Håp om en ny verden

 Preken på gudstjeneste i Ringsaker kirke på 6 søndag i treenighetstiden, 6 februar 2022.

Se, jeg kommer snart, og lønnen jeg vil gi, har jeg med meg. Jeg skal gjengjelde hver og en etter hans gjerning. Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen.» 17 Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave. (Johannes åpenbaring 22,12-17)

 

Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes.

Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. (Markusevangeliet 13,21-27 )

Hvordan ser du for deg at verden tar slutt?

Tekstene i dag, både evangelieteksten og leseteksten fra Johannes åpenbaring, er i den genre som kalles apokalyptisk, som omhandler verdens og tidens ende og de ytterste tingene. Slike tekster finnes flere steder i Bibelen – de kan være vanskelige og ubegripelige, og noen ganger litt skremmende, og kanskje fjerne.

Apokalyptiske tekster er ofte formulert som forutsigelser om hva som skal skje, når endetiden kommer. Malende beskrivelser av krig eller naturødeleggelser, om hvordan alt skal gå under før noe nytt kan komme. Slike beskrivelser – som slett ikke bare finnes i Bibelen, men også i andre tekster både fra den tidlige kristenheten og gjennom historien – sier ikke bare eller ens fremst noe om hva som skal skje ved tidens slut. De sier også mye om sin egen tid og sammenheng.

I vår egen tid har apokalypsefortellinger, og kanskje enda mer det som kalles post-apokalypse blitt en svært populær genre. I skjønnlitteratur, film og tv-serier skildres ofte en verden i eller etter katastrofen. Hvilken denne katastrofe er, varierer etter hva som er den store trusselen: atomkrig, klimaendringer, en drastisk fallende fertilitet og barnefødsler, eller økonomisk kollaps. Felles for mange av disse av disse fortellingene, er at de ekstreme situasjoner som oppstår i katastrofen, eller når noen prøver å bygge nye samfunn etter katastrofen, blir en god spilleplass for å si noe om det egne samfunnet. Når man drar de ytre forutsetningene til spissen, kan man lage gode fortellinger om mennesker, relasjoner, makt og konsekvenser. Det gir også rom for kritikk og å si noe sant om verden, men i så ekstreme omstendigheter, at man kan gå rett på kjernen og dypet.

Man kan nok ikke direkte sammenligne apokalypsetekstene i Bibelen med dagens tv-serier og romaner, ikke minst fordi Bibelens tekster jo ikke er skrevet som fiksjon i moderne forstand. Men dette, at tekstene bevisst eller ubevisst i høy grad sier noe om sin egen tid, og inn i sin egen situasjon, det er riktig også for de apokalyptiske tekstene i det Nye testamentet.

Tankene om den ytterste tid og verdens undergang, har vært til stede gjennom hele den kristne historien, og også utenom. Det er vel noe eksistensielt og dypt menneskelig å både være fascinert og skremt av at alt vi vet om, verden som vi kjenner den, en dag kan og må ta slutt. Fortellingene i den kristne sammenhengen knytter verden sammen, Gud som en gang har skapt verden skal også en dag være til stede i verdens ende. Jesus sier at han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten.

Men disse tekstene sier altså også noe om tiden her og nå. Gjennom Åpenbaringstiden har vi lest tekster om hvem Jesus er, hvem den oppstandne, åpenbarte Kristus er. Og nær i disse tekster ligger også begrepet Guds rike. Guds rike som ikke er en tid eller plass, men det tilstand som er slik Gud vil. Gudsrikes-begrepet handler på en måte akkurat om møtet mellom evighet og hverdag. Guds rikes fullhet kan aldri være her i verden, men er det som er etter og bortom tiden. Jesus veksler mellom å bruke ordet Himmelriket og Guds rike. Men noe går det å ane her og nå.

Hvor mye vekt kristne har lagt på endetiden, apokalypsen og evigheten, har variert gjennom historien og i forskjellige fromhetstradisjoner. Og jeg tenker at det er en balansegang med grøfter på hver side. Risikoene med å legge altfor stor vekt ved evigheten er flere, eller kan ha flere konsekvenser: en kan være uintresse for verdens urettferdighet eller til og med støtte for den; i mange deler av kirkas historie har både slaver og fattigfolk fått høre at de må føye seg for makta for å fa belønning i himmelen. Men også i litt mindre ekstreme situasjoner, kan en altfor stor interesse for evigheten, gjøre oss altfor lite interessert i å faktisk forandre menneskers kår og skaperverkets fremtid.

