Midtøsten, som Irak og Syria, finnes knapt noen kristne grupper igjen, selv om dette var kirkens eldste områder. Det gjelder delvis også Palestina, der de små kristne kirkene, inkludert vår søsterkirke den Evangelisk-lutherske kirke i Jordan og det hellige landet, lever under veldig stor press, ikke minst grunnet okkupasjonen. I andre land, som Kina, er kristne ikke direkte forfulgt, men kontrollert og ikke frie til å utøve troen sin som de vill – og kun visse, statsgodkjente kirker er tillatt.

De fleste av dere har nok, sånn som meg, vokst opp i et land og en kultur der det ikke bare var helt lov å være kristen, men der det var statsreligion og majoritetskultur. Kanskje ikke en majoritet av venner på skolen, eller i sosiale sammenhenger som voksen, var aktive, engasjerte kristne, og noen har helt sikkert møtt fordommer eller kanskje en eller annen gang blitt ertet. Men de fleste av oss som har levd hele eller mesteparten av livene våre i vår del av verden, har nok vanskelig for å forestille oss hvordan det ville være å leve som kristen i land der det ikke var tillatt, eller i hvert fall vanskelig, å være kristen. Det finnes fortsatt de som husker hvordan det var under krigen, særlig om de levde et sted der det var spenninger i kirker og bedehus mellom de som var lojale med makten og okkupasjonen, og de som mente at deres kristne tro var uforenlig med nazismen, og som ledde dem til motstand. Akkurat her i Gamle Aker kirke stod også den kampen. Sånn var det selvfølgelig i alle land med nazi-regime, ikke minst i Tyskland. Men også i andre tider, som i Sør-Afrika unner apartheid, eller forskjellige fascist-regimer, har kristne måttet velge om de skal la sin tro få konsekvenser og gjøre motstand mot en urettferdig makt, selv om den makten har kalt seg kristen, og samtidig som noen kirker har legitimert akkurat den makten. Uansett om vi ser på historiske tilfeller, eller på andre land i verden i dag, der det koster på å være kristen, å følge Jesus, vekkes spørsmålet i oss: hvordan hadde jeg reagert i en slik situasjon? Hadde jeg ens vært kristen? Hadde jeg gjort motstand, holdt fast ved overbevisningen min? Og på hvilken måte hadde jeg fulgt, og kunnet følge, Jesus når det ikke var majoritetskultur, men noe ubekvemt og noe som kunne gi meg og min familie problemer, noe som kostet på?

Det er akkurat dette som Jesus snakker om, i dagens evangelietekst. Dette er en del av avskjedstalen i Johannesevangeliet, der Jesus ved det siste måltidet forbereder disiplene sine på hva som skal skje. Og her i denne passasjen, taler han om at det ikke kommer til å bli enkelt, at de kommer til å møte forfølgelser, det kommer til å bli konflikt med andre jødiske grupper. Johannesevangeliet er skrevet litt seinere enn de andre evangeliene, i en situasjon når denne spenning allerede hadde begynt. Hos Johannes er et fremtredende motiv at Jesus ikke ble tatt imot av sine egne, og ofte beskrives Jesu motstandere som «jødene». Det er sant at de var jøder, men det var jo Jesus også, slik som disiplene hans og de fleste andre rundt ham. Men når denne tekst tegnes ned, har det begynt å bli forskjell på kristne og andre jøder, og kanskje hadde noen i nærheten av forfatteren til Johannesevangeliet nettopp blitt kastet ut av synagogen. 

Måten Johannes bruker begrepet jødene for å sette opp som motstandere til Jesus, har på en uheldig måte blitt brukt gjennom den kristne historien for å hetse og forfølge jøder. I sine aller verste former under 1900-tallet, men også mange andre steder og plasser. Det føles nesten litt ironisk, eller profetisk, at i en tekst med utrykk som har blitt misbrukt på den måten, står de ord som fastnet sterkest hos meg i dagens tekst: Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud (Joh 16,2b). Denne profeti har jo mange, mange ganger blitt sann, når mennesker av annen tro eller overbevisning har forfulgt og dødet kristne for deres tro. Men det er dessverre også sant, at kristne har dødet mennesker og trott at de utfører en tjeneste for Gud.