Men å helt se bort fra evighetsperspektivet er også en grøft. Dels kan det jo gjøre oss altfor opptatt av de små og nære perspektivene, tro at det viktigste i livet handler om det vi kan få ved egne prestasjoner eller egne opplevelser eller eiendeler. Men jeg tror også at et mistet evighetsfokus også kan gjøre at vi mister håpet.

I disse forskjellige moderne post-apokalyptiske fortellingene – jeg har ikke sett eller lest alle, men en god del – er ganske mange dystopier, altså skildrer et grusomt samfunn eller situasjon. Der er ofte håp et sentralt spørsmål. Er det håp om endring? Er det håp om en annen tilværelse – for de enkelte karakterene, men også for gruppen, samfunnet og hele verden. Og uten håp om endring, blir det heller ikke endring. Det grusomste i slike fortellinger, uansett om det er ungdomsromaner eller actionfilm, er nettopp hvis personene ikke opplever noe håp, noe tegn på muligheter for noe annet. Så håpet står sentralt. Og jeg tror at det er akkurat derfor disse fortellingene er så populære i vår tid. Fordi de lar oss tenke tanken fullt ut, hva hvis det verste skjer, og så tegner de opp muligheter for endring, for fellesskap, for demokrati og nye verdener – håp, helt enkelt. Og da er det også håp om endring for oss.

I de apokalyptiske fortellingene i Bibelen, er det også håp. Noen av disse har også blitt tegnet ned, akkurat i veldig vanskelige tider med forfølgelse og konflikt, og har sikkert i tillegg til å gi bilder av verdens ende også gitt mennesker trøst og håp i sin egen situasjon.

Også i vår tid er det behov for trøst og håp. Og evighetshåpet, håpet om Guds rike som kan anes her og nå, men som blomstrer først i evigheten, det trenger ikke gjøre oss passive eller likegyldige innfor undertrykkelse og lidelse i verden. Jeg tenker at vi trenger det håpet for å ta oss an både klimakris og konflikter og våre egne, små, katastrofer i livet.  Det finnes oppgaver for oss alle, i det store og i det lille. Og vi får lene oss mot Kristus som sier: Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden.

Jesus från Nasaret går här fram

 Preken på 4 søndag i åpenbaringstiden, 23 januar 2022 i Ringsaker kirke. Salmen som siteres er nr 99 i den norske salmeboka, og nr 39 i den svenske.

En sabbat underviste Jesus i en av synagogene. Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.

Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde. (Lukasevangeliet 13,10–17)

Jesus från Nasaret går här fram, än som i gången tid. Löser ur vanmakt, ur synd och skam, ger oss sin kraft och frid. Himmelriket är nära!

Salmen som vi sang mellom lesningene, Jesus från Nasaret, sammenfatter i tre korte vers mye av det som er sentralt i åpenbaringstiden, og ikke minst i teksten for i dag. Salmen av den store svenske salmedikteren Anders Frostensson løfter frem den Jesus som ved sine møter med mennesker forandrer livene deres, og kobler det også sammen med møtet med Jesus for oss i dag. Denne salmen skal få følge oss gjennom preken i dag.

Det første verset gir oss i en kort setning en beskrivelse av hva som skjer når Jesus møter mennesker: Løser oss fra vanmakt, fra synd og skam, gir oss kraft og fred. 

I dagens tekst er det noe av det som skjer. En kvinne som har vart plaget i atten år, blir helbredet. Sikkert har hun levd, ikke bare med de fysiske plagene, men også med skam og utenforskap. Nå blir hun helt bokstavelig opprettet, da Jesus helbreder henne fra sykdommen som gjør henne krumbøyd.

Ordet skam er jo faktisk med i dagens tekst, men ikke om kvinnen. Det er motstandene hans, som skammer seg etter at Jesus tilrettevist dem. Og det gjør han, fordi noen klager på at han helbreder på Sabbaten. Budet å ikke arbeide på Sabbaten var, og er fortsatt, viktig i den jødiske tro og tradisjon. Men det var er og er unntak, som Jesus peker på: man må ta seg av dyra sine, og skal man då ikke også ta seg av mennesker? Jesus viser på at regler som innebærer hinder mer hjelp, ikke kan være til oppbyggelse. Reglene skal ikke være til for å trykke hverandre nede, og det som skal holdes hellig, skal ikke gjøre det for å gjøre livet vanskelig.

Skam har altså flere sider: ofte er det en destruktiv og lammende følelse, et maktmiddel som kan brukes for å holde mennesker nede og noe som binder oss. Den vanmakten og skammen som Jesus vil løse oss fra. Men det finnes også en konstruktiv eller god skam, nemlig den som henger sammen med samvittigheten. Vi skammer oss når vi vet vi har gjort noe feil, og skam kan hindre oss fra å tråkke på andre. Jesus vil i sine menneskemøter løse oss fra skammen som er destruktiv, vanmakten og frykten, men samtidig ansvarliggjøre den som har grund til å skamme seg. Men også for den ligger en vei fremover, som handler om å ta det ansvaret og vende inn på en ny vei.

Fattiga ger han sin rikedom, läker de slagnas sår. Den som var bunden och trött og tom, frihet och glädje får. Himmelriket är nära!

Gjennom evangeliene, og ikke minst i Lukas som vi leser fra i dag, er det til de fattige, sårede og utsatte som Jesus vender seg. Hele tida blir folk, ikke minst blant de som har makt, provosert av hvilke han omgås, hvilke han hjelper og hvordan han møter mennesker. Like mye som han forteller om Guds rike, eller himmelriket, i sin undervisning, så viser han i handling hva det er. Ved å gå over grenser, ved å møte mennesker med respekt uansett hvem de er, ved å gi liv og nye muligheter. Og felles for mange av fortellingene om helbredelse, er at den fysiske helbredelsen kun er en del av det. I minst like høy grad handler om å bli møtt med respekt, å bli sett som menneske, å få bli gjenopprettet til fellesskap. Jesus vil frihet og glede for menneskene han møter. 

Det vil han også for oss. I fortellingene om hvordan Jesus møter, helbreder og oppretter mennesker, ligger det også en invitasjon til oss. En invitasjon til å ta ham imot, til å se på oss selv med hans blikk som løser fra vanmakt og skam, som vil frihet og glede. Men også en invitasjon å gi det videre. Å prøve å se på våre medmennesker og hele skaperverket med det samme blikket. Å ikke bruke regler for å holde andre nede, men å la den frihet og glede vokse fritt, som kommer fra nåden. La det hellige bli en grobunn for det som er åpenhet og frihet, liv, glede og vekst. For det er en annen av himmelrikets hemmeligheter: vi kan ikke kontrollere det eller bevisst bygge det, men vi kan kjenne det igjen når det bryter igjennom, i vår verden og våre liv. Og vi kan prøve og åpne opp oss selve, våre hjerter og våre liv, for den kjærligheten og nåden, og la den vokse i våre liv.

Öppna ditt hjärta till bön och bot, upplåt vart hemligt rum. Red dig att taga Guds son emot, tro evangelium: Himmelriket är nära!

Hvem er Jesus?

 Preken på andre søndag i åpenbaringstiden, 9 januar 2022, gudstjeneste med dåp i Ringsaker kirke. Dagens øvrige tekster som nevnes i preken er Jesaja 53,6-9 og Kolosserbrevet 1,15-20

Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» (Johannesevangeliet 1,29-34)

Hvem er egentlig Jesus? Det kan man si er hovedspørsmålet i Åpenbaringstiden, som er den del av kirkas år vi er inne i nå. Mellom juletid og fastetid leser vi tekster om hvordan Jesus Kristus blir åpenbart i verden – ikke bare mennesket Jesus, men også Kristus som viser Guds herlighet. Og den første av disse søndagene etter selve Åpenbaringsdagen, leser vi om Jesu dåp.

Det var nok litt annerledes når Jesus ble døpt, enn når F her ble døpt før en liten stund siden. Ikke bare fordi F kun er noen måneder mens Jesus var voksen, men også fordi det skjedde utendørs i en elv, der han nok steg helt ned, og ikke bare fikk vann på hodet. Sikkert var det ikke så mange bunader og det ble neppe kake etterpå. Men vannet er det samme, og Guds Ånd er den samme. Selv om vi kanskje ikke så Guds Ånd komme ned som en due i dag, så er det kirkas tro at Guds ånd er til stede i alle dåp.

Dåpen var starten på Jesus offentlige virksomhet, og når døperen Johannes kjenner ham igjen eller skjønner hvem han er, så er det første gang Jesus som voksen viser noe av Guds herlighet, viser at han er mer enn en taler og læremester. Snart etter dette skal han kalle disipler, han skal gå rundt og møte mennesker, gjøre under og fortelle om Guds rike. Og til slut vise hvem han er fullstendig, ved sin død og oppstandelse.