Men det er ikke det som er hovedtemaet for Jesus her. Hans ærend er å holde fast i troen, å følge ham selv om det blir vanskelig og koster på. Og det har det gjort for mange. Stefanos ble den første martyren, den første som døde for sin kristne tro. Gjennom historien finnes mange flere – mange av de ukjente, men også mange som har blitt helgener og viktige vitner for Kristus. Noen av dem også i moderne tid, som Martin Luther King som bars av sin kristne tro i kampen for borgerrettigheter, og Oscar Romero, den El Salvadoranske biskop som tok de fattiges side, og ble drept midt under en gudstjeneste i 1980. Det finnes mange, mange flere. De fleste av oss kommer heldigvis aldri å trenge å uroe oss for å bli drept for vår tro og overbevisning. Men disse fortellingene vekker spørsmål og en utfordring til oss.

Hva kan vi da gjøre for forfulgte kristne i andre land? En viktig ting er å be, og det gjør vi i gudstjenesten i dag. En annen ting er å lære mer – følge med på nyheter og informasjon om disse områdene. Innenfor kirken og kristne organisasjoner finnes mange kontakter med søsterkirker og kristne grupper rundt om i verden, så det finnes mange muligheter å engasjere seg der. Stefanusalliansen heter den organisasjon som fokuserer mest spesifikt på forfulgte kristne, men for eksempel Kirkens nødhjelp har kontor og mye arbeid for å støtte kristne i Pakistan, og mange misjonsorganisasjoner som arbeider rundt om i verden møter sidde spørsmål tett. Fra de må også lytte til, hva disse søsterkirker ønsker i støtte fra oss. Og ikke minst har jo en noen av de kristne som flydd, endt opp her i Norge. Det gjelder jo også mange av annen tro, som også er blitt forfulgt for sin tro og overbevisning. Der finnes både mulighet til møter og engasjement, og muligheten å både lære mer og gjøre noe konkret for mennesker.

Jesus kaller oss i teksten i dag og følge ham, selv når det koster på. Det kan vi frimodig gjøre, og be for og støtte forfulgte kristne, uten at det betyr at vi setter oss i motsetning til mennesker av annen tro. Religionsfrihet henger sammen med ytringsfrihet og samvittighetsfrihet – vil vi ha friheten at leve etter vår tro og overbevisning, må vi også engasjere oss for alle menneskers tilgang til disse rettighetene. Og selv om de, i sin nåværende juridiske form, et dokument opprettet på 1900-tallet, så må vi også kunne tro at de er en Guds gave, en del av vår frie vilje at få leve ut men også å gi andre mennesker mulighet å leve ut sin frie vilje. Vår oppgave er å følge Jesus, men ikke ved å gå i kamp mot mennesker av annen tro, men ved å gå sammen med mennesker av annen tro felles kjempe for fred, frihet og brød for alle mennesker.

Her er vi tilbake ved ikonet, der det lille Jesusbarnet enda ikke vet hvorfor de er på reise, eller hvordan hans egen vei skal gå. Familien på flukt ble tatt godt imot, og kunde etter hvert komme hjem. Jesus taler aldri i noen bibelsk fortelling om erfaringen som flyktning, men vi tror jo at alt det Jesus opplevde i sitt menneskeliv, var en del av Guds erfaring med verden og menneskeheten. Jesus levde vårt liv, delte våre erfaringer, og kan derfor også dele våre liv, i glede og smerte. 

Jesusbarnet inviterer oss å følge ham, selv når det koster på. Inviterer oss å ta stilling når det trengs, inviterer oss å være gode naboer og ta imot de som trenger oss. Inviterer oss til å tenke på, hvordan vi kan følge ham i livene våre. Jesus lover ikke at det kommer til å være enkelt. Men han lover å være med oss alle dager til tidens ende.