For allerede her, i starten, er koblingen der. Se Guds lam, er ordene som døperen Johannes bruker i fortellingen fra Johannesevangeliet. Bildet knytter an til offerlammet, men kanskje fremst til profeten Jesajas ord om Herrens lidende tjener, som likt en sau eller et lam i stillhet tar på seg alles lidelse. Allerede i starten av sitt virke, peker det fremover, mot korset.

Og sånn er det med Jesus. Der han går rundt og møter mennesker og preker, så er han samtidig et menneske på alle måter med alle sider det har med seg. Og samtidig er han Gud selv. Han bruker vanlig språk og bilder og har de begrensninger som en kropp gir. Og samtidig åpner han veien til Guds rike, lar glimt av evighetens herlighet lyse inn i verden.

Akkurat dette er veldig flott formulert i salmen vi straks skal synge [norsk salmebok 104]. Der beskrives Jesus i hvert vers som Guds dyrebare Ord. Det knytter jo an til starten på Johannesevangeliet som vi leser i jula, at ordet blir kropp og bor iblant oss. Jesus er Ordet som var i begynnelsen, utenom tid og rom, slik som også Paulus beskriver i dagens andre lesning: den førstefødte før alt det skapte, Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Dette evige, dyrebare ord som blir født som en liten baby i jula. Det evige ordet som blir menneske og dermed kan forsone hele verden med Gud selv. I salmen beskrives akkurat dette ved forskjellige scener fra Jesu liv, hvordan dette dyrebare ord ligger gjemt i Josefs store trøye, møter mennesker og ber for de som sårer ham, og til slutt bryter ut av tomheten og sorgen.

Spørsmålet for Åpenbaringstiden er hvem Jesus er. Det lar seg ikke svare på i et enkelt svar, fordi det er mange sider ved Jesus som viser på hvem han er, hvem Gud er, og hva Gud vill med verden og livene våre. Det svaret kommer man nærmere gjennom å følge Jesus heller enn ved noen korte setninger, og dåpen er akkurat en slik invitasjon å følge Jesus. Slik som dåpen var starten for Jesus virksomhet, er dåpen starten på det kristne livet, og en invitasjon til å følge ham. Da kan vi oppdage flere og flere svar, flere og flere dyp i Kristi herlighet og Guds kjærlighet til oss. Og en formulering av det svaret, får vi også i refrenget til salmen:

Han er her når vi synger,
han gir liv, lek og latter,
himmelrikets skjulte skatter.
Og vi ser: Gud er god.

Nytt år og nye tak

 Det har ikke vært publisert noen preker her siden februar 2021. Det har ikke noen annen grunn, enn at det ble for mye annet som skjedde under nedstenginga våren 2021, og etter det kom jeg ikke tilbake i vanen å legge prekene mine ut.

Men nå er det nytt år og en god anledning for å komme tilbake i gode vaner. Planlegger for å legge ut i hvert fall et par prekener per måned.

Godt nytt år!

En uromantisk blikk på det å avstå

 Preken på askeonsdagsmesse i Ringsaker kirke, 17 februar 2021 

Jona sto opp og gikk til Ninive, slik Herren hadde sagt. Men Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang. Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små. Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under.» Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke. (Jona 3,3-10)

 Noen skriftlærde og fariseere tok da til orde og sa: «Mester, vi vil gjerne se deg gjøre et tegn.» Men han svarte dem: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet. For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter. Folk fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For de vendte om da Jona forkynte sitt budskap – og her er mer enn Jona! Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo! (Matt 12,38-42)

Det er litt spesielt å gå inn i fastetiden i år. På en måte er det som at vi allerede har vært i fastetiden i lang tid, i et år, eller i hvert fall noen måneder siden tiltakene ble strammet til igjen før jul. 

Jeg tenker tilbake på prekener jeg har holt på askeonsdag og i fastetiden tidligere år, om den fine i å avstå fra ting, at det kan være godt å avstå ikke bare fra dårlige ting men også ting som ikke i seg selv er dårlig men som kan få en å skjerpe blikket, sette pris på de viktige tingene, gi plass for andre ting i livet. Når man skreller bort det unødvendige blir blikket klarere og livet større. Med dagens erfaringer hører dette klisjeaktig ut, jeg blir nesten flau av å tenke på det. Så lett å komme med slike dypsindigheter, når man kan VELGE å avstå. Det er noe annet å stå i situasjonen at det ikke er noe valg å avstå, eller at valget mellom å avstå eller ikke, handler om liv og helse. 

Det er for så vidt sant at man lærer mer om hva som er viktig på ordentlig når noen ting skrelles vekk. Men når man ikke kan velge selv er det kanskje akkurat det vi har mistet under pandemien som var det virkelig viktige. Familie, venner. Muligheten å være sammen. Musikk og kultur. Gudstjenester. Å kunne dele glede og sorg og livets store øyeblikk. Noen har også måttet avstå arbeid og inntekt. Noen har blitt syke, noen med lange ettervirkninger på helsa. Og noen har mistet noen de er glad i. Det er ikke ting det er lett å avstå ifra over tid.

Jeg kommer nok ikke til å romantisere fastetiden, og det å avstå, i noen askeonsdagsprekener fremover. Det kan absolutt være en rikdom i det enkle, og sant at blikket skjerpes når vi avstår. Men noen ganger er det et privilegier standpunkt å tenke at vi kan avstå for vår egen personlige utviklings skyll. Det er kun den som har mye, som enkelt kan avstå. Mange mennesker lever i lange perioder av fastetid, langt lengre enn 40 dager, perioder av savn og av å avstå, perioder av ørken, av mangel og vanskelighet. Mange av oss må også gå igjennom slike perioder en eller annen gang i livet. Det kan gjøre livet rikere, men ikke nødvendigvis, og sjelden på kort sikt.

Tekstene vi hørt i dag, om Jona og folket i Nineve, og om de skriftlærde som snakket med Jesus om Jona-tegnet, er nok så langt unna våre fastepraksiser, og vår koronatid. Fasten som kongen i Nineve utroper er ganske så heftig, og ikke kun mennesker men også dyrene skal faste og de kaster seg flatt ned for Jonas domsprofetier. Fortellingen om Jona kjenner dere: profeten som prøver å fly fra kallet sitt, men som kastes av båten i havet, blir slukt av en fisk før han kommer opp på land etter tre døgn, og til slut drar til Nineve. Men så skjer det som han ikke har sett for seg: preken hans virker! Folket vender om og Gud endrer seg. Det blir ikke noen dom over Nineve – men Jona blir ikke noe særlig fornøyd. Heller helt motsatt blir han skuffa på Gud. Hele fortellingen om Jona er neppe ment som historisk korrekt redegjørelse for hva som skjedde, men har et overordna budskap: det er ikke opp til oss å dømme, og det er ikke kun det utvalgte folket som har, og kan ha en relasjon til Gud. Når de skriftlærde spør om et tegn, søker de sannsynligvis noe spektakulært og overnaturlig. Men Jesus sier at de ikke får noe annet tegn enn Jona-tegnet: han knytter både an til Jona som er tre dager i fisken og dermed som et forbilde for sin egen død og oppstandelse, men også folket i Nineve og dronningen av Saba, som eksempler på mennesker utenom Israels folk som vendte seg til Gud og søkte ham. Som så ofte i Matteusevangeliet viser Jesus til at de sikre, de som tror seg være innafor og utvalgt, slett ikke er nærmere Gud enn mange av de som ble oppfattet som utenfor og uønsket. 

Fastetiden er ikke til for at de fromme skal manifestere hvor flinke og innafor de er, eller som posisjonerende og oppvisning. Fasten er å gå sammen med Jesus på veien mot korset, på lidelsens og smertenes vei. Noen gjør det, uansett tid i kirkeåret, og bærer tunge kors. 

Kanskje er dette et år da du allerede har avstått så mye, at det ikke er noe igjen å gi slipp på. Kanskje er dette et år da fastetiden mest blir tid til hvile og refleksjon. Men kanskje er denne fastetid også en mulighet å gjøre seg noen tanker kring alt det vi har mistet, det vi måttet avstå ifra, alt vi ikke har gjort eller hatt. Har noe av det vært av gode? Er det noe jeg vil ta med meg videre av nye vaner eller oppdagelser? Hva har jeg nå lært meg at jeg ikke vil leve uten? Kanskje blir årets fastetid ikke bare en forberedelse for påsken og oppstandelsen som vi feirer i kirka, men også en forberedelse på den oppstandelse og det nye liv som kommer med gjenåpningen av samfunnet etter hvert.

Fariseerne og de skriftlærde spør etter tegn. Mange vil ha tydelige tegn, faste svar, klare beskjeder. Det kan vi ikke alltid få. VI må leve med usikkerhet, med å tilpasse oss, med å ta imot livet som det kommer. Vi må gå veien mot korset, veien med Jesus. Men tegnene er der, og vil ikke forsvinne. For korsets vei er også kjærlighetens vei. Veien mot korset er ikke en ensom vei, men en vei steinlagt med kjærlighet. En kjærlighet vi får leve i, og leve av. Kjærligheten som er sterkere enn døden. 

 

Fjellet - plassen for møte med Gud

 Preken på Kristi forklarelsesdag 7 februar 2021, på gudstjeneste på Moelv kirkesenter.

Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro, presten i Midjan. En gang han drev feet over til den andre siden av ørkenen, kom han til Guds fjell, Horeb. Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. Og Moses sa: «Jeg vil gå bort og se dette mektige synet. Hvorfor brenner ikke tornebusken opp?» Men da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Moses, Moses!» Han svarte: «Her er jeg.» Og Gud sa: «Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.» Så sa han: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se Gud. (2 Mosebok 3,1-6)

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.

    På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. 11 Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?» Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham.» (Markusevangeliet 9,2-13)

 Det er mange som er gla i fjellet, ikke minst her i bygda. Eller mer enn gla i, som trekker til fjells, for store og viktige opplevelser. På ski på slike flotte vinterdager som nå, på fotturer om sommeren, på jakt etter multer og andre bær om høsten. Kanskje i selskap med andre, men mange vil også søke seg mot fjellet alene, for de storslåtte vyene, for dramatikken, for stillheten. Luften er tynnere, og kanskje er hele tilværelsen litt tynnere til fjells. Litt nærmere himmelen, utsattheten nær de store naturkreftene med stein og is og snø, menneskets litenhet i relasjon.

I opplevelsen av fjellet som en liksom «tynn plass», møtes norsk folkelig åndelighet den bibelske tradisjonen. For i bibelen er fjellet plassen for møtet med Gud. Vi hørte i den første teksten hvordan Moses er ved Guds fjell Horeb, og der får møte gud i en brennende busk.  Seinere kommer Moses tilbake til fjellet og får møte gud igjen, og ta imot de ti bud. Også profeten Elia kommer til langt seinere til det samme fjellet Horeb, på flukt etter å ha utfordret makten. Der kommer storm og torden og ild, men Gud er ikke der. Først i lyden av skjør stillhet, møter Elia Gud på fjellet.

Alt dette vet disiplene når Jesus tar tre av dem med opp på fjellet, de kjenner profetfortellingene og de kjenner til at det er på berget Jesus trekker seg tilbake for å be og kanskje for å møte Gud. Men de er ikke forberedt på at møte profetene der. De har nok på en måte begynt å skjønne hvem Jesus er, i hvert fall tror og håper de at han er mer enn en predikant, mer enn en leder. Men nå får de det forklart, klart uttalt, med stemme fra himmelen og med lys og tydelighet. Jesus er Guds sønn, Messias. 

Peters reaksjon fremstår jo nesten som litt latterlig, midt i dette store øyeblikk prøver han å holde det fast. Bygge hytter, fange øyeblikket og bli i det. Men det er jo ikke mulig. Snart er øyeblikket over, og kun Jesus er igjen. Samme Jesus, men samtidig annerledes. De må gå ned fra fjellet og fortsette vandringen sin.

For slike er de «tynne øyeblikkene» også når vi får oppleve dem. De fleste av oss får kanskje aldri oppleve de store guddommelige visjonene eller Guds-møtene på denne direkte måten, selv om noen gjør det. Men mange har erfaringer av slike tynne øyeblikk, når livet blir som ekstra sterkt, grensen mellom tid og evighet nesten åpnes opp, virkeligheten blir som ekstra virkelig og intens. Kanskje setter vi ord på det som handler om Guds nærvær, kanskje ikke. Det kan skje på fjellet, eller i andre naturopplevelser. Noen opplever det i musikk eller andre skjønnhetsopplevelser. Noen i gudstjeneste eller bønn eller i det stille kirkerommet. Noen i stor folkesamling, på konsert eller ett dansegulv eller fotballkamp, noen i stille meditasjon. 

Uansett, et av de tydeligste felles trekkene i slike opplevelser, er at de akkurat er øyeblikk. Vi kan ikke holde dem fast. Guds-møtet, møtet med evigheten, er ikke noe vi kan kontrollere, eller eie, eller fange. Vi kan øve opp oss på å lytte etter dem, og vi kan gi plass for dem. Men vi kan ikke eie dem, og vi kan ikke forbi i dem. Jesus står igjen, og vi er ikke alene. Men selve opplevelsen av nærhet, av forklaring, er akkurat et øyeblikk.

Akkurat som Peter, kan vi ikke bygge hytter eller holde fast i øyeblikket, men vi må komme ned fra fjellet. For vi kan ikke leve livene våre, heller ikke de kristne livene våre, der på forklarelsens fjell langt fra hverdagen og virkeligheten. Øyeblikkene kan gi farge og forklaring til hverdagen, men de fleste dagene våre må skje i den litt mer grå hverdagen, selv om den kan bære med seg litt av fargen og lyset.

Når Jesus og disiplene kommer ned fra fjellet, vet han hvor veien går. Mot Jerusalem og mot korset. Snart går vi inn i fastetiden og blir med på den vandringen. Jesus vet at forklaringen og herligheten ikke går å separere fra lidelsens og tjenesten. Han er både Gud og menneske, Jesus Kristus, den som skal vise både Guds storhet og Guds sårbarhet. 

Og vi får bli med. På vandringen mot korset, og på en vandring gjennom livet sammen med Jesus. Kanskje oftest ikke på fjellet i forklarelsens lys, men likevel sammen med ham som både er lyset selv, og som viser til lyset. Også våre hender trenges til tjeneste i verden, og også vi kan speile det lyset videre. Det er fristende å prøve å holde fast ved øyeblikkene på det åndelige fjellet. Men det er i dalføret, i hverdagen vi har oppgaven å gi lyset videre. Og det gjør vi, båret av og sendt av hans kjærlighet.   

Leve i dåpen i kjærlighet og kamp

 Preken på strømmet gudstjeneste fra Moelv kirkesenter 2 søndag i Åpenbaringstiden, 10 januar 2021.

Farao befalte hele folket sitt: «Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve!» 

Det var en mann av Levis hus som giftet seg med en levitt-datter. Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at det var en fin gutt, gjemte hun ham i tre måneder. Men da hun ikke kunne holde ham gjemt lenger, laget hun en kurv av papyrusrør til ham. Den tettet hun med bek og tjære. Så la hun gutten i kurven og satte den ut i sivet ved bredden av Nilen. Søsteren hans stilte seg et stykke unna for å se hva som ville skje med ham.

Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens de unge jentene i følget hennes gikk fram og tilbake langs elvebredden. Hun fikk øye på kurven i sivet og sendte en av tjenestejentene sine for å hente den. Så åpnet hun den og fikk se gutten, et lite barn som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Dette er et av hebreernes guttebarn.»

Da sa søsteren hans til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreerkvinne som kan amme gutten for deg?» «Ja, gå!» sa faraos datter. Så gikk den unge jenta og hentet moren til gutten. Faraos datter sa til henne: «Kan du ta denne gutten og amme ham for meg? Jeg skal gi deg lønn.» Og kvinnen tok gutten og ammet ham. Gutten vokste opp, og hun gikk til faraos datter med ham, og gutten ble en sønn for henne. Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun. (2 Mosebok 1,22–2,10)

En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»

På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Markusevangliet 1,3–11)

 I dagens tekster får vi høre noen dramatiske fortellinger med sterke karakterer. De henger sammen, selv om det kanskje ikke virker sånn ved første blikk.

I den gammeltestamentlige teksten er vi midt i en dramatisk situasjon. Hebreerne er i Egypt, og har over årene blitt mer og mer undertrykt og er nå holdt i slaveri. En del av dette grufulle regime, er at alle gutter skal bli drept ved fødselen. I kapitlet før får vi høre om forskjellige taktikker og motstand som de gjør, men nå har det gått så langt at Farao rett og slett prøver å drepe alle guttebarn. Og så er det en kvinne, som prøver å redde barnet sitt. Først ved å holde ham gjemt, sen ved en desperat plan å sette ham ut i en kurv i elven. Kanskje en form for motstand, eller av trassig håp, kanskje bare en måte å bevare håpet på at noe annet enn døden var mulig. Og det går over forventning. Faraos datter finner barnet. Og søsteren til barnet er både rask og smart, og ser til at deres mor får barnet tilbake til han er stor nok til å flytte til palasset. Hun blir ikke kalt ved navn her, men fortsetter man å lese i 2 Mosebok, så blir man kjent med henne. Hun heter Miriam, og blir etter hvert en profet og leder for folket sammen med broren sin. For barnet får navnet Moses, og som voksen blir han ikke bare leder for Hebreerne, men den som tar opp kampen med Farao og til slutt får lede folket ut av slaveriet, mot friheten. Det uttoget ur Egypt, det opprøret og den frigjørelsen, er en av de helt grunnleggende og sentrale fortellingen for den jødiske troen, og også for oss kristne. Gud vil ikke slaveri, men frihet.

I den andre teksten er det ikke fult så dramatisk, men vi møter fortsatt noen som er litt av en karakter. Døperen Johannes. Han er en profet som bor i ørkenen, noen vi i dag nok ville oppfatte som en raring. Klær seg rart, holder seg for seg selv, spiser grashopper og villhonning, og så preker han omvendelse og døper folk. Man ville kanskje tro at folk ikke liker å bli skjelt ut, men masser med folk kommer til Johannes for å få høre at de trenger omvendelse. I noen av de andre fortellingene om Johannes i bibelen, får vi vite at han kaller folk for ormeyngel, advarer mot korrupsjon og hykleri og at folk må skjerpe seg, og leve mer i trå med Gud, og mer rettferdig mot medmenneskene sine. Dele med seg av hva de har, og ikke blir rik på andres bekostning. Og så peker han fremover: det er ikke han som er hovedpersonen, men noen som skal komme. Jesus. Og Jesus kommer til Johanns og blir døpt, og det er begynnelsen på Jesus offentlige virke. Himmelen åpner seg, Guds ånd viser seg, og Guds røst høres, og bekrefter at Jesus er Guds sønn.

Henger de her tekstene i hop? Og henger de i hop med oss på noen måte?

En måte de henger sammen på, er vannet. Vannet, som kan drepe den lille gutten Moses blir isteden redningen hans. At han blir reddet gjennom vannet, er på en måte et frempek, til når han skal redde hele folket gjennom vannet. På vei ut av Egypt, bort fra slaveriet og Farao, skal han lede folket gjennom Røda havet. Det har i sin tur i den kristne tradisjon blitt lest som et frempek mot akkurat dåpen, der vi gjennom vannet blir knyttet sammen med Jesus Kristus. Når Jesus lir døpt i elven Jordan, er han ved vannet knyttet sammen også med Moses.

Men jeg tenker at disse fortellingene henger sammen også på en litt mindre direkte måte. Når Jesus blir døpt, er det starten, inngangen til alt han kommer til å si og gjøre frem til sin død og oppstandelse. Og dåpen er også for oss starten på det kristne livet – uansett om det skjer når vi er små barn, eller seinere i livet. I dåpen ligger også en invitasjon, et kall, til å følge Jesus. Å prøve å leve livene våre med ham som forbilde, med hans viktigste bud om å leve i kjærlighet som rettesnor. Og jeg tenker at begge disse tekstene gir noen innganger til dette å følge Jesus, og å leve i dåpen sin (selv om jo vare seg døperen Johannes eller kvinnene som reddet Moses fulgte Jesus på den måten som vi kan gjøre).

Å følge Jesus, å leve i sin dåp, kan handle om å gjøre motstand mot en urettferdig, voldelig og undertrykkende overmakt. At verne om livet, og handle etter sin overbevisning selv når det er farlig, slik som Moses mor. Det kan handle om å finne veier og hjelpe, bruke sine evner til å finne løsninger for det gode, slik som Miriam. Og det kan være å snakke sant om ubehagelige ting, å peke ut hykleri og korrupsjon slik som Johannes.  Noen av dere som ser den her gudstjenesten er konfirmanter, og i løpet av resten av konfirmantåret kommer dere få lære mer om hvem Jesus var, hvordan han møtte mennesker og hva han lærte. Dere kommer få se at det finnes mange fortellinger å inspireres av. Og mange måter man leve i dåpen sin, mange måter å følge Jesus på. Jesus gjør ofte det som er uventet: han løfter opp de som andre ikke bryr seg om, han setter de som er marginalisert og utenfor i sentrum, og kritiserer de som bruker sin makt og sine privilegier til å undertrykke eller se ned på andre. Han viser hele tiden at Guds kjærlighet og omsorg er større enn våre grenser og vår måte å oppfatte verden på.

Når Jesus blir døpt, sier røsten fra himmelen: Du er min sønn, den elskede, i deg har jeg min glede. Og selv om vi ikke er Guds sønner på den måten som Jesus, så er det sant at vi alle er Guds barn, alle elskede av Gud. Uansett hvordan vi vi prøve å følge Jesus, eller leve i dåpen vår, så handler det om å vær et Guds barn, å være elsket. Å leve i dåpen handler ikke fremst om ting vi skal gjøre eller måte vi skal leve på, men å leve i troen og tilliten at vi allerede er elsket. Uansett hvilke valg vi tar i livet, hvordan vi lever livene våre eller hva vi mener er viktig, er det hele tiden utgangspunktet for å leve i dåpen: du er Guds elskede barn, og vi er kalt til et liv i kjærlighet.